BLOGG

Med en så fin sjarmør av en sønn, hadde det vært mer naturlig at det var Lexie som ble litt høy på seg selv. Ikke det, jeg er også stolt av mine sønner. 

I går var Ailo med matmor på jobb, men ikke til det vanlige kontoret hennes. Da glelder de « å tale hva man haver» for at ikke kontorassistenten skal ta utflukt på egenhånd.

Forstår Ailo godt jeg, for rett utenfor ligger Nordnesparken som strekker seg helt ned til Byfjorden. I tillegg ligger også et av byens sjøbad der. Ailo storkoste seg i parken på lufteturene han fikk der. Dit drar han gjerne på jobb igjen.

Mens sønnen koste seg i Nordnesparken, fant Lexie nye marker å utforske i nærområdet.

Og ingenting ble oversett. Det tok sin tid, og til slutt gikk det på tålmodigheten til både Jerv og meg.

Jeg skulle tross alt avgårde til mammografi, og verken buss eller timeavtaler min, tar hensyn til en liten dachs med verdens beste tid.

Men for Lexie som verken har oppgaver eller avtaler, var det bare å finne seg en plass i solen og slappe helt av. 

Med flagget heist og en kopi av forsiden til avisen Dagen fra 8.mai 1945, er det min markering av frigjøringsdagen. 

Uten sammenligning forøvrig, er også mine videre skriverier i dag, et dykk i gamle bilder. 

Forflytter meg endalengre tilbake i tid. Startet opp bloggen i juni 2009, og dette er tilbake fra 8.mai 2010. Tanker og hilsen går til min kjære Aino, som fikk et godt og nytt hjem i Odda, da omstendighetene krevde det. 

Aino foran statuen av Edward Grieg og Musikkpaviljongen

 

 

8.mai 2010

Tur til byen med Aino.

Da jeg har vært alene med hundene i hele dag, har det gått i ett. Jeg hadde nemlig planlagt å ta en tur med Aino, og da må det også planlegges i forhold til lufting av de andre hundene og valpene. Det skal passes inn med bussen som bare går en gang i timen, men vi kom oss avgårde. Jeg er sikker på at Aino trodde at jeg hadde glemt Atie, siden jeg pleier å ta med begge. Siden jeg visste at det kom til å være mange folk i sentrum, både pga været og mange arrangementer, valgte jeg å bare ta med en hund. På det første bildet står Aino foran Musikkpaviljongen. Det er helt utrolig at den ble kjøpt som byggesett i støpejern. Jeg visste ikke at det var i handelen så tidlig. Den er oppført i 1889 og gitt som gave til byen.

Den blå steinen, et samlingssted

Det neste bildet er også en gave som ble gitt til Bergen i forbindelse med Kavlis 100-årsjubileum. "Den blå stein" er en ni meter lang steinskulptur. Den er plassert så og si midt på OlavVs plass. Forut for både skulpturen og plasseringen, gikk debatten/krangelen om steinen kunne regnes som utsmykking eller ikke. Imidlertid tok det ikke lang tid før steinen var blitt en viktig møteplass, særlig for ungdom.

Aino og jeg hadde ingen avtaler, men også her traff vi på mange som vlle hilse på.Sosialiseringen var jo mye av hensikten med turen. Hun fikk også øvd seg på å gå pent i bånd, både der det var god plass og på fortau, der det var trengsel av både folk, barnevogner, sykler og hunder. Vi var nok litt slitne, Aino og jeg da vi tok bussen hjem. Hun la seg til å sove på fanget mitt.

Vel hjemme var det resten av hundene sin tur, og så ble det alt "omat og omat" igjen. Valper ble matet og tatt ut for å tisse, bæsje og lufting. Celeste fikk sin runde. Resten fikk utløsning for oppspart energi med lek og morro. De eldste "behersket" seg litt og nøt heller solen. Den eneste som ikke deltok i utelivets gleder, var Aino. Hun forlenget høneblunden sin og drømte nok litt om alt hun hadde opplevd på byturen sin. 

Aino og Leah, to virklige sjarmtroll.

