BLOGG

Vel hjemme og meget godt fornøyd med de to firbeinte, innsats i ringen, en uke på et lite hotellrom og ikke minst en lang hjemreise. Den startet 10.30 med første etappe til Oslo, gjennom tollen, venting og ny innsjekk. Gjett om de var fornøyd med å få sin vante kveldstur på Mjåtveit og mor sjøl var kjempeglad for å kunne ta kvelden i egen seng.

Kjekt med gode resultater på Jerv og Lexie og spesielt når utstillingen "kom " littt for tidlig i forhold til napping. Helt topp å få være sammen med Piri.

Da lot vi utstilling være utstilling og bare koste oss. 

Svea var ikke med til Budapest, men Det var både datteren Tadaam og bestevenninnen Janka. De hadde mye å "fortelle" Svea da de kom hjem. 

Piri blir å tilbringe minst våren og sommeren i Ungarn, før trioen er fulltallig her hjemme.

Da gjenstår det bare å si vel blåst og takke for oss for fine dager i Budapest og på gjensyn. 

"Det er vel bare oss hundegale og de med tilsvarende "diagnoser" som møter på utstilling kl07.00 og tilbringer hele dagen og vel så det. Slik har de to siste dagene vært her, og det fortsetter både i morgen og søndag. 

På toppen av det hele samles veldig mange av oss til middag. Praten går livlig rundt bordet. Og hva snakker vi om? Hunder så klart. 

For ikke å skuffe dere som venter på blogg, kommer det en liten oppdatering. Det blir kanskje den eneste.

Attila var lei seg for at han hadde nappet Jerv og Lexie for sent. Det mente også gårsdagens dommer. Jerv fikk excellent og Lexie, den som hadde grodd pels senest, very good. Gledet meg at de gikk så godt i ringen med helt ny handler.

Hun som dømte i dag, hang seg ikke opp i pelsen. ( Bildene av Jerv og Lexie, tok jeg i går) som konkurrerte med 11 hanner fikk CERT og Lexie res.CERT og res.CACIB, som 2. Beste tispe etter en russisk champion.

Er så fornøyd med all den trening og erfaring de får på en så stor utstilling med så mange hunder og folk. Det er mange nye lyder, i tillegg til lys,- og lysshow for alt i store ringen.

I morgen skal teamet til Attila stille enda flere hunder. Derfor dro han og flere av assistentene til salongen for å "shine" disse, da utstillingen var slutt.

Jeg dro tilbake til hotellet, spiser heller her mens jeg nyter utsikten til slottshøyden. Er ikke lysten på en meget sen fellesmiddag. Føler for en tidlig kveld.

Det er mange som mener at Valentine-feiring, er noen nymotens greier og reneste tull. Her i huset var det Ulf som startet, og vi må ha holdt på en stund. For noen år siden foretok jeg nemlig en opptelling av tidligere års Valentine-bamser, og med den siste bamsen som sitter i buketten, hadde jeg 11 med smått og stort. Da sier det seg selv, at vi har mange års feiringer bak oss. 

Store norske leksikon Folkelige skikker og tradisjoner St. Valentine's Day, også kalt Alle hjerters dag eller Kjærlighetens dag, feires den 14. februar med gaver, konfekt, anonyme kjærlighetsbrev osv. Skikken, som oppstod på slutten av 1500-tallet, kommer sannsynligvis av den folkelige troen på at fuglene begynner å pare seg på denne dagen. Det er også mulig at det dreier seg om en overlevering av de romerske Lupercalia-festlighetene. Valentinsdag feires i anglo-amerikanske kulturer, i Frankrike og i senere år også i Skandinavia. Tidligere festdag for to martyrer med navnet Valentinus.

Rød regnes i dag som lidenskapens og kjærlighetens farge, men symboliserer også sterke følelser som opphisselse og sinne. Vanlige språklige vendinger er «å se rødt» eller at noe virker som «en rød klut», et begrep som stammer fra tyrefekting, en både blodig og temperamentsfull aktivitet. Rød var opprinnelig krigens farge, og fordi planeten Mars virker rød, ble den knyttet til krigsguden Mars. Det er kun i nyere tid at rødt har blitt forbundet med kjærlighet. Fra gammelt av var det grønn som var fruktbarhetsfargen, og dermed også kjærlighetsfargen.

