BLOGG

Har vært helt fantastisk, først 9 Captator kull og deretter 12 med Varrier. Hadde ingen planer der og da å gi meg med oppdrett. Men så ble Ulf syk, og vi flyttet tilbake til Vestlandet. Bare noen mnd. senere døde Ulf. Beslutningen om å gi meg med oppdrett var vel gjennomtenkt og endelig. Har alltid vært opptatt å ta inn nytt blod til tispene mine. Hadde gått imot meg selv, hvis jeg gikk imot Kjersti sitt ønske om å bruke Lexie. Tydeligvis var Lexie helt enig, for hun ”fremskyndet” sin egen løpetid. Vel fornøyd da hun fikk følge Kjersti hjem til den utvalgte hannen sin. De to kastet ikke bort tiden, så nå er det bare å krysse alt og håpe på valper i januar hos kennel Lurvelegg. Ventetiden skal Lexie tilbringe her hjemme, til stor glede for Jerv og meg. 

"Julestemningens voktere" Pepperkaker, lysfest og dansende nisser har vært synonymt med jul for bergensere i en årrekke. Dette er sakset fra Bergens Tidende. Du tuller ikke med juletradisjonene i Bergen tradisjonenes by 

 

Barnehager, skoler, bedrifter og mange tusen privatpersoner har bidratt siden 1991, slik at vi har hatt, og fremdeles har, verdens største og flotteste pepperkakeby i Bergen. Åpningen foretas hvert år tradisjonen tro av Bergens ordfører. I år skjedde det 18. november. Kommende jul er det den store Lysfesten, og så går det  slag i slag, til glede for store og små.

Min egen tradisjon som jeg skriver om i dag, er en Varritradisjon og har ingenting å gjøre med jul.

SLIK BEGYNTE DET MED FOTOGRAFERING AV VALPENE PÅ FOLKEDRAKT: BLOGG FRA JUNI 2009 OM A-KULLET, DA ULF BÅDE VAR FØDSELSHJELPER OG HUNDEVAKT MENS JEG VAR TIL BEHANDLING I BUDAPEST I dag debuterer valpene på egenhånd på foto. Kennel Captator har med jakthorn og gevær på det første bildet av valpene alene. Sigrun hadde derfor også et ønske om at det skulle være noe som var knyttet til henne. Jeg tenkte på hennes store interesse for håndarbeid og bunader og folkedrakter. Det tenkte jeg kunne være en passende bagrunn for valpene. Jeg var og letet i hennes store samling, og valgte en folkedrakt fra Hallingdal som jeg synes, hun er ekstra fin i. Jeg satte opp bakgrunnen med alt utstyret som hører med. Jeg synes at resultatet ble brukbart med hensyn til at det er fire valper med på bildet. De ville ikke det samme som jeg ,det er helt sikkert. Det kommer nok flere bilder, så det kommer nok noen som blir bedre. Ulf Ja, og så har vi fortsatt med dette for hvert kull. Først brukte jeg egne drakter. Senere har jeg plusset på med innkjøpte. De har uten unntak vært fra hjemlandet til kullets pappa. Det samme gjelder dukkene som jeg også har brukt. Da fikk jeg enten ikke fatt i drakt eller så var alle tilgjengelige altfor dyre "endachsbruk" 

 

Avslutningsvis, en sniktitt på årets pepperkakeby

Vet ikke om jeg skal kalle det juksa litt eller planlegging, men går vel ut på ett. 

Dermed blir det også utebilder, selv om morgenturen vår gikk på mørke stier og helt uten fotografering.

Men vel hjemme igjen, er vi tilbake på skinner. Det vil si, Jerv i disse løpetidsdagene ikke er like ivrig og tro mot egne morgenrutiner.

Greit nok å beile Lexie, men bare under fullt oppsyn av meg.

Men må nok også snart gå på slutten med uskyldige kjærtegn. 

Og derfra er det mor sjøl som overtar og styrer Lexie sitt kjærlighetsliv. 

Så tykk tåke i morges, at hodelykten måtte frem igjen, ikke minst for å se og kunne plukke opp etter dachsene. Lite fotovennlig vær, men hva gjør det når jeg kan dele ny hilsen fra Svea.

Gleder meg over hvor fint hun har det sammen med alle sine. Kan bare tenke meg hvor stor stas det var at hun fikk beholde Tadaam.