En hyggelig hilsen..... ....fra vikarmammaen til Leah kom på mail i dag. Hun tok dette koselige bildet av to småfrøkner på bytur. Tusen takk skal du ha. Da hadde jeg allerede og med varirende hell førsøkt å forevige de to. Det var ikke lett, og det gjaldt spesielt Aino, For hun var på "rømmen." Nå snakker jeg ikke om løs hund med eieren halsende etter. Nei, Aino og jeg kom direkte fra en overumplingskonsert på Festplassen. Den satte Aino helt ut. Det forstår jeg i grunnen godt, for det var både lydnivå og bass, det holdt. Vi snudde selvfølgelig umiddelbart, men det gikk visst ikke fort nok for Aino å komme seg unna "bråket."Hun var fremdeles på vei vekk, da jeg prøvde å fotografere de små. Senere ute i konserten skulle Bobbysocks opptre, men da satt Aino og jeg trygt på bussen. Hennes sin debut som konsertgjenger ble ingen success og frister heller ikke til gjentagelse. 

Kjekt å hilse på, men Aino vil videre og vekk fra alt "bråket"

I disse Melodi Grand Prix tider og på selveste frigjøringsdagen, lar jeg en tidligere vinner være dagens musikalske innslag.

Vi vet å nyte og og nytte morgenstundene nå også, men har verken vekket solen eller vært oppe før hanen galer. Ikke tror jeg dachsene er mindre morgenfriske enn tidligere heller. Alt til sin tid, smak og behag og kan ramse opp i fleng. Nå gjør vi som vi føler, og trives med det. 

Dagens reprise viser ikke bare morgenfriske dachser, men er også med på å rette opp snøbildet jeg brukte på bloggen min 1.mai. Det ble vårlig også på Gressholmen det året. 

Har Ulf sterkt mistenkt for å være overlykkelig for morgenfriske dachser. Da har han både unskyldning og selskap for å stå opp i otta. Jeg drøyer det litt lengre og bevilger meg også en kopp kaffe, men senest 7.30 beygynner morgenrundene. 

 

De siste to dagene har vi hatt sol og bare marker, og du verden hvor godt det har vært. Fremdeles luner dunjakken godt, og det er også praktisk bare å trakke ned i støvlettene, men du verden så mye bedre det er nå. 

.Den siste tiden har jeg tatt med alle de små, dvs: Aino, Atie, Eira, Daisy og Frid på første runden, fire i ene hånden og Frid alene i den andre. Så har jeg tatt henne opp og båret henne, når jeg  syntes det ble for langt eller for fort for henne.

I dag ble det en ny vri, alle i en hånd og fotoapparatet i andre. Dachsene var vel fornøyd, mens jeg med større eller helst mindre hell skulle fotografere samtidig, som vi gikk.

For hver gang hundene oppdaget noe spennende og forflyttet seg, enten innbyrdes eller sammen med de andre, økte "flettene" på kobbelene. Her ble det visst hele registeret av både kjente og ukjente fletter. 

Det var da jeg fant ut at jeg skulle stille de opp til gruppebildet. Fant en passende staur og tredde alle båndene fast der.

Hva spennde dachsene luktet der, har jeg ingen aning om, men noe oppstilt gruppebilde kunne jeg bare glemme. Og var båndene sammenflettet tidligere, så var det nå blitt reneste tante floke.

Det var bare å gå i gang å greie ut etter beste evne, og da Eira og Daisy var kommet løs fra floken, tok jeg like godt Frid under armen og satte kursen hjemover. Og mens dachsene inntok hvilestilling, gikk jeg trøstig i gang med å flette opp igjen båndene. 

Før gjenforeningen av trekløveret mitt, gleder jeg meg over hver hilsen jeg får fra Ungarn.

Så la meg få presentere Peggy og Pepino.

Klart det blir et ekstra tett forhold mellom de to, som de eneste i kullet. Ikke godt å si om Pepino er i ferd her med å gi søsteren en kos eller har en hemmelighet å fortelle. Behøver i hvert fall ikke å hviske at begge blir værende på kennelen, for det har vært offisielt hele tiden.

Sikkert bare en tilfeldighet at Peggy sørget for å komme best i fokus. Men det fikk nå meg til å ta et sidesprang.

Moren til min første hund, airdailterrieren Patzy, het også Peggy. Ble med meg hjem etter fullført sommerjobb i England i 1968. Det var litt av en prosess, men det er en annen historie.