Med dagens utvalgte sang ønsker jeg alle en fin onsdag, enten det skal feires valentinesdag eller ikke. Mange år siden jeg har våknet opp til snø i Budapest, ikke mye, men helt hvitt når jeg ser bort på Margitøyen.

Var aldri i tvil, da jeg skulle velge dagens sang. All ære til Kari Bremnes for både oversettelse og fremføring, men det var den lille guttens mamma som rørte en fullsatt kirke , da hun fremførte denne sangen i bryllupet til datteren og svigersønnen vår for snart 20 år siden.

I ettertid var det mange brudepar i Meland kirke som valgte denne sangen, men da var det med voksne solister.

Anja var bare 11-år den gangen, da hun sto fremst i koret og fremførte sangen med sin klokkeklare stemme. Bortsett fra Ulf og meg var det ingen som visste at min bror også hadde med datteren til bryllupet, og at de skulle opptre sammen i kirken. Anja oppholdt seg i sakristiet helt til hun skulle opptre, så dere kan jo bare tenke dere overraskelsen da hun plutselig kom frem og grep mikrofonen. At jeg i tiden før bryllupsdagen måtte gå veldig mange runder med prest og menighetsråd, både på telefon og brev, før de godtok at denne sangen skulle brukes i kirken, er en annen sak. Opptredenen var rørende da og i ettertid et minne vi alle ser tilbake på med glede og takknemlighet.

Klar for siste strekning på vei mot Budapest. Takket være Silje som sto opp grytidlig på fridagen sin og kjørte oss, fikk vi en behagelig første etappe. Bøygen er alltid Gardemoen. Ut med bagasjen, hund i cargo, ny innsjekking og gjennom sikkerhetskontroll nok en gang.

Intet unntak i dag. Faktisk så problematisk og tidskrevende, at videre korrespondanse hang i en tynn tråd. Æres den som æres må, så tusen hjertelig takk til henne som fikset det umulige. Og etter en rask løpetur ikke på topp, men det sørget puls og blodtrykket for. Rakk boarding og er vel på plass i setet mitt.

Da gjør det godt nå å slappe av og vite at jeg blir plukket opp av " min faste og hyggelige sjåfør" Gabor. Deretter bærer det direkte til hotelbåten. Da skal Jerv og Lexie få seg en velfortjent tur. Gått lang tid siden vi tok morgenrunden på Mjåtveit.

Godt at morgendagen er fri for program , for så følger 4 dager med utstillinger. Skal ikke underslå at det var uventet og kjekt med Jerv sist gang. Men både da og denne gangen, er det først og fremst en tur for å besøke og treffe gode venner. 

To som jeg helt sikkert treffer igjen, er Marco og mamma Elizabeth. Tross sin unge alder, er Marco en dreven handler. 

Ikke sikkert Attilas puli og Sveas bestevenn Janka er like glad for å få ivrige Jerv på besøk. Herjingen hans i valpegrinden vises på dagens video. Jeg har lenge hatt lyst å dele denne videoen fra sist vi var på FeHoVa. Tok og skrev en Mail til han som laget videoen , og vips så fikk jeg lov å dele den. Jerv er med etter vel 2minutter og på slutten.

Så ulikt meg som det kan bli. Hittil ikke så mye som begynt å tenke på pakking. Og jeg som til og med har tenkt å reise "lett" Må innrømme at jeg er den eneste som tror på det. 

Startet med å finne frem koffert, og selv med noe så enkelt, klarte jeg å spore av.

Tydelig at det er lenge siden den kofferten, for den gjemte på mange av dachseveskene mine.

Det siste året har alle disse vært stuet vekk i boden.

Der gikk de også tilbake i dag.

Det er ingen unnskyldning for å kjøpe flere på denne turen. De fleste her er kjøpt utenlands, ....

enten av med selv eller som gave fra familemedlemmer, som har vært utenlands.

Nok utenomsnakk og over til handling.

Ikke bare et hyggelig lag med kaffe, kaker og mye hundeprat i går, for både Jerv og Lexie fikk årets første blodsportrening takket være Maria.

