BLOGG

Kunne sikkert gjort en god jobb som "julestjernedachser", men vi lInger så godt og slapper av, så vi delegerer oppgaven videre til Girko. 

Han hadde jo denne oppgavensammen for tre år siden sammen med Eira.

Nå har han Bacon ved sin side. Bare å stille opp her et øyeblikk, og så lar vi dere innta felleslunsjen på galleriet, mens jeg  bruker en reprise fra Julestjernens dag i 2014. Helt tydelig at du er helt konge på galleriet, akkurat slik du også var i nord. 

 

 

På Julestjernens dag lar jeg Atie sine to små, Eira og Girko være mine julestjerner og få skinne på bloggen. Eira er allerede en dreven julefeirer, født i romjulen for snart to år siden, mens Girko er nybegynner .

Og skinne gjorde de virkelig på formiddagens tur, hvor de var høyt og lavt og virkelig nøt å kunne løpe fritt boltre seg i snøen. Det er om å gjøre å nytte den korte tiden, vi har med dagslys. Når det i tillegg er klarvær, ligger også alt til rette for en trivelig tur og fine bilder.

Girko er nå uansett like fornøyd hvem han får med seg, men i dag ble det Eira sin tur, hun først,...

…og han etter med en så bratt stigende kurve på fart og koordinasjon, at vi virkelig må ta oss i, at han bare er fem måneder.

Han er i en typisk "klarer-selv- og må-ikke-gå-glipp-av-noe-alder"

Han imponerer oss alle og sikkert Eira også. Likevel følger hun litt ekstra med broren, når de er sammen.

Og om Girko ikke er konge på haugen, er jeg overbevist om at han føler seg nokså nær, der han står og skuer utover markene sine.

Alt har sin ende, også dagens tur og blogg,....

men plusser likevel på litt bonusstoff om Julestjernen.

 

12. desember er dagen da oppdageren Joel Roberts Poinsett døde, og denne dagen er en hyllest til han som gjorde denne flotte blomsten kjent, forteller Tonje Bergh informasjonsansvarlig ved Opplysningskontoret for blomster og planter (OBP).

Historien er spennende og starter i Mexico for omtrent 200 år siden. Opprinnelig var denne blomsten viltvoksende i Mexico og aztekerne brukte planten til mer praktiske ting, som farging av tekstiler og kosmetikk. I følge en aztekerlegende var det dråper av blod fra en gudinne som hadde dryppet på toppbladene til julestjernen og ga planten den gjenkjennelige røde fargen. Joel Roberts Poinsett var valgt som første ambassadør for USA i Mexico allerede i 1825 og var lidenskapelig opptatt av botanikk. Da han reiste rundt i Mexico i 1828, oppdaget han noen nydelige røde blomster som vokste vilt. De viltvoksende julestjernene var meterhøye busker og ikke slik vi tradisjonelt forbinder med julestjerner; små potteplanter på bordet eller i vinduet.

 Han sendte straks noen planter til USA og startet å oppformere dem. Han sendte planter til både venner og botaniske hager, og de ble raskt populære. De ble kalt poinsetta, og dette var en klar hyllest til oppdageren.

Omtrent 100 år senere kom de første plantene til Europa, der de fikk det latinske navnet Euphorbia pulcherrima, som betyr den vakreste av Euphorbia - familien. Men Poinsett er ikke helt glemt, og denne amerikanske tradisjonen har begynt å få innpass i Norge. Poinsett døde 12. desember 1851, og det er derfor naturlig å feire ham og julestjernen denne førjulsdagen.

 

På disse kanter gjelder det å nyte og nytte snøen når vi har den. Det har dachsene gjort.

Ikke samme mulighet til å løpe fritt her som på Gressholmen. Kan heller ikke slippe de i den store hundinngjerdingen rett over hovedveien, da nettingen på gjerdet er altfor grov. Og det gjelder ikke bare Piri. Dvergene kan også fint klare å presse seg ut.