Nå er det trekløveret Piri, Jerv og Lexie som holder hus hos meg. Knuter på tråden mellom disse, begrenser seg seg stort sett til kobbelet, hvis man ser bort fra litt vanlig søskenuenighet dann og vann.

Å få alle til å rette blikket mot meg, når de skal fotograferes, kan derimot være både en utfordring og en tålmodighetsprøve. 

Jerv, Lexie og jeg ser frem til en ny uke, og som alle andre håper vi på at da vil det også bli litt varmere i været. 

Bare ta det helt med ro. Bildet er fra mai 2013, og «musiseringen» var bare til ære for fotografen. Nei, skal på konsert, og med den innleder jeg en lang week end.

Usikker på om Jerv og Lexie bare har tatt en liten pause eller allerede tatt langhelg. Ingen av de liker at jeg jobber med bloggen når de ligger på fanget. Jerv forsvant bort i go’stolen sin,....

 

....mens Lexie inntok «papegøyestillingen» sin. Godt forenlig med min jobbing, hvis jeg ikke forstyrrer frøkna med å strekke meg etter noe på salongbordet. Slikt mener hun at jeg kan godt vente med.

Der er vi uenig, for jeg liker å få gjort det jeg skal først. Da synes jeg kosen etterpå føles enda bedre og med god samvittighet.

I dag ser jeg ekstra frem til kveldens konsert i Grieghallen med Bergen filamoniske orkester. Meldt kuling her på kvelden. Uansett vær og vind hadde jeg tatt en tur bortom de japanske kirsebærtrærne «mine», men i kveld lurer jeg på hvor mye av blomsterprakten som er «gone with the wind»

Bak dette treet, som hører med til de eldste i Byparken, står et lite tre. Det erstatter en tidligere praktutgave, som vinden rev opp med rot i mai 2009.

Utklipp fra BA

Krysser fingre for at både dette og alle de andre trærne fortsatt skal stå og blomstre i all sin prakt, i dagene fremover, til 17.mai og i mange, mange år fremover.

Men må heller ikke glemme kveldens høydepunkt. Er i godt selskap når det gjelder Beethovens 9.symfoni. I kveld blir det godt selskap i dobbel forstand, da jeg har invitert en god venninne med På konserten.

Etter konserten og vel tilbake på Mjåtveit, gjør jeg som Jerv og Lexie og tar langhelg, i hvert fall på bloggen. Satser på å komme tilbake i neste uke og da helst sammen med vårvarmen. God helg og med en «smakebit» av kveldens musikk for de som ønsker det.

Da vi bodde i Salhus, var det like spennende hvert år, om det ble rabarbrapai til dessert på 1.mai. Gleden var stor da årets første skudd kom til syne. Vet ikke når og hvordan den tradisjonen egentlig startet, men like stor stas hvert år å kunne nyte årets første rabarbra.

Ekstra koselig var det hvis vær og temperatur tillot at vi kunne innta rabarbradesserten ute i hagen. Og her ble aldri plenen slått, før engkarsen hadde hatt sin første blomstring. Det var vel mer Ulf sin regel/tradisjon, enn et ønske fra resten av familien. Her er Aino « prinsessen i det grønne»

Skal ikke påstå at det alltid var sol og varme i Bergen 1.mai, men likevel var overgangen overraskende første maidag etter at vi flyttet nordover.

Men for ikke å skape et galt inntrykk, skynder jeg meg med å legge til bilder fra året etter. Det er også Piris første vår nordpå.  

På det neste bildet, er det ikke rart at Girko ser litt overrasket ut. Først en melding fra Maria og Deica, som er blitt prøvevinner på blodsporprøve, og før han vet ordet av det, toger geitene fra yterrerste gården på Gressholman forbi. Pleide ofte å ta seg utflukter både på nye beitemarker og helt på butikken, men 1.maitog var noe nytt.

Både 1.mai og mesteparten av måneden, var nydelig første året på Mjåtveit. 

Dachsene nøt å kunne bevege seg fritt mellom stuen og terrassen. 