Deica og Java er generøse og låner nok en gang ut matmor til oss her på Mjåtveit.

Stor iver hos Jerv og Lexie for å komme seg ut med Maria. Det resulterte i at Jerv pep og ruslet videoløsningen omkring da Lexie trente og vis a versa da det ble hans tur.

Og som om det ikke var nok, fikk vi klagingen i stereo da Maria dro hjem.

Nå får de smøre seg med tålmodighet til neste trening. Målet er å gjøre begge to sin brukspremiering ferdig før de skal i ringen igjen her hjemme. 

Godt begynt er halvt fullendt.

Tusen takk til Maria for både treningen og dagens bilder. 

 

 

En liten skogstur for både å nytes og nyttes. Ikke det at vi ikke går på tur i all slags vær, men må gripe dagen fullt ut når været også spiller på lag.

Nå er det også så mye lysere på både morgen,- og ettermiddagsturene, at jeg bare trenger å slå på hodelykten når jeg skal ta opp etter dachsene. 

Det eneste jeg angret på i morges, var at jeg ikke hadde tatt på meg votter. Det blåste riktig så friskt og det var også snø i luften. Da smaker det ekstra godt å komme hjem igjen til en varm stue, godt i gang med å"gripe dagen"

 

Carpe diem er en setning fra et latinsk dikt av Horatius. Det er en metafor for å oppfordre mennesker til å nyte hver enkelt dag. Setningen ble første gang brukt av den romerske dikteren Horatius i verket Odes, og da i Ode 11 i den første samlingen. Hele verselinjen er «Carpe diem quam minimum credula postero», det vil si «Grip dagen, stol så lite som mulig på den neste».

En fin start på dagen, som kommer til å bli enda finere. Ikke bare en kopp, men en hel kanne, for jeg venter besøk av gode hundevenner. Gleder meg, og det hadde Jerv og Lexie også gjort, hvis de hadde visst. Dermed har de en gledelig overraskelse i vente.

I morges "spratt" dette bildet fra FB opp som minne på iPaden min. Tok en kort mimrestund, og det var det.

Men det var før snøen begynte å lave ned. Var naiv om jeg trodde vi var ferdig med snøen for i år, men etter en lang og god tur på bare veier, eng og skogsstier, drømte jeg ikke om at landskapet kort etter var dekket av snø.

Det gledet husets dachsehjerter.

De var raskt ute og hadde seg en fin stund ute i snøen. Nå er vi på vei opp i skogen for enda mere gøy i snøen.

Rekker likevel å finne og ta med flere av bilder av THE NORDIC FLYING DOG COMPANY, som Ulf kalte denne gjengen, da han tok bildene i 2014.

 

Da jeg bestemte meg for å begynne med dvergdachser, i tillegg til standardene i kennel Captator, trengte jeg et nytt kennelnavn. Captator betyr jeger/den som jakter, og da ble det helt feil for oss å bruke dette navnet på begge oppdrettene. Men så var det å finne et passende navn da. Jeg hadde flere tanker om hva jeg ikke ville ha, enn hva jeg skulle velge. Jeg tenkte mye rundt hund, natur og friluftsliv. Der var det nok av ord å velge mellom, og jeg havnet på FJELL. Og mens Captator er latin, valgte jeg samisk til den nye kennelen.

I forgrunnen for Blåfjellet ligger bygden Tennvik, og like før vi kommer dit, gården Furnesvik, hvor vi har navnet fra og hvor Ulf er født.

I forgrunnen for Blåfjellet ligger bygden Tennvik, og like før vi kommer dit, gården Furnesvik, hvor vi har navnet fra og hvor Ulf er født. Fra stuevinduet vårt på Gressholmen hadde vi flott utsikt over Tjeldsundet. Over på fastlandet kunne vi se Blåfjellet. Det er en samisk bygd. Selv om familien til Ulf alltid har bodd ved sjøen, har den alltid hatt flere hyttetomter like ved det store Blåfjellvatnet /Sáttiidvuomjávri I sin tid overtok vi disse tomtene, men vi har aldri hatt noen byggeplaner der. Da jeg tenkte på dette stedet og det naturskjønne Blåfjellet, var kabalen med kennelnavn løst. Det måtte bli: Kennel Varri. (Varri er samisk for fjell

