BLOGG


29.febr.2012 SKUDDÅRSDAGEN

Uten skuddår ville alt blitt kaos, for hadde vi bare fortsatt med 365 dager i året, ville sommer og vinter sakte med sikkert byttet plass. Dette ville tatt omtrent 730 år, før vi hadde fått sol og varme midtvinters.

                          Hvilke år er skuddår?

               Ifølge den gregorianske kalenderen gjelder følgende kriterier 

                for å avgjøre om et år er skuddår:

    1. Alle år som kan deles på 4 er skuddår;
    2. men dersom året også kan deles på 100, er det ikke skuddår;
    3. såfremt året ikke også kan deles på 400. Da er det likevel skuddår.

  • Bortsett fra at vi har fått med oss innslag på TV med både bursdagsbarn og fantasifulle frieri fra damer, som bruker "retten" sin til å fri på skuddårsdagen, har dagen forløpt ganske vanlig her i huset. Til og med gråværet er det samme. Jeg skal ikke klage, men hadde ønsket et bedre vinterferievær for skoleungene. 

Akkurat som de andre dachsene, bryr verken Aino eller Atie seg om ruskevær og vått terreng, når de ser at Ulf tar på seg grønne klær. Da er det helt andre ting som står i hodet på dvergene, for da gjelder det bare tenke på selv, "å stå på kravene" og for all del komme seg med. Hvem sin tur det er eller hvem Ulf har tenkt å ta med er helt uinteressant.
Aino nyter tydeligvis øyeblikket.

Ikke vanskelig å se, at Aino nøt å komme seg til skogs, hvor hun fikk løpe løs og virkelig strekke ut i terrenget.
Ikke godt å si hva Atie lukter her.

Dette terrenget bruker vi mye, både til tur, blodspor,- og drevtrening. Vi pleier også å ta med valpene våre opp hit, for her er terreng, som passer til alle kategorier.
Atie har visst oppdaget noe.

Nå skal ikke jeg legge så mye mer ut om dagens tur, men heller overlate det til Ulf, som var der og som også har tatt dagens bilder her på siden og med enda flere på http://www.kennel-captator.com

28.febr.2012 IKKE DÅRLIG VÆR, BARE DÅRLIGE KLÆR,....

...så dermed bar det ut på tur med Aino og Atie. Da sistnevnte våknet i morges, var hun tilbake i fin form. Hun spiste frokosten sin, og ingenting kom opp igjen, så hun er friskmeldt og fit for fight igjen. 
Likevel utsatte vi fototuren til i ettermiddag. I løpet av natten og frem til kl 07.00 falt det nærmere 50mm nedbør, og regnet fortsatte også i strie strømmer utover formiddagen. Det blir så upraktisk å fotografere, når linsen dugger, alt er vått, og det drypper fra hetten og ned på kameraet.
Atie "går spor" og mest sansynlig katt.

Men vi kom oss da avgårde, og stemningen var på bristepunktet hos de to unge damene. De syntes tydeligvis at jeg brukte for lang tid på forberedelsene. Det er lett for for de å mene, mens jeg skal både kle meg, finne frem kamera og passende linse og ikke minst ha med skiteposer. Der hadde jeg ikke trengt så mange hvis jeg bare skulle plukke opp etter mine hunder. Vet ikke om det er viljen, evnen eller andre ting, som svikter hos enkelte hundeeiere. 
Aino som har fått teften på noe

Vi tok oss også en runde opp i terrenget. Det er alltid like populært hos hundene, men en utfordring med båndene som stadig setter seg fast, når man går med flere hunder i bånd. Dessuten er de "flink" å spre seg, så da må jeg først løsne hundene fra busk og kratt, mens fotograferingen kommer nederst på på prioriteringslisten.

Da er det mye enklere når tispene er på minkjakt, for når den ene begynner å undersøke mellom steinene, er den andre aldri langt unna. De har nok kjent lukt av mink mange ganger, men ikke sett noen dyr enda. Det nærmeste de har vært i så måte, er dyrelivet i moloen på Gressholmen. Der har vi sett både mink, oter og røyskatt. Den kom foresten en gang helt opp på parkeringsplassen vår, og der har vi også hatt gjentatte besøk av rev, og også reinsdyr har forvillet seg inn dit. 
I dag ble det igjen bomsøk på minken nede i Viken, og det tror jeg Aino og Atie skal være glad for. Jeg var i hvert fall fornøyd med turen og glad for å komme hjem for å bytte til tørre klær. Etterpå lastet jeg ned dagens bilder, og heldigvis var ikke alle forsvunnet i dugg,- og tåkeheimen, slik at jeg ble "reddet" i dag og.

27.febr.2012 LETT BLANDING

Atie står'an av.

Endelig kunne jeg dra opp på postkontoret for å sende C-kullet sine stamtavler. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har etterlyst de, blitt forespeilet at de var ferdig til utsending, for så å bli både skuffet og irritert, når de ikke dukket opp.
Nå er de iallefall underveis til valpekjøperne, slik at valpenes mapper endelig er komplett med alle papirer og attester. 
Jeg synes det er så praktisk å ha alle papirene samlet i en mappe. Her i huset har alle hundene ikke bare hver sin mappe, men også sin egen farge på den.

Disse mappene har jeg i arkivbokser, en for hundepersonalia, en for utstillings,- og prøveresultater og den siste for nyttige skriv som rasestandard, lover, regler o l. Dette gjør logistikken mye enklere, og det tar bare et øyeblikk å finne den mappen vi trenger.
Og som rosinen i pølsen har jeg et fint og regulerbart dachsestativ å oppbevare de i. Dette er en gave fra noen danske hundevenner, som både visste om arkivboksene mine og at jeg samler på dachser i alle utgaver, enten det er figurer eller bruksting. 
Atie "lurer" i seg litt gress.

Ellers har Atie hatt en litt trasig dag, for hun har kastet opp. Mest sansynlig har hun bare fått i seg noe, for almenntilstanden har ikke vært svekket. Hun har også vært ute som vanlig, men inne har hun trukket seg tilbake og kastet opp på de minst tilgjengelige steder. For sikkerhets skyld fikk hun Zoolac i kveld, og så satser vi på at hun er bra i morgen.

