BLOGG

Jerv skiter i hele tulipandagen. Hva er vitsen med tulipaner både her og der, men ingen Lexie. Savner henne allerede. 

Prøvde å døyve lengselen etter dachseselskap med å flytte sengen min helt bort til denne karen, men han er helt sløv og tregere enn tregest. Ingen reaksjon verken på innbydelse til lek eller erting. 

Tydelig at ingenting virker for han. Men litt av kaffematen din slår aldri feil, og så kan vi kose oss sammen.

Da kan jeg strekke meg så langt at jeg ikke skal snakke mere stygt i dag om tulipanene dine Sigrun. Og kan strekke meg enda lengre hvis du kan tenke deg felles fredagskos. Ikke like dreven som Ares, men jeg liker også ost og kjeks. Øvelse gjør mester, og før du vet ordet av det, er jeg den neste ost og kjeksgutten din.

TULIPANER

Tulipanen skal være innført fra Tyrkia til Europa i 1550-årene. Første gang kjent dyrket i Norge 1597. Fra ca. 1590 og utover ble det etter hvert utført omfattende kryssingsarbeider med tulipan i Nederland, interessen ble enorm og førte til en omfattende jobbing med tulipanløk (tulipanmanien), der én enkelt løk kunne koste mer enn en stor gård. I dag er Nederland verdenskjent for sin produksjon og eksport av tulipanløk.

TULIPANENS SPRÅK

Noe av det som er herlig med tulipaner er at de uttrykker så mye forskjellig. De kommer i alle regnbuens farver, og hver farve har sin betydning. Antallet har også mye å si, enten det er en enslig tulipan i et vannglass eller en kjempebukett med et titalls blomster i ulike farger. Det kan aldri blir for mange tulipaner i en vase... Blomstenes språk 
“Si det med blomster” er et kjent uttrykk, men ikke alle er klar over at det faktisk eksisterer et eget blomsterspråk.

Blomsterspråket sto sterkt i overklassens finurlige flørtekultur på 17- og 1800-tallet. Lenge før tekstmeldingens tid kan man se for seg hvordan forelskede par har holdt romansen skjult for kritiske blikk ved å sende hemmelige beskjeder i form av blomster. Dette kodespråket stammer egentlig fra Tyrkia, der kvinnene ikke hadde anledning til å uttrykke seg fritt. I stedet utviklet de et intrikat kodespråk bestående av blomster og gjenstander.

 

Måtte gjøre litt ekstra for Lexie, siste dagen før hun drar på ”mammaperm” Da måtte det bli pannekaker. 

Så godt at hun gjorde sitt ytterste for at det ble flere serveringsrunder.

Forsøkte å forklare at mer enn to runder med hovedrett, er helt ukjent for meg. Helt uinteressant for både henne og Jerv. 

Dessuten smaker det ekstra godt med mat etter en tur i skogen....

....og en liten lur etterpå. Samtidig lurer Lexie på om jeg ikke snart er ferdig med huslige gjøremål, slik at hun kan flytte seg over på fanget mitt.

Skal skynde meg, slik at du er oppladet med fangkos når du drar. Mange gode fang der også. Men Jerv og jeg kommer til å savne deg.

Lykke til Lexie, vi kommer til å savne deg, men lover å komme på besøk.

Her må vi se at snøen regner bort i dag, selv om det akkurat nå er opplett og en liten aning sol på microbesøk. Slår værvarselet til, kan vi vente snøfall senere i dag. Detgjenstår å se. I Ungarn kan Piri kose seg i snøen.

Ekstra gøy når begge vannhundene også ville være med på leken. 

Reneste lang, lang rekke med fornøyde hunder. 

Og mens denne gjengen koser seg med å ha et stort område å løpe på, har tre andre bekjente trukket i hus.

Har vært en stund uten ”under-teppet-bilder” av Svea. Men her er 3-generasjons trioe samlet. 

Lara valgte ovnvarme da hun kom inn fra snølek, da hun var på ”hyttetur” i Snertingdal.

Trenger ikke å være profet når det gjelder Jerv og Lexie, og det gjelder også når de kommer våte hjem. Der tørker de opp, mens jeg bare lengter etter å få byttet til tørre klær. Klager ikke og må nok innrømme at jeg nyter like mye som de to og hadde savnet å sitte helt alene med morgenkaffen. Ha en fortsatt fin dag, uansett vær, vind og føre! 

