BLOGG

Ingen grunn til å klage Jerv. Du var førstemann ut på tur. Forskjellen var bare at vi to ikke hadde kamera med. 

Da Piri og Lexie la i vei, lå du på tørk, og planen var at du skulle kose deg med tyggebeinet ditt. Men du syntes altfor synd på deg selv til å slappe av. Ja, livet er urettferdig når man bruker din dachsetankegang Jerv.

Dette gikk Piri og Lexie hus forbi, og ikke tror jeg det hadde lagt noen demper på jentene heller.

De storkoste seg, og selv om de sikkert kunne tenke seg å drøye turen enda litt lengre, kom begge to greit da Ulf kalte de inn.

Det er spennende både for dachsene og oss å utforske nærområdet vårt. 

Kan virkelig skrive under på Nina sine ord at både nysgjerrigheten og hjelpsomheten er helt på topp hos dachsene.

Alltid spennende spennende med det som skjer på og opp-pussing, intet unntak. Vi venter på noen ekstra skap, som skal opp på vårt kjøkken. Ett er dachsehjelp, når vi holder på selv, men snekkerne få jobbe helt uten assistanse.

Tusen takk Nina Merethe for bilder, og det samme til deg Ida Marie.

Så koselig å se og høre fra Kendo-gutten.

Tydelig hva som er hans favorittleke. Her er det i grunnen bare Lexie som har sine favoritter, og de verner hun om. Ikke slik å forstå at Jerv og Piri ikke får leke med de, for mye gøyere å ta lekene sine tilbake fra de to, enn å bare hente de frem.

Og er det et av "instrumentene" sine, tar hun gjerne en høylytt og vedvarende seiersfanfare. 

Til ære for både hjelperen Kendo og musikeren Lexie, ble det Triumfmarsj fra Aida som dagens bonusstoff.

Da er det endelig. Gressholmen er solgt og kommet på nye hender.

Dermed er familiens epoke der over. 

Vi tar med oss mange og gode minner.

Det gjelder både oss selv, våre barn, svigerbarn og barnebarn.

For dachsene våre har Gressholmen også vært et eldorado.

Småfuglene har vært trofaste og kjærkomne gjester.

Har også hatt jevnlige besøk skogens konge, et staselig syn, men ikke alltid kjekt å treffe på elg, når man møtte på de, når man var på tur på dachsene.

Nå ble ikke pensjonisttiden slik som vi hadde trodd og håpet på, men vi har det godt og trives på Frekhaug. 

Vi skal vite å nytte, nyte og glede oss over tiden her og samtidig ta med oss de gode minnene fra alle besøk og tiden i nord.

Alle tre hadde time i går hos veterinæren. Jerv og Piri skulle ha full pakke, mens Lexie bare skulle vaksineres mot rabies.

Nå er vi tilbake hos Veterinæren vi brukte, da vi bodde i Salhus. Bor faktisk nå i gåavstand fra klinikken, men siden alle tre skulle til pers, så tok vi bilen. Først fikk de en helsesjekk, og så ble de vaksinert etter tur.

Alt i skjønneste orden, og ikke bare det. Har fått synkronisert vaksineringen av hele Varrigjengen.

Jeg rakk akkurat hjem for å skifte om til årsmøtet i Bergen og Hordaland Dachshundklubb.

Dachsene koste seg hjemme med Ulf.

Jerv var minst begeistret for veterinærbesøket, så han trakk seg for sikkerhets skyld tilbake til sin egen boble( les bur) Ikke noe problem og ingen hyling, men syntes at nok var nok.

Etter årsmøtet ble det servert tapas, kake og kaffe. En trivelig kveld på alle måter. Tusen takk for hyggelig samvær, takk til de som laget til, og takk for meg, som kom vel frem og tilbake takket være skyss av AnneMa og Jan.

Takker også for "God Helg" bildene av Lara,..

låner ordene fra en av dahsefigurene ....

og ønsker dere alle....

 

Etter å ha tilbragt en ensom tilværelse i boden har kompisen til Jerv flyttet inn i stuen.

Lettere å skylde på at Jerv skulle få hanneselskap, enn at jeg måtte ha litt flere dachser rundt meg.

Vi har ikke bare flyttet, men også downsized ( som det så fint kalles nå for tiden)

Det betyr at jeg ikke kan fylle opp med skap til dachsesamlingen min.

Da måtte det bli "litt" rundt omkring. 

Og faktisk litt til etter at jeg hadde tatt bildene.

Selv soverom og gjesterom slapp ikke unna, men holder meg her til stuegjengen.

Sikkert ikke pynt etter boken, men koser meg i dachseomgivelsene mine, og blir jeg lei av disse, er det kassevis med andre i boden. 

 

Ble både overrasket og glad i går. Hadde satt meg vel til rette for å se på håndballkampen mellom Norge og Brasil.

Den kampen hadde tydeligvis også Lexie og Piri tenkt å se, i hvert fall med et halvt øye. Uvisst av hvilken grunn, sjekket jeg mobilen min. Meldingen fra NovIsca hadde gått meg hus forbi. Var snar med å svare og takke Karin og deretter få "det hele på trykk"

Har gleden av nok en gang å dele NovIsca News med dere.

Igår var NovIsca med husse och matte på invigning av Geteborg 2, jämtgetternas högkvarter (gammal lada) nära där vi bor. 

Det är Hans Alfredson (Hasse & Tage) som givit namn till högkvarteret och utsågs till hedersget igår. 

De 19 getterna ägnar sig åt ekologisk slyröjning för att hålla landskapet öppet.

Getterna är vana vid hundar och ville hälsa på taxarna. Isca var tuff och nosade på en get men Nova höll sig lite i bakgrunden. Hälsningar NovIsca, Karin och Lars

Et gammelt og velkjent gjenhør.

Da jeg endelig fikk klippet meg før helgen, var tiden mer enn overmoden. Samme utsettelsen fungerer ikke like greit når det gjelder napping av dachsene og spesielt ikke når det er utstilling i sikte. 

Da er det rene luksusen å få profesjonell hjelp av Attila Schlosser til nappingen.

Av Domenika til finpussen rett før Jerv skal i ringen.

Og av Gianne som handler.

Belønningen ble over all forventning med Res. BIS av 62 hunder som kom til finalen. Selvfølgelig var det en opplevelse, og den opprinnelige planen min var å reise ned igjen til FeHoVa wintershow i neste måned, men kansellerer nok det, selv om Ulf prøver å overtale meg. 

Tross alt er både profesjonell napping, handling og utstillingstur noe jeg klarer meg fint uten.

Da stiller det seg helt annerledes med de som virkelig trenger hjelp med håret sitt. Det kan være mange grunner til at barn og voksne trenger parykk. Det er her hårdonasjon kommer inn. 

Sofie, dagens jubilant, tok tidlig et valg. Hun ville la håret sitt vokse helt frem til 18 årsdagen, for så å klippe det og donere håret sitt.

Det er mange måter å planlegge myndighetsdagen sin på. Står respekt av Sofie sitt valg.

 

Lexie vet virkelig å sette pris på turene hun får på egenhånd i skogen. 

Da er hun brilliant og spiller på hele registret sitt til glede både for seg selv og turfølget sitt.

Har både kommet og regnet bort snø de siste dagene, og bildene ble tatt i en slik snøpause.

Noen bedre måte å feire 4mnd. dagen sin på, kan ikke Lexie tenke seg,....

men det betyr ikke at det ikke smaker med en liten dachseblund etterpå. Hun falt så fort i søvn, at jeg får ta meg av hilsenen til Lara og Luke (Max Hubertus) 

Dagens bilder av Ante kommer fra Kathinka og Daniel. Tusen takk til dere begge!

Hei hei! Her kommer en liten hilsen fra "naboen" på andre siden av fjorden. Vi tok noen vakre stemningsbilder - ikke "elg i solnedgang" men heller en fornøyd "dachs i solnedgang". Bildet er tatt i Viken - kjent tumleplass for varriene 😉 Sender en god dachseklem fra både 2- og 4-beinte! 

Ja, både sant og visst. Når det bare passer seg slik, skal jeg ta meg en tur.

Enn så lenge har jeg funnet frem noen gamle bilder og klar både til å mimre og dele.

Aino og Atie sitt bilde ble tatt for nøyaktig 4 år siden og 4 måneder før vi flyttet nordover.

Så langt gikk bloggskrivingen på skinner, trodde jeg i hvert fall.

Men sannheten var at jeg hadde surret det hele til og hadde både NovIsca News og Ante hilsen på samme dag, og de fortjente virkelig hver sin.

Aldri så galt at det ikke er godt for noe. Utsettelsen gjorde at jeg fikk med enda flere bilder av Ante.

"Ante er hjemme med Daniel som har skrivedag for skolen. De inspiserer springfloen. 😉 Brygge har blitt "flytebrygge" 😁 Heldigvis kan Ante svømme godt, men han skulle hatt redningsvest på."