26.febr.2012 HILSEN FRA CELESTE LUNA

Sender med et bilde av akademikerhunden Luna, som leser anestesiologi sammen med matmor,......

"Studier" er bare en brøkdel av det Luna fyller dagen sin med. Sist uke hadde hun vinterferie sammen med husets skolebarn. Da ble det mange turer i skogen, og det liker Luna godt. Hun og Felix var også på overnattingsbesøk hos farfar, og det er bare helt topp. Han kan mye om jakt, mens Luna er nybegynner og øver seg.
"Dessverre har all snøen smeltet bort her hos oss, og det å gå tur kan bli en grisete affære for en liten hundekropp. Det er jo heller ingen gøyal snø å base i lenger, men etter at snøen forsvant virker det som om hun har mye lettere for å følge rådyrsporene rundt omkring på tomta. Og det er spennende, synes Luna! Vi har en liten ås med litt skog på, og der har rådyrene et fast tråkk. Og Luna har full kontroll på hvor rådyrene pleier å gå, og vet hvor alle rådyrlortene ligger, flere ganger om dagen må vi ta en runde og snuse og smake, og vi oppdager stadig nye lorter."

 
......og et bilde av turhunden Luna, i påskelignende vær her på Østlandet.

Jeg må si at jeg ble mektig imponert over Elins løsning på at Luna ikke ville klippe klør, og selv om jeg foreslo for henne å "selge rådet dyrt" tar jeg likevel sjansen på å bringe dette videre.
"En gledelig ting jeg kan fortelle er at kloklippingen har gått veldig fint de to siste gangene. Jeg har kjøpt en tube med mager smøreost, som er bare Luna sin, den smaker kjempegodt og den tar vi fram bare når klørne skal klippes. Vi legger litt smøreost på klotanga så Luna kan slikke og bli "venner" med klotanga, slik at hun vet at når klotanga kommer fram, så vanker det smøreost. Første gangen fikk hun slikke smøreost fra tuben etter hver klo som ble klippet, men da jeg prøvde igjen i dag gikk det som en lek selv om det var 2 uker siden sist, hun satt fint og rolig på fanget mitt og jeg kunne gjøre ferdig en labb av gangen før jeg belønnet med smøreost. Så der håper jeg vi har funnet en løsning på kloklippeproblemet!"

Jeg blir så glad over hvor godt liv "valpene mine" har det hos familiene sine. Det fikk meg til å huske på noe jeg skrev på siden for vel et år siden.

LITT MIMRING.....


                 FRA 9.febr.2011 HVOR LIVET ER EN LEK

Klar, ferdig, gå!!!!!

For mange år siden kjente jeg en dame, som alltid sa at: " I sitt neste liv, ville hun være katt i et fint hus." Det hører med til historien, at hun hadde katt selv, og den stelte hun godt med.
Jeg tror hun hadde fått det like godt, om hun hadde valgt å bli hund. Ikke tror jeg det hadde vært nødvendig med at huset skulle være så fint heller. 
Når jeg f eks ser tilbake på en vanlig "hundedag" her i huset, er det lite som minner om forpliktelser av noe slag. 
Av praktiske årsaker får våre hunder servert frokosten "på sengen" (les. i buret). Deretter følger kollektiv og tvungen lufting, uansett vær og vind. Deretter er det opp til den enkelte hvor og hvordan de vil tilbringe den nærmeste timen, mens vi får i oss frokost og en titt i dagens aviser.
Disse rutinene kjenner de til, men likevel holder de som ligger helt "avsvimt" av, et lite øye med oss. Vi kan knapt røre et kamera eller finne frem yttertøy, før hver og en i flokken er klar til tur. Selv om Captatorene også har treningsturer, gleder nok Aino og Atie seg mest til lek og morro. De utnytter enhver sjanse til å nyte øyeblikket. Det er ingenting å si på energi og utholdenhet, men hva spiller nå det for noen rolle. Når de kommer hjem, kan de legge seg og slappe av. Oppgaver og forpliktelser er ukjent, mens goder og "rettigheter" var lettlært og blir hegnet vel om.
Før de la seg i kveld, hadde jeg både byttet på reint "sengetøy" og sydd igjen de fine luftehullene, som Aino hadde laget i madrassen sin. Dermed var alt klart for natten. Da gjensto bare godbiten og god natt. 
Et par kvelder har vi byttet ut de faste levergodbitene med kalkunrester. Vi kan bare skylde på oss selv, at den vanlige godbiten i kveld, ikke levde opp til dachsenes forventninger. Tenk om de hadde vært like lettlært på alle områder, etter bare noen få "forsøk."
Så full fart som det kan bli med bånd på.

NOK ET BILDE AV AINO MED FLAGRENDE ØRER...

...tatt på bursdagen hennes 23/6-2010

25.febr.2012 PÅ HJEMTUR

Da er Oslo-oppholdet over for denne gang, og jeg sitter på toget, som snart starter på turen vestover. Jeg regner ikke med at internett fungerer bedre i dag, enn på turen østover, blir det ingen oppdatering av siden, før i morgen.
Ønsker alle en fin lørdagskveld. 

24./25. febr. 2012 OSLO

Fra Finse

Det ble en fin togtur over fjellet,.....

...i vakker og vekslende natur,.....

...hvor jeg fikk med meg friluftsaktiviteter "blott til lyst"....

...VM i skiflyging i den imponerende Vikersundbakken.

Vel fremme i Oslo, ble det tid til en med Eivind og Eik, før åpningen av ny kunstutstilling hos Standard Oslo.Middagen etterpå smakte fortreffelig, var koselig og veldig kjekt både å møte gamle kjente, men også inngå nye bekjentskaper. Tusen takk til Eivind for en hyggelig kveld!
http://www.standardoslo.no/en/home

Vel fremme i Oslo, ble det tid til en med Eivind og Eik, før åpningen av ny kunstutstilling hos Standard Oslo.Middagen etterpå smakte fortreffelig, var koselig og veldig kjekt både å møte gamle kjente, men også inngå nye bekjentskaper. Tusen takk til Eivind for en hyggelig kveld!

