BLOGG

Prøver å få få ferdig bloggen samtidig som det spilles en viktig Brann kamp 

Mens Ulf virkelig lever seg inn i spillet og kommenterer (les: gir spillerne gode råd og samtidig "hjelper" dommeren) er her andre som ikke bryr seg så mye om selve kampen. Det gjorde heller ikke jeg første gang jeg var på Stadion. Mens resten av familien var reist på hytten, skulle min far være igjen hjemme for å passe meg, som i følge min mor, fortsatt skulle holdes innendørs pga vannkopper. Det glemte tydeligvis min far da kampen nærmet seg. Jeg så ikke stort av kampen. For det første så rakk jeg ikke opp til å se banen og for det andre var jeg altfor opptatt med å sette til livs is og pølser, som far og resten av den fotballgale slekten min forsynte meg med bare jeg gjorde det minste tegn til å bli utålmodig av hele kampen. 

Neste gang jeg så Brann spille var i England mot Sunderland.

Skolemusikken var på tur og hadde fått det ærefulle oppdraget å spille i pausen. 

I marsjen "College Boy" hadde den et trefoldig "hei" i triodelen. Dette ble byttet ut med Brann. Hva jeg husker best fra denne kampen? At Brann ledet 3-2 til pause. Spillerne hadde ikke mer å gi i 2. omgang, og ingen i korpset hadde stemme igjen etter både heiing og spilling.

Flere av spillerne returnerte noen dager senere med samme båt som oss til Bergen. Jeg smilte og neiet så fint jeg kunne, før jeg spurte om en autograf. Selv i vår tid kommer vi ikke utenom Kniksen" og "Pesen" når det er snakk om kjente og kjære spillere fra Sportsklubben Brann.

 

Selv i en blogg om Brann, hører dachsene naturlig inn. Vi bodde privat på denne turen. Den familien jeg bodde hos og min egen både holdt kontakten og besøkte hverandre. Slik kom jeg også i kontakt med flere slektninger , blant annet Enid og Douglas . De ble mine gode kontakter og hjelpere da jeg i gymnastiden, søkte sommerjobb i England. Blir så mye i dag, så dere som vil vite hvor dachsene kommer inn i alt dette, får gå til hjemmesiden min og bloggen fra:

 

«Udsigter fra Ulriken» 

 er Bergens bysang. Den er også kjent under navnene « Bergenssangen», «Jeg tok min nystemte» og på folkemunne bare «Nystemten».
 

 

 

FØR VI FIKK LØRDAGSFRI

Nygård skole klasse 1a 1957

I går kom jeg plutselig på en sang fra skoletiden min. Den gang hadde vi ikke skolefri på lørdager. Slik var det også da jeg ble lærer på 70-tallet.

På Nygård skole hadde vi en “lærerinne” som het Rut Ramsli. Det var en snill og hyggelig lærer. Og sammen med henne sang vi hver lørdag følgende sang:

Cerinne

I morgen er det søndag, det skinner over jord,

den deiligste av dagene for liten og for stor.

Med klokkeklang og kirkegang og tur i skog og hei,

i morgen er det søndag og all verden gleder seg.

Daisy

Merkelig hvordan ting bare dukker opp…

Aino

Tjeldsundet

 

Tjeldsundet 

 
Tjeldsundet er et 25 nm langt sund mellom Hinnøya og Tjeldøya samt fastlandet. Sundet strekker seg om lag fra Gressholman i nord til Lødingen i sør. 

Det er like naturlig for dachsene å ta en tur ned til sjøen, som i skog og mark. Hvis vi ikke tar turen utover holmene mot Vågsfjorden og Astafjorden, så er området mot Tjeldsundet et yndet sted for dachsen

Vårt nøst ligger mot badeviken og ligger dermed ligger ikke båtene så utsatt for vær og vind, som her. Til gjengjeld er det så grunt ved fjære sjø, at det er en stor utfordring når båtene skal fortøyes og ikke regelrett havne "på grunn"

Frid og Piri er nysgjerrigheten selv, så da måtte både nøst og omgivelser inspiseres nøye.

