BLOGG

 Dagen skal selvfølgelig feires på tradisjonell Captator,- Varri måte, men først en liten bursdachsvri. Mens de andre dachsene tok en formiddagslur, pakket i bilen.

Girko fikk følge med Piri, og begge skulle skulle gå blodspor. 

Ulf er ikke oppvokst med uttrykket at "hjertet skal ikke blø", men han etterlever det likevel fullt ut, så da fikk vite at Jerki gikk blodspor med kjøttkake ved sporslutt, skulle det ikke gjøres forskjell. Regner ikke med at det blir noe emne dachsene imellom hvem som får hva ved sporslutt Neste gang de møtes til trening. Men jeg er overbevist om at at både Stig og Ulf stiller med kjøttkaker.

Men tilbake til start. Jubilanten fikk starte først på det som må kalles et oppfriskningsspor. Det er vel et år siden han gikk prøve, og han har heller ikke trent etter det.

 

Som vanlig la han friskt i vei. Ulf hadde ikke akkurat lagt enkelt spor i går., og terrenget var også utfordrende.

Men ett sted går grensen, så kjøttkakene servert med tilbehør eller på pen tallerken , men rett fra hånden uten at det la noen demper på matlysten.

Og hjertet til Piri skal selvfølgelig heller ikke blø, men bildene fra hennes trening og kjøttkakeservering kommer en annen dag. Nå må vi få med oss dagens andre jubilanter, som også skal gratuleres.

«Bak skyene er himmel alltid blå» er et solid norsk uttrykk… Jeg liker ordtaket, betydningen av det, og synes det var en passende bloggoverskrift i dag.

Nå har det har vekslet mye mellom grått og vått vær de siste dagene.  Det har hindret oss å ta valpene ut, så mye som vi kunne ønsket. 

Mens resten av dachsegjengen kjører vanlig løp, med turer og blodsportrening, blir valpenes avveksling fra valpegården, "frigang" i stuen.

Siden tregulvet det er lakket, blir det veldig glatt for de små. Derfor legger vi ut tepper, og blir det veldig lettere å komme seg opp på beina og rundt. 

Vanskelig å beskrive hvor skjønne de er da. Ikke det at jeg mangler ord, men er redd for å bli for skrytende av egne små. 

Etter en stund er det tid for stuebytte, ikke i ordets rette forstand, men når resten av Varriene kommer inn, må valpene tilbake i grinden sin. Det 

Det misliker de andre dachsene og aller mest Piri og Jerv. 

Jerv, ikke så gamle karen selv, er nok mest lekelysten,...

mens Piri er valpesyk. Jerv sin lek hadde nok blitt altfor voldsom for de små, og Piri hadde nok ikke sluppet til som reservemødre av Frid. Klart at det er nytteløst å komme med forklaring på dette til de to. De er helt i sin egen valpeverden , og dit når ikke verken jeg eller mine forklarende ord inn.

 

Dagens bonusstoff kunne handlet om både ordtak og ord. Det ble ord.

Ord betyr mye for oss mennesker.

Ord kan gi mye glede, men også gjøre mye vondt.

Jeg liker helst å ligge foran "skjema" og helst også ha en reserveplan i bakhånd. Noen ganger går det litt i surr når, slik som i går, da jeg plutselig var tilbake til 5.juni 2016. Men i dag har jeg virkelig slått til, dato, måned og årstall er korrekte. Dessuten var jeg føre var, da jeg planla valpepicnic i dag. Værmeldingen var så usikker, at vi tok en "reservepicnic" på mandag. De bildene er det vi bruker, for dagens picnic er utsatt til bedre vær.

Tilbake til mandagen. Den velbrukte rød trillebagen og teppe ble hentet frem. Da manglet bare maten, og så var vi klar.

Tydelig at matserveringen smakte godt i friluft. Der må jeg støtte meg på Ulf og bildene,...

For at valpene skulle få spise i fred, gikk Frid og jeg en tur. Hun var ikke så lysten på å gå så veldig langt, og returen gikk i meget raskt tempo. Dessverre tørket ikke håret mitt med samme fart, men hvem visste at vi ble fotografert igjen? Ikke sikkert at bildet hadde blitt bedre med tørt hår. 

Frid var opptatt av helt andre ting. Først ville hun slikke valpenes matskål og deretter valpene. 

Så var valpene klar til sitt første møte med gress.