Aino en av Varriene med samisk navn

Språklige trekk ved samiske stedsnavn Når det er snakk om stedsnavn, så kan man skille mellom stedsnavn og appellativer. Appellativer er navn som klassifiserer steder eller enheter som har likhetstrekk med hverandre, samiske eksempler på dette kan være várri (fjell), jávri (vann/innsjø), skáidi(landområde mellom to elver), vággi (liten dal). Stedsnavn er navn som henviser til ett bestemt

Girko har også fått samisk navn 

Da gjensto det bare å søke og få navnet godkjent, slik at første kullet mitt kunne registreres som Varrier. Broren min, Jan-Helge, laget logoen til kennelen. Han valgte å bruke Otertind som det ene elementet i logoen.Dachsen måtte vi selvfølgelig ha med, og siden både han og jeg er svak for fargen grønn, så var saken grei, i hvert fall for meg. JHK reklame (les min bror) fikset alt. Ja, jeg fikk til og med visittkortene levert i postkassen.

Samedrakten er et naturlig klesvalg påSamefolkets dag Preben Jensen (18), Odd Martin Dalbakk (16), Gry-Iren Søberg (18) og Therese Reinslett (18) er elever på Skånland videregående skole. – Drakten bruker vi i spesielle anledninger som bryllup og konfirmasjon. Også selvfølgelig i dag,  påSamefolkets dag  sier Odd Martin Dalbakk. Han har en hvit Ofoten/Sør-Troms-kofte for menn. Preben Jensen har sort utgave av samme kofte, mens de to jentene har to ulike farger på sine kofter for damer. 

Det er ikke ofte både Veslemøy og Jerki i nord kan gå til sengs etter en nydelig dag, og vi i vest har hatt en like fin dag. Ikke bare en dag, men flere og en enda lengre finværsperiode i Harstad. Denne gangen fikk storebror rå grunnen alene, men det er bare fordi han er fast sendepartner til Veslemøy. Kjenner jeg Max ( Luke ) rett, kommer han sterkt tilbake.

Snart leggetid hos oss også, men først litt kveldskos. Hadde det vært opp til Jerv og Lexie hadde den vært med "noko godt attåt" akkurat som ettermiddagskaffen, men der er undertegnede streng. 

De har både spist kvelds og vært på en siste tisserunde. Det er fritt for å være oppe, men helt slutt på mer servering i kveld.

Når det gjelder leggetid, har Jerv sin egen innebygde klokke. Han tar saken i egne poter og går og legger seg på egenhånd.

Lexie vil også legge seg, men hun vil ha følge. Hver sin leverbit, på med tepper, lyset slukket, og jeg trekker meg tilbake. 

Har ingenting imot kveldstrøtte dachser, men velger selv å drøye kvelden. Kos å tenne lys og enten lese, se på TV eller lytte til musikk, som i kveld. 

Lett å drøye tiden litt for lenge, men kveldens plan erå komme meg i seng i anstendig tid. Meldt fint vær i morgen også. Det må nytes og nyttes, så god natt fra Mjåtveitmarka.

Det burde jeg har gjort med et bilde av månen som har lyst så fint her i det siste. Satser på at bildet fra Gressholmentiden, etterfulgt av dagens bonussang, gjør samme nytten.

Men ikke mine. De er kjøpt i Bergen og var det guleste jeg fant. For første gang er det min tur å kjøpe inn årets første bukett for å minne oss om at vi går mot lysere tider. Fra fattige studieår og uten unntak i 48 år, var det Ulf som kom hjem til meg med gule tulipaner. 

Og hvilken fantastisk dag det har vært. Da dachsene hadde fått sitt og vel så det, tok jeg bussen til byen. Eneste plan var å nyte dagen fullt ut.

Og gjett om. 

Rene vitamininnsprøytingen. Skal vite å minne meg selv på at slike dager blott til lyst og nyting, gjør godt for både kropp og sjel.

Som om ikke det var nok, skinte solen fremdeles da jeg kom hjem. Da bar det rett til skogs med Jerv og Lexie.

Så kjekt at det har tørket opp så mye, at vi kan ta i bruk dette turområdet igjen.