Så da går vi tur i bånd på skogsveier og utenfor. Begrenset hvor mye de kan leke der, når de er i bånd, men det beste jeg har å tilby.

Fri lek får vente til vi er hjemme igjen. Da kommer halsbåndlemen av, og deretter bærer det rett ut på terrassen. 

Holder værvarslet stikk, kan dachsene kose seg enda en dag i snøen. 

Onsdag er det meldt regn med påfølgende frost resten av uken. Da legger i hvert fall jeg om til piggsko, turer på forhåpentligvis strødde stier og med tungen rett i munnen.

Nå gjorde det godt med tørrere og kaldere vær. Og selv om det også gjør morgene lysere, så er det enda for mørkt til å fotografere på morgenrunden vår uten å bruke speilrefleksen min, men den er altfor upraktisk og tung å håndtere samtidig med tre dachser. Gjorde et forsøk med mobilen, men totalt mislykket. Mørke kombinert med tre elleville dachser som plaget seg frem i nysnø, stod de frem på bildene som tre uskarpe mørke flekker på hvit bakgrunn.

Derrmed ble dagens bilder fra Piri, Jerv og Lexie sin siste tur med frilek på Gressholmen, før vi satte oss på flyet for å flytte til Salhus. 

Da jeg skulle lete opp disse bildene , oppdaget jeg at de ikke kommer opp på bloggen. Vet ikke hvorfor, men fant bildene heldigvis i arkivet mitt, da jeg slo opp på 10.desember 2016.

Dette siste året har vært tungt og spesielt, men mange fine stunder. 

Noe av det aller beste er at nå har jeg familien rundt meg. Det gjelder ikke minst barnebarna. 

De er i alderen 8-18 år, og i dag har jeg invitert til kinotur og McDonalds.Gratulerer til  Sofie som stiller som sjåfør og det med flunkende nytt sertifikat. Stella og jeg skal se filmen om Knerten, mens de tre eldste har valgt en film i deres smak.. 

Og så møtes vi igjen etterpå til mere førjulskos og deretter hjemtur. Hadde det vært opp til dachsene, hadde vi tatt resten av kvelden hjemme hos meg, men her må vi ta hensyntil at det i morgen er vanlig skoledag, så det får vi ha til gode til juleferien. 

Har fulgt mitt eget råd tatt noen roligere dager, dvs hoppet over skrivingen og til og med uten dårlig samvittighet. Så koselig å tenne lys og ta mange kaffe,- og tepauser.

I håp om at det følger med noe spiselig, er Jerv, Piri og Lexie raskt på plass på fanget mitt. Her skal ikke noe ende usett inn i munnen min. 

Jerv var først å innse at i dag var det te og bare det i dag.

Lexie prøvde seg på et skikkelig bedende blikk i håp om at jeg da falt for fristelsen og hentet noe spiselig og også " dachsevennlig "

Det eneste jeg har tenkt å gjøre, er å få et bilde av Jerv, for han får oppgaven med å hilse god helg

Dagens bonusstoff henspeiler seg på både uvær, som vi har hatt og fortsatt har rikelig av, men også optimisme.

Selv om regnet plasket ned ogjeg bare var innom sentrum for å bytte buss, måtte jeg få med med litt julestemning.

Riktignok er både julegaten og Torgalmenningen modernisert siden min tid.

Har heller aldri sett at Sundtnissene har beveget seg utenfor "stuen" sin i butikkvinduet, men fikk likevel den gode gamle julestemningen i går.

Satser på å ha litt bedre tid neste gang jeg er i sentrum og få med mer av det gamle, men også Bergen Julemarked, som er nytt av året og åpner i morgen. Skulle så gjerne også ha tatt turen til julemarkedet i Budapest. I fjor hadde jeg kjøpt flybilletter og bestilt hotel. I år skulle til og med Piri være med.