Og nå har hun gjort Svea til bestemor. Tviler ikke på at Svea tok den oppgaven alvorlig. Her hjemme var hun selvutnevnt mamma-avløser. At ”meieriet hennes” var tomt, spilte ingen rolle der hun la seg til rette og bød på.

Nå ser det ut som at Svea er heldig igjen og kan fortsatt kose seg med familiens yngste. 

Index og Tutti-Frutti er to små hjerteknusere, og går det som planlagt, blir sistnevnte boende sammen med mamma Tadaam og bestemor Svea.

Good luck to all of them! And thank you so much to Tündér for keeping me updated. 

Her er det same prosedyre as always, så da kan jeg like godt bruke avslutningen på bloggen fra 19.nov. 2010

KLAR......Tungen rett i munnen og klar til innsats. 

FERDIG......Det begynner nokså forsiktig 

GÅ.....og avsluttes i stereo

Ser ikke ut som om Lexie har tenkt å avslutte fangkosen med det første. Bare litt til, og så er vi i gang.

 

I beste fall en overdrivelse at jeg husket at det var to år siden Laura sin første flytur. Men hun reiste ikke alene. Min svoger var reisefølge og sørget for at hun kom trygt frem til Anne Ingeborg og Torund. Max ( Luke) bor i Harstad, og Lexie ble med oss på flyttelasset hit. Tusen takk for koselig hilsen fra Lara! Regner med at hun fikk hjelp, så takk til dere også.

Hei. I dag er det 2 år siden jeg kom med fly fra Harstad . De to årene har gått fort og jeg har blitt en snill og lydig dachsefrøken som gir mye kos og hygge . 

Men litt rampete er jeg litt innimellom, og det må være lov . Her er det litt bilder av meg . Ser på TV og slapper av i sofaen og blir tørket etter at jeg har vært ute i 💦 

Gi kos til Jerv og Lexie fra meg. Hilser herfra . Snutekos fra Lara 🐶

Knapt med blogginnlegg og bilder fra tiden rundt Lara sin flytting. Det får bli et gjensyn med veterinærbesøket 4 dager før flyttingen.

Et lite uttdrag

Så var det jentene sin tur. Lara var først ut. Ikke en lyd for verken den ene eller andre stikket. Var jo så mye godis på bordet. 

For sikkerhets skyld sjekket hun om noe var falt på gulvet. Her skulle ingenting gå til spille og i hvert fall ikke havne i noen annen munn enn hennes.

Her i huset går vi en tro, håp og kjærlighetsfull helg i møte. 

Ikke rart at Lexie innimellom sørger for en liten pause fra Jerv sin beiling.

 

Endelig litt fred å få. Jerv svikter ikke rutinene sine, og Lexie vet å nyte og nytte den fristunden.

Ellers fotfølger han, eller kanskje det heter potefølger han Lexie hele tiden.

Og kommer han ikke nærmet nok den store kjærligheten, ......

sørger han i hvert fall å få med seg hver eneste antydning av duft fra den utkårede.

Selv det mest bedende blikk fra beileren, hjelper ikke på undertegnede. 

Men en ting er de begge enige om, et godt måltid og noen ekstra godbiter hjelper enn så lenge for det meste. 

Til og med kjærlighetstrangen for en stakket stund,......

og jeg en etterlengtet kaffepause helt uten dachseselskap.

Bortsett fra en og annen skjære, så har jeg gitt opp ønsket mitt om fuglebrett og småfugler på terrassen. Forholdene her med tett bebyggelse ligger nok ikke til rette for det.

Da må det jukses litt  når jeg mangler bilder av dompapen, en av favorittene mine. Blant Ulf sine bilder, falt jeg for dette av en dompap i hagen vår i Salhus. Der hadde  vi flere fôringsplasser, og de mange trærne og buskene var et yndet sted både for en liten rast og søke tilflukt for dachser og nabostrøkets katter.

Og kan man ikke få det beste, så får man ta til takke med det som skaffes kan. Det vil si, har brukt all min kløkt og viten for å få tak i skålen, men gikk til slutt. Gleder meg til disse skal pynte opp til jul.

Det er det eneste jeg kan by på av småfugler her hos meg, men måtte dra på smilebåndet over gjensynet med Jerv og kråken. 

 

Jerv og kråken

Det er ikke første gang Jerv har fattet interesse for områdets kråker, men aldri klart å snike seg så ubemerket på kloss hold.

Vet ikke hvem som ble mest overrasket, kråken da den ble var av Jerv eller den lille karen da kråken plutselig flakset opp rett foran han.

