BLOGG

 Hvor lenge er egentlig «manns minne»? Et mer uspesifikt tidsbegrep, som brukes om x antall/mange år, skal man lete lenge etter."Verste sommeren i manns minne», kan vi si, men hvor lenge er det?

Og hvor lenge varer et øyeblikk? Tiden det tar å blunke går for de aller fleste veldig raskt, og det er nok derfra begrepet stammer. Når vi blir satt på vent på telefonen og den hyggelige stemmen på den andre siden sier «et øyeblikk», så vil alt over et halvt minutt være noe misforstått. For den som bruker så lang til på å blunke, er på god vei inn i drømmeland.

Synes det har vært en uvanlig fin høst med mange fine dager og har vært så glad for å slippe endeløst regnvær. Og vi har kunnet gledet oss over alle de fine høstfargene. Nesten som om jeg betraktet denne høsten som unntaket. Tydeligvis er det så som så med mitt minne, for når jeg går tilbake til gamle blogger fra de siste årene før vi flyttet nordover, får jeg et mer nyansert syn.

12.oktober 2012 EN HØSTDAG AV DE SJELDNE

På slike dager er det så fint nede i Viken, at vi bare må en tur nedom. Før vi gikk nedover, målte jeg temperaturen på Aino. Det er fortsatt ingenting enda, som tyder på fødsel. Men jeg hadde kjøpt ny febermåler og ville sjekke at den virket. Målingen bekreftet mistanken min, at vi enda har god tid og mer venting foran oss. 

Aino og Atie var ivrige i å komme seg avgårde, men vi startet turen men et stopp rett utenfor. SFO holder åpent i høstferien, og det sto lang kø av ivrige små hundvenner langs gjerdet. De måtte få klappe både Aino og Atie og helst ville de holde i båndet også, men der måtte jeg sette en stopper. Ellers hadde vi aldri kommet oss i vei.

Jeg fikk tatt bilde av Aino i profil.

Vanligvis er ikke Atie langt unna søsteren, men her var hun på opptatt med lukting.

Men det tok ikke lang tid, før de var "på lag" igjen, Atie foran og Aino hakk i hel.

Slike dager som dette, er ingen selvfølge, men desto mer velkommen, så det gjelder å både nytte og nyte de fullt ut. Derfor tar vi reprise i morgen, hvis den lovende værmeldingen holder stikk 

Da jeg skulle finne et passende bilde til å få laget dørskilt, letet jeg jeg på hjemmesiden, og hvor fant jeg det?

 

 

24.okt.2011 EN NYDELIG HØSTDAG VED SJØEN,....

 
 
 
 
 
 

MED KLATRENDE AINO,...

 
 
 
Aino på vei nedover svaberget, og vi er begge to faretruende nærmt sjøkanten.
 
 

OG ATIE,....

 
 
 
Atie klatrer trigger og kan i verste fall, havne på badestranden.
 
 

SOM HELDIGVIS IKKE VAR DUMDRISTIG,....

 
 
 
Atie poserer med stor valpemage.
 
 
 
 
...for nå har hun blitt både stor og tung. Men det er jo ikke så rart, for i dag var det 50.dag siden parring. 
Det med poseringen er vel heller tvilsomt. Kanskje hun bare nøt finværet med sol og frisk havluft, og i så fall var hun ikke alene. Både solen og den friske havluften gjorde godt, og vi slett ikke alene om å benytte oss av det som må kalles, den reneste bonusdagen, i disse regntider.
Nede i Viken var der folk som solte seg og andre som prøvde fiskelykken fra svabergene. Like utenfor svømte flere flokker med ender, og enda lengre ute så jeg noen, som forlenget seilsesongen. Nå er vel det en drøy påstand her vestpå, for her seiles det gjerne året rundt. 8.jan.2011 ble seilasen Neglespretten arrangert for 30.gang av Åsane Seilforening.

I går blåste det så mye, at enda flere trær står bladløse. Fint med alle høstfargene så lenge det varte. Dagens bonussang er ingen erstatning, men tar med litt ekstra høstløv.