Kort fortalt, en fin dag for både dachsene og meg og med et værvarsel om at vi går en drømmehelg i møte. Kan ikke bli bedre. God helg fra oss!

TULIPANER

Tulipanen skal være innført fra Tyrkia til Europa i 1550-årene. Første gang kjent dyrket i Norge 1597. Fra ca. 1590 og utover ble det etter hvert utført omfattende kryssingsarbeider med tulipan i Nederland, interessen ble enorm og førte til en omfattende jobbing med tulipanløk (tulipanmanien), der én enkelt løk kunne koste mer enn en stor gård. I dag er Nederland verdenskjent for sin produksjon og eksport av tulipanløk.

TULIPANENS SPRÅK

Noe av det som er herlig med tulipaner er at de uttrykker så mye forskjellig. De kommer i alle regnbuens farver, og hver farve har sin betydning. Antallet har også mye å si, enten det er en enslig tulipan i et vannglass eller en kjempebukett med et titalls blomster i ulike farger. Det kan aldri blir for mange tulipaner i en vase... Blomstenes språk 
“Si det med blomster” er et kjent uttrykk, men ikke alle er klar over at det faktisk eksisterer et eget blomsterspråk.

Blomsterspråket sto sterkt i overklassens finurlige flørtekultur på 17- og 1800-tallet. Lenge før tekstmeldingens tid kan man se for seg hvordan forelskede par har holdt romansen skjult for kritiske blikk ved å sende hemmelige beskjeder i form av blomster. Dette kodespråket stammer egentlig fra Tyrkia, der kvinnene ikke hadde anledning til å uttrykke seg fritt. I stedet utviklet de et intrikat kodespråk bestående av blomster og gjenstander.

Våknet opp til den fine dagen. To blide og glade dachser klar for morgentur. Mens vi sov hadde gangveiene blitt strødd. Nydelig vær med måneskinn. 

Da jeg skulle bidra med mitt, ble det over på fiasko. Må tydeligvis sette meg bedre inn i fotografering med mobil i mørket. Kanskje det er hodelykten som ødelegger, men trenger jo den på mørke skogsveier.

Ikke uventet å måtte forkaste nesten alle bildene. Det sier seg selv, når dette var de to beste, og mannen i månen ler nok godt av eget " portrett" Det lever jeg godt med og skal på ingen måte ødelegge denne fine starten på en ny måned.

  

Februar har navnet sitt etter den romerske renselsesfesten februa viet Februus, som var underverdenens gud. I Norden ble måneden ofte kalt blidemåned, noe som viser til at vinteren nå er i ferd med å slippe taket og man går en lysere årstid i møte. Februar var den andre måneden i både den gregorianske og julianske kalenderen, men i den romerske kalenderen var dette den tolvte måneden, og det er forklaringen på at skuddårsdagen hvert fjerde år kommer i februar. I Norge i norrøn tid ble februar kalt Gjømåned etter gudinnen Gjø. 

Ikke enda så sløv, at jeg ikke holder styr på tiden. Forsiden henspeiler seg på oppstarten av bloggen min. 

Fikk en uventet og koselig telefon i går kveld. Utgangspunktet hans til å ringe, praktiske spørsmål omkring napping av en hund, men når dachseflokk snakkes, mangler man aldri tema, og samtalene blir langvarig. Også slik i går. Der dukket også spørsmålet opp om vi også hadde drevet med hi. Da jeg forberedte dagens blogg, dukket en spesiell hendelse opp. Visste at jeg hadde skrevet om den tidligere. Så da startet jeg med første bloggen jeg skrev og jobbet meg fremover i tid. Snakk om sammentreff. Historien dukket opp nøyaktig på dagen for 7år siden. 

31.jan.2011 TO SØSTRE,....

PÅ TUR,.....