Men Jerv er verken lettskremt eller den som gir seg så lett. Da er den store dammen heller en utfordring enn et hinder for å kunne ta opp jakten på sitt flaksende objekt.

Selv den lille karen måtte til slutt innse sin begrensning, men jammen var det gøy så lenge det varte. 

Tenk om jeg jeg kunne bry meg like lite som dachsene om dataproblemer, tapet av en drøss med bilder og ”verktøyet ” mitt for hjemmesiden. Får prøve å få ordnet så mye som mulig og finne alternativer for i hvert fall deler av det tapte. 

Har aldri planlagt hvor lenge jeg skulle holde på med bloggen. Fortsatte mer eller mindre like regelmessig etter at jeg ble alene og Varri sitt avlsarbeidet ble lagt mer eller mindre på is..

Disponerer fortsatt kennel Captator, og slik blir det til den den riktige personen som vil og kan drive den videre. Mitt eget oppdrett kan feire 10års jubileum, og jeg har kjent på å holde bloggen gående så lenge. La ut første innlegg 12. Juni 2009, men regner fødselsdagen til A-kullet som oppstart for både kennel Varri og bloggen. 

Det hadde vi bestemt oss for å feire, og siden vi har Sofie på besøk, kombinerte det like godt med stort familiebesøk. Samtidig hadde vi Silje, datteren vår, i tankene på bursdagen hennes.

Egentlig har vi drevet kennel i 12 år. Ulf og jeg startet da opp med kennel Captator. Syntes ikke det navnet passet for miniatyrer. Derfor startet jeg opp kennel Varri med Captators Cerinne som stamtispe.

Dessverre måtte mesteparten av forberedelsene til feiringen overlates til Ulf, og det var flere enn Aino som lurte på hva som var skjedd med matmor,

Men det ble en fin feiring, og Sofie imponerte gjestene med sine bakeferdigheter. Besten lærte villig vekk fra seg, så repetoaret hennes ble utvidet med både Tarte Tartin og wienerbrød.

 

 

 

Det er mange teorier om tilblivelsen av denne klassikeren. Men én ting er sikkert, oppskriften er om lag 130 år gammel og oppkalt etter søstrene Tatin som sammen drev Hôtel Tatin i Lamotte-Beuvron, noen mil sør for Paris

Forsidebildet gir sikkert uttrykk at alt er som vanlig, men slik er det ikke. Først crash, så hjelp, og dermed var det meste, inklusiv E-Mail til og fra sigrun@kennel-varri.com. Gresk for meg og enda lengre unna å kunne forklare hva som har skjedd. Selvfølgelig måtte alt dette skje i helgen. Oppsøker Webhuset som ”styrer" alt mitt. 

Har forsøkt å redde det som reddes kan, men langt fra nok til å være tilbake som vanlig. Det er det bare dachsen som er. Hos de er alt ”the same prosedure as always “

Alt som forsvant i ”sikkerhetskopieringen”, synes tapt. Fikk spørsmål igjen om dachsene sine gensere, så da blir det et gjensyn med gensere til både to,-og firbeinte. Men så setter jeg bloggen på vent til både den og mailen er fikset opp i. 

Det er Kristin, matmor til Gárgán som er mester for fullt opp av gensere for mine dachser.

Har funnet frem genserne til alle tre, klar til bruk.

Før hendene mine slo seg vrang, hadde jeg også strikkemani. 

Heldigvis har jeg et rikholdig utvalg Fra den tid.

Med dagens strikkebølge, velger jeg å bruke Setesdalskoften, som bonusstoff.

Setesdalskofta er strikkeplagget fremfor noe annet. Den tilhører oss alle, selv om vi verken har røtter i eller tilknytning til Setesdal. Og i koften er man alltid kledd.  Opprinnelig var setesdalskofta et mannsplagg. Den kom i bruk rundt 1850, da setesdølene sluttet med korte bukser og gikk over til å bruke lang skinnfu.

Adolph Tidemand laget i 1848 en skisse av en mann fra Valle med mønsterstrikket genser. Mange regner dette som den første lusekoften i dalen. Annemor Sundbø, som har skrevet bok om setesdalskoften, har gått igjennom alle de tusener av bilder som finnes i billedsamlingen på Setesdalsmuseet. På grunnlag av fotografiene har hun tegnet strikkemønstrene ned på millimeterpapir, og siden har hun strikket kopier. Og hun har funnet et vell av ulike kofter. Krokbordene er eldst, senere kom "kross og kringle" som er blitt setesdalskoftas varemerke.