Og fra sjø til de store markene, er det bare et steinkast, så mens det kan være både ulendt og glatt nede ved sjøen, er det fritt frem for fart og moro her. 

Siden marken strekker seg helt bort til porten vår, er det om å gjøre å få strukket på beina helt til de blir hanket inn for trygg kryssing av veien. Ikke den mest trafikkerte, men uansett ikke trygt for våre små. Vi passer de for både de som tar fartsgrensen på alvor og kjører aktsomt og for de som tror på fri fart og gasser på deretter. 

Nå er det jo båndtvang om sommeren, og da har vi heller ikke problemet med fri fart.

 

Hvorfor? Sier seg selv....

Rett oppi veien er det anlagt en stor parkeringsplass, men utrolig nok så er er det ikke den som først fylles opp.

 

Selv om min bekymring for Boe ga seg, da han flyttet til Kerstin og Bjørn, er det noe helt annet å få treffe alle tre. 

Boe fortjener virkelig det gode livet han har fått. Mens det regnet bøtter ned her, nyter Boe og vennen Pixi det nydelige høstværet med en lang skogstur. Takker så mye for bilde og koselig hilsen Kerstin.

Her gjelder det å nytte pausene mellom bygene. Utrolig nok tittet solen glimtvis opp, da Ulf var ute med Frid og Girko i går.

De var så ivrige å komme seg avgårde, at de klarte å lage en skikkelig floke på båndene sine den lille stunden jeg holdt de, før Ulf var klar.

Selv om de to er lommekjent i området, er det alltid like spennende å få løpe fritt her.

Nye spor og lukter gjør hver tur spesiell.

Utrolig nok rakk alle tre hjem igjen, før været snudde igjen.

Med de nedbørsmengdene vi har fått og som er meldt for kommende døgn, synes jeg dagens valg av bonusstoff , er riktig så passende.

 

 

I dag går takken til Karin, som skickar en hälsning från oss och taxflickorna. Vi njuter av härligt höstväder och tar promenader tillsammans alla fyra. Isca försöker hålla jämna steg med Nova (läs springer) medan vi försöker ta upp henne i ryggsäck men hon protesterar och vill ned på marken igen.

Nova har mycket tålamod och gnyr först när Isca har fått tag på hennes svans eller öron och inte släpper taget. Det är härligt att se när de busar och leker. 

Lillmatte och -husse har förstås inspekterat vårt nytillskott och det blev kärlek vid första ögonkastet. Hälsningar från Karin, Lars, Nova och Isca 

Extra special må til når Girko og jeg skal takke Kristin.....

for pakken, som helt overraskende dukket opp i postkassen i dag.

Den lykkelige mottager måtte selvfølgelig avbildes. Stor stas med pakke i eget navn. 

Og så måtte innholdet prøves. Genseren passet utmerket, men ikke tale om at den kunne innvies utendørs i plaskregnet. Men det kommer, det kommer, og da blir det nye bilder. 

Men tro ikke at det bare er Girko som både kan pynte seg og være god og varm, når kulden setter inn.

Bildet er tatt av Kristin, og jeg har fått låne det.

Først ut var Bijou, og Kristin var rask med å strikke til lillebror Gárgán så snart han flyttet til Tromsø. 

Da hadde Kristin allerede strikket til Aino og Atie. 

Og da vi flyttet nordover, fikk også Eira og Frid hver sin, så nå er alle Varri-slektningene til Bijou og Gárgán utstyrt med flotte gensere takket være Kristin. Jeg kan ikke si annet enn tusen takk nok en gang. 

Selv om både bursdagen ble nevnt og jeg også hadde med et bilde av Deica, må det også gjøres ære på henne i dag.

I dag er bloggen ført i penn av Kathinka. Tusen takk skal du ha, og fortsatt god bedring til mammaen din.

Hei på dere!