Tror hun har helt andre interesser enn julemarkedet på besøk igjen i fødelandet sitt, men jeg kjenner henne så altfor godt, at hun som vanlig, hadde storkost seg med all oppmerksomheten hun alltid får når vi er sammen i Budapest.

Tilbake til juletradisjonene i Tradisjonenes by

"Julestemningens voktere" Pepperkaker, lysfest og dansende nisser har vært synonymt med jul for bergensere i en årrekke. Dette er sakset fra Bergens Tidende. Du tuller ikke med juletradisjonene i tradisjonenes by. Og et stort apparat sørger for at det blir "same procedure as every year" i sentrum. Pepperkakebyen (etter sigende, verdens største) er for lengst høytidelig åpnet.

En annen og mye eldre tradisjon er: SUNDTNISSENE I over femti år har dette nisseparet sett noenlunde lik ut. Siden de debuterte i 1955 eller 1956, har de vært plassert i ett av utstillingsvinduene til Varehuset Sundt. Der har de hatt sine daglige forestillinger i førjulstiden. Jeg vokste opp i nærheten av Sundt, og som så mange andre barn, har jeg blitt fulgt dit, for senere å følge brødrene mine, egne barn og nå også egne barnebarn. Riktignok var nissene borte noen år, men tradisjoner brytes ikke så lett i Bergen, og i 1996 var det på'an igjen. Så gikk det noen år, før nye diskusjoner og innlegg for og imot nissene, dukket opp i avisene. Men folk ville ha nissene sine, og da ble det sånn. Imidlertid hadde tidens tann satt sine spor, og en dukkemaker ble innleid, for å fornye nissene. Pukkelryggen til nissefar ble fjernet, og paret fikk også et mer menneskelig uttrykk. Nissemor fikk erstattet alle rynker og porer i ansiktet med frisk farge i kinnene og en rikelig dose med brunkrem. Begge to fikk ordnet håret og fikk nye klær. Kritikerne mente at de gamle nissene var for skumle, og nå skulle dette elimineres. Håper de har lyktes bedre med det, enn jeg opplevde første gang jeg hadde med Aino. Disse skapningene likte hun ikke. Da var alt mye bedre hos matmor, og det på tross av at jeg ikke har gjennomgått et eneste kosmetisk inngrep, for å dekke over tidens tann.

I over femti år har dette nisseparet sett noenlunde lik ut. Siden de debuterte i 1955 eller 1956, har de vært plassert i ett av utstillingsvinduene til Varehuset Sundt. Der har de hatt sine daglige forestillinger i førjulstiden. Jeg vokste opp i nærheten av Sundt, og som så mange andre barn, har jeg blitt fulgt dit, for senere å følge brødrene mine, egne barn og nå også egne barnebarn. Riktignok var nissene borte noen år, men tradisjoner brytes ikke så lett i Bergen, og i 1996 var det på'an igjen. Så gikk det noen år, før nye diskusjoner og innlegg for og imot nissene, dukket opp i avisene. Men folk ville ha nissene sine, og da ble det sånn. Imidlertid hadde tidens tann satt sine spor, og en dukkemaker ble innleid, for å fornye nissene. Pukkelryggen til nissefar ble fjernet, og paret fikk også et mer menneskelig uttrykk. Nissemor fikk erstattet alle rynker og porer i ansiktet med frisk farge i kinnene og en rikelig dose med brunkrem. Begge to fikk ordnet håret og fikk nye klær. Kritikerne mente at de gamle nissene var for skumle, og nå skulle dette elimineres. Håper de har lyktes bedre med det, enn jeg opplevde første gang jeg hadde med Aino. Disse skapningene likte hun ikke. Da var alt mye bedre hos matmor, og det på tross av at jeg ikke har gjennomgått et eneste kosmetisk inngrep, for å dekke over tidens tann.

