Standard side

Ikke noe å utsette på omgivelsene for ringtreningen vår.

Denne gangen måtte vi forflytte oss til den gamle parkeringsplassen, det eneste stedet som var såpass snøfritt, at vi kunne trene. Selv om plassen bare ligger et steinkast unna, kjørte vi ned bilen, og så brukte vi den som varmestue for dachsene, som ventet på tur.

Eira, Girko og Frid var med, og bildene er også i den rekkefølgen.

Alle tre fikk gjennomført en skikkelig økt.

Her trener Frid på å stille seg pent opp, så får vi håpe hun også gjør sakene sine, når hun skal vise seg frem på utstilling.

Dette er grunnen til at jeg valgte gårsdagens trening. Ikke mye håp om utetrening i dag.

Vi får satse på snølek og innekos med vafler for de firbeinte på vaffeldagen. I den anledning kjører jeg en reprise, som dagens bunusstoff

ETTERMIDDAGSKAFFE FOR ALLE

Ettermiddagskaffe med "noko attåt" er ikke fast innslag og slett ikke for de firbeinte. Men det finnes untak, pannekaker og vafler. Da er dachsene på vakt nesten før vi selv har tenkt tanken på å gå i gang med røren, som de forøvrig synes tar altfor lang tid å lage. Men steikingen er topp, og så deilig som det lukter. Hadde jeg ikke visst bedre, er jeg sikker på at de teller hver plate som blir steikt. Gleden over et stort fat med vafler varer ikke lenge, når Ulf og jeg begynner å forsyne oss. Det er godtatt at vi skal spise først, bare vi ikke blir for "grådige" og bruker for lang tid med bordet. Ventetid er ikke lett. Det er heller ikke kombinasjonen av vaffelservering til de firbeinte og fotografering. Dessuten sto batteriet på lading, så da blir det litt fusking. VAFLER, EN SIKKER INNERTIER

Og det er lov å prøve seg, selv om denne gjengen nettopp har svelt unna to "runder" med vaffelutdeling. Det gjelder også de dachsene som sto trofast ute på kjøkkenet, helt fra Ulf laget røren.

Hadde vi ikke visst bedre, er det lett å la seg lure, i hvert fall, falle for bedende dachseøyne. Foresten er det ikke rart at de ser så sultne ut, for uansett hvor "sivilisert" vi prøver å servere vaffelen, slukes den på et øyeblikk. Lurer virkelig på om de selv er klar over både at de har spist og ikke minst hva de slukte i seg.

Men dachsene har flere strenger å spille på. Da gjelder det å sjarmere og imponere med å stå på to. Der er Cerinne og Aino i særklasse, men noen av de andre kaster seg som regel med. Jeg regner med at hele gjengen syntes at Ulf og jeg kunne delt broderlig og ikke inntatt et kaffemåltid, som de, med sine dachseøyne, anså som den reneste seigpining. Det sies at når enden er god, er allting godt og da vi var ferdig å spise, var det en fonøyd gjeng, som fikk hver sitt vaffelhjerte. OG NÅR DET GJELDER VAFLER, ER DET INGENTING SOM FORANDRER SEG, FOR HER I HUSET. DA ER ALL OPPMERKSOMHET......

SAMLET OM "BORDETS GLEDER",.....

OG ALLE STILLER MED SINE MEST BEDENDE BLIKK.

Det er greit nok med en ivrig "hjelpe,- og støttegruppe", når jeg steiker vafler. Da er det verre med utdelingen, og enda verre, når jeg er alene og skal ta bilder samtidig. Men jeg gjorde som Ingrid Espelid og juksa litt. Tok først en prøverunde, med full konsentrasjon om rettferdig fordeling mellom hundene. Det skulle liksom dempe på forventningene og iveren i neste runde. Egentlig trodde jeg vel ikke så mye på at det skulle hjelpe så mye, og blikkene deres forteller vel mer enn noe annet, at de var like lysten på vafler i neste runden også. Der var ikke en eneste hund, som tenkte på annet, enn å berge parten sin. De ble ropt opp med navn etter rang, men da jeg begynte med Ares og Astra, var der flere enn de to som gapte. Selv Svea, som til vanlig, er så treg til å spise, var på hugget hele tiden.

ER DU SIKKER PÅ, AT DU IKKE HAR FLERE VAFLER ?

Carpe diem er en setning fra et latinsk dikt av Horatius. Det er en metafor for å oppfordre mennesker til å nyte hver enkelt dag. Setningen ble første gang brukt av den romerske dikteren Horatius i verket Odes, og da i Ode 11 i den første samlingen. Hele verselinjen er «Carpe diem quam minimum credula postero», det vil si «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste».