BLOGG

Det blir sikkert en flott dag både for de yngste og litt eldre, som skal kose seg på bytur. Kjekt med onkel og tante som inviterer.

For oss andre blir det innekos og turer i nærmiljøet med hundene. Mye å se og oppleve og enda mer når vi kan oppleve naturen her uten følge av plaskregn og storm. Var så nydelig dagene før vi flyttet inn, men da bodde vi vi på kjente trakter . Her er det meste nytt for oss, selv om området vi nå bor i, var "utsikten vår" fra Salhus, men det er mer enn begrenset hva man får med seg på så lang avstand. 

Utsikt mot Salhus

 

HJEMSTEDET VÅRT I MANGE ÅR

 
Salhus er en bygd i Åsane bydel i Bergen Kommune. Stedet er kjent for tekstilfabrikken Salhus Tricotasjefabrik. Der var det produksjon fra 1859 til 1989. Nå er fabrikklokalene gjort om til Museumssenteret i Hordaland.
Salhus har alltid hatt et rikt organisasjonsliv med bl a flere idrettslag http://www.norna-salhus.no/ og http://www.bergennord.no
Sang-,musikk- og revylivet har også stått sterkt i bygden. Både Salhuskvintetten og senere Salhusvinskvetten var med på å prege de lokale revyene. Sangene "Gryta hennar mor" "Peder han er ferjebillettør" er kanskje to av deres mest kjente sanger.
Ferjesambandet til Peder gikk fra Salhus og over fjorden til Frekhaug. Ruten ble nedlagt i 1985, men ferjeleiet lever i beste velgående, som Norges eneste fredete ferjeleie.
Her la også de gamle fjordabåtene til kai, og Oster var en av disse båtene. Den ble bygd i 1908 og gikk i fast rute mellom Osterfjorden og Bergen. Oster var en kombinert passasjer-, og  lastebåt. Sangen "Dar kjem dampen" ble skrevet til ære for denne båten.
Norhordaland Veteranbåtlag står bak både restaureringen og dagens drift av Oster. http://www.oster.no

Skal visst være flere sanger i filmen gjengen er og ser på. Jeg velger heller Grieg sin versjon som dagens bonusstoff og slenger med en gammel blogg med både Grieg og vår "felles" skole Tanks.

 

Edward Grieg på sin sokkel foran Musikkpaviljongen
 
 
 
 
Selv godt fotoutstyr trenger av og til ettersyn og service av fagfolk. Siden både Ulf og jeg trengte en tur innom Ur og Foto, fotobutikken "vår," dro vi sammen inn til byen. Jeg fikk fikset kompaktkameraet mitt på stedet, mens jeg må vente på nytt deksel til det ene objektivet mitt. Det jeg kjøpte sist, passer, men er så umulig å få på og ikke minst av. Mer enn en gang, har jeg mistet motivet, før jeg har fått dekselet av. Nå har jeg bestilt et nytt, likt det jeg hadde før, men dessverre mistet.
Det tar alltid lang tid i butikken, men det skyldes hyggelig fagprat med betjeningen. I dag ble det også kaffeservering, før vi bevilget oss en mini byrunde, siden begge hadde med kameraer.
Vi startet i Byparken. Like ved Musikkpaviljongen står statuen av Edward Grieg.
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
 
Jeg hadde ikke beregnet å skrive om han i dag, men da vi passerte denne plaketten på min gamle skole Tanks falt jeg for fristelsen.
Dette var langt unna mine 3 gymnasieår der og sikkert like langt unna Silje sine også. Hun gikk ut fra Tanks, nøyaktig 25år etter meg. Og begge to hadde en fin tid på denne gamle skolen, som snart blir erstattet av

Amalie Skram videregående skole

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
 
.

Koordinater60°23'7,1916?N 5°20'20,558?Ø (kart)Amalie Skram videregående skole er en fylkeskommunal videregående skole

 som skal bygges på Nygårdstangen i Bergen sentrum, med byggestart 2. november 2009,

 og ferdigstillelse 30. mars 2012. I tilknytning til skolen bygges det samtidig idrettshall

 og et nytt nasjonalt svømmeanlegg.

Skolen vil få et areal på ca 14 000 kvadratmeter, 120 ansatte og 903 elever,

Det totale arealet inklusive svømmeanlegget blir på ca 28 000 kvadratmeter.

Svømmeanlegget skal ha 50 meters basseng, eget stupebasseng, 

terapibasseng og opplæringsbasseng.

Skolen skal erstatte Lønborg videregående skole og Tanks videregående skole.

 
 
 
 
 
 

Skoleskulker - og dovenpels?

Edvard Grieg ble født i gode kår, på samfunnets solside. Gjennom hans barneår og ungdomstid var familiens økonomi solid. Kjøpmannssønnen behøvde ikke gå ut i arbeid for å tjene ekstra skillinger til familiens økonomi, slik mange barn måtte den gangen. Edvard kunne bruke tiden til andre ting. Og han brukte den godt. Vi vet at han var nysgjerrig og vitebegjærlig.