23.febr.2012 IKKE SKVETNE AV SEG,......

.....VERKEN ATIE SOM NYTER UTSIKTEN.....

...ELLER AINO SOM BLIR HOLDT IGJEN AV MEG.

For det første var vi mer enn heldige på dagens fototur. Det regnet, før vi gikk ut, mens det både har regnet og stormet, etter at vi kom hjem igjen. Utrolig kjekt og ikke minst praktisk, for jeg rakk ikke å få tak i "vidundermatten" i dag, og den skal testes med større utfordringer enn en vanlig tur. Med vanlig tur mener jeg underlaget, for det første stedet vi gikk til, er ikke bare spesielt i seg selv. Der har jeg også vært på jakt etter en dachs på rømmen. Celeste var like god på drev som på hi, så hun begynte med et langt drev, før hun kom tilbake til Salhus og fortsatte med hijakt i uren nedenfor der jeg har tatt de to øverste bildene. I dag forstår jeg ikke at jeg i det hele tatt turde å sette etter henne. Heldigvis endte det godt til slutt, og mens Celeste var helt uskadd, var jeg forslått og blodete.
Derfor tar jeg alltid et ekstra godt tak i hundene sine bånd, når vi nærmer oss denne plassen. Utsikten er det i hvert fall ingenting å utsette på, selv på en gråværsdag.

Samme sted en fin vårdag
Atie skuer ned på fjorden, og jeg holder godt i båndet, for her er det slutt på gjerdet.

På tilbaketuren ble vi stoppet av noen gutter i barnehagen. De ropte på "du gamle dame" og ville hilse på Aino og Atie, men ikke bare det. Her var det uenighet ute og gikk, for noen av guttene visste at dachsene var voksne og nesten tre år, mens andre så at de var valper og slett ikke like gamle. Vi løste floken, og til søstrenes store tilfredshet, vanket det klapp og kos, før vi fortsatte turen vår.
Aino, før ertingen hennes tok overhånd.

Og så fant vi oss et greit terreng. Da var Aino i skikkelig ertehumør, og Atie var lett å be. De koste seg, mens jeg, hele tiden, måtte løsne båndene deres, som hang seg fast i busk og kratt. Men hva gjør vel det, når jeg kunne gå hjem med to "gjennommosjonerte" og fornøyde jenter.

22.febr.2012 ET VELKJENT "TEMA"

Dette er en regnværssang, derfor må den være lang.
Sånn at vi kan sitte her, til det blir litt bedre vær.
Inne er det varmt og godt, ute er det surt og vått.
Kanskje regnet drar forbi, hvis vi alle stemmer i:

Regn - regn gå din vei, sol - sol kom til meg!
Se her sitter jeg, og synger mens det regner!

Ares har alltid tauet sitt klart. Det hilser han oss med, uansett om vi bare har vært ute et øyeblikk.

Femte verset handler om, hunden min som heter Tom. 
Han er ikke glad i regn, han er glad i suppebein. 
Han er veldig snill og søt, men når`n er blitt gjennombløt, 
på en tur som vi har gått, rister`n seg så alt blir vått.

Regn - regn gå din vei, sol - sol kom til meg!
Se her sitter jeg, og synger mens det regner!



http://youtu.be/23c5sUuBG0g 


Nå har ikke vi noen hund som heter Tom, men vi har Ares og Fargo, og de har en ting til felles. De graver, flytter stein og graver igjen. Derfor blir det ikke bare vått, når de kommer inn fra regnværet og rister seg. I dag var det annonse, både i Hundesport og i avisen, for noen fantastiske matter som skulle stoppe all skitt fra hundepotene. Nå skal disse mattene virkelig få en utfordring, for jeg skal kjøpe en. Og står de imot Ares og Fargo sin graving av "snarveien til Kina", da er de et funn, og jeg skal investere i enda flere.

ALDRI SÅ GALT, AT DET IKKE ER GODT FOR NOE

Innekos for AINO,....

....Innekos for Atie

Astra kan kunsten å slappe av, og fullt fortjent. Hun har vært en prima avlstispe og er også oldemor for Varris C-kull.

Astra okkuperer like godt fanget mitt. Her ligger hun riktignok alene, men på det meste var de fem stykker. Da var det både trangt og ikke minst varmt, men det har vel aldri vært noe minus for dachser. 
 

21.febr.2012 CAÏSSA DEL 2

Men i dag "snur vi på flisa", for Caïssa vil jo ikke gi inntrykk av at hun bare ligger og later seg, når hun er innendørs, og det er jo ikke tilfelle. Hun har mangt og mye å ta seg til. For det første må jo familien hennes få litt dachseoppmerksomhet, mens Caïssa får klapp og kos tilbake. Hun har også et rikholdig utvalg av leker, som sysselsetter henne. 

Og når lysten eller behovet for å gjøre fra seg, presser på, er det bare ytterdøren som skiller henne fra en stor og god tumleplass. 
Der lader hun også opp til lengre skogsturer med familien, og dagens siste bilde av Caïssa er tatt på en slik tur.
Mens Østlandet fremdeles har full vinter, har vi bare tidvis litt hvitt på bakken, og de første vårtegnene har allerede vist seg.

Mens hestehoven er et sikkert og positivt vårtegn, kan ikke det samme sies om det neste vårtegnet. 

FRA BERGENS TIDENDE

Våren er observert

Spredt hestehov og sløve slanger i snøen er begge sikre vårtegn.

AV:

Publisert:   Oppdatert:  

Som regel kommer verken den ene eller den andre før i mars-april, men nå har både hestehoven og huggormen dukket opp i Hordaland.

Onsdag var Leif-Erik Hindenes på tur inne på Mongstad-anlegget, og der fant han hestehov flere steder.