 

Roen har senket seg. Jerv og Lexie har trukket seg tilbake etter en fin dag, ikke minst med årets første snø. 

Ikke uventet var det Jerv som benyttet seg mest av terrassenutover dagen,....

men Lexie var slett ikke vanskelig å lokke med. Da gikk det i full fart med lek og moro, og det på tross av hun har mer å dra på nå. 

Selvfølgelig best å være to, så da Lexie stilte seg opp ved døren og ville inn, var som regel Jerv hakk i hel.

Lexie kommer til å bli savnet av både Jerv og meg. Like før straks at hun drar til kennel Lurvelegg for nedkomsten. Samtidig er det en spennende vi går i møte med et nytt valpekull.

Lurer på hvordan Jerv tar å bli enehund for en periode. Heldigvis har han Lotta som nærmeste nabo. Kan virkelig se for meg Jerv sitte på terrassen og stirre bort på huset hennes i håp om at hun dukker opp i vinduet eller aller helst at hun kommer ut. Heldigvis er begeistringen til Jerv gjensidig.

For å kompensere for dårlige bilder tatt med det jeg hadde for hånden der og da, avslutter jeg dagens skriverier med et stemningsfullt bilde fra Gressholmen og med tonefølge av Rod Steart. 

God natt fra oss tre her på Mjåtveitmarka.

 

So happy and grateful everytime I get to hear from «my dogs» Today, pictures from Svea in Hungary. 

She loves her family. Not often pictures of her and Pignon, but he is a very important in Svea ‘s life.

I am so happy for you Svea. You have a really good life with your humans and the other dachshunds.

Has been like this lucky life since she moved to Hungary.

Thanks to both of you, and a lot of hugs from your “old mom “ back in Norway.

 

Husket å ta med kamera på tur i dag, men skal det være noen vits, kan man ikke komme hjem uten å ha tatt et eneste bilde. 

Sies at «lykken står den kjekke bi» Glemske er vel rettere her. Reddet av koselig hilsen fra Lara. Tusen takk!

Lykkelig dachs i solnedgang.

Nå har det endelig blitt en tur til Snertingdal. Får ikke lov å løpe løs for det er mange rådyr spor som går langt inn i skogen. Uansett så er det gøy og kunne løpe og snuse. En kjempefin soldag med tur i nærområdet. 

Hvorfor må jeg inn når jeg hadde det så gøy?

OK da, når jeg får lov å ligge på teppe ditt i fanget så.

Så deilig med to solskinnsdager etter en lang regnværsperiode. Veldig etterlengtet om ikke så lenge fraværende som da vi bodde i nord. Nå vil jeg påstå at mørketiden kjentes forskjellig. På Gressholmen var det ikke veilys, og så spredt bebyggelse med fastboende, at vi heller ikke så lysene fra deres hus.

Da var det fantastisk å oppleve at solen var tilbake etter min første vinter i nord. Kan trygt si at alle hjerter , inklusiv mitt eget, gledet seg. 

«Hopper» fra første til siste mørketid i nord. Blir et gjensyn med sistnevnte i dag.

Hadde tenkt å få med et solbilde i dag. Selv om det ikke ble noe av, så er den tilbake, og mørketiden er over. 

Været er like flott, som i går, da disse bildene ble tatt. Da var det Girko og Piri som fikk slå følge med Ulf. 

Det tok ikke lange stunden før Girko kom over elgspor. 

Ingen dyr å se, men tryggere å heller svinge av mot sjøen enn de samme plassene som elgen pleier å velge.

Piri er en skikkelig snøprinsesse og nyter sin første vinter i nord fullt ut.

Men dagens spenning var ikke enda ikke over. Det var det en oter som sørget for. Ulf var mest skuffet over de flotte motivet som han ikke rakk å få, mens jeg var mest lettet over at Girko ikke for etter og rett i den iskalde sjøen. 

At det var kaldt, ser man godt på naturbildene , som Ulf tok på turen. Sjelden med så mye frostrøyk i Tjeldsundet. Da er det surt og kaldt, men tar seg i hvert fall flott ut på bildene.