Arbeidernes dag blir markert verden over. Hva rettigheter og goder våre forgjengere har oppnådd for oss, er det liten uenighet om. Det trekkes nok i ulike retninger, akkurat slik som med Jerv og Lexie. Markering av selve dagen, får bli opp til av hver enkelt, for her kan vi velge.

 

Din tanke er fri 

Din tanke er fri,
hvem tror du den finner.
Den flykter forbi,
slik skygger forsvinner.
Den kan ikke brennes,
av fiender kjennes.
:/: Og slik vil det alltid bli:
Din tanke er fri! :/: 

Jeg tenker hva jeg vil,
mitt ønske bestemmer.
I stillhet blir det til,
i ukjente drømmer.
Min tanke og lengsel
vil bryte hvert stengsel.
Og slik vil det alltid bli:
Min tanke er fri! 

Og tvinges vi inn
bak jernslåtte dører,
da flykter den vind
som tankene fører.
Fordi våre tanker
kan rive ned skranker.
Og slik vil det alltid bli:
Vår tanke er fri! 

Norsk tekst: Alf Cranner

 
 

Har ingen problemer med å forstå Lexie sin tause tale. Får vel være så ærlig å skylde litt på meg selv også denne gangen. Ikke ukjent fenomen at hun er frøken Gullmunn, når det kommersiell tørrfór. Da er jeg standhaftig, men nok litt for ettergivende da jeg ville ha henne opp i vekt etter diingen av sine 5 sønner.

På turene med Jerv og Lexie passer jeg nøye på at det bare snuses og ikke fortæres noe av det spiselige de kommer over på sin vei. Her er krav om smak og kvalitet på bunn-nivå, bare det er spiselig. 

Hjemme, derimot, har de helt andre smaks, - og kvalitetskrav. Vet utmerket at det finnes godsaker i hus og serveres ved feiringer og når Sigrun vil ha de små opp i vekt. Særlig Lexie vet å bli til de grader småspist når det nærmer seg en utstilling. For å bøte på det, diskes det opp med den ene gode retten etter den andre. Slikt må jo kunnes utnyttes uten at det er utstillinger i sikte.

Vel naivt/optimistisk å tro at Jerv og Lexie gikk på og spiste den vanlige maten, bare jeg  varierte på matskålene og serverte maten fra andre "service" Så lett lot de seg ikke lure, men gir ikke opp så lett. Uteservering neste. 

Uteserveringen slo tålig godt an i dag, men jeg mistenker Jerv og Lexie for å avtale flere mottrekk i håp om at tørrforet snart byttes ut med pannekaker, kylling og andre favoritter.

Selv har jeg snart bare gammel overtro igjen å støtte meg på. Meldt noen regnbyger i slutten av uken, lite sannsynlig at det også dukker opp en regnbue, så der jukser jeg med en fra Gressholmen og håpe at den holder for både dachsenes og mine ønsker.

Varris L- kull er sist ut i rekken av små Varrier. Og hvis jeg ser bort fra Ailo i deleie med oppdretter Kjersti Grimstad ( Lurvelegg’s Xasanadu, Lexie er mamma), er og forblir Lexie siste dachsetilskudd her i heimen. 

Dagens valpebilder er tatt da L-ene var vel 10 dager gamle. 

Spennende uker lå foran oss og ikke minst for valpene.

En helt ny verden åpenbarer seg i dobbel forstand for de, når øynene  deres  åpner seg. Ante en liten glipe på den viltfargete tispen (Lara) sitt høyre øye og en litt større på venstre. 

Ble nok litt av " et syn å skue" for de små, da de kan se mammaensin, omgivelsene og matmor og matfar som krøp rundt på gulvet og var like begeistret for hvert minste fremskritt. 

Enn så lenge var det en vandring i mørket, da de beveget seg rundt på, og ofte også utenfor teppet sitt.

Det eneste som formørker vår egen tilværelse, varTelenor og internettet vårt ute av drift, trodde vi. de plutselig ikke til, at de lovte å sette inn alle disponibel mannskaper i helgen. Den som lever får se, sa vi. Like visste vi at helgen etter var det helt noe annet enn internett som bekymret oss. Med ett ble hele tilværelsen vår snudd på hodet.

Vi fikk tre måneder sammen på Mjåtveit. I forrige måned var det vel 2 år siden Ulf gikk bort.  Han er savnet av oss alle.