- En god del

- Det var en god del av dem på området der, forteller hans kone, Bente Hindenes, til bt.no.

Hun er strålende fornøyd med vårtegnet.

- Jeg gleder meg veldig til våren, med lengre kvelder og høyere temperatur, sier hun.

Arne Hafstad gikk tur på Løvstakken i dag. Og på vei ned traff han en liten huggorm som hadde våget seg ut i finværet. Den lå på snøen og rakte tunge til alle i næheten. Hafstad ble overrasket over synet, men ikke mer enn at han fikk tatt opp film av dyret.


- Kald og sløv

- Han var så kald at han knapt beveget seg, så jeg var ikke redd. Men hadde det vært varmere og huggormen hadde vært helt våken, ville jeg holdt god avstand, sier han.

Dessverre treffer vi på huggorm mange ganger i løpet av "sesongen", men hundene har heldigvis aldri blitt bitt, selv om det har vært nære på. På Gressholmen er det heldigvis ikke huggorm, men i skogen og på fjellene i Åsane, må vi ta våre forholdsregler. Det er stor uenighet i fagkretser, om man skal gi "hoggormtabletter" eller ikke, før man drar direkte til veterinæren. Mange gode linker på nettet, og jeg valgte denne som jeg syntes var både grei og nyansert.http://skedsmo.dyreklinikk.no/aktuelt/hoggorm_/

20.febr.2012 TO SØTE SNØPRINSESSER I ØST

Man har ikke mere morro, enn man lager selv, og det kan Caïssa.

For ikke mange dagene siden fikk jeg hyggelig mail fra Ann Kristin. Det er så koselig å få følge med valpene, mest for egen del, men også kjekt å få dele på hjemmesiden. Og uansett hvor glad jeg blir, er dette helt og holdent frivillig, som valpekjøperne både skal ha lyst, overskudd og ikke minst tid til. 
Spenningen og gleden over en ny mail er like stor hver gang. Disse bildene av Caïssa kom i går og viser at hun er blitt en liten snøprinsesse, som virkelig koser seg utendørs. Og det skulle bare mangle. Snøen ligger fin og innbydende rett utenfor døren, så da kan hun kombinere både lek og pass av gårdsplassen mot "inntrengere" Men Caïssa liker også å være med familien sin på tur. Da får hun løpe fritt, men sørger for å holde seg i nærheten av turfølget sitt. 
Søte Caïssa på teppet "sitt"

Og hva er bedre, enn å komme hjem til en god og varm stue og plassere seg på et deilig teppe, som ligger så strategisk rett foran peisen. Det er noe både små og store dachser vet å sette pris på.
Celeste Luna i fullt firsprang på et bilde, som jeg har spart fra forrige "sending"

I det hele tatt blir det sjelden for varmt for dachsene, og de har alle sine favorittsteder. Celeste Luna har valgt seg ut husets varmepumpe og sørger for at varmluften treffer, akkurat der hun ligger. 
Hos oss er varmekablene på badet ikke bare populære. De har til og med "funnet" den varmeste plassen, og der er det "først til mølla", som gjelder og et vaktsomt blikk fra "taperne" i tilfelle plassen skulle bli ledig.
Det har knapt vært tilfelle i dag, for storm og pøsregn fristet ikke noen. Nok en gang klarte vinden å ødelegge i hundegården. Vi har innsett at vi må støpe for nye stolper, men bakken tørker jo aldri så mye, at vi kan starte oppp. I morgen skal solen vise seg litt, men hva hjelper det, neste dag har en regnprognose på nærmere 40mm. Jeg er glad for at vi har fått revet drivhuset og slipper å bekymre oss mer for det, men problemene med hundegården skulle vi gjerne vært foruten.

Dagens fotografer er Ann Kristin og Elin. Tusen takk begge to!

19.febr.2012 TRIMGRUPPEN

Med nytt hvitt "dekke" i hundegården, var det tydelig at Aino synteds det var dachs for litt action.

Fargo var så opptatt med å grave videre på Ares sitt hull, at Aino valgte seg ut søsteren til lek og morro.

Etter en vennskapelig kappestrid, ble Atie med på notene.

De startet med en lett oppvarming,...

.....økte farten,....

...det flagrende ører....

...de underligste hopp og sprett eller full strekk i kroppen.

Det sies at et bilde kan si mer enn tusen ord og satser på det i dag. 
For dere som vil ha "flere ord", anbefaler jeg dagen link. Den tar ikke bare for seg dagen i dag, fastelavenssøndag, men både fastetiden og tilhørende karneval.http://www.aktivioslo.no/hvaskjer/fastelavn/
Her i huset har vi holdt oss til de tradisjonelle fastelavensbollene til ettermiddagskaffen, og når resten av de er oppspist, er også vår feiring" over.

18.febr.2012 INNEVÆR,.....

...og hva er vel bedre da, enn å krype opp i en god og varm armkrok. Det synes Ami også, men syntes at han måtte vente altfor lenge, før Jan-Helge tok seg en pause. Han holder fortsatt på med finjusteringer av den nye kontrabassen sin. Den jobben gjør han best uten Ami-hjelp.

Selv om Ami verken forstår eller liker den avgjørelsen, ligger han tålmodig og venter, samtidig som han tror han passer kontoret imens. Hvem som utstyrte Ami med hatt, vet jeg ikke, og selv om han poserte villig til fotografen, var han snar å hoppe ut av "bekledningen" da Jan-Helge var ledig for fangkos.

Aino hadde også mye styr med å få teppet sitt, akkurat slik hun ville. Når det bare varierer i itensitet på vind og regn, er det godt å komme innendørs igjen og finne seg en varm og god plass.

Aino var tydelig misfornøyd med bare å ligge på teppet sitt, så det ble en voldsom romstering med teppet, før hun fikk det slik hun ville. 

Aino var fornøyd med resultatet og brydde seg overhodet om at lille hun hadde okkupert Ulf sin stol helt alene. Slik inntok hun lørdagskvelden, uten en eneste annen plan for kvelden, enn å slappe av og spise. Det har jeg også tenkt å gjøre, så derfor ønsker jeg alle dere andre EN RIKTIG GOD KVELD!