Bonusstoff

 

Mørketid er et fenomen som inntrer om vinteren, og bare nord for den nordlige polarsirkelen og sør for den sørlige polarsirkelen. I en periode er sola under horisonten, selv når den er på sitt høyeste. De områdene som har mørketid om vinteren, vil ha midnattsol i et tilsvarende langt tidsrom om sommeren. På grunn av skumringseffekten innebærer mørketid ikke nødvendigvis at det er mørkt 24 timer i døgnet, på samme måte som det ellers blir lyst noe før soloppgang. I Harstad-regionen har vi mørketid i perioden 2. desember - 10. januar - da er det kun grålysning noen timer midt på dagen. Spesielt vakkert kan det 'blå lyset' mot sør være like før det blir mørkt.

God morgen! Girko her sprek og klar for en lang løpetur med Eivind.

At jeg både ser trist og betuttet ut, skyldes Bacon. Den gamle damen er full av energi, men ikke alt hun ønsker av aktiviteter er forenlig med en aldrende kropp. Og her forleden gled hun og skadet seg under frilek. Bakre klo ble revet av, så da ble Veterinærhøyskolen neste stopp. Det har så langt gått fint, og i Bacon sine øyne er det ikke skaden som er verst. 

Bare Girko får være med på løpeturene til skogs. Det svir for Bacon.

Og det må være måte på hvor stor stas det skal gjøres på Girko. For hvem er det som har strødd konfetti «på hans vei»?

Og det mens Bacon bare kan drømme om dager med frilek. Nå er det halsbånd og kobbel så snart de beveger seg utendørs. Har forgjeves forsøkt å sjarmere Gracie og Eivind, men til ingen nytte. De er like standhaftige begge to. Føler med deg når jeg hører at du skuer etter andre befriere, når dere er ute og rusler. ( Ja, det er riktig betegnelse nå for tillatte aktiviteter. ) 

Tror du kjemper forgjeves, men du skal ha for pågangsmotet, og du er uansett venn med alle du møter på din vei, gode og snille Bacon.

 

En overraskende og koselig hilsen fra Trond, så i dag ble det Hagbart ”sin dag” på bloggen. Jeg har allerede kost meg i flere dager med gjensynet og de fine bildene. 

Hei og godt nyttår til deg! Hagbart har nå flyttet til Hadeland til min datter og bodd der ett år nå, han trives som eggeplommen sammen med sine nye venn schäferen Freke, de er verdens beste venner. De er ofte på besøk hos oss på Lillehammer. 

Ikke vanskelig å forstå at du har flotte dager og verdens beste venn. 

Så får man heller klare disse utkledningsgreiene som gjentar seg årlig ved juletider. 

Alt godt til deg Hagbart og dine fra gamlemor. Så koselig å høre fra deg, så tusen takk til Trond som sto for det praktiske.

.....og det betyr at jeg virkelig har gått noen runder med meg selv. Ulf og jeg bestemte da vi startet opp med kennel Captator, at vi ville bestreve å ta inn nytt blod i oppdrettet vårt. Når det gjaldt oppfølgeren kennel Varri, ble dette aldri diskutert. Det var en selvfølge.

Enkelt å etterfølge dette, da vi var to om både hundehold og oppdrett. 8. September 2016 ble det siste Varri-kullet vårt født. 

Trist med den lille hannen som ikke var levedyktig, mens de tre andre Luke (Max), Lara og Lexie vokste og trivdes til trøst og glede for oss. 

Den store omveltningen oppsto da Ulf ble syk. Jerv, Piri og Lexie ble med oss sørover på flyttelasset. Vi fikk 3mnd. sammen før Ulf døde. 

Ulf hadde sterkt ønske om at jeg ikke skulle gi meg verken med hundehold eller oppdrett. Kunne bare love det første. Det har gitt meg mange kvaler.

 

Har alltid holdt fast ved at man skal leve som lærer. Da jeg ble alene, var naturlig for meg å gi meg med oppdrett. Boligen min er helt utmerket for de tre firbeinte og meg, og det dagligdachse går på skinner. Men å skulle fortsette med eget oppdrett og alt det fører med seg, føles ikke er riktig, verken for de tre her eller nye valpekull.

Kjersti Grimstad som har Kennel Lurvelegg er også opptatt av nytt blod og har blant annet importert en russisk hanne. Da hun mente at han og Lexie kunne være en spennende kombinasjon, møtte jeg meg selv i døren. Eget standpunkt og samvittighet sa meg at utvikling for rasen måtte gå foran ”ulempen” med at Lexie om en ukes tid flytter midlertidig opp til Lurveleggene.

Frem til da blir det nok overdose med kos her. Er så spent på den kommende nedkomsten og gleder meg med Kjersti.