Tradisjoner hører julen til, og det gjelder visst dachsene også. De "er med på" juleforberedelsene og har fast julemeny, akkurat som oss. 

Bonussangen er en av gjengangerne til Sundtnissene

....og det er av sine egne man skal ha det. Nå har Sigrun kledd oss ut i full nissemondur.

Selv Jerv som trodde han slapp unna, måtte til pers. Håpet vårt er at dere glemmer disse flaue bildene av oss. Trøsten er at denne påkledningen makter Sigrun bare på nett. Gir det mersmak og hun kommer med ordentlige nisseluer eller annet julefjas, skal vi vri og som makker og gi høylytte bjeff. Da gir hun helt sikkert opp.

Heldigvis ble vi kvitt andre ting av Sigruns julefjas under flyttingen. Hun savner noe, vi ingenting og aller minst "Den skumle nissen" Bare se selv hvor nifst det var hver gang han kom ned fra loftet.

DEN SKUMLE NISSEN

HAR FORELØPIG STÅTT BORTGJEMT OG UTEN BATTERIER, MEN I DAG BLE DEN BÅDE HENTET FREM OG FIKK NYE BATTERIER

ÅRETS FØRSTE MØTE FOREGIKK NEDE I DACHSEHYTTEN. DER VAKTE DEN VERKEN BEGEISTRING ELLER SÆRLIG AVSKY.

DET GIKK IKKE LIKE LYDLØST, DA ULF TOK DEN MED OPP I STUEN

DA VAR ALT SOM FØR, OG EIRA OG DAISY, SOM IKKE HADDE SETT DEN FØR, KASTET SEG MED FOR FULL HALS
 

OG SLIK HAR DET VÆRT FRA DEN KOM I HUS

30.nov.2010 KOM NISSEN NED FRA LOFTET,...

 
 
 
Nærkontakten med nissen skyldes kun at det er strødd tørrfor på gulvet.
 
 

MEN HAN VAR LIKE SKUMMEL SOM I FJOR.

 
 
 
En meget skeptisk og motvillig Aino i fjor.
 
 
 
 
I ettermiddag var jeg oppe på loftet og hentet ned vår "syngende og dansende" noisse. Jeg husker ikke når dette eksemplaret kom i hus. Ett er iallefall sikkert; hundene har vekselvis vært nysgjerrig og skeptisk til nissen.   
Når noen lager en lyd eller hundene setter i et bjeff, begynner nissen å spille og danse. Da er kaoset totalt hos de firbeinte, og jo mer lyd de lager, dess ivrigere blir nissen. 
Heldigvis har nissen en av-, og påknapp. Hundene forstår ingenting, når det ikke kommer lyd av nissen, men de blir ikke modigere av den grunn. Bortsett fra noen skarpe bjeff fra Ares og gjentatt dytting fra Cerinne, ville ingen bort til nissen. Da var jeg litt sleip og strødde litt tørrfor på gulvet, der nissen sto. Bildet røper noen av de som lot seg friste. Det gjorde hverken Aino eller Atie. De trakk seg tilbake fra "udyret" og var kjempeglad for at nissens retur tilbake til loftet, ble like rask som i fjor.
 
Aino og Atie var lettet da nissen "flyttet" opp igjen på loftet.
 
 

Her startet det hele, første møte med nissen.

Aino og den skumle nissen. 30/11-2009

 
Riktignok en dag for sent, men i dag kom julegardinene opp på kjøkkenet. Da jeg var oppe og hentet gardinene, dukket også nissen opp. Jeg husker ikke hvor mange år vi har hatt den. Ett er iallefall sikkert; hundene har vekselvis vært nysgjerrig og skeptisk til nissen. Når de har sendt avgårde et bjeff, begynner han å spille og danse. 
Da er kaoset totalt hos de firbeinte, og jo mer lyd de lager, jo ivrigere blir nissen. Heldigvis har han en av-, og påknapp, og de forstår ingenting når de ikke får respons.
 