At Varri'ene er født med reisegenet har vi nå fått bevist! På grunn av sykdom i familien bestemte vi oss for å ta turen til Nederland i høstferien. Ante har fra før vært vaksinert mot Rabies, så beslutningen var enkel: vi skulle kjøre, og Ante skulle være med. Vi lurte litt på hvordan dette skulle gå. Ante har vel ikke vært "utsatt for" lengre kjøreturer enn maks en time. Men vi ble positiv overrasket av denne gutten. Med kun noen pit-stopp på veien for å strekke beina, oppførte Ante seg som den mest reisevandte Dachsen i verden. Ante sov fint i buret sitt og var helt rolig på båten. Vi bestilte overnatting på dyrevennlige hoteller der han sov på rom med Bjørn Einar, og i Nederland hadde vi bestilt ormekur hos veterinær som kom "på døren" med en spesialinnredet dyreambulanse. Matmor ble så overrasket at hun glemte å ta bilde! Ja, dette var en fin tur!

Klem fra Ante og de 2-beinte!

Ante på langtur

Her venter Ante på å få komme ombordstigning i fergen.

Jeg ser deg! Ser du meg?

Ante sover godt i Comfort Kristiansand sine myke senger.

Ante leker med "kusinen " sin Lis.

Mange timer i bilen gjennom totalt 4 land.

Linken til dyrlegen: http://www.rijdendedierendokter.nl/mobiele-kliniek 
Dessverre er alt på siden på Nederlandsk, men der ser du ihvertfall bilen som er like gul og fin som en ekte sykebil :)

Dyrlegen Stella, som også er nabo med min mor, har selv en strihåret dachs ved navn "Eddie". Stella er medeier av dette rullende dyrlegekontor som er helt ypperlig når det gjelder mange dyr som f.eks skal vaksineres, når det gjelder dyr som er redd når de blir transportert, eller i de tilfeller der man må ta det tunge valget å avlive sitt husdyr og ønsker å gjøre dette hjemme. 

Jeg synes det er et fantastisk konsept!



Ingen ting å utsette på de firbeintes oppladning foran kveldens viktige kvalifiseringskamp, der Norge møter Italia. Det er varmet opp både med og uten ball.

Fotografen har fått sitt, i hvert fall Piri pent oppstilt,.....

før både Frid og hun syntes det var andre ting, som var mer interessant , enn å posere.

Her er så mye å lukte under stokk og stein. Fjæren byr også på stadig nye og spennende lukter,....

Og er de riktige heldige , får de også mer enn bare teften av dyr som holder til i området.

Det gjelder å holde alle sanser på alerten . 

Det er ikke bare dachsene som kan være vanskelig å få øye på. 

Tilbake til dagens fotballkamp. Mange har uttalt at det kunne trenges hjelp fra oven, hvis Norge skal vinne den kampen.

Da tenkte jeg at dagens bonusstoff kunne passe. Bildene tok jeg på høsten 2013 . 

På plassen Piazza del Duomo ligger den fantastiske domkirken i Milano. Den er gammel (byggingen startet i 1386) og den er stor. Il Duomo er langt over 100 meter høy og har et bakkeareal på 158 x 92 kvadratmeter. Kirken skal ha plass til mer enn 40 000 mennesker. I tillegg er den rikt dekorert med tusenvis av statuer, spir og graveringer. Den ultimate Milano-opplevelsen er å komme seg opp til taket av kirken, men det tok jeg meg ikke tid til. Heisen sto, og køen utenfor trappeoppgangen var kjempelang. Bildene nederst er tatt av bygninger i umiddelbar nærhet av domkirken.

 

 

Ny dag, ny uke, og snart er vi også i midten av denne måneden. 

Først en liten hilsen fra Isca. Denne gangen er bildet tatt av lillematte Anna. 

Men så flytter jeg blikket nøyaktig 3 år tilbake i tid og gjensyn med en blogg fra vår siste høst i Salhus, før vi flyttet nordover. 

Den gangen var Aino drektig. Bare noen dager senere kom denne lille hjerteknuseren til verden. Hun ble vårt første enenebarn. Behøver vel ikke å si at hun ble fotografert opp og ned i mente i tiden fremover. 