Alle de gamle koftene er hvite nederst. Dette feltet ble vanligvis skjult nedi buksa. Man brukte verken energi eller det mer kostbare mørke garnet på å mønsterstrikke det som ikke skulle synes.

 Strikkekoftene dukket opp i ukebladene etter år 1900. På 30-tallet økte antallet oppskrifter i omfang. Strikkestoff var godt stoff. Samtidig begynte ullvarefabrikkene å utgi egne mønstre. Stikkegenser var praktisk til skibruk. Og ettersom også kvinnene etter hvert tok til å bruke bukser, ble det naturlig også å adoptere mennenes lusekofter. På de koftene som ikke brukes sammen med bunadbukse, har de fargerike broderiene forsvunnet fra ermene. Utbroderingen rundt halsåpningen har imidlertid tiltatt.

 I dag er nensten alle setesdalskofter som selges over disk kantet med maskinvevde bånd. For industrien har håndarbeid aldri vært lønnsomt, og man har alltid søkt å finne erstatninger som kunne lages maskinelt. I dag er det også fære som har nødvendig tekstilkunnskap til å føre løyesaumtradisjonene videre. Å sy kruller krever sin kvinne, heter det i Setesdal

Snart leggetid hos oss, men først litt kveldskos. Hadde det vært opp til Jerv og Lexie hadde den vært med "noko godt attåt" akkurat som ettermiddagskaffen, men der er undertegnede streng. 

De har både spist kvelds og vært på en siste tisserunde. Det er fritt for å være oppe, men helt slutt på mer servering i kveld.

Når det gjelder leggetid, har Jerv sin egen innebygde klokke. Han tar saken i egne poter og går og legger seg på egenhånd.

Lexie vil også legge seg, men hun vil ha følge. Hver sin leverbit, på med tepper, lyset slukket, og jeg trekker meg tilbake. 

Har ingenting imot kveldstrøtte dachser, men velger selv å drøye kvelden. Kos å tenne lys og enten lese, se på TV eller lytte til musikk, som i kveld. 

Den blå timen kommer av det franske uttrykket l'heure bleue, som viser til perioden med tussmørke hver morgen og kveld når det verken er fullt dagslys eller helt mørkt, og himmelen har en annen blåfarge enn om dagen. 

Rene slumpetreffet er bakgrunnen for dagens blogg. Planla  i går å skrive noe om blåtimen. Leitet litt og havnet på bloggen jeg skrev 8.november 2013. Dette  var også min første høst som fastboende på Gressholmen. Men ikke slutt på tilfeldigheter der, for oppdaget at på samme dato året før, siste høst i Salhus, også en ettermiddagsblogg med Aino og Atie, før mørket falt på. Benytter anledningen her til å hilse så mye til jentene "mine" og familiene deres. 

 

8.nov. 2013 UT PÅ TUR

MED AINO

OG ATIE

MEN PRØVDE OGSÅ Å FÅ TATT NOEN NATURBILDER INNIMELLOM DACHSENE EGNE PROSJEKTER

SOM "DOBBELTSPORING"

ATIE SIN INSPEKSJON AV EN ARES SINE HULER. ( DER  HAR VI TIDLIGERE SETT SPOR AV REV, OG DEN SKAL VÆRE GLAD FOR AT IKKE ARES IKKE VAR DER SAMTIDIG)

OG AINO SOM LEDET AN OPP I HØYDEN

AVSLUTNINGSVIS FIKK VI OGSÅ MED OSS DAGENS SISTE SOLSTRÅLER, FØR VI TOK SNARVEIEN HJEM GJENNOM SKOGEN

TIMENE MED DAGSLYS BLIR STADIG FÆRRE

DET MERKTES PÅ VÅR TUR

SAMTIDIG SOM LYSET BLE BLÅERE

 

 

8.november 2012 RUSLETUR I SALHUS

Og på vei oppover Salhussvingene måtte jeg bare få med meg regnbuen over Nordhordlandsbroen - Wikipedia, den frie encyklopædi, før det blir litt historikk over hjemplassen vår.

Salhus (gammelnorsk: Sálúhusn) betyr gjestgiversted. Det kan hende at navnet har sammenheng med de sálúhus som kong Øystein Magnusson lot bygge for de veifarende. Etter en tid ble navnet mindre brukt, og under Svartedauden ble stedet lagt øde og det gamle navnet glemt.
Da Salhus ble ødegård etter Svartedauden, tok nabogårdene seg tilrette i området. Først i 1530 ble Salhus dømt fri fra nabogårdene og har hatt sitt eget gårdsnummer etter den tid.
 
