BLOGG

Forsidebildet: Aino

Jeg liker å være ute i god tid. Helgevasken gjorde jeg unna i går. Hvor lende den varer her, som huset er fullt av dachser, er en annen sak. Uansett har jeg tenkt å slenge beina høyt og bare slappe av når kvelden kommer.

Tøflene (og sokkene med) er i dachsestil. De er til og med utstyrt med flagrende øre, og det er veldig fristende for de firbeinte. Uten løsøreforsikring er det best å holde øye med at ikke tøflene havner midt i dachsleken og kommer ut både øreløs og det som verre er.

Kaffen smaker ekstra godt fra dachsekrus, og der har jeg mange å velge i. De fleste står trygt plassert i dachsskapet mitt. De brukes bare untagsvis og da med største omhu, før de settes tilbake på plass.

Dachsene har og sin faste (fang) plass. Dette bildet av Girko er til ære for fotografen, for hans plass mellom beina til Ulf, er lite fotovennlig.

Aino sin faste plass er på mitt fang. I disse dager venter hun tålmodig på en ekstrasjekk, før hun får komme opp. Selv om hun ligger på hvitt teppet og det fortsatt ikke er tegn på løpetid, sjekker jeg nok både for mye, for optimistisk og ikke minst til ingen nytte.

Men vi ønsker bare "å komme i gang" og avsted på kjærlighetstur, slik at vi på nytt kan skåle for nye valper.

Og mens glassene allerede er fremme, passer det å sette frem ost og kjeks, dagens fredagskos. Vet verken når eller hvordan det begynte, men Ares er ost- og- kjeksgutten vår. Først syntes vi bare det var morsomt, men innså snart at dette virkelig var et høydepunkt for han.

Ares sitter pent og venter på sin tur. Vi smører på med smør og ost, og først når vi sier hans navn, kommer han høtidelig bort og tar kjeksen. Vi koser oss minst like mye som han, og noen fordeler må jo vår eldre herremann ha. Pensjonisttilværelsen skal være god for våre firbeinte pensjonister og.

GOD HELG!

 

 

Selv om Frid er en liten søt og fin kanintispe, trengs det innimellom en skikkelig napping.

Det er verken favoritt hos matfar eller hund, men må man, så må man. Og med en stor flokk med bare strihårete dachser, blir man ikke arbeidsløs med det første.

Etter at den første nysgjerrigheten har lagt seg hos de andre småtispene, trekker de seg viselig tilbake. I motsetning til tur og utsikter til godbiter, er det ingen som prøver å snike i nappekøen.

Ulf er mer fleksibel enn meg. Jeg rømmer alltid ut på badet med hund og utstyr, når det skal nappes. I dag valgte han å ta Frid i stuen, og han rakk å få tatt det meste, før vi benket oss foran TV-en og VM på ski. Bare finpussen av Frid gjenstår.

Da er hun klar foran vår og utstillingssesong. Det er godt med alt som er gjort, årlig vaksinasjon er neste.

Pelsen på en strihåret hund skal trimmes regelmessig. Trimming innebærer at en trekker de døde dekkhårene ut slik at den nye underpelsen kommer frem. Hvis en hund ikke blir trimmet vil de nye hårene ikke komme frem, og hunden vil få et lite velpleiet utseende i tillegg til at den vil få kløe og dermed prøve å klore de døde hårene vekk selv. Pelsen vil og miste sine vann- og smussavstøtende egenskaper. Seks til åtte uker etter trimmingen er det lurt å ettertrimme de strie hårene. Slik fjernes den overflødige underpelsen og hunden sitter igjen med den nye, strie pelsen.

 

 

Før Ulf fikk med seg de utvalgte og kommet seg ut av døren, hadde jeg helt klart for meg dagens tema.

For Captator - dachsene våre var ikke bare jaktutstyr ensbetydende med trening og jakt. Grønn Norrøna, enten den het Dovre eller Finnskogen, ensbetydende med at nå var det gøyeste ting på gang. Like stor som gleden hos de utvalgte, var sorgen hos de som måtte vente på sin tur. Aller verst var det, når Ulf tok på seg en av sine grønne jakker, når han skulle på skolen. Da var både hundene og jeg frustrert og oppgitt.

Nå forbinder Varriene fotoapparatet med frilek og står på, som om de aldri har vært på tur før, så snart Ulf løsner apparatet fra stativet.

Da satser de små heller på først til møllen enn en for alle, alle for en. Optimismen lenge leve. Dachsene vet at det er som vi bestemmer, alle får komme ut, men også her går det etter tur.

Med bakgrunn i dette, er det lett å forstå, at Eira og Girko ikke var vanskelig å be.

Første del av turen blir også fulgt nøye med fra de andre små, som har full oversikt fra stuevinduet. Men når turgjengen nærmer seg Tjeldsundet, må vi også ty til fotoene i etterkant.

Vanligvis tar Ulf og dachsene både en rundtur og små avstikkere, før de setter kursen hjemover.

Både Eira og Girko er flink å komme på innkalling. I stuevinduet følges dette nøye, for da vet de firbeinte at en ny gruppe skal ut på tur. Og de slipper til og med stille opp som fotomodeller til bloggen. Noen fordeler følger heldigvis med å måtte vente.

FAKTA hentet fra Wikipedia

 

Klassisk betinging

En av Pavlovs hunder, Pavlov-museet, 2005

Pavlov forsket på fordøyelsessystemet hos hunder ved å samle saliva (spytt) som hundene utskilte. Han målte og analyserte spyttet som kom under forskjellige forhold. Pavlov oppdaget at hundene ofte utskilte spytt før de hadde fått maten i munnen, og startet forskning på dette fenomenet. Etter hvert ble forskningen mer fokusert på dette fenomenet, enn spyttets kjemiske innhold. Han gjennomførte en lang rekke eksperimenter hvor han manipulerte (forandret) stimuli før hundene fikk mat. Gjennom disse eksperimentene fant han de grunnleggende «lovene» for etablering og ekstinksjon av det som ble kjent som «betingede reflekser». Disse eksperimentene ble gjennomført mellom 1890 og 1910.

Etter hvert som Pavlovs arbeider ble kjent i vesten, spesielt gjennom John B. Watson, fikk ideen om «betinging» som en form for læring en spesiell plass innen komparativ psykologi, og behaviorisme.

FLEIP hentet fra You Tube ( advarer mot sterke scener)

 

 

Da har jeg gleden av å dele denne koselige hilsenen, som jeg takker så mye for, fra Leah og matmor Solveig.

Heisann, tenkte det var på tide med en liten oppdatering fra Bergen og Leah. Vinteren har vært mørk og våt, og det er ikke særlig populært hos Leah.

I dag dukket solen opp, og Leah og jeg fikk oss en flott tur i skogen. Skogen er det beste stedet Leah vet om. Vi har øvd lenge og mye på innkalling og nå begynner Leah å bli riktig så god. Hun vet at hun får gå løs når vi har skogen for oss selv, hun blir helt fra seg av lykke og nyter friheten. Hun løper aldri langt avgårde og kommer tilbake for å sjekke at jeg fremdeles er der. Sender noen bilder fra dagens tur, så kan dere også se

Hvis vi er heldige får vi besøk av Enya noen dager i påsken, det gleder vi oss til.

Det er ikke godt å si når prinsessekapteinen kan mønstre på seilbåten igjen. Stormen Nina var ikke så grei med båten vår, det ble en del skader på henne. Er vi heldige blir den reparert i tide til sommerferien, da er planen å seile til Danmark.

Krysser fingre for at båten snart er seilklar og at hele familien inklusiv prinsessekapteinen kan nyte båtlivet igjen.