Se  min  kjole,  den  er  rød   som  rosen,
 
 
 

 
 alt  hva  jeg  eier,  det  er  rødt   som  den,
 
 
 

 
 det  er  fordi  jeg   elsker  alt  det  røde
 
 
 

 
 og  fordi  et  postbud  er  min  venn.
 

Om ikke postbudet akkurat er min venn, så har vi et godt forhold både til de som leverer posten til oss i Salhus og på Gressholmen. Dessuten er de helt uskyldig i min frustasjon over en sending, som jeg har ventet på altfor lenge og etterlyst tilsvarende mange ganger. For hver gang skulle stamtavlene sendes enten samme eller neste dag. Nå har jeg fått svar på mail at de er sendt 14.febr. Da skulle de vært her, men jeg får se det an til over helgen, om jeg kan videresende stamtavlene til valpekjøperne eller at jeg må etterlyse de enda en gang.
En liten hilsen tilbake til Caïssa. Dette bildet ble tatt 17.des.2011

Men om postkassen var tom, så kom det en koselig mail fra Ann Kristin og Caïssa. De to er på jobb sammen. Da ligger Caïssa fint på plassen sin, men først må hun gå hilse-på-runden sin. Hun er ikke eneste hund "på jobb", så hun hilser også på kolegaen sin, en staffordshire bullterrier. 
Hjemme passer Caïssa på at ingen inntrengere kommer inn på gårdsplassen hennes. Hun liker å ha full kontroll, så hun løper bare noen meter fra familien sin, når de er på tur. Og når kvelden kommer, finner hun buret sitt og sover helt til de andre står opp.
Det er bare en ting som er trist og leit. Hun går på sin andre antibiotikakur for ørebetennelse. Vi har liten erfaring med dette problemet, for hos oss er det bare Mina, som har hatt ørebetennelse. Det skjedde en eneste gang, så hvis noen har et godt råd, tar jeg imot med takk. 

På den ene versjonen av "Se min kjole" sluttet dette verset med ........fordi at solen er min venn. Og selv om det regnet til langt på dag, var den på en snarvisitt i dag. Det visste også hundene å sette pris på. 

Det blir så mye triveligere for alle, når solen titter frem. Da er også hundene lengre ute i gangen, så får det heller være at de er inne i en driftig graveperiode. Selv om tar Dust-texmattene både første og verste støyten, ønsker jeg at jeg kunne trylle de nye hundegårdene på Gressholmen sørover. Da hadde jeg spart meg for mye Moldvasking.

Fant ut at jeg skulle ta noen bilder av blomstene i stuen. Da kom jeg på denne kjente barnesangen, som jeg har brukt i dag. Jeg lærte og sang den i min skoletid, både som elev og lærer. Og lite visste jeg hva jeg bega meg ut på. For se hva jeg oppdaget i dag.http://debatt.sa.no/-/bulletin/show/714763_barneombudet-stanser-horete-barnesang Likevel tok jeg ikke bare sjansen, men legger også ut et album med enda flere blomster, slik at det både blir flere farger og vers på "sangen min"

16.febr.2011 KOM SNØEN TILBAKE,...

.....og mest sansynlig kan vi nok enda få besøk av kong vinter, men akkurat nå er det lite her, som minner om den hvite årstid. Uansett vær og føre, finner Aino og Atie alltid på aktiviteter når de kommer seg ned i Viken. I dag var det blåskjellene som var så interessante. Sommerstid er jeg rask med å få de unna skjellene som ligger på land, for å ungå at de "spiser på seg" magesjau. Jeg tillot ikke at de tygget på de i dag heller, for det er ikke enkelt for de å forstå, at noen ganger er ting forbudt, men lovlig til andre tider. 

Når det gjelder vinter og snø, er Luna mye heldigere. Hun kan boltre seg i snøen og riktig ta seg ut. 
"Luna elsker fortsatt snø, hun spretter rundt og baser, kjører hele hodet langt nedi snøen for å lukte, og raser avgårde så det spruter rundt henne. I dag fant hun rådyrlort i hagen, det var kjempespennende, og de måtte både snuses grundig på og smakes på. Hun er foreløpig ikke så hissig på å snuse på rådyrsporene (rådyrene går gjennom hagen vår stort sett hver natt), vi får se hvordan det blir etterhvert".

Etterpå er det godt å komme inn, legge seg på et lunt teppe og aller helst i varmen fra varmepumpen. Da er den lille damen fornøyd og tar seg en liten blund. Og hva Luna drømmer om, er det bare hun, som vet.

Yil glede og overraskelse: Nydelige tulipaner fra Trude og levert på døren i Salhus.

Først må jeg få takke for alle koselige hilsener, som jeg har fått i dag, på en helt vanlig bursdag. Jeg er også svært overrasket over hvor mange firbeinte, som også har husket på meg. Men siden jeg har en berettiget mistanke om at de må ha fått assistanse, går takken like mye til hjelperne. 
Bildet er tatt like etter at raset gikk i sept. Sperringen var den samme i dag og.

Egentlig hadde jeg tenkt å ta en tur oppom idrettsbanen i dag. Den har vært stengt siden raset i høst, da steinblokker på opptil 30 tonn raste ned på banen. Til alt hell var banen tom, da dette skjedde, og steinblookene som fortsatte ferden over hele banen og endte i veien, traff heller ingen. Nå har det vært jobbet i ett med fjellsikring, og til og med helikopter er tatt i bruk. Planen var å åpne banen igjen ved juletider, men så valgte kommunen å sette opp et sikringsgjerde. Det er betryggende, og det var dette jeg ville se i dag. Men hele området var fortsatt stengt, og innenfor sperringene ble det fortsatt jobbet for fullt.

