BLOGG

I dag holdt jeg på å velge en annen overskrift til dagens blogg. Det var "the same prosedure as every year." Det dreier seg om tradisjoner, og det er det ikke mangel på i adventstiden. Et av mine kjæreste barndomsminner er adventsstunden på barneskolen. Vi gikk jo også på skolen om lørdagen. Første time om lørdagen var klassens adventsstund. Da tente frøken Ramsli adventstaken, slukket taklyset og fant frem boken om Imal, Levi og Lea.

Dette opplegget gjentok seg hvert eneste år, og fra oss elevene var aldri snakk om at denne høytidsstunden skulle forandres. Riktignok ymtet frøken Ramsli en gang frempå, om vi ikke var blitt for gamle for boken. Det fikk hun ikke medhold i, så det ble 7 år med adventstunder, som satte varige spor, ga gode minner hos flere enn meg og ble nesten årlig delt på bloggen.

Jeg utdannet meg også til lærer, og da ble det min tur til å lage adventsstund for elevene mine. Det gikk noen år, før de fikk høre historien om Imal, Levi og Lea. Boken var nemlig helt umulig å få tak i, helt til den plutselig dukket opp på et boksalg. Da var jeg ikke sen med å "gjeninnføre" min barndoms adventsstund for mine elever. Da jeg gikk over fra undervisning til å være sosialrådgiver på skolen, overlot jeg den velbrukte boken til datteren vår Silje, som er førskolelærer for bruk I barnehagen. I utgangspunket var boken tiltenkt den aldersgruppen.

Nå var det ikke bare selve adventstunden som festet seg i et barnesinn. Syntes selve adventstaken var så fin, en halmkrans som var hengt opp og festet med røde silkebånd på trestativet. At den nok var på ”rødt” når det gjaldt brannfare. Likevel hadde jeg kjøpt en make, om jeg bare hadde funnet en. Det nærmeste jeg har kommet, er en stilisert krans i metall. Men noe manglet for å få riktige følelsen, så i år kjøåte jeg like godt opphenget. Nå er jeg fornøyd.

 

Dårlig med dachsebilder i dag, men Jerv og Lexie hadde ikke tid til fotografering, så opptatt som de var. Tar sjansen å ønske alle en fin adventsøndag fra både de og meg.

I ettermiddag fikk vi, ja Jerv og Lexie er også invitert, til lutefiskmiddag på søndag.

Jeg takket pent på alle sine vegne, men er da dannet nok til å forstå at vi må vente til riktig dag. Lexie er mer enn klar når hun skal til tanten,....

og prøvde til og med å lokke med seg Jerv. Gudene må vite hvordan de hadde tenkt å komme dit på egenhånd. Kanskje de tenkte på å dra meg med, for pleier ellers ikke å dra slik når vi går på tur. 

Det blir lutefiskmiddag i dag også, men det står en annen Varri for, nemlig grandonkel Ami i Harstad.

Julen er nok den mest tradisjonsbundne høytid i Norge. Den sto sterkt lenge før kristendommen kom til landet, og moderne julefeiring er en blanding av gammel norrøn tradisjon, kristne tradisjoner og moderne forbrukerorienterte og reklamestyrte vaner. Selv her på siden har det blitt noen årvisse innslag.

Min svigerinne Inger har alltid vært glad i lutefisk. Det er mere enn vi kan si om broren min, Jan-Helge. Når sant skal sies, var det ingen av oss søsken som smakte lutefisk før vi var voksne. Det var både en fraværende og ukjent matrett i hele vår oppvekst.

Derfor var det nok, enten i ren solidaritet eller kombinert med det gode tilbehøret, at Jan-Helge har inntatt denne retten.

I utgangspunktet skulle også dette måltidet "foregå" på denne måten, men noen ganger skjer det uventete.