Tispe 2

Tispe I

Og Kendo, godt plassert på tispe 2 sammen med synlige tispe 1. 

Denne første "turen" gikk bare til marken nedenfor dachsehytten. Det betød at de fikk en mer en nysgjerrige tilskuere. Fargo, Flickan og Cerinne som klistret mot gjerdet og fulgte hver minste bevegelse til valpene. Flere spennende utflukter står for tur, men ingenting skal forseres, så vi tar alt steg for steg og nyter hvert av dem sammen med valpene.

I like to "be ahead of my own schedule " and also to have a backup plan. That rescued me today. Raining and not possible to take the puppies out for the planned picnic. Although there will be a picnic on the blog, using pictures from Monday. Frid and I went for a walk while the puppies were eating. A fast return and Frid started first to lick the puppies' food plate and then to clean her small ones. Happy time for all, including Fargo, Flickan and Cerinne, following all from the dog yard. Hoping for better weather and new adventures for the puppies.

 

Gråværsdager kan brukes til så mangt, og akkurat nå kunne jeg ikke tenke meg noe mer givende, enn en stille morgenstund sammen med valpene. 

Den som liker bøker er aldri ensom. Og den lykkelige eier av et kjæledyr synes også å holde ensomheten lenger unna.

Det aller vakreste med å ha et kjæledyr er nettopp den uforbeholdne kjærligheten. De møter tillitsfullt omverden og er så ukompliserte og enkle, så ekte og genuine. Et blikk og en logrende hale avslører gleden og begeistringen uten ord. 

Den som liker bøker er aldri ensom. Den lykkelige eier av et kjæledyr synes også å holde ensomheten lenger unna. For både mennesker og dyr har behov for ømhet og nærhet, noen å elske og noen å bli elsket av, noen å være til for. I møtet med hunden kan en oppleve stor kjærlighet, samhørighet og fellesskap. En venn å snakke med, en varm kropp å kose med. Møte et blikk som forstår og aksepterer. For nettopp blikk knytter hund og eier sammen. Det er de samme hormonene som knytter mor og barn sammen som også suser rundt i kroppen når du ser hunden din i øynene. Så selv om du ikke skal stirre en fremmed hund i øynene, viser studien som forskere har gjort, at blokkontakt frigjør kjærlighetshormoner hos hund og eier.

De slår fast at blikket er en viktig del av kommunikasjonen mellom hund og menneske. De plasserte hund og eier sammen i et rom i en halvtime og målte deretter nivåene av oksytocin (velvære/kjærlighetshormon) i urinen til begge. De fant altså at det samme skjer i tilknytningen mellom hund og eier, som mellom mor og barn. Det er spesielt interessant at hundehjernen ser ut til å behandle følelsesinnholdet i menneskestemmer og ord på samme måte som folk gjør. De kan tolke ansiktuttrykkene våre og antakelig også synes synd på oss.

At hund betyr lykke for veldig mange, er velkjent, men hormonell lykke var nytt for meg. 

Med så mange dachser som vi har inkl. en med løpetid og hanner som "bobler over" , er det i hvert fall mer enn hormonelt her i huset. Og som om vi ikke hadde nok firbeinte rundt oss, plusser jeg jevnt og trutt på med dachser i alle varianter. Dette er den sist ankomne. Har enda ikke funnet en passende plass, men blir vel en råd med det også.

Ha en fin dag fra oss i nord.

Da var Piri og Jerv på ny blodsportrening. Ulf hadde funnet nytt terreng og økt både lengde og vanskelighetsgrad på sporene for begge to. Jerv "trakk" igjen start nr. 1 og rakt klar til å vise hva han dugde til. 

Fotografen er den eneste som henger etter, for farten til blodsporekvipasjene øker proporsjonalt med bedre ferdigheter. 

Problemet med at jeg kommer for tett på og forstyrrer, er dermed tilbakelagt. Jeg skal jo også plukke med meg merkeklypene og deretter komme på meg etter og på " skuddhold" 

Litt av vitsen med bildene er jo også at kandidaten skal synes, men gang på gang så forsvinner dachsen, enten i gresset, bakom busker eller at Ulf kommer i veien. 

Med en fornøyd Jerv og en ikke mindre fornøyd Ulf vel fremme ved sporslutt, var det bare å gratulere begge to og hente og gjøre klar Piri for sitt spor.

Selv med dagens vel 100 bilder, ble det igjen en overvekt med brukbare bilder av Jerv. 