IKKERT: Daglig leder i Fjellsikring Inter Handling, Per Fredrik Johansen forsikrer at det er helt trygt å bruke Salhusbanen når rasgjerdet er på plass. Trolig åpner banen igjen i midten av februar dersom alt går etter planen. (Foto: Thomas Gangstøe)

Nå blir Salhusbanen trygg

Skrevet av Thomas Gangstøe 
2012-01-31 09:01:53
Tips en venn 
Det 140 meter lange og seks meter høye rasgjerdet, som settes opp bak hjemmearenaen til Bergen Nord FK i Salhus, skal tåle steiner på seks tonn i fritt fall. – Sikrere enn dette blir det ikke, sier daglig leder i Fjellsikring Inter Handling, Per Fredrik Johansen.  

Går alt etter planene vil banen kunne åpne igjen i løpet av februar, etter at den ble stengt tidligere i høst som følge av et større steinras. Siden den gang har Fjellsikring Inter Handling jobbet for å sikre fjellsiden, slik at de mange lagene som deler på banen, kan bruke den igjen uten at det er fare for sikkerheten.

- Vi har tatt ned flere store steinblokker som var løse, den største på mellom 20 og 30 tonn. I tillegg har vi sikret fjellet med en rekke bolter, slik at det ikke er fare for at det skal ramle ned større steiner. Dette har vært en omfattende og utfordrende jobb, sier Per Fredrik Johansen.

 

Tåler mye

 

Banen skulle opprinnelig ha åpnet til jul, men etter at det ble bestemt å montere opp rasgjerde til 1,7 millioner kroner, er denne åpningen utsatt.

- Hvor sikkert er gjerdet, som dere nå setter opp?

- Det tåler steiner på 6,2 tonn i fritt fall på opptil 98 kilometer i timen. Steinene vil aldri komme opp i denne hastigheten fordi farten reduseres av all skogen mellom selve fjellet og fotballbanen, sier Johansen.

 

- Ingen fare

 

Han tror for øvrig ikke det vil komme ned store steinblokker etter at fjellet er sikret.

- Vi har gjort en omfattende jobb. Det kan alltid komme ned noen mindre steiner eller grus, men dette vil bli lett fanget opp av det 140 meter brede gjerdet, understreker han.

- Så du vil trygt la barn og unge slippe til på fotballbanen?

- Ja, helt klart, sier Johansen til Åsane Tidende.
 
Dette var nytt for Atie

Det ble "helomvending" mot Viken, og her fikk Atie og Aino seg en liten overraskelse. Hvis ikke Ares er med, har endene og sjøfuglene badeviken for seg selv på denne årstiden. I dag var det tydelig at en ung jente skulle få  trening og veiledning med å dykke. Atie kikket forundret på de to, som stadig forsvant, for så å dukke opp igjen på et helt annet sted.

Aino prøvde seg på "vekselbruk" Vel var dykkerne spennende, men det er også steinmuren langs gangstien. Den er full av spennende lukter. De har nok kjent lukten av mink, men har enda tilgode å treffe på en, så noen jakt har det ikke blitt.
Med katt i blikket

Da var de heldigere på hjemturen. Jeg valgte å gå om kirkegården, for at Atie og Aino skulle "få med" litt snø. Nå var det nå heller is enn snø, men vi stiltret oss i hvert fall oppover, men en diger katt krysset et stykke foran oss. 
Det merket de to, konsentrasjonen på topp, jaktlysten likeså, men med en skarp beskjed fra mor, lot de det være med det. Jeg var meget fornøyd, og det var sikkert katten og.

Klar til 2.runde med kaffe og kake

...eller alle hjerters dag har vært feiret i England siden 1600-tallet, i Norge de siste 10 årene og nesten like lenge her i heimen. Jeg tok nemlig en opptelling av Valentin-bamsene mine, og der er nr 10 like rundt hjørnet. Ulf var den som begynte feiringen og som også insisterte på å kjøre opp til Åsane Senter, for å handle inn til dagens feiring, på tross av at han fortsatt ikke er frisk.
Aino har inntatt fanget, Astra ber om lov, mens Ares har hoppet ned. Han avsløres av gjenglemt tau.

Dermed ble det full pakke i år også, med blomster, kake, bamse, kort og kruset og snopet, mitt vanlige bidrag på dagen og innkjøpt i god tid, før influensaen slo til. 
Det ble først deilig pizza og  kaffe og kake til dessert. 
Aino vet godt at hun kan bedåre det meste. Da gjelder det bare å være standhaftig, uansett hvor fristende det er å gi etter.

Tradisjonen tro og som den naturligste ting i verden, kastet også dachsene seg på både fotograferingen og feiringen. Det gjelder ikke minst Aino, som "har" en liten Valentin på lur. Hun skal parres på førstkommende løpetid, og hannen er for lengst bestemt. Om dette ikke akkurat forventes den store kjærligheten mellom disse to, blir det i hvert fall spennenende. Blir det klaff? Og ikke minst; blir det valper? Enda må vi smøre oss med tålmodighet fram mot vår/sommer. Men da kan vi forhåpentligvis glede oss til Aino sitt første kull. 

Jeg ligger litt etter Ulf med å få fotografert årets første snøklokker. Men nå har jeg vært hos legen og fått antibiotika, så da satser på rask fremgang og etterlengtet "utetid" 
Blott til lyst, velger jeg å henge på en liten anekdote om snøklokken.


Snøklokka og snøen som fikk farge


Det var en dag tidlig i fortellingen om jorden. Alle ting hadde fått farge. Bladene var grønne, himmelen blå, reven var rød og alle de vakre blomstene strålte med sine farger i sollyset. Bare en var blank og fargeløs. Det var snøen. Den måtte vandre fra blomst til blomst og spørre så fint han kunne om han ikke kunne få litt farge av dem. 

Først gikk den til Blåklokken
- Kjære, vakre blåklokke, kunne du gi meg litt av blåfargen din?
Blåklokken grøsset og snudde klokkene sine vekk fra den kalde snøen.
- Nei, tenk. Den vil jeg ha for meg selv!