 

Selv uten batterier.......

 
......syntes Aino at denne karen var skummel. Hun vegret seg for å gå bort til han. Da Ulf løftet begge to opp, overså Aino først nissen. Jeg lyktes til slutt å få et "jeg er ikke redd-bilde."
Likevel tror jeg det er best at denne nissen flytter opp på loftet igjen. 
Så får jeg håpe på bedre lykke, når mer jule-pynt skal ned i stuen.

Når man først er i det gale hjørnet, kjører jeg også på med mer galskap på dagens bonusspor.

....Og håpet og den utvalgte er Piri, som nærmer seg høyløpsk. For sikkerhets skyld og for ikke å forsove seg, var han klar for å starte dagen i otta.

Det manglet ikke på tilnærmelser, snutekos og rundsleiking.

Blikket fra den utkårede sier vel det meste om hva hun synes om beilingen.

Et tappert forsøk fra Piri sin side å late som om hun var veldig interessert i et reiseprogram på TV.

Slitsomt å være så ettertraktet synes Piri.

Følger mitt eget råd og stresser ikke med å lage ny "forside" med riktig dato 🗓

Ekstra koselig å komme hjem etter morgenrunden og bli møtt av lys fra adventstjerne i vinduet.....

....og kunne tenne første lyset i adventstaken. Helt ærlig så tente jeg det allerede i går kveld og lot det brenne helt ned, så har jukset litt og satt i et nytt lys.

I går ettermiddag gikk også den store lysfesten i Bergen av stabelen. 

Jeg har lånt bilder av visitBergen, for jeg var ikke selv tilstede. Prioriterte se på Stella spille håndballturnering.

Og blir heller ikke til å dra til sentrum og opp på Fløyen og til "lystenning"en annen fast adventstradisjon.

Hilser og ønsker alle en fin og nedstrsset adventstid fra oss på Mjåtveitmarka.

Takket være Aina, er det Deica som innleder adventstiden her. Selv plusset jeg på med gamle adventsbilder av henne på "forsiden" og en reprise, alt 5 år tilbake i tid.

Deica sender en liten anvendtshilsen. Hun er glad for at adventstiden endelig er her, for hun elsker pepperkaker.

Advent er som kjent ventetiden før jul.

Deica er vanligvis flink til å vente med å ta godbitene om vi sier at hun må vente, men når godbiter blir byttet ut med pepperkaker, så blir ventetiden lang syns hun.

Når hun innser at hun ikke får mer pepperkake, så må hun ta til takke med en hvil i solen. God advent fra Deica og hennes gjeng 🎅🏼

Tur med egen varmestue

 

Hadde jeg ventet med fotograferingen til i ettermiddag, hadde jeg fått med både tett snødrev og en skikkeig snødekket hage. Men jeg var så fornøyd med snøen som kom i morgentimene, at Deica fikk prøve seg i snøen i formiddag. Som vanlig tok jeg utgangspunkt i min skala for frysing, så vi hadde med ut egen "varmestue" med både skinnfell og fleecepledd. Bortsett fra at Deica måtte undersøke hva vi hadde med oss, sto den ubrukt hele tiden.

Det hvite som lå på bakken fattet straks og langvarig interesse, først der hun ble sluppet ut og senere rundt om i hele hagen.

Dette var visst så gøy, at hadde det ikke vært så nytt og spennde, hadde det bare blitt.....

bilder i fart, for nå er glansnummeret flagrende ører utvidet til løping med flagrende ører så snøsprøyten står. 

Innimellom var Deica bortom gjerdet til hundegården til en redusert flokk.Fargo og Svea har blitt med Ulf til Gressholmen og koser seg der. De andre koste seg over all snøen, og en del ble også med inn igjen og smeltet foran ovner og på varmekabler, alt etter hvor dachsene la seg på tinig og oppvarming.