Nå skal jeg ikke bare skylde på alt annet enn meg selv, for sannheten er også at jeg ble så imponert over Piri, som tydeligvis skulle vise hva hun kunne. Dermed glemte jeg meg litt bort Med fotograferingen. Men jeg fikk i hvert fall med meg alle merkebånd og var også på plass ved sporslutt.

Lover å skjerpe meg, men om resultatet blir bedre, det kan jeg ikke love. I så måte er det nok bedre å satse på Jerv og Piri. Sammen med Ulf står de på for å bli prøveklar i løpet av sommeren.

Ingen grunn til at ikke også Frid og valpene skal få nyte disse fine sommerdagene. 

Derfor har vi funnet frem egnet valpekasse til utebruk og plassert den på et egnet sted på altanen. Der ligger de både i ly og skjermet for de skarpe solstrålene. 

Valpene kunne sikkert tenkt seg at denne begivenheten ble toppet med et festmåltid. Gårsdagens indrefilet falt virkelig i smak. Dagens puppystarter hundefor vekket ikke samme begeistring, men både de og vi jobber med saken.

I dag lot vi heller Frid stå for utendørsserveringen.

Tydelig at valpene nøt å få komme ut..

Og hele tiden var Frid der og puslet om de små.

 

Hvis det er noen som nå regner med at "Ute til lunsj" kommer som dagens bonusstoff, så må dere ordne det selv. Er ikke det at det betyr så mye. Sangen kan vel ikke kalles direkte reklame heller. Jeg har ingenting prinsipielt imot de som velger å ha det på bloggsidene sine. Men jeg har gjort mitt valg om å ha en reklamefri blogg, kunne stå helt fritt og selv bære de utgiftene det medfører. 

Ulf har vært ute med dachser i flere runder. Aino og Atie var siste par ut. 

Snakk om å være heldig. Vi rakk akkurat inn, før det kom en skikkelig regnbyge. Nå kan både To,- og firbeinte slappe av før dagens fotballmaraton. 

The title today "Out for lunch" I borrowed from a Norwegian song. At last the summer weather has come to the north. That gave us an opportunity to take the puppies outside. To be honest they had their lunch inside. My food choice today was not as popular as yesterday, but they all tasted the puppy porridge, a good start. Frid's milk though tasted as good as always and made the outdoorlunch perfect.

Merkedagene står i kø for valpene, og i dag skulle mammas melk suppleres med deres første måltid med fast føde. Kendo var førstemann til bords.

Hva er dette for noe, lurer Kendo på.

 

Dette smaker synes Kendo.
Kendo har spist opp hele " porsjonen" sin.
 

TRADISJONEN TRO.... hos både Captator-, og Varri-valpene, ble det servert indrefilét i dag. Det gjør vi alltid når valpene inntar sitt første måltid med fast føde. Vi har enda tilgode at ikke dette er en fulltreffer hver eneste gang. Sånn var det i dag, og så snart de fikk teften av kjøttet, "koblet" innstinktet seg inn. Valpene visste hva det gikk i, og de begynte umiddelbart å slikke i seg kjøttet, som Ulf hadde finhakket på forhånd.

 

Så var det klart for tispe 2 og andre bordsetning. 

Tispe 2 trengte ingen betenkningstid, rett i matfatet.
Smakte visst veldig godt( t2)
Ingen rester igjen her heller (t2)

I mangel på hjortekjøtt, ble det servert elgkjøtt, uten at det så ut til å legge en demper på matlysten. Vi synes at det er litt ekstra stas med dette første måltidet og koser oss like mye hver eneste gang.

Sist, men ikke minst tispe 1. Minst i størrelse ved fødsel, men nærmer seg søsteren, så vi må nok snart sette på halsbåndet hennes.

Dette ser godt ut (t1)
Bare en liten gjespepause (t1)
Håper dette blir dagligdachskost (t1)

Nå ligger alle tre mette og gode i sengen sin.Ser ut som om både Mr Sandman og Ole Lukkøye allerede har kommet på besøk, for alle sover nå. Kanskje drømmer de om mer viltkjøtt, men i morgen venter Puppie-startervelling. Så får vi se om matlysten er like stor da.

