BLOGG

NovIsca News Hej här är det fullt upp och inte många lugna stunder. Nova och Isca har skoj och leker långa stunder tillsammans. De vill alltid ha samma sak. 

 Plötsligt blir Isca trött och slocknar på en sekund. Isca uppskattar att mysa i soffan och få en tuggpinne att bita i. Hälsningar från Karin och NovIsca

Da var det J-kullet sin tur å bli fotografert på sin drakt. Jeg ønsket også denne gangen å gjøre stas på pappaen deres. Mangler fortsatt en tsjekkisk folkedrakt i samlingen min og kunne for så vidt ha brukt samme dukken som sist,  men så kom jeg over et koselig dukkepar og for første gang også en staselig liten guttemann.

J-kullet er det nå det siste leddet i rekken av Varrier. For fremtidige kull med ungarske aner har jeg flere drakter klar. Jeg har også invistert i en Nordisk Festdrakt. Har også planer for den, men også det ligger frem i tid.

Nedenfor er alle de foregående Varri-kullene. Vi har også hatt 9 Captator kull. De ble alltid fotografert sammen med jakthorn og jaktutstyr. 

"Lang, lang rekke......"

 

 Varris Isca, enebarnet i I-kullet (tjekkisk folkedrakt).

 

Varris H-kull: Hagbart, Hertug Bruno og Hugo (Sunmørsbunad)

Varris G-kull:Gárgán, Gaup, Girko og Geela (polsk folkedrakt)

Varris F-kull: Feliz Nova og Frid (dirdldrakt)

Varris E-kull: Eira, Enya og Estelle Leah ( helgestakk fra Hallingdal)

Varris D-kull: Deica ( Solveig Hildal sin bunadsinspirete vinnertrøye) Hadde ikke den stakken jeg skulle bruke, den dagen Deica ble fotografert.

Varris C-kull: Canto, Corrado, Cäissa og Celeste Luna (rutastakk fra Hallingdal)

Varris B-kull: Bo, Brage og Brigg (Damaskstakk fra Hallingdal)

Varris A-kull: Ami,Ante, Aino og Atie (helgestakk fra Hallingdal)

Det skal ikke så mye til før lykken er fullkommen for valpene.

Mamma Atie sørger for mat, omsorg og kjærlighet.

Vi står for det praktiske rundt det hele, i tillegg til at vi passer på at Atie får litt avveksling. Hun begrenser selv turene ut, men når hun får komme inn i stuen med valpene sine, finner hun helt roen og storkoser seg. Det gjør vi og.

AINO

Lykke er et vidt begrep for resten av flokken, og ut for å løpe fritt i skog og mark, er alltid en innertier.

AINO

De siste dagene har vi ikke hatt besøk av sauene, og uansett er flokken halvert etter at dyretransportbilen var her forleden dag. 

GIRKO

Skulle tro at det var unntaket at dachsene våre kommer seg ut, for maken til panikk da Aino og Girko ble de utvalgte til fotorunden. 

GIRKO

Hadde det ikke vært til de grader upraktisk med å ha kameraene våre i garderobeskapet ute på gangen, så hadde jeg valgt det. I tillegg skulle stuen vært grønn-jakke-fri sone. 

Tante Aino og Girko

Lurer på hva utenforstående hadde tenkt hvis de hadde sett den "knuste" gjengen som fulgte turgjengen med øynene fra stuevinduet. Dachselivet kan være hardt.

 

 

Så var det oss igjen. Morgenens oppgaver er unnagjort, og nå er det gode og mette dachser i overalt. Atie og valpene er tilbake på soverommet vårt, Ares , Astra og Cerinne har inntatt pensjonistavdelingen i 2. etg., Fargo, Flickan og Svea er i dachsehytten, og Varriene er her i stuen. De fleste ligger allerede på fanget mitt. Føler til tider at hånden min driver slalom mellom hundesnuter for å nå tastaturet. 

DEICA

En av disse er Aino, mammaen til Deica, førstemann ut på dagens blogg, takket være fine bilder fra Maria. 

DEICA

Gjett om det gleder med alle hilsener og bilder som kommer fra "valpene mine" Denne kontakten betyr så mye for både Ulf og meg. I samme slengen må jeg også nevne de som ikke har dachs fra oss, men likevel holder jevnlig kontakt i år etter år. Tusen takk til disse også!

NOVA og ISCA

De to neste ut her, er Nova og Isca. Helt siden Nova flyttet til Lidingö, har Karin sørget for Nova News. Nå er det NovIsca News som kommer. 

BIJOU og GÁRGÁN 

De svenske flickorna er bare to av våre dachser som er så heldige å få bli søsken. Bijou fikk en lillebror på sine gamle dager, litt skeptisk i begynnelsen, men det var da, nå verdens beste venner og en skikkelig oppblomstring for Bijou, som virkelig bærer sine12 år verdighet.

Andre Varrier er flyttet til familer som har hatt en dachs fra oss tidligere og ønsker en ny. 

VARRIS J-KULL

Av dette kullet skal tispene bli søstre til Varrier, men til hvem, lar jeg være å avsløre. Den gleden skal de nye eierne ha. Og slik er det med alt som jeg mottar av hilsener og bilder. Der har jeg en avtale med hver enkel og vet alltid hva som er ment privat og hva som er fritt for deling.

Enn så lenge får vi ha valpene her i mange uker. Den tiden er gull verdt for oss, men så er jeg overbevist om at de er.........

Med takk til hver og en av dere som er innom bloggen min.

 

 

I flokken vår som omfatter 4 generasjoner, er det flere søsken, men bare to som er kjødelige helsøstre og fra samme kull. Aino og Atie har et spesielt bånd, Aino savner nok den tette og daglige kontakten med Atie, nå som hun har fullt opp med valpene. 

Mina og Katha, de første søstrene våre, var ikke i familie i det hele tatt, men sterkere bånd enn mellom de to skal man lete lenge etter. Daisy og Piri kommer også utenfra, men like gode og nære søstre som noen av de andre, men siden de to er våre eneste kanindachser, blir det de to som i dag får reprsentere søstrene på Gressholmen.

Det var ikke de to imot, for hvem sier vel nei til en ekstra tur i skogen?

Gårsdagens snøfall var borte borte da dagens bilder ble tatt, men det hadde nok bare vært ekstra spennende for Piri. Det var det i hvert fall det første møtet med snø for Daisy. Og gleden over å kunne boltre seg i snøen, har på ingen måte blitt mindre for den frøkna, heller tvert om. 

Nå hadde vi ikke barmark så lenge utover formiddagen, for det kom stadig påfyll av snø.

Så i dag er det blitt både og for dachsene, men noen flere løpe-fritt-turer har det ikke blitt. Det sørget naboens villsauer for. Kan vel ikke akkurat si at de brøt seg ut og over til oss, siden de ikke er innegjerdet. Vi har i hvert fall hatt mer eller mindre 100 sauer på daglig besøk. 

Ikke så mye mer å fortelle herfra i dag. Dagligdachslivet går sin vante gang,.....

og alt står vel med alt fra de fem valpene og til alle Captatorne, Varriene og de ungarske frøknene våre.

Da gjenstår det bare å ønske alle en fin kveld fra oss i nord. Og hvis du ikke for lengst er lei dachsestoff, har jeg tatt med mer om søstre i dagens bonusstoff.