 

 

 I dag skal jeg bare kose meg. Mye å glede seg over, nydelige blomster og deilig kake fra Ulf og dachsene pluss og et nydelig knippe bilder, jeg har fått fra "mine små": Nova, Geela, Luna og Leah! Tusen takk alle sammen!

HELE FLOKKEN VÅR MED SMÅTT OG STORT, UNGT OG GAMMELT

NOVA

GEELA

LUNA

LEAH

 

 

Ingen forglemmelse at Geela ikke var med på gårsdagens blogg. Men før jeg fortsetter med henne, må jeg bare forklare litt. Valpekjøperne bestemmer selv hvor mye kontakt de vil holde. Bildene som de sender og jeg legger ut, er selvfølgelig klarert på forhånd. Da sier det seg selv at det ikke blir like mye stoff om alle Varriene, og ikke blir alle bildene som jeg mottar, publisert. Men jeg føler meg både heldig og takknemlig, og så ble det endelig Geela sin tur.

Geela har det så godt hos de stolte mammaene sine, som aldri er vanskelig til å be om en tur eller/ og ut for å leke. Ekstra gøy med all snøen som er nå i Bodø.

Når disse tre tar en tur nordover, får Geela også treffe Hunter, en godmodige Clumber spaniel.

Han er mer enn gjerne med på leken. Det går bare ikke like raskt som Geela, når han skal forflytte den store kroppen sin.

Da ser Geela langt etter han og håper så inderlig at han ikke har tenkt å gi seg med leken for denne gang. Kom på disse bildene, da Jeg fikk enda flere "Ole"-bilder av Ulf.

Derfor tar jeg med enda et par bilder av Eira og Girko , som løper fra "Ole "

På tross av at vinden var svært kraftig og ufyselig, måtte de to små bare ta seg en lekerunde på hjemveien.

Vi er så heldige at det er praktisk for Siv Tone, Linda og Geela å ta en stopp på Gressholmen, når de drar på besøk til Hunter. Vi gleder oss til neste besøk.

 

Jeg har skrevet om det beste med å være oppdretter opptil flere ganger tidligere, men konklusjonen min er fortsatt den samme. Det er spennende når et nytt kull planlegges. Jeg er ute i god tid med å finne passende hanhund, for det bruker jeg langt tid på.

Når hannen er bestemt og "tiden" til tispen er inne, får jeg som regel en lang reise, for enten har hannen bodd i Sverige eller helt på en annen kant av landet. Så følger spennende uker, om tispen har tatt seg og deretter drektighetstiden.

Fødselene har heldigvis gått fint hver gang. Og tiden med valper i huset, er like stort og givende hver eneste gang. Vi gleder oss over hvert fremskritt fra de åpner øynene, første måltid med fast føde og helt til de løper rundt i hagen og ikke vil fanges inn igjen. Det betyr også, at nå har de blitt så gamle, at flyttingen nærmer seg. Da grugleder jeg meg.

Men hver gang skjer det som gleder meg mest, som oppdretter: Jeg synes jeg får de beste valpekjøperne. Valpene får de aller beste familier. Familiene synes de har fått "verdens beste valp" Jeg setter sånn pris på at jeg får lov å holde kontakt "følge med" valpen videre i livet.

Tusen takk til hver og en av dere! Og alle dagens bilder kommer alle fra valpekjøperne.

Celeste Luna har et flott dachseliv sammen med familien sin. Siden både matmor Elin og mormor sender bilder, tør jeg ikke si hvem som har tatt dette stemningsfulle bildet.

Estelle Leah er prinsessekapteinen vår og en langt mer dreven seiler, enn jeg noen gang kommer til å bli.

 

Hun og søsteren Enya har feriert hos hverandre flere ganger. De er også bestevenninner og deler på det meste når de treffes. Til og med matfar Kristian sitt fang er "felleseie" når Enya kommer på besøk.

Gárgaán har også hyggelig dachseselskap.

Utenom matmor Kristin og matfar Jan Erik har han og storesøster Bijou. Sammen har de verdens beste dachsedager, enten de er hjemme i Tromsø eller de er på hytten. Det er ukens høydepunkt , og Finnkroken er virkelig et eldorado for både to,-og firbeinte.

Ante er ikke lenger naboen vår.

Etter at vi flyttet nordover, har han Viken for seg selv. Der benytter han første sjansen han får, til en dukkert. Vel hjemme sørger matmor Kikki for at han får en ny runde i vannet, men nå med et godt varmt bad i badekaret. Og når han bare blir ferdig og lei av å leke med ballen sin, er det gjerne matfar Bjørnar sitt fang, som frister for en liten lur.

Helt fra Slovakia kommer hilsene fra Janos og Corrado.

Der jakter han med matfar, gjør det stort på utstilling og har til og med blitt pappe til denne fine flokken.

Deica møter man ofte i skogen, på tur eller trening.

Er det noe Deica liker veldig godt, så er det å gå blodspor. Matmor Aina og storesøster Maria har vært så flink med henne. Rett som det er tar hun seg også en liten ferie hos mormor Wigdis og morfar Øystein. Der er det helt toppers med flere andre hunder. Milli er så gøy å leke med. Hun er en hygenhund og desidert Deica sin favoritt.

Sist, men ikke minst av Varriene, som jeg har tatt med i dag, er Feliz Nova på Lidingø. Henne er vi så heldig å få følge jevnlig. Matmor Karin sender så mange fine bilder av Nova, de siste for bare noen dager siden.

 

 

Der er både dachsene og jeg enig, for heller det enn en ny runde mildvær og regn. Og når regnet bare klarer å fjerne litt av snøen og gjennonvæte resten, medfører det bare mere holkeføre.

Det er bare å nytte høvet og være i forkant av kulingen og regnværet og komme seg ut.

Både Eira og Girko var mer enn enige om, at det var en god ide.

Når de i tillegg øyner at det er frilek i sikte, vet de ikke å komme seg fort nok avgårde.

Vinden har gått stri i Tjeldsundet i det siste, men selv om det er løyet nå, valgte Ulf å la de små holde seg rundt Oksebåsen. Trygt og rolig, men like spennende for de små.

På denne tiden er det ekstra stille her, for flere av de som har hytte her, bor enten sørpå eller utenlands.

Vi vet ikke hvem som eier denne hytten og slett ikke hvor de bor. Den har stått ubebodd i årevis. Synd at den i hvert fall ikke vedlikeholdes og bare forfalles.

Småfuglene er flittige og velkomne gjester hos oss. Under uværet va r her spesielt mange. Da kom også grønnfinken for første gang i år. Legger ut en link, som jeg syntes var fin. Den gir både oversikt og går i dybden for den, som ønsker det.

 

Vi har fått besøk av Ole. Bare å holde seg innendørs og være glad så lenge uværet gjør minst mulig skade. Vi fyrer i ovnen og lider ingen nød.

Fra formiddagsrunden: Vi løper fra Ole. Eira i front og Girko hakk i hæl.

Da jeg bestemte meg for å begynne med dvergdachser, i tillegg til standardene i kennel Captator, trengte jeg et nytt kennelnavn. Captator betyr jeger/den som jakter, og da ble det helt feil for oss å bruke dette navnet på begge oppdrettene. Men så var det å finne et passende navn da. Jeg hadde flere tanker om hva jeg ikke ville ha, enn hva jeg skulle velge. Jeg tenkte mye rundt hund, natur og friluftsliv. Der var det nok av ord å velge mellom, og jeg havnet på FJELL. Og mens Captator er latin, valgte jeg samisk til den nye kennelen.

I forgrunnen for Blåfjellet ligger bygden Tennvik, og like før vi kommer dit, gården Furnesvik, hvor vi har navnet fra og hvor Ulf er født.