According to tradition, at Kennel Captator as well as kennel Varri, the puppies get meat as their first meal With solid food. Ulf chooses eigher fillet of  deer or moose and mince the meat before serving. 
This first taste of real food has always been a success.
Afterwards they are both "stuffed", sleepy and fall fast asleep. Who knows? Perhaps they are already dreaming of their  next meal. But  tomorrow real life starts. That means puppy-porridge. Fillets of meat is for special days, puppyfood for everyday. 

Mens valpene drømmer om mer indrefilet, har noen helt andre ting på sin ønskeliste



Some people believe football is a matter of life and death, I am very disappointed with that attitude. I can assure you it is much, much more important than that. (Noen tror fotball dreier seg om liv og død, jeg er veldig skuffet over den holdningen. Jeg kan forsikre dere om at fotball er mye, mye viktigere enn som så.) Slik så den legendariske Bill Shankly det. Velkjent sitat for fotballtilhengere langt utenfor Storbitanias grenser. Det etterleves her i huset.

Nå er det pause i den hjemlige serien, den som virkelig lager stemning her i huset, og da både med positivt og negativt fortegn. Da går det for seg her, for da coaches og dømmes det fra " sidelinjen" i stuen på Gressholmen, mens det går mer avslappet for seg under VM .

Dachsene snur ryggen eller rettere sagt rumpe og hale til fotballsendingene på Tv. Jeg er heldig og kan drive vekselbruk mellom Frid, valpene og med et skråblikk på kampen.

 

 Og når jeg synes at de små skal få tid for seg selv, er det alltid noe som kan forberedes til bloggen. Innimellom dukker gode og gamle bilder opp på iPaden.

....som dette fra mamma Frid sin første sommer. 

Sent i går kveld fikk vi nok en overraskelse. Helt tilfeldig kom Ulf over en artikkel i Lofotposten, og på bilde nr. 22 dukket jammen Frid opp. Prøvde forgjeves å dele på FB, men måtte nøye meg med å legge ut en kopi av Frid fra lørdagens BIS-ring. Syntes den måtte få være med her og før,…..

…dagens ferske bilde av henne. Bortsett fra noen ettermiddagsskyer, har vi hatt en fin og varm dag. Mesteparten av tiden er tilbragt utendørs, og Frid vet, akkurat som de andre dachsene, å gjøre tilværelsen behagelig.

Vet ikke om det akkurat er så behagelig under utepeisen, måtte prøves.

Men da Frid skulle ta en liten formiddagslur, ble nok de myke putene for fristende.

 

Frid er nyttårsdachs, så hun var seks måneder, da disse bildene ble tatt i juni 2014. Nå venter vi bare på fine sommerdager. Da skal Katha, Klara og Kendo få komme ut. Vi tar valpekassen med og setter opp parasoll. Det kommer sikkert til å gi mersmak. Utviklingen deres går fort, og snart er det de tre som løper rundt på marken her.

....slik som Varriguttene Hagbart, Hertug Bruno og Hugo gjorde sist sommer

I dag er det 6 år siden vår kjære Katha gikk bort. I tillegg til å minnes og snakke varmt om henne, slik vi ofte pleier å gjøre, ønsker vi å hedre henne på en spesiell måte i dag.

Aino , som her selv får puss og kos av oldemor Katha, har nå blitt pensjonist og bestemor til tre valper.

Dermed kan vi vise frem seks generasjoner, og vi er så heldig at vi fremdeles har fem av de hos oss. 

Før valpene ble født hadde vi to navn helt klart. Ble det en tispe eller flere, så skulle den ene kalles Katha. Og det finnes vel ikke en bedre måte å gjøre en trist dato om til valpenes navnedag og videreførenavnet Katha. Den andre tispen får navnet Klara etter forslag og ønske fra kommende eiere.

Så var det gutten. Der hadde vi også klart navnet på forhånd.

Bakgrunnen for hannenavnet var i utgangspunktet, at det var enkelt, velklingende og med positiv betydning. Da Ulf dro med Frid for keisersnittet, oppfordret jeg valpen i magen om å kjempe på. Jeg minnet også Ulf på at uansett utfall og hvis det ble en hanne, så het han Kendo. Det ble en lykkelig slutt og verdens herligste hanne. Vi er stolt over at han skal bære navnet Varris Kendo.

Hvem av de tispene som skal hete Katha og hvem som skal hete Klara, blir bestemt senere. 

Det som er klart, er at det blir Katha, som flytter til USA.