Så tilbake til 12. Oktober 2012 En høstdag av de sjeldne

På slike dager er det så fint nede i Viken, at vi bare må en tur nedom. Før vi gikk nedover, målte jeg temperaturen på Aino. Det er fortsatt ingenting enda, som tyder på fødsel. Men jeg hadde kjøpt ny febermåler og ville sjekke at den virket. Målingen bekreftet mistanken min, at vi enda har god tid og mer venting foran oss. 

Aino og Atie var ivrige i å komme seg avgårde, men vi startet turen men et stopp rett utenfor. SFO holder åpent i høstferien, og det sto lang kø av ivrige små hundvenner langs gjerdet. De måtte få klappe både Aino og Atie og helst ville de holde i båndet også, men der måtte jeg sette en stopper. Ellers hadde vi aldri kommet oss i vei.

Jeg fikk tatt et bilde av Aino i profil.

Vanligvis er ikke Atie langt unna søsteren, men her var hun på opptatt med lukting

Men det tok ikke lang tid, før de var "på lag" igjen, Atie foran og Aino hakk i hel.

Slike dager som dette, er ingen selvfølge, men desto mer velkommen, så det gjelder å både nytte og nyte de fullt ut. Derfor tar vi reprise i morgen

Men det blir vanskelig å ta en runde i Viken. Ante er eneste Varri i Salhus nå. Det får bli Gressholmen rundt for vår del. I dag fikk vi det meldte skitværet. Håper morgendagens varsel også holder stikk. Da er det meldt strålende sol igjen.

Atie er fra Varris første kull. Da hadde jeg i lengre tid planlagt å parre Captators Cerinne ( fra eget oppdrett ) Hun holdt nemlig dvergdachsmål, men ble aldri målt ned. Jeg var nemlig alene om dvergdachsplanene mine. For å gjøre en lang historie kort, så fikk Ulf to valg, enten så sa han ja til å parre Cerinne "ned" , men om han svarte nei, så hadde det ingen betydning, for jeg hadde allerede gjort en parringsavtale for Cerinne med en fin liten hanne i Karlstad. 

Varris A-kull

Det ble et fint kull og jevnt kull, to hanner og to tisper. De fikk navnene Ami, Ante, Aino og Alice . Aino ble boende hos oss, Ami flyttet til min bror i Harstad, Ante flyttet bare litt lengre bort i gaten , mens Alice flyttet østover. Jeg dro selv og leverte henne og hun fant seg fort til rette blant flere andre dachser og de andre dyrene der i gården. 

20.des.2009 og reiseklar til Oslo. Noen ganger skjer ting fort og uventet. Det opplevde vi i går kveld. Innen kort tid ble følgende bestemt; Varris Alice flytter til oss, og jeg tar natt-toget i kveld for å hente henne. Det var nok med tungt hjerte eieren tok avgjørelsen å skille seg av med henne. Pga samlivsbrudd og forandret livs-situasjon var dette den beste løsningen for Alice. Heldigvis var det ledige billetter i kveld, men i morgen var alt, tidlig på dagen, utsolgt. Derfor blir det en lang dag, før jeg kommer meg hjem. Da har det gått vel et døgn. Håper og tror at gjenforeningen med våre hunder skal gå greit. Vi ønsker henne iallefall: VELKOMMEN HJEM IGJEN!

På toget og på vei tilbake til Salhus.

Gjensynsgleden var stor. Alice ble til Atie, vårt opprinnelige navn for henne . 

Aino og Atie fant straks tilbake til hverandre igjen. Det var som om de aldri hadde vært fra hverandre i det hele tatt.

Det er vel unødvendig å si, at søstrene var kjempefornøyd med å få bo sammen igjen. De er fortsatt bestevenner og har et spesielt bånd seg imellom.

Begge to har også vist seg som dyktige mammaer for sine små. Dette er Aties første kull, også her to hanner og to tisper , akkurat slik som da Atie selv ble født.

Hennes neste kull ble tre fine tisper, Eira, Enya og Estelle Leah. 