Forholdet mellom Aino og Atie minner meg mye om våre første dachser, Mina og Katha. Mina var eldst, et år eldre enn Kathe og ikke i famile, men bestevenner, tvillingsjeler, turtelduer, kall det hva du vil. De var sammen i ett og alt, bortsett fra når Katha hadde valper. Da vekslet Mina sin innstilling mellom: Stakkars Katha, som har det slitsomt og trenger hjelp, eller det er dine valper og ditt ansvar. Men det oppsto aldri noe problem eller konfrontasjon pga Minas væremåte. Nei, det var bare to ganger at det oppsto antydning til skurring mellom de to. Første gang var på tur nordover, da vi hørte sure lyder fra buret deres. Derfor skilte vi de to damene. Da vi tok neste stopp, ble vi møtt av de tristeste og "angrende" utrrykk, vi noen gang har sett og gjensynsglede uten like, da de fikk fortsette turen i samme bur, og det fortsatte de med resten av livet. Den andre episoden skjedde på Gressholmen. Der hadde disse to tispene en egen hundegård i teksil. Den passer best for valper og gamle damer, og vi "døpte" den for pensjonistringen. Der hadde de hvert sitt bur (uten dør) senger og parasoller mot solen. Gjett om de nøt livet og den nord norske sommeren fullt ut. Men en dag ble idyllen brutt. Katha gjorde fra seg inne i ringen. Det ble for mye for Mina. Hun var kjempesur og oppgitt over Katha, og hvis blikk kunne drepe, hadde Katha ligget tynt an. Vi måtte gi Katha et par dagers karantene fra pensjonistringen, og selv om hun ble tatt inn i varmen igjen av Mina, glemte nok aldri Mina episoden. Og Katha gjorde aldri mer en slik brøler. 

Et tilfeldig knippe bilder av de to hjertevennene

 

Både ny uke og mandag igjen stemmer, men manisk? Vil heller kalle det godt innarbeidete rutiner, som fungerer godt for oss og de firbeinte. Selv for valpene og mamma Atie har vi så smått begynt å lage små rutiner.

Til så små utgjør det sikkert ikke de store forandringene, men for Atie , et avbrekk og forhåpentligvis et lyspunkt i mammatilværelsen. 

Den takler hun som alltid utmerket, mat til og omsorg i massevis til valpene sine og stille og rolig hele tiden i valpekassen.

Men det er liten tvil om at hun setter pris på å få komme inn i stuen til oss. Vi venter til de andre dachsene har gått til ro for kvelden, og så flytter vi hele valpekassen inn i stuen. Vi nyter også selskapet av Atie og valpene.

I går fikk de også en "bonustur" inn i stuen. Varriene valgte heller en lang middagslur enn nok en runde ut iregnværet. Da kunne de like godt ta den i sengene sine og overlate stuen til mor og barn.

Sånn ble det, reneste vinn vinn situasjon. Det var da Ulf tok disse bildene. Fine alle sammen. Vi hadde forskjellige favoritter, men da er det jo litt for enhver smak.

Bortsett fra at valpene får være med på forsiden, så blir det litt større dachser på bloggen i dag. 

Girko er dverg, Frid og Piri er kaniner. Strihåret kanin er ikke så utbredt og totalt fraværende i vårt område, så her blir de oppfattet som valper.

Men bortsett fra størrelsen er de dachs i ett og alt. Det som de eventuelt ikke klarer, sitter vel så mye mellom ørene enn pga størrelsen. Det kjenner vi godt fra før. 

I Salhus hadde vi luke ut til hundegården. Atie for gjennom den og ut i hundegården, som et lyn. Men inn igjen? Ikke tale om. Selv ikke da vi lå på alle fire innenfor og lokket med godbiter. 

Slik er det litt med Frid og Piri også. Piri tar seg frem overalt, bakker og trapper opp og ned, men ikke opp på fanget mitt, selv med hjelp av fotskammel. Hun skal løftes opp. Frid derimot kommer opp ved egen hjelp og ellers overalt slik som Piri, trapper også, bortsett fra en. Hvordan den skiller seg ut, har ikke jeg funnet ut. Der er tydeligvis Frid skarpere enn meg.

Men en ting er i hvert alle dachsene enig om, og det er uansett størrelse. Bare Ulf nærmer seg kameraet sitt, er de klar og satser på " først til møllen -prinsippet" på tross av at de så vet så inderlig at alle kommer seg ut på tur, bare ikke alltid først og slett ikke samtidig.

Som bildene viser, så "vant" Frid, Girko og Piri første runden. At de tre da er utelukket på de neste, er en annen historie. Men det er jo lov å prøve seg.

Atie fornekter seg ikke. Det hersker ro, orden og harmoni i valpekassen, og de eneste lydene som kommer derfra, er enten fra høylytt patting eller misnøye for at de ikke kommer seg raskt nok til puppen. Det samme gjelder hvis noen av søskene hindrer korteste vei til melkebaren, men da trør de bare rett over, og da kommer det gjerne også en lyd fra den "forulempete" 

Atie er også i kjempeform, glad og kjærlig som alltid. Hun er så rutinert i mammarollen, og vi kan mer eller mindre bare sørge for at valpene får rent i sengen sin. Resten ordner mor, som vi sørger for på best mulig måte. 

Vi lot mor å valper få slappe helt av i går uten unødvendige forstyrrelser fra oss, men i dag benyttet Ulf sjansen til å ta bilder enkeltvis av valpene, mens jeg hadde med Atie på en tisserunde. 

Hanne J 3

De tre hannene ble født først. Foreløpig har alle bare fått bokstaven J med et tall etter seg. Det viser til nummeret i søskenflokken. 

Hanne J 2

Bildene er lagt ut i den rekkefølge de ble fotografert. 

Hanne J 1

Og tispene som ble født sist, avsluttet også dagens fotoseanse.

Tispe J 4

Dette er bare en liten forsmak, for vi venter litt med både det offisielle bildet av J-kullet med sin folkedrakt. Men jeg kan røpe så mye at det skal gjøres ære på pappa Rossi i dobbel forstand, siden jeg for første gang også har fått tak i en guttedrakt. 

Tispe J 5

Deretter følger navnevalg, flytting inn i valpegården i stuen, opp og gå, først inne og så ute. Både de og oss har mye å glede seg

Fødselen er i gang.

De to første hannene er født.

Hele kullet er født.

Dachs for Atie å slappe av og nyte de små i nytt og rent sengetøy. 

Nå kan det vel ikke kalles en hemmelighet i ordets rette forstand. Til det var for mange involvert og informert. Saken er den at vi hadde flere Captator,- og Varrieiere, som enten ønsket en til tispe til seg selv eller neste generasjon. Det har vi så langt ikke klart å oppfylle og heller ikke i dag. Men nå er det i hvert fall glede i to hjem. Og jeg er sikker på at hannene også kommer til å få gode hjem og bli elsket, selv om de så langt ikke har stått på noen sin ønskeliste. 

I løpet av 45 minutter fødte Atie 5 valper, 3 hanner og 2 tisper. Vekten på hannene var 225g , 210g og en liten kar på 166g. Tispene veide henholdsvis 221g og 218 g. Alt vel med mor og barn. Nå hersker fred og ro i valpekassen. Ulf og jeg unner oss en pause, før pliktene kaller.

 

I dag føler jeg at vi har fått en bonusdag. Etter dager med regn og gråvær gledet jeg meg virkelig til morgendagen, for da var det meldt sol. Og så våkner man opp til skyfri himmel og stjerneklart, så i dag skal finværet nyttes og restene av høstfarger nytes. Bare å få unna det som uansett må gjøres og komme seg ut. Tar nok kameraet med, men for å forsikre meg om at det blir både dachser og høstfarger på en dag hvor jeg har planer om å være mye ute og samtidig være effektiv med huslige sysler, blir det et gjensyn med Frid og Girko fra i fjor på disse tider.

 

Frid nærmer seg 10 måneder, er kaninstørrelse og har kjennetegn lyse øyenbrynene og bart.

Så blir det litt lettere å skille henne her på bildene fra Girko.

Og noe mer skilling ble det heller ikke behov for på dagens fotorunde med de to.

På tross av at lå strødd fullt av kråkeboller, både i fjæren og på land, så de seg selvfølgelig ut den samme.

Girko gikk seirende ut, og Frid tok tapet med fatning. Tusen takk for koselige bilder!