Med så mange kokebøker som de har i huset, finner de ut at måltidet skal tilberedes på ekspertvis. De velger å følge oppskriften i Eyvind Hellstrøms bok: " Lutefisk, pinnekjøtt og andre bagateller." Der leser de følgende: (Se siste avsnitt! )

EN HUND ETTER LUTEFISK Jan-Helge var raskt ute med å si, at her måtte det gjemmes lutefisk til Ami. Nå var det ikke overhengende fare, for at det ikke skulle bli rester. Far i huset har jo stort sett holdt seg til tilbehøret.

Etter at måltidet var over, skulle det store eksperimentet gjennomføres. Ami fikk en matskål med tørrfor i den ene delen og lutefisk i den andre.

Hundematen tapte med glans, dvs, den gikk ned , etter at lutefisken var oppspist. Men den egentlige vinneren ble Inger. Hun fikk seg en lutefisk-alliert hos Ami, og Jan-Helge er visst  også kommet over prøvesmake-stadiet.

No doubt,IT had to be a  picture of Svea. Born in Sweden and also got one the most Swedish names, she had to be this year's Santa Lucia.

We picked her up as a puppy in Sweden, and all the years she lived with us, she was loved by us and all the other dachshunds. Believe it was destiny and meant to be, that Svea moved permanently to Hungary.  

I have long time realized that it is better I do not visit the dogs that had to get new homes, when Ulf got cancer.  

I am thankful to each that opened their homes for our dogs. Hugs and kisses to Svea, daughter Tadaam granddaughtet Lulu and all " my dogs" in Norway and abroad.

Ikke mye Lucia over Jerv, Lexie og meg på morgenturen. ”Lys i hår” var en praktisk hodelykt og det eneste jeg bar på, var skiteposer. Vel hjemme, prøvde jeg å få opp den rette Lucia stemningen, men det eneste som sto i hodet på de små, var lussekatter. 

De meldte seg ut både som trene og stjernegutt. Men begge hadde stjerner i blikket da de ba så pent om å få av lussekattene.

Jerv trakk seg raskt unna da han fikk sin bit. 

Det gikk altfor raskt unna til jeg fikk det med på et bilde.

Hadde det vært opp til Lexie, hadde en så stor bit, blitt tatt imot med glede, men her spiller kameravinkelen oss et puss.

Men helt reelt at det ble bedende blikk hos begge, i håp om at jeg ville dele min lussekatt. Sto jeg for den?

Ikke helt, men ikke store bitene og slett ikke mer i sikte. Da kunne e like godt finne roen med en liten power nap. 

Og det til tonene av vakker sang fra Lucia og hennes terner. Det er dagens bonussang. Mer vakker sang og bakgrunnstoff er dagens siste klipp for de ekstra spesielt interesserte

 

I dag kom jeg meg endelig en tur på julemarkedet. Hadde nok vært enda mer stemningsfullt både ved Musikkpaviljongen , rundt Lille Lungegårsvann og på Festplassen med julemarkedet på kveldstid. Da hadde all ble julebelysningen virkelig kommet til sin rett. Derfor har jeg jukset litt.

Det er andre åretdet er Julemarked i Bergen. Helt urettferdig å sammenligne med de veletablerte markedene, forbedringer fra i fjor og utvilsomt noe å bygge på videre.

Godt besøkt da jeg var der, og med tilbud for både store og små.

Ingen overraskelse at julemarkedet i Budapest er min favoritt. Der er det mange markeder å velge mellom. Tar alltid runden rundt, og så har jeg to, som jeg må innom flere ganger.

Ikke å underslå at der har jeg funnet mye fint til dachsesamlingen min. 

Ble rent for mye når alt skulle pakkes. Ble mange fine dachseting, og også mange gode møter med selgerne, som uten unntak, hadde mer enn vanlig dachseinteresse.

 

 Selgeren Av disse tingene kunne fortelle at det var konen hans, som hadde designet det hele, og modell var deres egen dachs, Csipesz. Han viste også frem en klesklype og sa at det var betydningen av dachsen deres sitt navn. 