Sist, men ikke minst vil vi gratulere Daisy på bursdagen hennes. Tror ikke Daisy husker så mye av morsmålet sitt, men for sikkerhets skyld tar vi også gratulasjonen på ungarsk.

I dag har Jerv og Piri vært ute og gått hver sitt treningspor. Kameraet var som vanlig, men ikke alltid lett å henge på i passende avstand for å ta brukbare bilder av hund og fører. Man skal jo helst ikke forstyrre ekvipasjen og samtidig komme så nærmt at dachsen ikke bare blir en liten prikk eller rett og slett forsvinner i vegetasjonen. Men en fordel setter jeg umåtelig pris på her nord. Jeg slipper å bekymre meg for huggorm. 

Vi fortsetter treningen med Jerv og Piri og plusser på med flere etter hvert. De har allerede sin brukshundpremiering, og hensikten med deres trening, er å kunne starte på flere prøver. 

De tre første bildene er av Jerv. Han holder seg ennå i terreng oppover fra Gressholmen.

For å komme til Piri sitt spor, måtte vi over moloen ut ut på selve holmene. Her var gresset enda høyere, så jeg prøvde å sikte meg inn på mer " bare" områder når jeg skulle fotografere. 

Det er praktisk med så ha så mange terreng i nærområdet, hvor vi kan legge spor

Godt å få unna dagens sportreningene og godt å komme seg hjem til middag. Og etter lufting og kosing med mor og valper og enda mere lufting, var det klart for nedlasting av bildene fra kameraet og bloggskriving .

Begge viste god fremgang, Piri igjen best og dagens Gressholmenvinner på spor. Andre har måtte ta det roligere i det siste.

Det började med att Nova skadade sin sporre och vi fick uppsöka veterinär. 

Isca tror att gosedjuret (tax såklart) är en lekkompis!😉 Godt å ha en reserve når ikke Nova vil leke. Jeg vet at Nova er FIT for fight igjen.

Det samme kan ikke sies om HC og Chuck venter på matfar og bestekompis. Hans Christian ligger på sykehus etter å ha blitt skadet på trening. Først måtte HC vente i fire døgn på operasjonen, men sent i går kveld ble beinet lappet sammen med stål. Da er det bare å vente på at alle bruddene gror greit. Det blir mye HC og Chucktid fremover. 

 

 

English summary following the Norwegian text.

Har man først startet en tradisjon med å fotografere alle kull liggende på en folkedrakt, så må den følges opp. Jeg har vært klar lenge, men Ulf ville så sterkt at valpene skulle åpne øynene sine først, og da ble det slik.

SLIK BEGYNTE DET MED FOTOGRAFERING AV VALPENE PÅ FOLKEDRAKT: BLOGG FRA JUNI 2009 OM A-KULLET, DA ULF BÅDE VAR FØDSELSHJELPER OG HUNDEVAKT MENS JEG VAR TIL BEHANDLING I BUDAPEST I dag debuterer valpene på egenhånd på foto. Kennel Captator har med jakthorn og gevær på det første bildet av valpene alene. Sigrun hadde derfor også et ønske om at det skulle være noe som var knyttet til henne. Jeg tenkte på hennes store interesse for håndarbeid og bunader og folkedrakter. Det tenkte jeg kunne være en passende bagrunn for valpene. Jeg var og letet i hennes store samling, og valgte en folkedrakt fra Hallingdal som jeg synes, hun er ekstra fin i. Jeg satte opp bakgrunnen med alt utstyret som hører med. Jeg synes at resultatet ble brukbart med hensyn til at det er fire valper med på bildet. De ville ikke det samme som jeg ,det er helt sikkert. Det kommer nok flere bilder, så det kommer nok noen som blir bedre. Ulf

Ja, og så har vi fortsatt med dette for hvert kull. Først brukte jeg egne drakter. Senere har jeg plusset på med innkjøpte. De har uten unntak vært fra hjemlandet til kullets pappa. Det samme gjelder dukkene som jeg også har brukt. Da fikk jeg enten ikke fatt i drakt eller så var alle tilgjengelige altfor dyre "endachsbruk" 

K- kullets drakt er ungarsk og til ære for K-kullets pappa, Pampallini vom Scwarenberg. 

Today we took pictures of the litter on a national costume. This tradition started 
wth  Varri's first litter. I am especially interested in national costumes, have made several and got even more. I started with my own and bought some to honor the father of the litter. Sometimes I had to be content with a doll, because the real costume either was impossible to buy or too expensive just for a photo shoot. 
Today the Hungarian costume is to honor Pampallini vom Schwarenberg, the handsome and proud father of the K- litter.