 

 

 

Som vanlig hadde jeg med Aino og Atie, og siden det er en stund siden vi har tatt denne rundturen, var det ekstra spennende å snuse seg gjennom både gamle og nye lukter.
Vi fortsatte forbi fotbalbanen, populært kalt "Idaren", krysset hovedveien og fortsatte mot Ranten.
Ranten er et brattheng, som går nesten loddrett ned i sjøen. På toppen av dette bratthenget går veien til Salhus. Den ble åpnet i 1928, og før den tid stengte bratte fjellparti mot nabogrendene Tellevik og Mjølkeråen, og var båt eneste fremkomstmiddel til Salhus. Imidlertid hadde Salhus en fordel, en god havn for de sjøfarende og det på et sted hvor hele fem fjorder møtes. I Salhus fant de ly for sørvesten, som kan være stri på det siste strekket sør til Bergen.
 

Og hvis jeg ikke hadde beskjært dette bildet, ville dere sett, at jeg tredde båndene deres inn i gjerdet, slik at jeg holdt enden i ene hånden og fotoapparatet med den andre. Dermed ble det både gruppebilde og et av hver.

Jeg synes i hvert fall selv at det var lurt, mens jeg bommet på hvor raskt det mørknet og burde hatt refleks på både hundene og meg selv. 

VARRIS AINO

VARRIS ATIE

FAGER KVELDSSOL

 

 

 
Fra gårsdagens VG

Først en fantastisk sommer, som ble etterfulgt av noen søkkvåte høstmåneder. Midt inni fikk vi noen sommervarme dager. Rart nok om vi ikke skulle få reprise nå i november. Forstå det den som kan. 

På morgenturene våre går vi forbi noen svært høye grantrær. I det siste har vi hatt noen stormfulle dager. Jeg har sett opp mer enn en gang og lurt på hvor trygt de egentlig står, for jordsmonnet er fortsatt veldig vått, og med sterk vind i tillegg, håper jeg trærne har en stor og god rot.

 

Det ene grantreet skiller seg vesentlig fra de andre. Kan virkelig lure på hva som har skjedd her. Jeg vet ikke, men ett er i hvert fall sikkert. Det har skjedd for lang tid siden, for det er snakk om et veldig høyt grantre, og hver av de mange "nye" stammene har hatt mange år å vokse på.

ikke like enkelt å få fotografert to forvirrete dachser. De ville opp i skogen på det aller bratteste stedet, mens jeg ønsket et "pent" oppstilt bilde. Er ikke så naiv at jeg ikke forsto hva som var mest spennende for de små. Men den klatringen, med to i bånd, får de ikke meg med på.

Bildet ble ikke vellykket, men passer i hvert fall til dagens overskrift.

Noen vil nok også kalle meg forvirret når det gjelder dagens musikkvalg, " E du nord», om å takle mørket og lengte etter lyset" Ikke min tolkning. Jeg har min egen, du kanskje også din egen eller rett og slett bare en sang for å lytte og nyte .

Alle gode ting er tre, talemåte med opprinnelse i gammel tallsymbolikk, hvor 3-tallet ble ansett for å være hellig. Det har vært hevdet at uttrykket har gresk opprinnelse, men også at vi har fått det fra middelalderens Tyskland, der det ifølge gammel rettspraksis var nødvendig å stevne tiltalte for retten tre ganger før det kunne avsies dom i hans fravær. Greit å vite hvor jeg har "stjålet" overskriften fra.

Nå er  det ikke bare jeg som er utålmodig og lurer på hvor lenge Piri har tenkt å "knipe igjen" På slutten av måneden er det et år siden sist løpetid. Da jeg snakket med Ungarn i går, fikk jeg i hvert fall vite at hannene var begynt å vise interesse for henne. De vet ikke at de har lite å hente der, for ingen av de er den utkårede. 

Etter så mange "falske tegn" er det knapt så jeg tror på klaff denne gangen. Uansett, ingen andre alternativ enn å finne så mye ro, ( som man greier å aktivisere) og bare vente. Kommer når det kommer. Uten særlig hell, har jeg prøvd å forklare de to her at Piri er og blir fortsatt en god stund i Ungarn.

Håpet er fortsatt like lysegrønt som i fjor.

....Og håpet og den utvalgte er Piri, som nærmer seg høyløpsk. For sikkerhets skyld og for ikke å forsove seg, var han klar for å starte dagen i otta.