Fra stuevinduet vårt på Gressholmen har vi flott utsikt over Tjeldsundet. Over på fastlandet kan vi se Blåfjellet. Det er en samisk bygd. Selv om familien til Ulf alltid har bodd ved sjøen, har den alltid hatt flere hyttetomter like ved det store Blåfjellvatnet /Sáttiidvuomjávri I sin tid overtok vi disse tomtene, men vi har aldri hatt noen byggeplaner der. Da jeg tenkte på dette stedet og det naturskjønne Blåfjellet, var kabalen med kennelnavn løst. Det måtte bli: Kennel Varri. (Varri er samisk for fjell

Aino er en av Varriene med samisk navn

Språklige trekk ved samiske stedsnavn Når det er snakk om stedsnavn, så kan man skille mellom stedsnavn og appellativer. Appellativer er navn som klassifiserer steder eller enheter som har likhetstrekk med hverandre, samiske eksempler på dette kan være várri (fjell), jávri (vann/innsjø), skáidi(landområde mellom to elver), vággi (liten dal). Stedsnavn er navn som henviser til ett bestemt sted.

En drektig Cerinne med B-kullet. Her på tur i fjæren med Aino. Også her kan vi skimte Blåfjellet.

Da gjensto det bare å søke og få navnet godkjent, slik at første kullet mitt kunne registreres som Varrier. Broren min, Jan-Helge, laget logoen til kennelen. Han valgte å brukeOtertind  som det ene elementet i logoen.Dachsen måtte vi selvfølgelig ha med, og siden både han og jeg er svak for fargen grønn, så var saken grei, i hvert fall for meg. JHK reklame (les min bror) fikset alt. Ja, jeg fikk til og med visittkortene levert i postkassen.

Samedrakten er et naturlig klesvalg påSamefolkets dag  

Preben Jensen (18), Odd Martin Dalbakk (16), Gry-Iren Søberg (18) og Therese Reinslett (18) er elever på Skånland videregående skole. – Drakten bruker vi i spesielle anledninger som bryllup og konfirmasjon. Også selvfølgelig i dag, sier Odd Martin Dalbakk. Han har en hvit Ofoten/Sør-Troms-kofte for menn. Preben Jensen har sort utgave av samme kofte, mens de to jentene har to ulike farger på sine kofter for damer. 

 

 
 

Vi har riktigt vinterväder i Stockholm och Nova njuter av att pulsa runt i snön. Plötsligt stannar hon upp på promenaden och djupdyker i snön och gräver som besatt. 

Hemma igen leker hon gärna med sina favoritleksaker, latexfigurer med svans som piper. Hon tar tag i svansen och ruskar runt så det piper rejält. För säkerhets skull har hon fyra stycken i olika färger.

Tusen takk til Karin og Nova for nok en koselig hilsen!

Vi har vel alle våre favoritter, og jeg er intet unntak . Dachser, dachseting og vesker kommer høyt opp på listen. Hva er vel da bedre enn å kunne kombinere disse , som her med Eira i en av mine dachsevesker.

Ares er trofast mot sin favoritt. For å gjøre det enklere for han, har vi en rekke tau spredd utover hele huset. Dermed er det alltid et innen "snuterekkevidde" Bare vi tar en snartur ut , ja selv bare til et annet rom, blir vi ønsket velkommen av Ares, logrende og med sitt kjære tau i munnen.

De siste dagene har Ares vært litt pjusk. Vi har stullet og stelt for han, fryktet for det verste og håpte for det beste. Ser ut til at stell og ro har gjort underverker. Litt mer ro og hvile, så er vår kjære Ares nok sitt gamle jeg, og vi blir igjen tatt imot av en glad og fornøyd med sitt kjære tau.

Dachs for mimring

Jeg vet ikke om det hadde vært lurt å flytte fotoapparatet vekk fra skrivebordet. Slik det er nå, kan Ulf knapt se på og langt mindre berøre fotoapparatet før alle dachsene er klar til å være med på løpe-fritt-tur. Selv om de vet bedre, oppfører de seg fortsatt som om det går etter først-til-møllen prinsippet.

Etter iverenen deres og ikke minst bedende blikk, er det ikke lett å få med de utvalgte. Selv de som knapt har tørket opp fra sin runde, stiller seg avventende.

Denne trioen besto av Eira, Frid og Girko.

Mens vi går rundt med ice bug sko og er lykkelig for feste på det glatte underlaget, fyker de firbeinte avgårde som ingenting. Litt glinsende på de mest isete stedene hender det at det blir for de og, men uten at de bryr seg.

Her går det bakke opp.....

...og bakke ned.

Hadde det ikke vært for at de innimellom må undersøke hvor resten er og om de har mer spennende ting på gang, hadde de knapt tatt seg tid til et lite sonderingsstopp.

Da er det full fart og korteste vei som gjelder,.....

..og så var alle tre samlet rundt dagens funn, elgskit. Hver sin glede.

 

Snart to år siden Enya og Estelle Leah flyttet til sine nye familier, mens Eira ble igjen hos oss i Salhus. Tvillingene rakk flere gjensynstreff de neste månedene, en allerede i slutten av mai dro vi nordover. Enn så lenge beholdt vi huset i Salhus, men planen var å bosette oss fast på Gressholmen. Den planen har vi holdt, så nå nærmer det seg også to år her i nord.

Salhus skole med huset vårt like bak.

To nye kull har også blitt født her. Riktignok ble også B-ene Boe, Brigg og Brage født her, men da var vi her bare på sommerferie og dro sørover igjen etter en passende barseltid for Cerinne og valpene.

Boe, Brigg og Brage taklet turen utmerket og nyttet også å nyte det flotte været når vi stoppet for å lufte de andre dachsene. Tiden har gått fort og mye har også skjedd disse årene. Iblant er det godt å ta en mimrepause, og i dag gikk jeg nøyaktig to år tilbake i tid til....

Luftepulje Aino og Atie

3.februar 2013 MED SLUDD I PELSEN, OG DET VAR IKKE POPULÆRT,.....

SÅ DA BLE DET BÅDE HVISKING

SKAL VI PRØVE Å STIKKE INN IGJEN?

OG SLIKKEHJELP FOR Å FÅ VEKK DET EKLE VÅTE

 

 
 
DET BLIR BARE ENDA VERRE, HVIS VI BLIR STÅENDE HER

ET TYDELIG KROPPS-SPRÅK, SOM VISTE EN UTILPASS LITEN DACHSEFRØKEN

HAR DERE SAMVITTIGHET TIL DETTE?

FREM OG TILBAKE, LIKE LANGT,....

 

 

OG NÅ FRYSER VI OG VIL INN

DER LA DE SEG GODT INNTIL HVERANDRE I DEN GODE SENGEN SIN. IMENS "SERVERER JEG GAMLE, GODE MINNER

Her startet alltid turen vår langs diket
I veldig mange år reiste vi fast til sommerleiren til Hedmark Dachshundklubb på Grundset like ved Elverum, og Mina og Katha vokste opp med denne leiren. Veldig ofte kom vi nordenfra og hadde en lang reise bak oss, da vi ankom leiren. Likevel var det ingen bønn. Mina og Katha hadde sitt faste rituale. For de begynte ikke leiren, før de hadde gått en tur frem og tilbake på diket. Neste post på programmet var å vente på to,- og firbeinte leirdeltagere. Deretter kunne leiren både begynne og nytes.
En høst vi reiste til Elveum, for at Ares skulle delta på NM i hi, var Eva Moen var så hyggelig å tilby oss campingvognen sin, som sto fast på Grundset, siden vi hadde valper med oss. 
Vi var innforstått med at helgen måtte starte med en tur på diket, men å fremskaffe leirdeltakere og dachser var verre. Skuffelsen og forvirringen sto å lese i øynene til Mina og Katha, og den økte bare ettersom helgen gikk, og vi fortsatt var de eneste på campingplassen. 
Selv om vi ikke har deltatt på sommerleiren de siste årene, fikk disse to med seg flere fine opphold hvor alt gikk etter "oppskriften."