Så gikk den til smørblomsten
- Kjære skinnende smørblomst, kunne di gi meg litt av din gullgule farge?
Smørblomsten likte ikke den kalde snøen og lukket blomstene sine
- Nei, tenk den er min og bare min. Ha deg vekk!

Nå var snøen så trist og lei at han måtte sette seg ned. Der fikk han øye på en vakker liten blomst. Det var en snøklokke.
- Nå er det bare deg igjen å spørre. Jeg har ingen farge fått. Ville du gi meg litt av din hvite farge?

Snøklokken syntes synd på snøen
- Ja, det vil jeg, svarte hun, like mild som en vårbris

Snøklokken skrapte forsiktig av en liten bit hvit farge. Da fargen traff snøen bredte den seg ut og snart stod han i den vakreste hvite kappe en kan tenke seg.

Som takk lar snøen snøklokken være den første blomsten som gleder oss om våren. Selv om snøen legger sitt slør over den blir den ikke skadet slik andre blomster gjør.

Hvis man ser nøye etter vil man oppdage at i midten av snøklokken mangler det fremdeles en liten bit med hvitfarge.

(Etter Dan Lindholm)

Det er rart hvor kort tid det går, før vi begynner å savne daglige gjøremål og rutiner. Jeg skal ærlig innrømme, at jeg til tider, har følt meg som en gjenganger i nærmiljøet med hunder og kamera. Og når både omgivelsene og hundene er de samme, er det så sin sak å finne nye motiver.
Slik er det også med dagens bilder av Atie. Bildene er tatt i Viken, som gjennomsøkes like nøye hver gang,.......

...og som regel avsluttes med at dachsene skuer over "sitt rike" Da gjenstår bare hjemturen, og den kan bli langdryg. Mens dachsene helst ser at vi tar oss god tid og hilser på hver eneste unge i barnehagen, prøver jeg i hvert fall av og til å legge "passeringene" når ungene har innetid. 
Men jeg skal ikke klage, for vi er nok like gode vanedyr, både vi på to og hundene våre. 
Derfor tar jeg med en liten reprise på hvordan vi har det her i hundehuset vårt.


2.febr.2011 VANER, UVANER? OG RUTINER, OG FØRST UT ER ANTE

HHei!
Tenkte å sende et lite bilde av Ante, som tar seg en liten hvil på fanget før kveldsturen.
Det er rart det med det å være et "vanedyr", for når vi hopper over et ledd, er det lett å bli forvirret.
Derfor liker vi oss best, når alt går sin vante gang, med først en blund etter middagen, og så en tur, uansett vær!
Klem fra Ante og "lenestolen" Kikki

GAMMEL VANE VOND Å VENDE,....

....og ikke minst gjelder dette hundene våre. Noen av vanene deres har oppstått av praktiske årsaker. Med en stor hundeflokk, gjør både vaner og ikke minst faste rutiner livet enklere, både for oss og de firbeinte. Vi har f eks faste mat-tider, som dermed fører med seg at de minner oss på tiden, hvis vi er sent ute med serveringen.
Etter morgenstell og lufting, inntar alle sin faste plass. Dette har de selv "bestemt", og selv om Cerinne blir liggende i veien for de som inntar plassene sine sist, godtar alle, at sånn er det bare. 
Om kvelden får alle med seg en godbit av tørket lever inn i buret. Dette er stor stas, samtidig som det betyr natt, og roen på hunderommet senker seg, så snart alle har fått sine biter.
Grensen mellom vane og uvane er kanskje ikke alltid like tydelig. Det som passer hos noen, passer nødvendigvis ikke hos andre. Dessuten kommer det også an på øynene som ser. 

KLART FOR UTDELING AV VAFLER

EN VANE/UVANE SOM GLEDER BÅDE GIVER OG MOTTAGER

"ARVETE"/LÆRTE FERDIGHETER

Atie viser at dette klarer hun like bra som Cerinne, moren sin.

Her er det heller ikke lett å skille begrepene. Vi avler for å få frem de beste trekk og egenskaper for valpene våre. I tillegg blir de preget av mor under valpetiden, og som oppdrettere gjør vi det ytterste for at de små skal få en så god start på livet som mulig. 
Innimellom alle de ønskete egenskapene, dukker også de "morsomme" opp. Cerinne er ekspert til å sitte på bakbeina. Det skal ikke underslås at hun ofte bruker det "i vinnings hensikt", men uansett er det både imponerende hvor lenge hun kan sitte slik. 
Valper innabords, ingen hindring.

Hei! 

Nå er det lørdag og tradisjon tro skal vi kose oss med noe god mat som inntas i TV stuen. Og nei... som det kanskje ser ut på bildet ble det ikke det "hot dog", men Pizza :-) 

Lørdagsklemmer fra Ante & familien.   

Luna er klar til vaksinering.

Hadde det ikke vært for mine kjære valpekjøpere, hadde det nok vært tomt på siden i dag og. 
Var altfor optimistisk til helgen, bare for å innse at influensaen var gått over i betennelse både her og der. Det får legen ta seg av i morgen. Samtidig har jeg klart å smitte Ulf. 
Trapper ingen hindring

I dag er det Kikki og Elin, som står for bildene på siden. Jeg måtte virkelig dra på smilebåndet av Ante, der han sitter på serveringsbrettet, som den naturligste ting i verden. Kikki er så flink å få tatt bilder av slike øyeblikk, og jeg er superglad som både får og har lov til å bruke de på siden.
Elin har skrevet og fortalt om Luna. Nå er C-ene blitt så gamle, at de har fått 12-ukers vaksinen sin. Da hadde Luna "medbrakt" til veteinæren, og med litt frossen leverpostei inni kongen, meket hun knapt, at hun skulle vaksineres. 
Luna har fine dager, radiusen hennes utvides stadig. Det medfører en balansegang mellom hennes selvstendighet og hvor hun kan ferdes trygt.
Hun vokser og trives og vet utmerket hva hun liker best av hundemat og godbiter. Da går også treningen som en lek, og resultatene lar ikke vente på seg. Ja, hva gjør ikke en dachs for en godbit?
Her har det naturligvis vært stillstand i alt, untatt daglig stell og mosjon for hundene. I dag har været vært så fint, at det bare var de selv, som satte stopper for utelivet. Når vi hører at det "går" i luken, slipper vi de inn. Om sommeren lar vi også døren stå åpen, så da styrer de seg helt selv. Nei, ikke Atie foresten. Hun går ut luken, men ikke inn. Forstå det, den som kan. For oss er det i hvert fall et mysterium.