Alminnelig folkeskole eksisterte ikke da Grieg var barn. I likhet med sine søsken fikk han såkalt forberedende undervisning privat før han gikk inn i den videregående skole. Det skjedde da Alexander meldte sin 10-årige sønn inn på Tanks som den gang lå like ovenfor Mariakirken. Skoleveien ble lang nok, fra ytre del av Strandgaten rundt Vågsbotnen og ut i Øvregaten – om man ikke fikk penger til fløtten over fra hopen på Strandsiden til Dræggen. Her gikk Edvard de første par årene før skolen i 1855 flyttet til ny bygning i Kong Oscars gate.

Fra tidlig vår til utpå høsten bodde Grieg-familien på Landås, en gård Gesine Grieg arvet etter pappa Hagerup. Da måtte Edvard traske den lange veien over Haukeland og Kalfaret for å komme til og fra skolen.

Tungt og besværlig. Og bedre ble det ikke av at han mislikte seg på skolen. Ja, Edvard var rett og slett skoleskulker. Tidlig fant han ut at hvis han møtte opp gjennomvåt, måtte læreren sende ham hjem for å bytte klær. I praksis betydde det skolefri resten av dagen.

Det førte til dristige eksperimenter under siklende vannrenner når ikke regnet strømmet som vanlig i strie strømmer. Så ble han knepet da han kom våt på skolen en dag det nesten ikke regnet. Den gangen stiftet han sitt første ettertrykkelige bekjentskap med ”slaginstrumentene”, som han selv kalte det.

Ved Katedralskolen var latinsk pugg innarbeidet gjennom århundrer. Tanks skole var mer liberal med et annerledes undervisningsopplegg. Men fremmedspråkenes gloser og skolens strenge disiplin var ikke livet for lille Edvard. Ensom gikk han med sine drømmer, mobbet av klassekameratene. Ja, også somme lærere holdt ham for narr når de oppdaget at han komponerte og brakte noter med seg på skolen. De hamret inn at det han virkelig hadde bruk for, var å pugge tyske gloser!

Geografilæreren beklaget guttens vannskjebne når han ikke kunne leksen og fikk 4, en svært dårlig karakter. ”Nei, du stakkars Edvard, hvor meget du har å drages med i regnværet, når du skal hjem til Landås: først den tunge oljekappen, så alle bøkene, så et stort firetall og tilslutt alle de tunge Landåsbakkene! Han malte så levende at jeg følte det som jeg hadde en hel verden å slepe på.”

Fra skoletiden på Tanks var det stort sett mørke minner Grieg bar på gjennom livet. Peter Jessen som var Griegs samtidige, forteller begeistret om ”uforglemmelige gymnastikktimer med eksersis, fekting med florett og bajonett”. Gledestrålende beretter han også om årlig avmarsj under skolefanen opp til Årstadvollen for ”militære øvelser”. I skolens historikk bemerkes det lakonisk at dette var fag som måtte tiltale en robust guttenatur. På en følsom elev som Edvard Grieg måtte det virke avskrekkende.

Helt kan vi ikke stole på det dystre skolebildet Grieg maler opp for oss i sine selvbiografiske skisse. Her fremstiller han seg som en notorisk dovenpels og skoleskulker. Motivasjonen har nok ofte manglet hos den som hadde helt andre interesser og drømte seg bort i timene. Men noen sinke var Edvard så langt fra. Hans egen beretning korrigeres av skolens karakterprotokoll. Den forteller om en noe ujevn innsats de første årene, og prestasjonene i 3. klasse var så svake at han måtte gå om igjen. Men så modner han og kommer sterkt tilbake.

Alt i alt holder Edvard seg pent innenfor gjennomsnittet for klassen og mot slutten har han plass som sjette beste av fjorten. I ett fag står han som en klar ener – i musikk. En gang etter en prøve sa læreren, Schediwy, at han ville ikke gi karakterer – men Grieg var best! Det falt som manna fra himmelen på en elev som ofte nok hadde vært utsatt for lærernes sarkastiske bemerkninger. Noen år senere gikk han ut fra Europas mest kjente musikkkonservatorium med toppkarakterer.

 

 
Reidar Storaas BT 1993
Publisert 02.07.2010, sist endret 31.08.2010 - 11:55

Gjett om vi har gledet oss ekstra til at Girko skulle komme. Selv om Eivind er ivrig med å ta bilder av gutten, er det ikke det samme som å få klappe og kose oss med han.

Lexie benytter også sjansen også til en kosestund med pappaen sin. 

Selv deler Girko gjerne ut både Eivind og Gracie, slik at alle kommer seg ut på tur. 

Tror ikke det så langt har vært en eneste dag hvor turene har foregått i oppholdsvær, men vi har "stått han av", og bortsett fra gårsdagens strømbrudd, har vi ikke vi ikke "lidd" under uværet Urd.

Uansett kan man ikke verken forvente eller håpe på selfie i Budapest-vårvær.

Men måtte bli et nytt mimrebilde å ta frem inntil neste gang vi treffes. Enn så lenge koser vi oss maksimalt.