At Ante vanligvis bruker redningsvest, kan jeg virkelig skrive under på. Når familien reiser på hytten, får han på vesten allerede før de setter seg i bilen. Bare dumt å kaste vekk dyrebar hyttetid på å ta den på når de er fremme. Nei, da skal friheten nytes helt ned i fjæresteinene. 

Fortalte selvfølgelig Kathinka med en gang om bloggblunderen min. Nå vet alle det. 

Vel hjemme etter morgenrunden, tar dachsene ingen sjanse. Her gjelder det å finne et trygt sted å slappe av på.

Sofaen første stopp for Jerv. 

Tar ikke lang tid før han blir selskapssyk, så da får Lexie "sengekamerat"

Piri har full oversikt fra stolen min. 

Det frister tydeligvis Lexie, og for sikkerhets skyld velger hun armlenet og får enda bedre utsikt. Det gjelder også til naboens katt.

Han passerer jevnlig, men hva hva det med svare katter på fredag13. Best å søke tilflukt hos Piri og sove seg gjennom første del av denne skumle dagen.

 

Fredag den 13. er kjent som en uhyggelig dag. I hele den vestlige verden, og spesielt England, forbinder man denne dagen med ulykker. I følge gammel overtro bør man ikke starte på nye prosjekter denne dagen, og det er også svært få, selv i våre dager, som gifter seg på denne datoen. I dansk tradisjon var det også slik at man ikke skulle sjøsette båten eller dra til sjøs denne dagen.

Hvorfor fredag den 13.?

Både fredag og tallet 13 har blitt regnet som ulykkesfaktorer hver for seg i flere religioner over hele verden. Fredag den 13. blir da dobbelt ulykke. I Norge er det ingenting som tyder på at dagen var regnet som spesielt uheldig før på 1800-tallet, og det finnes heller ingen kilder som helt sikkert kan forklare hvordan denne oppfatningen startet. Det kan ha noe å gjøre med at kong Filip IV av Frankrike beordret arrestasjon av alle tempelridderne i landet fredag den 13. oktober 1307.

Farlig fredag

Fredag som ulykkesdag har mange forskjellige forklaringer fra ulike verdensdeler og tidsepoker. I kristendommen sies det at det var på en fredag Eva fikk Adam til å spise det forbudte eplet, og både syndfloden og ødeleggelsen av Salomos tempel skal ha skjedd på en fredag. Gud skal også ha stoppet byggingen av tårnet i Babel denne dagen. Det var også på en fredag Jesus døde på korset, og langfredag har vært sett på som en spesielt uheldig dag. I norrøn mytologi var fredag i utgangspunktet en positiv dag, oppkalt etter gudinnene Frigg og Frøya, som symboliserte ekteskap og fruktbarhet. Men da kristendommen kom til landet, ble det sett på som en ond og kjettersk dag.

Ulykkestall

Tallet 13 har i alle tider vært regnet som et uheldig tall. Kanskje kommer det av noe så enkelt som at tallet er et usymmetrisk oddetall. Er man 13 til bords, sies det enten at alle vil dø innen 13 år eller at den første som reiser seg vil bli den første som dør. Det skal visstnok også være uheldig å ha 13 bokstaver i navnet sitt, og de gamle hinduene mente at det brakte ulykke å være 13 tilstede i ett rom. Også i de ulike religionene er tallet 13 sentralt. I norrøn mytologi spores tallet 13 til Balders død. Under Jesu siste måltid var det også 13 til bords, og den 13. personen var nettopp Judas, som senere forrådte Jesus. Han skal i tillegg ha hatt rødt hår, noe som også var forbundet med ulykke. I den gamle sivilisasjonen Babylonia hadde året 12 måneder. Dette gikk ikke alltid opp, så noen år hadde en måned ekstra. Denne 13. måneden trodde de rett og slett at universet gikk av hengslene, så det var ikke særlig rart at de hadde et dårlig forhold til tallet 13.

Ulykkesfakta –

-Mens tallet 13 er svært uheldig i India, er kinesere og japanere mer skeptiske til tallet fire, som er deres ulykkestall. – De største delene av den vestlige verden mener at fredag den 13. er en ulykkesdag, men i Spania og Hellas tirsdag den 13. som er ulykkesdagen – Angst for fredag den 13. kalles paraskavedkatriafobi

....men fredag 13. er ikke noen ulykkesdag her i huset, snarere tvert imot. Eivind, eldstesønnen vår, ble født på en fredag 13. Nøyaktig 3mnd senere fløy vi nordover på sommerferie. Det var den neste fredag den 13. det året, og vi kom trygt frem til stolte besteforeldre med vår førstefødte.