....nær "farlig terreng." Jeg husker ikke nøyaktig når, men det jeg skal skrive om, hendte før vi fikk de hundegårdselementene, som vi har nå. Selv om vi har særdeles spretne tisper, var det aldri i våre tanker, at de skulle hoppe over gjerdet. Der tok vi skammelig feil. Da jeg skulle hente inn hundene, manglet Celeste. Hun var ikke å se noen steder, men ikke lenge etter, hørtes hun godt. Losen på fjellet gikk høyt, langt og lenge. I ettertid fikk vi rede på hvort stort område hun hadde "dekket." Til alt hell var Celeste like god på hi, som på drev. Det ble neste post på programmet hennes, og jeg var mer enn lettet, da jeg hørte henne nede ved sjøen. Det var stupbratt å komme seg ned til henne, og et terreng som til slutt ble både Celeste og min sin "bane." Jeg var både utslitt og forslått, før jeg endelig fikk fatt i henne. Da oppsto det virkelig store problemet. Vi kom oss ikke opp, for det fantes ikke fotfeste. For hvert skritt jeg tok, gav grunnen etter. Etter utallige mislykkete forsøk, kom redningen i form av et langt tau. Siri, en av nabojentene våre hadde hørt og sett det hele. Dermed fikk jeg instruert henne til å feste et tau rundt et tre og kaste enden ned til oss. Jeg må ha vært et syn, der jeg gikk hjem med Celeste. Klærne var skitne, med revner og blodflekker, og jeg så ikke bedre ut. Men Celeste var funnet, og Ulf kunne fortsette undervisningen, i stedet for å redde kjerring og hund opp fra uren. Siri ble med meg helt hjem, for utenom all verdens takk, fortjente hun virkelig "finnerlønn." Jeg vet at Siri kjøpte seg akkurat den håndballen, hun hadde ønsket så lenge. Den var så vel fortjent. Siri har flyttet fra Salhus, men er sikkert fortsatt den blide og hjelpsomme jenten jenten, som husker henne som.

DAGENS BONUSBILDE FOR Å ROE NED

Slik har vi alltid hatt det. Jo flere, dess bedre. Bare å presse seg til en plass. Så fikk det heller være at det både ble trangt og ubekvemt.

Dachseflokken var vesentlig større da, vi var to, og med plass til alt fra standarder, dverger og ned til kanindachsene og valper, når vi hadde det. 

En ting slo aldri feil, dachsehjelp til å skrive bloggen, selv om jeg jeg var av den oppfatning at jeg klarte det godt på egenhånd. Men de var der mer eller mindre før jeg hadde fått logget meg inn.

Nå er det Jerv og Lexie som sørger for skrivehjelp. De tar oppgaven ekstra høytidelig, nå som de også jobber for Piri så lenge hun er i Ungarn.

Er ikke enig med dachsene at det er så brått om å komme seg ut igjen. Yttertøyet mitt henger fortsatt til tørk på badet.

Morgenrunden startet i snøvær, fortsatte i tett sludd og ble avsluttet i regn, en frisk tur for både de firbeinte og meg selv.

Bare dumt av meg å si, at vi skulle ta formiddagsrunden vår, når jeg var ferdig med å skrive. Da syntes de tydeligvis at ting tok altfor lang tid, men går is hvert fall ikke fortere med to som hele tiden "minnet" meg på, at skrivingen burde gått hurtigere, så vi kom oss ut. 

Takler både Jerv sin nistirring på utgangsdøren og Lexie som kortet ventetiden på sin måte. 

Kom da i mål, selv om jeg skal innrømme at jeg brukte litt ekstra tid på å mimre litt. Savn "inneholder" også mange gode minner.

Så kjekt, så hyggelig selskap og så fantastiske resultater. Det hele fristet til gjentagelse. I fjor var det uaktuelt, men bestemte tidlig for å ta turen i år. 

Akkurat som sist gang, har Attila sørget for pelsstellet. Sist gang dro jeg ned litt tidligere til Budapest, men denne gangen er Attila og handler hunder på Westminster helt frem til FeHoVa, men da tok han like godt hit . Da er det ikke rart at jeg får dårlig samvittighet når lysten til årets tur kommer og går. 

Det kommer i hvert fall ikke av prestasjonsangst. En utrolig og uvirkelig opplevelse fra Jerv debuterte med Marco første utstillingsdag og frem til han endte opp som Reserve BIS tredje dagen.

Da var det Gianne som var handler i BIS-ringen. Som videoen viser, "forsvant" Jerv nesten blant de 62 som deltok i ringen. Ble lettere, men også mer uvirkelig , da fler og fler ble takket av. </