 

Tilbake etter en frisk morgentur i dobbel forstand. Det blåste skikkelig, men var både kledd og skodd etter været, så plaget ikke oss. Kort sagt alt greit og i rute. Det kan jeg ikke skryte på meg når det gjelder den koselige hilsenen fra Elin. Der er det jeg som både står for forsinkelsen og for at videosnutten ikke kommer med. Kommer opp at "nå publiseres den" , men det er visst en evighetsmelding, for ingenting skjer. Dere får kose dere med bildene fra Elin, og tusen takk til henne for den koselige hilsenen.

God lørdag til dere i Bergen fra oss på Golsfjellet! Ikke mye snø her, men nok til at dachsene koser seg masse ute, de får lov å gå litt fritt rundt hytta og særlig Bella graver og snuser og håper på musefangst! Men etter en slitsom dag med utelek og tur i fjellet, er det aller beste å kose seg inne i varmen under ovnen! 

Gravhunden Bella

Eira venter på en godbit

Eira i farta på isen!

Nydelig utsikt over Golsfjellet 

Peiskos 💕

På bloggen min har jeg et prinsipp. Personlig, men ikke privat. Har en grense der jeg beskytter det mest private, samtidig som jeg byr på med selv og er personlig. Det er et prinsipp jeg liker. Jeg tror den grensen trekkes ulikt fra person til person, men det er jo i grunnen naturlig. Man må kjenne litt etter hva som føles greit. Snakk om å lytte til magefølelsen, følge hjertet eller noe i den duren. Jeg merker selv hvor det er naturlig å sette grensen, i hvertfall når jeg skriver. Da har jeg i tillegg tid til å tenke gjennom hvor mye jeg ønsker å dele, og står fritt til å redigere eller fjerne noe dersom jeg i etterpåklokskapens lys angrer på noe. Har mer eller mindre daglig fra juni 2009, lagt ut blogg. I mange år bare på hjemmesiden min. Da jeg begynte å bruke FB, la jeg gjerne ut et bilde fra bloggen og linket til teksten. Etter ønske fra flere gikk jeg over til også å legge ut teksten, og slik har det vært lenge nå. Har aldri vurdert å være mer privat enn det jeg har vært til nå, selv om jeg i det siste har fått noen meldinger om at det ønskes mindre om dachser og mer fra privatlivet mitt. Det kommer ikke til å skje. I så fall gjør oss begge en tjeneste, hopp over innleggene mine eller rett og slett slett meg som venn på FB. Kjenner at motivasjonen min til å fortsette å dele bloggen min, fikk fikk seg et skudd for baugen etter dette. Orker jeg å bruke tid og krefter på Bloggen? Men føles så urettferdig overfor de som liker å følge med på dagligdachslivet mitt, at jeg nekter at det er de få som skal ødelegge for de få andre.

Min verden på nett.....

dreier seg stort sett av mitt dachseraterte hverdagsliv.....

med små gløtt inn i privaten når det føles riktig og bekvemt.

Barnehager, skoler, bedrifter og mange tusen privatpersoner bidrar hvert år, hver jul siden 1991, slik at har vi hatt, og fremdeles har, verdens største og flotteste pepperkakeby i Bergen. Vi har enda en gang den store gleden av å få invitere til åpning av verdens største og flotteste pepperkakeby. Åpningen foretas hvert år tradisjonen tro av Bergens ordfører. I år skjer det 18. november. Forberedelser til denne førjulstradisjonen er i full gang. 

Min egen tradisjon som jeg skriver om i dag, er en Varritradisjon og har ingenting å gjøre med jul.