Og det slutter ikke her, men jeg setter strek for dagens skriverier. Atie er en nydelig liten tispe, såvel utvendig, som innvendig. Skjebnen spilte inn, men så langt har det bare vært av det gode.

Nå skal ikke jeg forlede noen til å tro at Frid og Piri er eneggede tvillinger. De er verken tvillinger, biologiske søsken og heller ikke i familie med hverandre. Men 

Bortsett fra Daisy, av de små og Svea av standardene, er resten av dachsene våre tjukke slekta. Her bor fire generasjoner under samme tak, og utlendingene våre er like mye en av dachsefamilien som de andre.

Frid og Piri tilbringer mye tid sammen, og i dag var det også de som slo følge på fotorunden, Vi kan fremdeles glede oss over strålende vær på dagtid og et fantastisk nordlys om kveldene.

Selv om det aldri er vanskelig å få de små ut på tur i skog og mark, blir alt mye triveligere og ikke minst enklere når været er slik som nå. Dessuten har vi området nesten helt for oss selv på dagtid, men om ettermiddagene og på kveldstid er her fullt innrykk. Og da er heller ikke regn og uvær noen hindring for tur utover holmene. 

Den store marken som ligger mellom oss, utmarken og fjæren er også en av dachsenes mest 

Alle de firbeinte vet at de ikke blir sluppet løs, før vi kommer hit og krysset veien trygt. 

Det syntes Isca var helt unødvendig for en liten pike som "klarte sjøl"

Fikk foresten en ny hilsen fra Karin, og bildet viser to som virkelig har funnet hverandre både i lek og på lading.

God helg til dere alle fra oss på Gressholmen!

Som et lite plaster på såret for dere som savner Isca, så får hun heller nok en gang pryde forsiden.

ATIE

AINO

 

Så får resten av dagens innhold bli en blogg fra en tur utover holmene med Atie, som er Iscas mormor og "gammeltante" Aino 

Prøvde å ta noen avstikkere fra kjente og oppgåtte stier, og det falt visst i smak hos Atie, som også tok seg tid å nye utsikten. (velger jeg i hvert fall å tro)

Men altfor lange pauser blir det ikke når søstrene kommer på sporet av noe. Selvfølgelig skjedde det akkurat i et skyggelagt terreng, og jeg hadde mer enn nok med å både å holde følge og holde meg på beina.

Heldigvis var vi raskt ute i solen igjen, men denne gangen var det ingen dachs som hadde tid å nyte utsikten midt i sporingen, mens jeg knipset i vei og håpte på det beste.

Hadde søstrene fått det som de ville, hadde vi avsluttet runden med å hilse på så mange som mulig av de andre som i likhet med oss, valgte å legge sin tur til Gressholmen på denne flotte oktoberdagen.

Da nærmer dagene i Stockholm seg slutten, og det er tid å takke for seg og komme seg hjem til dagligdachslivet på Gressholmen. 

Allerede i går kveld kom første "News-hilsen" fra Karin, men nå er Nova News blitt til NovIsca News

Hej

Skickar lite bilder på flickorna. Trevligt att läsa om ditt möte idag som du sett fram emot så länge. Idag har vi provåkt i bil med nya buren och varit på promenad. Allt fungerar bra. Hittade du taxen i Gamla stan?

Vi önskar dig trevlig resa hem imorgon!

Varma hälsningar Karin, Lars, Nova och Isca

Jeg fant ikke sølvdachsen i Gamla Stan. Det var sikkert det beste. Jeg så den, da jeg var og leverte Nova som valp.Da var butikken stengt. Nå var den åpen, men ingen stor sølvdachs å se. Hvis den virkelig var i ekte sølv, som jeg tror, var den nok uansett uoppnåelig for min lommebok. 

Men tre lommebokvennligere dachser blir med hjem.

 

Jeg vet ikke hvor mange andre enn meg selv og mine gode hjelpere ( som jeg av gode grunner ikke navngir) som trodde på at denne dagen skulle komme. Men som jeg ga tydelig beskjed om til vedkommende som kjøpte Boe via stråmann, da jeg tok med meg Boe tilbake uten at hun fikk så mye som se han da jeg ankom Gøteborg. 