 

 

Bare en kort spasertur gjennom en nok julepyntet gågate med salgsboder og uteservering ,....

så kommer man til julemarkedet foran St.Istvan katedralen. Utvalget er stort sett det samme som på Vörösmarty Square . I tilleggg er det en skøytebane . Og underholdningen her , er et lysshow på selve katedralveggen.

Temaet skifter, og framsyningane av Nøtteknekkeren, var fantastisk. Den videoen jeg valgte her, er tatt litt på avstand. Prioriterte en som ikke hadde så mye bakgrunnsstøy.

Flere år siden jeg sist var på førjulstur til Budapest. Skar seg i år heller, men kanskje til neste år?

Etter en frisk morgentur, er vi klar for en ny uke. Men før vi setter i gang og som blant annet innbefatter en tur både for å sende og hente pakker, hører det med en kosestund. 

Har mange gode minner fra julefeiring, og i dag velger å dele noen bilder fra førjulsdagene i nord. I tillegg har jeg få tonefølge. 

Nordnorsk julesalme, med åpningslinjen «Velsigna du dag over fjordan», er en julesang med tekst og melodi av Trygve Hoff. Sangen ble introdusert i barne-TV-serien «Lyset i mørketida» på midten av 1980-tallet.

Velsigna du dag over fjordan. Velsigna du lys over land. Velsigna de evige ordan. om håp og ei utrakt hand. Verg dette lille du gav oss den dagen du fløtta oss hit. Så vi kjenne du aldri vil la oss forkomme i armod og slit


Vi levde med hua i handa men hadde så sterk ei tru Og ett har vi visserlig sanna Vi e hardhausa vi som du. Nå har vi den hardaste ria vi slit med å karre oss frem mot lyset og adventstida d'e langt sør til Betlehem


Gud fred over fjellet og åsen. La det gro der vi bygge og bor. Guds fred over dyran på båsen og ei frossen og karrig jord. Du ser oss i mørketids-landet du signe med evige ord. Husan og fjellet og vannet og folket som leve her nord.

Et skritt frem og to tilbake. Slik føles det, for Jerv slapp slett ikke unna samme mageondet som Lexie.

Derfor er dagens avtaler avlyst. Ingenting som ikke kan taes igjen. 

Det blir en innesøndag med innlagte lufterunder/ turer alt ettersom Jerv sin form. Blir nok uansett en fin søndag, og det ønsker vi tre her for alle dere andre også.

I over femti år har dette nisseparet sett noenlunde lik ut. Siden de debuterte i 1955 eller 1956, har de vært plassert i ett av utstillingsvinduene til Varehuset Sundt. Der har de hatt sine daglige forestillinger i førjulstiden. Jeg vokste opp i nærheten av Sundt, og som så mange andre barn, har jeg blitt fulgt dit, for senere å følge brødrene mine, egne barn og nå også egne barnebarn. Riktignok var nissene borte noen år, men tradisjoner brytes ikke så lett i Bergen, og i 1996 var det på'an igjen. Så gikk det noen år, før nye diskusjoner og innlegg for og imot nissene, dukket opp i avisene. Men folk ville ha nissene sine, og da ble det sånn. Imidlertid hadde tidens tann satt sine spor, og en dukkemaker ble innleid, for å fornye nissene. Pukkelryggen til nissefar ble fjernet, og paret fikk også et mer menneskelig uttrykk. Nissemor fikk erstattet alle rynker og porer i ansiktet med frisk farge i kinnene og en rikelig dose med brunkrem. Begge to fikk ordnet håret og fikk nye klær. Kritikerne mente at de gamle nissene var for skumle, og nå skulle dette elimineres. Håper de har lyktes bedre med det, enn jeg opplevde første gang jeg hadde med Aino. Disse skapningene likte hun ikke. Da var alt mye bedre hos matmor, og det på tross av at jeg ikke har gjennomgått et eneste kosmetisk inngrep, for å dekke over tidens tann.

 

Har funnet frem oversikten til årets forestillinger og bare fordi jeg er så nostalgisk at jeg må få med meg en liten smakebit av årets forestilling.

Men allerede neste år kan det hende jeg kan ta med meg et nytt barnebarn på førjulskos . I dag ble det bekreftet og ”dokumentert” Madeleine og Hans Christian venter en liten jente til våren.

Har holdt meg i ikke-kjøpe-skinnet til nå. Og i dag fikk jeg god pakkehjelp av Lexie. Lurte nok på hvorfor kosedyret skulle med i pakken. Kunne nok tenkt den selv, men blikket mitt sa ikke rør, og da ble det slik.

Ingen velvillig posering av Jerv og Lexie og slett ikke julekortstemning. Det kompenserer vi hjemme som er julepyntet, og så tenner vi lys, mange lys. 

 

Lucky grandmother Svea and lucky all of us having a quite little friend like you. 

And what a nice picture of you and Svea. Would love to meet you both, but that will not happen. Having to say goodbye to so many dogs, was so difficult that hopefully never again.

So grateful to be able to follow you and the rest of your family, both 👣 and 🐾

Impressed what a clever girl you have become. See and enjoy the little supershowgirl

Lexie har hatt ”løpesjau” med alt det fører med seg , ikke minst av vaskebøtte og vaskemaskin. 

Jerv har gått unna og fulgt det hele fra sidelinjen. 

Lexie har fått ZooLac og ellers sovet seg tilbake i form i tillegg til tur og frisk luft.

Uansett ble det mere innetid enn vanlig. Begrenset hvor mye man kan pynte og pynte om innendørs.

Dermed julepyntet jeg heller på terrassen. Juledachsene ble funnet frem,...

og ved inngangspartiet ”vokter” to andre nissedachser.

For å være på den sikre siden, får Lexie lettkost i dag også....

og mye ekstra kos, som hun forøvrig aldri kan få nok av.

 

Grei arbeidsfordeling. Dere tar dere av Miami-biten, mens Bacon og jeg har full kontroll på hjemmebane.

Ingen uenighet, velger bare forskjellige områder for best utnyttelse av de beste egenskapene våre.

Bacon sørger for mer faglig påfyll.

Jeg, Girko, tar meg av papirarbeidet og føringer i riktige mapper.

Lunsjen tar vi på aller største alvor og på fellesen.

Det gjør også de som lager den til, så vi kan bare sette oss til bordet og vente på servering.

Kommer heller ikke skuffe besøkende denne uken. Vi er klar og tar vel imot.

Er det rart at vi cooler ned når vi kommer hjem etter en lang arbeidsdag?

Og for hver dag som går, er vi nærmere at vi fire er samlet igjen.

Det gleder vi oss mest til. En fin førjulsuke til dere alle!

Denne måneden er det to år siden vi flyttet hit til Frekhaug, så julepyntingen i dachsene sine domener, ligger tilsvarende tilbake i tid. Her må Jerv og Lexie ta til takke med at de og jeg har julepyntingen på fellesen. 

På Gressholmen startet jeg alltid med å pynten dachsehytten med lysende julekrans og girlander ved inngangen, juletre ved inngangen, juletre på veggen og nisser og pynt på hundegården.

Tviler på at dachsene fikk den store julefølelsen av all pyntingen min, men heller ingen plage verken for de eller forståsegpåere, som fortalte meg at det var helt sykt.

Jeg hoppet heller ikke over pensjonistavdelingen. Der kunne Ares, Astra og Cerinne trekke seg tilbake, når de ville ha litt fri fra resten av gjengen. 

Gode minner å ta frem og kose seg med inn i en ny adventstid. Nå er det Jerv, Lexie og meg selv, som skal skape nye minner. En fin førjulstid til dere alle.