Her følger på rekke og rad i omvendt alfabetisk kullrekkefølge:

Dette er den samme stakken som mamma Atie selv ble fotografert på.

 

 

Det har nesten vært reneste nedtellingen på at valpenes øyne skulle åpne seg. Største tispen var først, tett etterfulgt av broren, mens vi fortsatt ventet spent på den minste tispen. 

Derfor har jeg utsatt både dagens fotografering og bloggskriving i det lengste i håp om å få med alle tre med åpnete øyne.

På tross av at de så langt har beveget seg i blinde, har jeg vært overgitt over hvor langt de har kommet seg. Selvfølgelig ikke egentlig avstand å snakke om. Men så stort som pleddet er , trodde jeg det holdt, men de har både vandret rundt og utenfor teppet og det helt i blinde. Fra nå av regner jeg med at de bare blir enda mer ivrig på å legge i vei på enda lengre oppdagelsesturer. Og vi er like fascinert som alltid. Blir ikke mindre fascinerende uansett hvor mange kull vi har hatt og fått følge opp til de var flytteklar til sine nye familier.

Kan vel ikke skylde på noen, men mette og med velfylte runde valpemager, falt de små i søvn allerede midt i puppingen, men små glimt av øynene ble det, så får det ble flere og bedre "Bright eyesbilder" etter hvert.

Er ekstra spent på når trioen, tradisjonen tro, fotograferes på sin folkedrakt. Vanligvis skjer denne fotograferingen allerede etter en uke, men Ulf ville så gjerne at vi denne gangen skulle vente til øynene hadde åpnet seg, så da ble det slik fotografen ønsket.

 

I sangtimene på gymnaset på Tanks skole, gikk det mye i "Drink to me only with thine eyes" Ikke rart, siden Thorleif Aamodt, læreren vår, var en av byens store kulturformidlere. Han var organist, komponist, kordirigent, kritiker, også gymnaslærer. Vet ikke hva han mente om Simon & Garfunkel, men har valgt å la " deres" Bright Eyes bli fast følge til bloggen med samme tittel og som jeg skriver hver gang et nytt valpekull har åpnet øynene sine.

Dagens bonusstoff for dere som orker mer om hva gymnasiaster på 60-tallet forlystet seg med i sangtimene, om vår kjære Tanks skole og en av skolens verdendenskjente elever som ikke hadde samme syn på sin gymnastid.

 

15.sept.2011 BYTUR

 
 
 
Edward Grieg på sin sokkel foran Musikkpaviljongen
 
 
 
 
Selv godt fotoutstyr trenger av og til ettersyn og service av fagfolk. Siden både Ulf og jeg trengte en tur innom Ur og Foto, fotobutikken "vår," dro vi sammen inn til byen. Jeg fikk fikset kompaktkameraet mitt på stedet, mens jeg må vente på nytt deksel til det ene objektivet mitt. Det jeg kjøpte sist, passer, men er så umulig å få på og ikke minst av. Mer enn en gang, har jeg mistet motivet, før jeg har fått dekselet av. Nå har jeg bestilt et nytt, likt det jeg hadde før, men dessverre mistet.
Det tar alltid lang tid i butikken, men det skyldes hyggelig fagprat med betjeningen. I dag ble det også kaffeservering, før vi bevilget oss en mini byrunde, siden begge hadde med kameraer.
Vi startet i Byparken. Like ved Musikkpaviljongen står statuen av Edward Grieg.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Jeg hadde ikke beregnet å skrive om han i dag, men da vi passerte denne plaketten på min gamle skole Tanks falt jeg for fristelsen. 
Dette var langt unna mine 3 gymnasieår der og sikkert like langt unna Silje sine også. Hun gikk ut fra Tanks, nøyaktig 25år etter meg. Og begge to hadde en fin tid på denne gamle skolen, er erstattet av Amalie Skram videregående skole 
 
 
 
 
 
 

Skoleskulker - og dovenpels?

Edvard Grieg ble født i gode kår, på samfunnets solside. Gjennom hans barneår og ungdomstid var familiens økonomi solid. Kjøpmannssønnen behøvde ikke gå ut i arbeid for å tjene ekstra skillinger til familiens økonomi, slik mange barn måtte den gangen. Edvard kunne bruke tiden til andre ting. Og han brukte den godt. Vi vet at han var nysgjerrig og vitebegjærlig.