Det manglet ikke på tilnærmelser, snutekos og rundsleiking.

Blikket fra den utkårede sier vel det meste om hva hun synes om beilingen.

Et tappert forsøk fra Piri sin side å late som om hun var veldig interessert i et reiseprogram på TV.

Slitsomt å være så ettertraktet synes Piri.

Både en trist og god dag på samme tid. Som så mange andre dager, har jeg tent lys for Ulf. 

På ene nattbordet har jeg et kjært bilde av Ulf og sammen med Jerv, fars gutt som " fulgte" Ulf helt til det siste, da dette bildet ble trykt på programmet til bisettelsen. Det var mitt ønske. 

Det andre bildet hadde Ulf selv valgt ut.

Takket være Stig Hanssen, matfar til Varriguttene Jerki og Max (Luke), kom Ulf seg på en siste jakttur. Sørget for at det også kom med på programmet, akkurat som Ulf hadde ønsket.

Hver gang jeg ser bilder fra den jaktturen, tenker jeg hvor mye denne turen betydde for Ulf. 

Det er et stort tomrom etter Ulf. Et daglig savn, men også med mange gode minner. 

Avslutter med en sang som jeg spilte mye og som betydde mye for oss begge den siste tiden vi fikk sammen. Den ble også spilt under bisettelsen.

For fristende med et lite ordspill i dag. Ikke store sjansen for å få dachsene til å smile og slett ikke på kommando. Nei, da må vi nok over Kjølen og ty til Captators Estelle. Er så heldig å ha smilet hennes i fotoboken, som vi laget av Captators E-kull. Koser meg like mye hver gang. Ulf og jeg tøyset alltid med at vi to skulle kose oss med denne på gamlehjemmet. Slik skulle det ikke gå.

I dag og i morgen, lørdag, kan du finne mer enn 3000 oster fra hele verden i Bergen. På fredag skal ostene bedømmes av 230 internasjonale ostedommere og kjempe om å bli kåret til verden beste ost.

Bortsett fra brun,- og hvitost, er alle de andre synonymt med kveldskos med Ulf og Ares for meg. Det gikk nesten et år fra han gikk bort til jeg ordnet til en liten ostebrikke en fredagskveld. Og når jeg tenker etter, ble det også med den ene gangen. Synes jeg takler enetilværelsen bra, men ost og kjeks var mer eller mindre fast helgekos for Ares, Ulf og meg. Ikke bevisst fra min side å velge bort ost og kjeks som kveldskos, men våre ost,- og kjekskvelder var så kjære og spesielle. I ettertid har de vært så såre å minnes, at jeg har fortrengt det hele. Får ta meg sammen og gjeninnføre ostekvelder for de små her og meg. 

Og mens glassene allerede var fremme, passet det å sette frem ost og kjeks, dagens fredagskos. Vet verken når eller hvordan det begynte, men Ares var ost- og- kjeksgutten vår. Først syntes vi bare det var morsomt, men innså snart at dette virkelig var et høydepunkt for han. Ares satt  pent og ventet på sin tur. Vi smurte  på med smør og ost, og først da vi sa  hans navn, kom han høtidelig bort og tok  kjeksen. Vi koste oss minst like mye som han, og noen fordeler mååtte jo vår eldre herremann ha. Pensjonisttilværelsen skulle være god for våre firbeinte pensjonister og. 

 

Lysten på ost og kjeks har vært fraværende siden Ares gikk bort. Men det er jo godt, så i dag valgte jeg det som fredagskos.

Kan ikke akkurat kalles ostefat, men i hvert fall en begynnelse. Dessuten lite som går til spille, når det er snakk om ost til bare en person.

Der tok jeg skammelig feil. Rett nok, en person, men pluss 3 dachser Og her var det ikke snakk om å sitte å vente til jeg sa navnet deres? Alle tre var klar til å holde meg med selskap fra første ostebit. Tror de slukte det hele på direkten. Vet ikke engang om de fikk med seg smaken. Kanskje det var det de ville forklare da de på nytt satte opp et bedende blikk og håp om et nytt kjeks med ost. At jeg ikke hadde smør under kjeksen, brydde de seg heller ikke om. Det gikk ikke med Ares. Han forventet at alle ingrediensene var med. 

Er det opp til Piri, Jerv og Lexie, blir det nok flere ost og kjekskvelder her i huset, og da er det nok best å handle inn til flere enn bare meg.