Det var en lettelsens dag da Boe kom til nye eiere. Jeg ble informert underveis, fikk bilder da han var kommet trygt til sitt nye hjem og avtale om at vi skulle treffes ble gjort umiddelbart. 

I dag var dagen i dobbel forstand. Jeg fikk møte både Boe , Kerstin og Bjørn. Dessuten var de klar for at jeg kunne dele dagens bilder, ikke bare med medhjelperne mine, men også på bloggen.

Tusen takk til alle som har fulgt, støttet og hjulpet Boe og meg.

Sist, men ikke minst, tusen takk til Kerstin og Bjørn! Nå er både Boe og jeg lykkelig

Bortsett fra mottagelsen av Nova, Karin og Lars lar jeg gårsdagen forbli privat, bortsett fra at ble champagnemiddag akkurat som da Nova ble ønsket velkommen. Denne gangen var både lillematte og lillehusse bortreist, men jeg er sikker på at Erik stikker innom allerede i kveld og Anna og Mikkel til helgen. 

Isca og Nova fant tonen med en gang. Nova er virkelig en storesøster i ett og alt, leken, tålmodig, overbærende med Iscas valpefakter og samtidig beskyttende overfor Isca.

Mens Nova starter med å spise "toppingen" av maten sin, kaster Isca seg over både egen matskål og Nova sin. Men hun er tålmodigheten selv uansett. I dag valgte de også å dele samme seng, da de tok seg en lur etter en skikkelig runde i hagen. Så langt har dette vært Novas domene. Nå er det to små Varrier på Lidingö hos Karin og Lars. 

 

Tiden flyr. Isca er reiseklar, og Hertug Bruno og brødrene hans er snart 4måneder.

Tusen takk for både hilsen og bilde av go'gutten Karin!

Julebutikken i Budapest skiftet ut vindusutstillingen den uken jeg var der nede.

Og det rikholdige varebeholdningen var utvidet med enda flere julevarer.

Men det var ikke bare der at julevarene var på plass. Flere butikker var klar for julehandel, og noen hadde til og med julepyntet vinduene sine. Og vi var fortsatt i september.

Egentlig hadde jeg tenkt allerede nå å finne frem boken min og ta en rolig stund.

Men så fikk jeg dårlig samvittighet og bestemte meg likevel for å legge ut flere bilder. 

 

 

Turen ble tatt, da det var opplett en liten stund, ja til og med noen små og kortvarige sprekker i skydekket.

Hadde håpet å få tatt et gruppebilde av Aino, Atie og Eira,...

men det var nok vel optimistisk. Velger jeg revestedet, må jeg bare finne meg i at de er mer opptatt å snuse etter revespor, enn å se på "fotografen"

 Det minst mislykkede bildet.....

ble tatt ved hjelp av en grindstolpe og ablegøyer fra undertegnede. Men først forsikret jeg meg at det ikke var noen andre i nærheten av oss. 

Nå har jeg i hvert fall lettet samvittigheten min, og da er boken jeg ikke rakk å lese ferdig på turen hjem fra Budapest, neste post. Rekker kanskje resten før dachsene krever sitt.

Ha en fin fredagskveld.

Da er også veterinærbesøket med Isca unnagjort. Hun har fått helseattest, blitt vaksinert, blitt ID-merket og fått pass. 

Det eneste Isca motsatte seg, var bestikkelser i form av godbiter. Men så snart selve undersøkelsen startet, var hun med.

Isca var tålmodigheten selv og ikke så mye som en lyd fra henne , verken under undersøkelsen, vaksineringen eller da  microchippen skulle på plass.

Nå gjelder det bare å nyte fullt ut de siste dagene hun har igjen hos oss, før jeg drar med henne til Stockholm , hvor en spent familie og Nova venter spent på henne. 

Imens nyter Nova solen og roen på besøk hos lillematte. Jeg gleder meg til gjensynet både med henne og flere av de andre Varri-hundene som bor i Stockholms ogmegn.