Alminnelig folkeskole eksisterte ikke da Grieg var barn. I likhet med sine søsken fikk han såkalt forberedende undervisning privat før han gikk inn i den videregående skole. Det skjedde da Alexander meldte sin 10-årige sønn inn på Tanks som den gang lå like ovenfor Mariakirken. Skoleveien ble lang nok, fra ytre del av Strandgaten rundt Vågsbotnen og ut i Øvregaten – om man ikke fikk penger til fløtten over fra hopen på Strandsiden til Dræggen. Her gikk Edvard de første par årene før skolen i 1855 flyttet til ny bygning i Kong Oscars gate.

Fra tidlig vår til utpå høsten bodde Grieg-familien på Landås, en gård Gesine Grieg arvet etter pappa Hagerup. Da måtte Edvard traske den lange veien over Haukeland og Kalfaret for å komme til og fra skolen.

Tungt og besværlig. Og bedre ble det ikke av at han mislikte seg på skolen. Ja, Edvard var rett og slett skoleskulker. Tidlig fant han ut at hvis han møtte opp gjennomvåt, måtte læreren sende ham hjem for å bytte klær. I praksis betydde det skolefri resten av dagen.

Det førte til dristige eksperimenter under siklende vannrenner når ikke regnet strømmet som vanlig i strie strømmer. Så ble han knepet da han kom våt på skolen en dag det nesten ikke regnet. Den gangen stiftet han sitt første ettertrykkelige bekjentskap med ”slaginstrumentene”, som han selv kalte det.

Ved Katedralskolen var latinsk pugg innarbeidet gjennom århundrer. Tanks skole var mer liberal med et annerledes undervisningsopplegg. Men fremmedspråkenes gloser og skolens strenge disiplin var ikke livet for lille Edvard. Ensom gikk han med sine drømmer, mobbet av klassekameratene. Ja, også somme lærere holdt ham for narr når de oppdaget at han komponerte og brakte noter med seg på skolen. De hamret inn at det han virkelig hadde bruk for, var å pugge tyske gloser!

Geografilæreren beklaget guttens vannskjebne når han ikke kunne leksen og fikk 4, en svært dårlig karakter. ”Nei, du stakkars Edvard, hvor meget du har å drages med i regnværet, når du skal hjem til Landås: først den tunge oljekappen, så alle bøkene, så et stort firetall og tilslutt alle de tunge Landåsbakkene! Han malte så levende at jeg følte det som jeg hadde en hel verden å slepe på.”

Fra skoletiden på Tanks var det stort sett mørke minner Grieg bar på gjennom livet. Peter Jessen som var Griegs samtidige, forteller begeistret om ”uforglemmelige gymnastikktimer med eksersis, fekting med florett og bajonett”. Gledestrålende beretter han også om årlig avmarsj under skolefanen opp til Årstadvollen for ”militære øvelser”. I skolens historikk bemerkes det lakonisk at dette var fag som måtte tiltale en robust guttenatur. På en følsom elev som Edvard Grieg måtte det virke avskrekkende.

Helt kan vi ikke stole på det dystre skolebildet Grieg maler opp for oss i sine selvbiografiske skisse. Her fremstiller han seg som en notorisk dovenpels og skoleskulker. Motivasjonen har nok ofte manglet hos den som hadde helt andre interesser og drømte seg bort i timene. Men noen sinke var Edvard så langt fra. Hans egen beretning korrigeres av skolens karakterprotokoll. Den forteller om en noe ujevn innsats de første årene, og prestasjonene i 3. klasse var så svake at han måtte gå om igjen. Men så modner han og kommer sterkt tilbake.

Alt i alt holder Edvard seg pent innenfor gjennomsnittet for klassen og mot slutten har han plass som sjette beste av fjorten. I ett fag står han som en klar ener – i musikk. En gang etter en prøve sa læreren, Schediwy, at han ville ikke gi karakterer – men Grieg var best! Det falt som manna fra himmelen på en elev som ofte nok hadde vært utsatt for lærernes sarkastiske bemerkninger. Noen år senere gikk han ut fra Europas mest kjente musikkkonservatorium med toppkarakterer.

 

 
Reidar Storaas BT 1993
Publisert 02.07.2010, sist endret 31.08.2010 - 11:55