Og for dere som lurer, så lever Eik i beste velgående.Han har flyttet til USA sammen med Marta.

Der er hun dekanus ved Yale University of art. Ingen tvil om at han der både nyter tilværelsen og privilegiene som følger med å være sjefens "sønn" 

 

Holder det jeg lover, så når det kommer koselige hilsener fra Varriene, så blir det blogg. Dagens kom i går fra Karin, NovIsca og Axel. Tusen takk til dere!

Hej

Det blev några dagar på Fårö med snö och blåst. Tyvärr såg vi havsörn så vi höll noga uppsikt över NovIsca. 

På hemmaplan tränar barnbarnet Axel att "klappa fint" på sitt gosedjur (strävhårig tax, förstås).

Varma hälsningar Karin, Lars och NovIsca

 

Selv om vi ikke kan slippe dachsene løs rett utenfor porten, slik som på Gressholmen, har vi naturen tett ved her også. 

Det er heller været med mye regn og vind, som har satt stopper for utefotograferingen. Da er det om å gjøre å benytte sjansen når den byr seg. Lexie samtykket uten å nøle. 

Så snart hun blir sluppet løs, er det full fart på de korte beina hennes. Utrolig hvor godt hun tar seg frem.

Og selv om det er kjekt å ha følge og selskap av Jerv og Piri, er det ikke mindre stas å være helt på egenhånd. Da er det en meget stolt og fornøyd jente som møter de store, når hun kommer hjem.

Men noen fremskyndet retur for å "fortelle" de andre om opplevelsene sine, ønsker Lexie slett ikke. 

Til det har hun det altfor gøyt. 

Men alt har sin ende. Selv ikke et bedende blikk hjelper. Og mens Lexie begir seg på hjemvei, tar jeg med litt bonusstoff i skogens og trevirket tegn.

Selv om artikkelen går på treskjæringstradisjoner i Norge, tar jeg med favoritten av mine egne trefigurer. Jeg har kjøpt den fra Tyskland, men certifikatet viser at jegeren med sin trofaste strihårsdachs, er skåret ut av treskjærere fra Italia.

 

Hvert år i januar, selv i magre studietiden, har jeg fått en bukett gule tulipaner av Ulf. Vet jo at våren enda er langt unna, men minner meg om og bærer bud om hva vi har i vente.

En som virkelig vet å nyte og nytte ventetiden godt, er Lara.

Nå skal vite at det tar på å leke i snøen. Og når man i tillegg "tar mange vakter" hos de gamle, som ikke får nok av den lille hjerteknuseren, trenger man jo å ta seg inn nå og da. 

Anne Ingeborg og Torund sjarmerer jeg hele tiden, i hvert fall prøver jeg så godt jeg kan å være stor og flink pike. 

Lexie har tatt etter søster Lara og sender en hilsen og mye snutekos østover.

TULIPANER

Tulipanen skal være innført fra Tyrkia til Europa i 1550-årene. Første gang kjent dyrket i Norge 1597. Fra ca. 1590 og utover ble det etter hvert utført omfattende kryssingsarbeider med tulipan i Nederland, interessen ble enorm og førte til en omfattende jobbing med tulipanløk (tulipanmanien), der én enkelt løk kunne koste mer enn en stor gård. I dag er Nederland verdenskjent for sin produksjon og eksport av tulipanløk.

TULIPANENS SPRÅK

Noe av det som er herlig med tulipaner er at de uttrykker så mye forskjellig. De kommer i alle regnbuens farver, og hver farve har sin betydning. Antallet har også mye å si, enten det er en enslig tulipan i et vannglass eller en kjempebukett med et titalls blomster i ulike farger. Det kan aldri blir for mange tulipaner i en vase... Blomstenes språk 
“Si det med blomster” er et kjent uttrykk, men ikke alle er klar over at det faktisk eksisterer et eget blomsterspråk.

Blomsterspråket sto sterkt i overklassens finurlige flørtekultur på 17- og 1800-tallet. Lenge før tekstmeldingens tid kan man se for seg hvordan forelskede par har holdt romansen skjult for kritiske blikk ved å sende hemmelige beskjeder i form av blomster. Dette kodespråket stammer egentlig fra Tyrkia, der kvinnene ikke hadde anledning til å uttrykke seg fritt. I stedet utviklet de et intrikat kodespråk bestående av blomster og gjenstander.