SLIK BEGYNTE DET MED FOTOGRAFERING AV VALPENE PÅ FOLKEDRAKT: BLOGG FRA JUNI 2009 OM A-KULLET, DA ULF BÅDE VAR FØDSELSHJELPER OG HUNDEVAKT MENS JEG VAR TIL BEHANDLING I BUDAPEST I dag debuterer valpene på egenhånd på foto. Kennel Captator har med jakthorn og gevær på det første bildet av valpene alene. Sigrun hadde derfor også et ønske om at det skulle være noe som var knyttet til henne. Jeg tenkte på hennes store interesse for håndarbeid og bunader og folkedrakter. Det tenkte jeg kunne være en passende bagrunn for valpene. Jeg var og letet i hennes store samling, og valgte en folkedrakt fra Hallingdal som jeg synes, hun er ekstra fin i. Jeg satte opp bakgrunnen med alt utstyret som hører med. Jeg synes at resultatet ble brukbart med hensyn til at det er fire valper med på bildet. De ville ikke det samme som jeg ,det er helt sikkert. Det kommer nok flere bilder, så det kommer nok noen som blir bedre. Ulf Ja, og så har vi fortsatt med dette for hvert kull. Først brukte jeg egne drakter. Senere har jeg plusset på med innkjøpte. De har uten unntak vært fra hjemlandet til kullets pappa. Det samme gjelder dukkene som jeg også har brukt. Da fikk jeg enten ikke fatt i drakt eller så var alle tilgjengelige altfor dyre "endachsbruk" 

Tar like godt med denne også i samme slengen. Den nasjonale scene var først ute med å sette opp Spelemann på taket i 1967. En fin oppsetning. Bildet er fra den gang, men ikke tatt av meg. 

Piri, Jerv, Lexie og jeg tilbringer de fleste av døgnets timer sammen. Det synes både de og jeg er kos. Jeg må ta meg i å gjøre ting for meg selv, ikke bare det som er nødvendig, men også "blott til lyst" Derfor tok jeg turen over broen med kurs for byen. 

For en gangs skyld hadde jeg verken avtaler eller ærend og vandret bare rundt Nesten som turist i egen by og bare nøt det hele. 

Burde ha tatt turen til Fløyen i slik fint vær, men tenkte på de som var hjemme. 

Hadde god tid til bussen, så jeg fant meg en benk og bare nøt å sitte og bare gjøre ingenting og la tankene fly.

Heldigvis ikke like tidlig og vått som i morges. Tidligere enn vanlig, da dachsene tok en tidlig kveld i går for at de ikke skulle bli skremt av alle "skumlingene" . Ikke uvant med regnvær, men bøtter nå ikke alltid ned like mye som vi våknet opp til i morges.

Både varmet og smakte ekstra godt med varm kaffe etter at trioen hadde fått sin frokost.

Noe slår aldri feil, kosestunden på fanget mitt og alltid først en bedende Piri som vil løftes opp.

Lexie følger tett på. Og hadde det ikke vært for at tispene måtte undersøke om Jerv hadde noen trukket seg tilbake med noen godbiter, så hadde de nok ikke forlatt fanget mitt. 

Etter blikkene deres å dømme, var det bomtur. Får vel bare innse at det ikke kan være fest hver dag. 

Bare å komme seg tilbake på fanget til Sigrun, og så håper vi at hun konsentrerer seg om andre ting enn å ta bilder av oss med Ipaden sin.

"Den sol som vinker oss til hvile, nå viksler andres arbeidsdag, og slik den stund for stund skal smile, til nye land og folkeslag."

Godt med nærhet og kjekt med hjelp, men ikke alltid forenlig med å få ned noen ord på bloggen. 

Om å gjøre å bli ferdig før eventuelt innrykk av godtesjuke unger. Har ingen peiling på om det er vanlig her, men vil uansett få unna dachsene. Har kjøpt inn griseører som de skal få kose seg med i stedet for å storme til grinden og kanskje bli skremt av de som ringer på. Får også være litt ekstra årvåkne på kveldsrunden vår og komme oss raskt hjem igjen til freden og roen der.

                              Fager kveldssol smiler

                              over heimen ned.

                             Jord og himmel kviler

                             stilt i heilag fred.

og ikke kommet på noen god idé, da dagens fotografering ble mislykket.

Hjelper ikke å stå pent og sette opp "englefjes" etter at vi kommer hjem.

Har faste gjerdestolper som jeg nytter meg av når jeg skal fotografere. I dag ble det ikke et eneste vellykket bilde.