Med to gode venner i så flotte høstlige omgivelser, velger jeg dette som dagens bonusstoff :

 

Da var det dachs for NovIsca, ikke bare her på hjemmesiden min, men også Nova og Isca sin første tur sammen til Ingarö. I motsetning til Isca er Nova virkelig dreven bruker av Ingarö og ikke minst Fårö. Nova har nok en forkjærlighet for turen ut dit. Den foregår både med bil og ferge. Så snart de er på fergen, er hun klar for matpakken sin, som hun inntar med den største naturlighet. Siden fergeturen tar 3 1/2 time, vises det film. Her er det bare slutten som interesserer Nova, så i mellomtiden kan hun enten sove eller følge med på livet i hundesalongen. Etterpå kommer nesten båtreisens høydepunkt. Det er istid. Husse kjøper og spiser av sjokoladetrekket før Nova får overta. Nova nyter virkelig isen og slikker pent , dannet og forsiktig i seg av godsaken. Vet ikke om tilsvarende ritualer ut til huset deres på Ingarö, men regner uansett med at Nova får med seg den som hører med når man er på tur og også setter Isca inn i alle "fordelene" som følger med , når man både reiser på helgetur og på ferie. 

Hej

I helgen var det premiär för Isca att följa med till Ingarö. Det var härligt höstväder. Nova hittade en perfekt plats i solen på en presenning men det dröjde inte länge förrän Isca ville undersöka platsen. 

Vid stranden var det spännande med tång och andra strandfynd. 

Flickorna verkar trivas med varann och leker långa stunder. Nova som har varit kräsen med maten äter nu med god aptit både sin egen ranson och gärna om det blir kvar något efter Isca. Hälsa Ulf och alla fyrbenta! Hälsningar Karin, Nova och Isca 

Hälsa Ulf och alla fyrbenta!

Hälsningar Karin, Nova och Isca.

Takk selv for nok en koselig oppdatering fra NovIsca! 

 

 

I dag må jeg igjen begynne med å takke. Først kom det en koselig hilsen fra Siv Tone, Linda og Geela, og like etterpå dukket det opp mere NovIsca News. Takker her så mye til dere alle! I dag er vi heldig å få være med Geela på hytteferie eller bad(e)ferie som jeg kalt den. Så blir det NovIsca i morgen. Der må jeg bare takke personlig først og i tillegg tenke litt på hvordan bloggen skal se ut. 

Hei mor Sigrun!

Nå er vi vel hjemme igjen etter 7 uker i eksil på hytta i Kvænangen. Da badet hjemme måtte totalrenoveres, måtte det bli sånn at vi tok en lengre ferie i Nord-Troms. På hytta hadde vi iallefall et fungerende utedo. 

Vi har hygget oss masse, både ute og inne. Ute i nydelig høstvær har vi fått tid til mange fine turer, vi har trent blodspor, vi har lekt "Søk Linda" hvor Linda har gjemt seg i skogen og Geela har fått i oppgave å finne henne (suksessfullt hver gang heldigvis, så vi fikk Linda med oss hjem). Det har blitt turer i skogen og turer ved sjøen. 

Det var godt å kose på fanget til mammaene når det etter hvert ble skikkelig gufsent høstvær ute og vi gikk til ro innendørs og fyrte opp vedfyringen, laget god mat og streamet Netflix-serier på pc-en.

Natt til 3. oktober kom den første snøen i Kvænangen, det ble såpass kaldt at snøen ble liggende i et par dager før det ble mildere igjen og den første høststormen kom med vind og øsepøsende regnvær. 

Turen hjem til Bodø gikk også i øsepøsende regnvær, heldigvis var det bare over Kvænangsfjellet at vi kjørte på snøslaps med sommerdekk.

Vet ikke om Geela trodde vi hadde flyttet til hytta, men da vi gikk inn døren hjemme ble det voldsom "gjensynsglede" med leiligheten og med leker vi hadde latt bli hjemme. Det nye badet ble også inspisert og funnet godkjent.

Håper dere alle på Gressholmen har det bra og vi håper vi sees igjen snart!

Klem fra Siv og Linda og kosemos fra Geela