Dagens bonusstoff henspeiler seg på både uvær og optimisme.

I dag gjør jeg som Ingrid Espelid og "jukser litt" Visst er vi ute og går turer, men har mer enn nok med å holde oss oppreist og "stake ut kursen" i været som vi har. Mer er lovt, så da velger jeg heller bilder fra en av Lexie sine førjulsturer.

Hun er fornøyd og kry, når hun går turer sammen med de store.

Spørs om ikke det er enda bedre å få løpe løs og ha hele området for seg selv.

Her var mye nytt å se, oppleve og ikke minst lukter å snuse opp. Heldige Lexie kom over døgngamle hjortespor. 

Det var så spennende at hun bare måtte følge de.Dette virker lovende for kommende blodsportrening.

Hadde det vært opp til Lexie, hadde hun mer enn gjerne tatt en trening der og da.

Og enda så godt hun prøvde å overhøre Ulf sin innkalling, ga han seg ikke. Det ble hjemtur. Tror ikke de andre dachsene var det minste i tvil om hva Lexie hadde vært med på. Hun var så fornøyd med seg selv, og det ga hun også tydelige signaler på.

Fortsatt God Jul og en fin 2.dag fra oss. 

Vi tar det rolig, og med den ene fotballkampen etter den andre på TV. Eivind og Ulf sørger for coaching og dømming fra sofaen.

Hadde noen fortalt meg for tre måneder siden, da jeg var her i konfirmasjon, at jeg også skulle feire julen her i ny bolig, vet jeg ikke hva jeg hadde svart. En ting er i hvert fall helt sikkert. Jeg hadde ikke trodd på det. Så feil kan man ta. Og ikke bare det. Julaften var vi samlet og koste oss hos Silje, Reidar og barnebarna. Det gikk AKK på engelsk og norsk, akkurat som i den gamle norske slageren. 

Der koste vi oss med god mat og hyggelig samvær. Stella og Ulf var enig om at det måtte spilles en julecup i Ludo. Eivind og Gracie kastet seg også med. Ulf ble en meget stolt vinner, så nå er det også offisielt til flere enn de som han har rukket å fortelle det til.

Været er ikke mye å fortelle om, bortsett fra at det er mye av den sorten. Årets julekake, tradisjonen tro, laget av Silje og Sofie, kompenserte for det. Det måtte bli en snømannkake.

Vel hjemme kunne vi legge oss i julete og vinterlig sengetøy. Hele leiligheten var ordnet til med omtanke og kjærlighet av Silje og Reidar, da vi flyttet inn. Deres julegave til oss.

Og som om ikke alt det var overveldende nok, vanket det gaver i går også.

Jeg var rask med å bytte til denne flotte kosebuksen. Heldige meg, som har en svigersønn som enda en gang har med seg dachseting fra det store utland. Ingen tvil om at de firbeinte er like begeistret for den myke buksen som jeg.

...blir dagens bonus-stoff. Eivind og Gracie kom direkte fra USA for å feire jul med oss.

Godt med en pust i bakken. Nå er alt i hus, og kjøkkenet er fylt opp med alt fra basisvarer til julemat og drikke. Julegavene ligger klar til innpakning. Det tar jeg mens jeg venter på Girko & co, som kommer på julebesøk. Lenge siden vi har vært så mange samlet i julen.

Fortsatt ikke alt pakket ut og satt på plass, men klar til julefeiring takket være en formidabel innsats og hjelp av barn, svigerbarn og barnebarn. Vi kom til " duk og dekket bord" De hadde tenkt på alt, slik at både det praktiske ordnet og pynt på plass. Vi ble både overrasket, glad og rørt. Avslutningsvis sender Ulf og jeg vår julehilsen. Blir bare på denne måten i år.

Ikke unnskyldning, heller forklaring, men gi meg litt tid, så skal jeg både takke for alle koselige hilsener og ønsker. Og om litt blir det nok også blogging. 

Enn så lenge tar vi litt rolig akkurat som dagens musikkvalg.

TEMPO

Tempo er i musikalsk terminologi et uttrykk for hastigheten av en takt eller en rytme. Selve ordet tempo er italiensk for tid. Et musikkstykkes tempo blir markert i starten av stykket. I moderne musikk bruker man enheten BPM, som står for «beats per minute» eller på norsk taktslag pr. minutt. Det betyr at man spesifiserer lengden av et taktslag, og deretter hvor mange av disse som skal spilles pr. minutt. Denne matematiske utregningen av tempo ble populær i løpet av det 19. århundre, da de første metronomer ble laget. Disse var riktignok høyst upålitelige.

 

Italienske tempomarkeringerRediger

Vanlige tempomarkeringerRediger

De vanligste tempomarkeringer på italiensk er:

  • Adagio – langsomt
  • Adagietto – mindre langsomt enn adagio
  • Allegretto – «litt allegro»; ikke så hurtig som allegro
  • Allegro – muntert, hurtig, livlig
  • Andante – gående, rolig bevegelse
  • Andantino – litt hurtigere enn andante