Eivind visste godt at etter lang ventetid hos den faste hundesalongen, ventet jeg spent på bilde av en «nyfrisert Girko. Sønnen understreket at kun det bare gjaldt den firbeinte. Skremmer ikke meg så lett. Begge karene la deretter ut på skogstur.

Bildet minnet meg om et tidligere bilde av Girko. Velkjent for mange, for jeg bruker det flere steder som profilbilde. Historien bak, er at jeg var reist til Budapest for å hente hjem Girko, som hadde vært på utstillinger og kom hjem med certifikat fra 5 land, inklusivt et Bulgarsk utstillingschampionat.

På den tiden bodde vi på Gressholmen, og bildet tok Eivind på et sommerbesøk.

Høsten 2016 flyttet Girko til Eivind, Gracie og Bacon. Og utstillingsvinduene er byttet ut med fast og ansvarsfull stilling som alt-mulig-hund på Galleriet. Ingen oppgave for sor og ingen for liten. 

Behersker etter eget syn de fleste oppgaver, men favorittoppgaven er å holde god kontakt med kunstnerne, de ansatte og besøkende som er interessert i å gi og få litt hundeposer. Må heller ikke glemme fellelunsjen, slik at den blir tillagte og kommer på bordet til riktig tid.

Fortsatt både reiseglad og reisevant og setter også en tur til Mjåtveit.

Hjelper lite å legge seg klar Girko. Dagens «forsidebilde» er fra førvisningen av fjorårets festspillutstilling. Den var med Torbjørn Rødland. I år er det Mari Slåtteli, en annen av galleriets kunstnere, som stiller ut. 

Jeg er heldig og får først besøk av Eivind noen dager, når utstillingen skal gjøres klar. Deretter ny tur til selve utstillingen.

Lar dagens tre firbeinte stå for ønsket om at dere alle får en fin helg

Hilsen fra påskeferien til en liten frøken, som ikke rakk «påskekarusellen» forleden dag. Selv om jeg satte påskestrek da, må jo Lara også få vise hvor fint hun hadde det på hytten i Valdres.

Som så mange av oss kunne hun også nyte dager med sol fra skyfri himmel. 

Alltid like nysgjerrige Lexie vil også få med seg bildene av søsteren sin, men samtidig uten å miste oversikten fra jaktposten sin.

Begrenset hva hun fikk med seg, for Jerv hadde like godt lagt seg på skjermen. Posten har enn så lenge ikke utspilt sin rolle, men tidligere var det postmannen som bragte all posten til oss,akkurat som i dagens bonussang.

 

Siden Lara er en datter av vår tid, kommer alle hilsener fra henne over nettet. Da passer det også å ta med en omskrevet versjon av Beatles sin slager.

 

Er på gamle tomter, når jeg tar bussen helt inn til Bystasjonen. Bak bygningene ( KODE og en del av kunstsamlingene i Bergen) ligger gaten «min» Der vokste jeg opp, og der ligger skolen min) Byparken var en naturlig del av nærområdet vårt. Ting har forandret seg i årenes løp, men de japanske kirsebærtrærne er fortsatt et syn når de står i full blomst. Det vil si, favoritt-treet mitt endte sine dager i noen stormkast for noen år siden. Det nye har vokst seg fint, og i tillegg er det plantet enda flere trær både rundt Lille Lungegårdsvann og Festplassen. 

Jeg nøt spaserturen min gjennom Byparken i dag. 

Men før jeg kom så langt, hadde dachsene og jeg først vært en lang morgentur og deretter kost oss på terrassen.

Enda mangler en av hjertevennene mine, men i neste måned, kan vi telle ned den siste måneden hennes i utlendighet.

Byturen i dag dreiet seg om mere enn å nyte kirsebærtrærne. Hadde avtale om å møte svigerdatter Madeleine for å finne oss et koselig sted å spise lunsj. 

Jeg hadde helst sett at Silje selv hadde fått gitt det nydelige hentesettet, som hun har strikket til lille Ellie, som er ventet i midten av neste måned. Men tok selvfølgelig oppgaven , da jeg ble bedt om å ta den med.

Dagens bonussang er preget av at vi venter på og lengter etter lille Ellie