 

Mina og Katha tar en forfriskende dukkert på vei sørover. Da kjørte vi gjennom Sverige og opplevde en sommervarme som tilsa mange og hyppige stopp for å lufte og avkjøle hundene.
De koser seg når vi kommer frem til Gressholmen, og da er det stor stas med første turen over på holmene. Det er et eldorado som de vet å nytte fullt ut. Likevel er det annerledes enn da vi gikk med Mina og Katha. Disse to trodde visst de eide området og var ventet, slik at andre firbeinte kunne slappe av. Overoppsynet med hele Gressholmen var nå overtatt av Mna og Katha, og gudene skal vite at de var fornøyd både med "jobben" og ikke minst egen innsats. 
Til sommeren skal vi igjen gå turer på Gressholmen med barn, barnebarn og oldebarn, og for første gang også med Eira, et tippoldebarn av Katha.....

 

PÅ VEI OVER MOLOEN TIL ALLE HOLMENE, MINA OG KATHAS "RIKE"

 

Da var Aino også i mål, ikke like samarbeidsvillig som Girko, men ikke direkte uvillig heller. For å understreke mangel på lyst, står hun også over alle former for godbiter, både før og under nappingen. Standhaftigheten er imidlertid totalt fraværende, når Aino øyner en liten pause. Og når vi er ferdig, er det flere enn henne som er fornøyd.

Heldigvis er det ikke så kaldt her for tiden, og her er et rikt utvalg i dekken, så ingen skal fryse.

Aino hadde dobbel grunn til å bli nynappet, fin og fjong, for på kommende løpetid skal hun på kjærestebesøk.

Feliz Nova og Frid

Da krysser vi fingrene for et lykkelig utfall og småsøsken til Frid og Nova.

Atie.

Det er alltid noe nytt å lære. Vi venter besøk av en skikkelig ekspert i neste måned. Derfor sparer vi en til han kommer, men det blir ikke Atie. Der er vi allerede i full gang og blir snart like fin som søster Aino.

 

Vet ikke om lysten er like stor hos de som står i dagens kø for napping. Men må man, så må man. Innimellom skal jeg sørge for både litt frisk luft og noe av TV-sporten.

Ha en fin søndag!

JEG VIL MALE DAGEN BLÅ

 

Jeg vil male dagen blå
med en solskinnsstråle på.
Velge lyset framfor skyggen,
gi meg selv et dytt i ryggen,
tro på lykken og på hyggen.
Jeg vil male dagen blå.

 




 

Jeg vil male dagen gul.
Solen som en sommerfugl.
Setter seg på mine hender,
alle regnværsdagers ender,
tankene mot mai jeg sender.
Jeg vil male dagen gul.

 

 





Jeg vil male dagen rød,
se den siste rose blø.
Jeg vil plukke kantareller,
løvetann og revebjeller,
leve i det nu som gjelder.
Jeg vil male dagen rød.

 

 





Jeg vil male dagen grønn,
dyp og kjølig flaskegrønn.
Sette tente lys i staker,
glemme rynker, dobbelthaker,
fyre peisen når det klaker.
Jeg vil male dagen grønn.


 





Jeg vil male dagen hvit,
glemme arbeidsdagens slit,
kjøpe franske anemoner
for de siste tyve kroner,
lytte til Vivaldis toner.
Jeg vil male dagen hvit.


 





Jeg vil male dagen lys,
gripe sjansen når den bys.
Tro på lystseilas på fjorden,
tro på frøet nedi jorden,
heng november opp på snoren.
Jeg vil male dagen lys.