Optimistisk fortsatte vi morgenrunden, og jeg siktet meg inn på neste "faste" gjerdestolpe. Resultatet ble like begredelig igjen. 

Og var det ikke mangel på kontakt med fotograf, så ble Lexie så kamuflert, at det må både lupe og fantasi til for å oppdage henne.

Bare å komme seg hjem igjen og finne på noe lurt.

Hvor lurt det ble, skal ikke jeg uttale meg om, men det ble så det ble. Bedre lykke neste gang Sigrun.

" Til lags åt alle kan ingen gjera"

Bare innom for å ønske god helg. Det letter min dårlige samvittighet for at jeg ikke har skrevet noe nytt og gleder legen min, som ga meg noen formaninger i tillegg til ny medisin i dag. Fornøyd så langt med meg selv . Resten av kvelden skal gå i samme rolige tempo. 

Får først lage litt stas på Lexie og kullingene hennes.

Det gjør jeg med et gjensyn med bloggen fra et år tilbake i tid. 

Bortsett fra forsidebildet av Lara, ble det en heller mislykket fotografering av husets "jubilanter"

Lexie satte opp et lidende blikk,...

Før hun og Lara like godt viste ryggen til fotografen. Luke reddet seg med å rømme under sofaen. 

Men mor vet råd, så når søvnen tar de små, blir det et vi-fyller-6-uker-bilde. 

Snakk om flaks på morgenrunden. Etter å ha plasket ned i ett, falt det ikke så mye som en dråpe regn på runden vår. Kan ikke dokumenteres, for tok jo ikke med kamera pga et helt annet forventet vær. 

I stedet for å prøve å komme på noe genialt i dag, blir det helt dagligdachs, som alltid starter med trengsel for å komme seg opp på fanget mitt. 

Jerv kommer seg opp på egenhånd, mens tispene må ha hjelp. Noen ganger føler jeg at jeg ikke gjør annet, for de er rask å hoppe ned og sjekke ut Jerv når de mister han av syne. Kunne jo hende det var noe spennende og enda bedre mat , hvor enn den skulle komme fra.

Deilig når Jerv finner roen og jentene følger etter hos meg.

Men den som tror at ikke Lexie er på alerten og følger med , må tro om igjen.

Hadde sikkert lyst opp en mørk og våt morgen her vest. Her er det fortsatt høstlig og det betyr mye regn, men i år har vi innimellom hatt mange fine perioder. Og selv om jeg har gardert meg og kjøpt nye ice bug joggesko for å være klar for dachseturer på glatten, håper jeg at vinteren enda er frem i tid for oss.

Første høsten vår i nord bød på tidlig vinter. Gjensynet med den blir mitt bidrag i dag. 

15.okt.2013 VÅKNET VI OPP TIL ÅRETS FØRSTE SNØ

TIL STOR GLEDE FOR DACHSENE,.....

ARES, EIRA OG ASTRA
 

 

SOM BARE HADDE ALL OPPMERKSOMHETEN PÅ ALT DET HVITE,....

EIRA

SÅ BILDENE BLE SÅ SOM SÅ, BLANT ANNET EN USKARP FARGO

FARGO

MEN ALT TIL SIN TID, OG EN VARM STUE ER HELLER IKKE Å FORAKTE

AINO OG CERINNE

ATIE VENTER TÅLMODIG PÅ AT JEG BLIR FERDIG OG KOMMER OG HOLDER HENNE MED SELSKAP

ATIE

 NÅ SOM SNØEN ER KOMMET, OG LYKTENE TENT, ER VI KLAR FOR LITT EKSTRA KVELDSKOS.

Etter å ha ventet og ventet på de resterende spisestuestolene, var de endelig på lager, så nå slipper jeg kreative løsninger på sitteplasser. I morges skulle den siste stolen monteres.

Etter å ha montert flere flatpakkede møbler på egenhånd, burde vel dachsene hatt større tiltro på meg. Den gang ei. Hjelpen var på nært og svært pågående.

Arbeidet mitt ble kritisk vurdert både fra utsiden...

og innsiden, der Piri tok ansvaret for skruarbeidet. Kom i mål takket være/på tross av god hjelp. 

Da benyttet Lexie seg av mitt faste uttrykk, først yte, så nyte. Det er vi i full gang med og har tenkt å holde på enda en stund.

Jerv har god grunn til å smile bredest i dag

23. oktober feires det bursdag både her på Mjåtveit, hos Jarak i Måndalen, i Harstad hos Jerki og videre hos Jaimie i Bodø og Jolie Bella i Dilling.

Da gjenstår det bare å ønske guttene...

....og jentene fra J-kullet en fin dag og feiring.



Jerv setter veldig pris på oppmerksomhet, beundring , ja til og med litt erting fra Piri og Lexie. Bursdag intet unntak. Troner fra sofaen klar til bare å ta imot på dagen sin. I ettermiddag venter festmiddag og noe ekstra til kaffen.

Måtte bare dele, da jeg fikk hilsen fra Lara i går kveld. Da hadde hun tatt kveld etter en fin dag på hytten i Valdres.

Det hadde vært både en fin og spennende dag. Traff ikke på harepus, men både så ferske spor og sporet lukt av den.

Nydelig med den første nysnøen, men vi venter gjerne litt lengre, så får det heller være at jeg ikke kan fastslå hva som fattet dachsenes interesse her i morges.

Nå er vi i hvert fall tilbake, og roen har senket seg.Jerv har full oversikt fra stolen sin,...

mens jentene prioriterer skjønnhetssøvnen sin og indirekte full kontroll av mor oppå fanget mitt.

Dagens plan, er å ha ingen plan. Avslutter med et stemningsbilde av Lara og ønsker alle en fin søndag.

De siste morgene har det vært så mørkt, at jeg først ikke brydde meg med å ta bilder for så å bare legge fra meg kameraet hjemme. Derfor tar jeg en Ingrid Espelid og jukser litt og bruker bilder fra tidligere i uken. Kaldt, klar himmel og stedvis rim på bakken. Så nydelig og ren nytelse for dachsene som visste å nyte solskinnet både ute...

...og inne. Dårlig kvalitet på bildene, men mobilen var det jeg hadde for hånden akkurat da.

Det var tydeligvis ingen tvil om hvor solen kunne nytes best, ...

og der valgte de også å ta formiddagsluren sin.

De har mye glede og selskap i hverandre og jeg med de. Piri, Jerv og Lexie lyser opp mine dager.

So grateful for Svea's happy life in Hungary and once more new photos from Tündér .

In addition to her own daughter Taadam she is one of five dachshunds in the family.

I assert that everybody in Norway know the fairytale " Prinsessen på erten/ Princess on the pea " Svea is our kind of princess. Even in her new country with a much warmer climate than in Norway, she needs and loves her blanket.

No doubt, you are the same good Svea. Met your new mother last month in the birthdayparty in Budapest. We spoke a lot about you, and I told her to give you hugs and kisses from me. 

So happy when I get the new photos of her. Sadly , but the truth, would be too hard to meet and then leave the dachshunds we had to give new homes. That is the same with all we had to give new homes. I am so grateful to all families that helped us. Thank you from the button of my heart.

The bonus music today is of course in honor to Hungary.

So grateful for Svea's happy life in Hungary and once more new photos from Tündér .

In addition to her own daughter Taadam she is one of five dachshunds in the family.

I assert that everybody in Norway know the fairytale " Prinsessen på erten/ Princess on the pea " Svea is our kind of princess. Even in her new country with a much warmer climate than in Norway, she needs and loves her blanket.

No doubt, you are the same good Svea. Met your new mother last month in the birthdayparty in Budapest. We spoke a lot about you, and I told her to give you hugs and kisses from me. 

So happy when I get the new photos of her. Sadly , but the truth, would be too hard to meet and then leave the dachshunds we had to give new homes. That is the same with all we had to give new homes. I am so grateful to all families that helped us. Thank you from the button of my heart.

The bonus music today is of course in honor to Hungary.