 VIRUSET HERJER FORTSATT I KROPPEN

ULF HOLDER FORTET. JEG HOLDER SENGEN.

LINKKU BEIVVIN! Gratulerer med dagen!

Da jeg bestemte meg for å begynne med dvergdachser, i tillegg til standardene i kennel Captator, trengte jeg et nytt kennelnavn. Captator betyr jeger/den som jakter, og da ble det helt feil for oss å bruke dette navnet på begge oppdrettene.
Men så var det å finne et passende navn da. Jeg hadde flere tanker om hva jeg ikke ville ha, enn hva jeg skulle velge. Jeg tenkte mye rundt hund, natur og friluftsliv. Der var det nok av ord å velge mellom, og jeg havnet på FJELL. 
Og mens Captator er latin, valgte jeg samisk til den nye kennelen.
I forgrunnen for Blåfjellet ligger bygden Tennvik, og like før vo kommer dit, gården Furnesvik, hvor vi har navnet fra og hvor Ulf er født.

Fra stuevinduet vårt på Gressholmen har vi flott utsikt over Tjeldsundet. Over på fastlandet kan vi se Blåfjellet. Det er en samisk bygd. Selv om familien til Ulf alltid har bodd ved sjøen, har den alltid hatt flere hyttetomter like ved det store  

Blåfjellvatnet /Sáttiidvuomjávri 

  I sin tid overtok vi disse tomtene, men vi har aldri hatt noen byggeplaner der. 
Da jeg tenkte på dette stedet og det naturskjønne Blåfjellet, var kabalen med kennelnavn løst.
Det måtte bli: Kennel Varri. (Varri er samisk for fjell)
Aino og Ante, som begge har samiske navn, feirer 17.mai i Salhus.

Språklige trekk ved samiske stedsnavn 

Når det er snakk om stedsnavn, så kan man skille mellom stedsnavn og appellativer. Appellativer er navn som klassifiserer steder eller enheter som har likhetstrekk med hverandre, samiske eksempler på dette kan være várri (fjell), jávri (vann/innsjø), skáidi(landområde mellom to elver), vággi (liten dal). Stedsnavn er navn som henviser til ett bestemt sted.
En drektig Cerinne med B-kullet. Her på tur i fjæren med Aino. Også her kan vi skimte Blåfjellet.

Da gjensto det bare å søke og få navnet gogkjent, slik at første kullet mitt kunne registreres som Varrier. 
Broren min, Jan-Helge, laget logoen til kennelen. Han valgte å bruke Otertind//www.storfjord.kommune.no/otertind.4502520-104776.html Dachsen måtte vi selvfølgelig ha med, og siden både han og jeg er svak for fargen grønn, så var saken grei, i hvert fall for meg. JHK reklame (les min bror) fikset alt. Ja, jeg fikk til og med visittkortene levert i postkassen. 

Samedrakten er et naturlig klesvalg på Samefolkets dag.http://nn.wikipedia.org/wiki/Samefolkets_dag Preben Jensen (18), Odd Martin Dalbakk (16), Gry-Iren Søberg (18) og Therese Reinslett (18) er elever på Skånland videregående skole.

– Drakten bruker vi i spesielle anledninger som bryllup og konfirmasjon. Også selvfølgelig i dag, sier Odd Martin Dalbakk. Han har en hvit Ofoten/Sør-Troms-kofte for menn.

Preben Jensen har sort utgave av samme kofte, mens de to jentene har to ulike farger på sine kofter for damer.

  1. En dag blåste det kraftig i Hundremeterskogen. Ole Brumm bestemte seg
    for å besøke Tenkestedet sitt, men fant ikke på noe å tenke på.
    Det problemet hadde ikke jeg, da jeg våknet i natt og hørte vinden ule. Var nok både vel optimistisk og ikke så lite dum, da jeg trodde det skulle blåse fra seg i løpet av natten.
    Men vi våknet til samme kraftige vinden, og i tillegg snødde det tett. 
    Hundene var snare om å komme seg inn igjen, da de ble sluppet ut etter frokost. I dag fristet det ikke å være ute et øyeblikk lenger, enn høyst nødvendig. 

Dermed ble mesteparten av søndagen en innedag, for både oss og hundene. Da kunne vi like godt satse på å få med oss sportsendingene på TV, men det ble stykkevis og del. Sørvesten byttet vekselvis på å "ta" lyd og bilde fra sendingen, men det var livevel mer enn rikelig igjen.

Jeg følte meg ikke kallet til å gå ut for å ta bilder i dag. Ikke fikk jeg med meg at det var en pause i snøværet heller, men Aino oppdaget at Ulf var på vei ut. Han sto ikke for det bedende blikket hennes, så hun fikk både være med ut og i tillegg bli belønnet med frilek i hagen. Det er alltid ekstra stas, men vi tillater det bare med de hundene vi er helt trygg på. Vi vil ikke ha noe uønsket drev, men Aino ville aldri finne på å stikke av. 

Det er ikke så mye mer å berette om en vindfull innedag i Salhus. Jeg fikk ønsket mitt oppfylt om at snøen skulle ligge, men til liten nytte. I morgen skal vinden løye, men da skal det også regne. Får trøste meg med at det var gøy både for hundene og ikke minst for alle barna, så lenge det var vær og føre for vinteraktiviteter. Og vi kan jo enda få besøk av kong Vinter, både en og flere ganger.

Aino sammen med mamma Cerinne og bestemor Astra.

...og da betyr alder ingenting. Alle er med fra Ares og Astra fyller 10 år til høsten og Aino og Atie, som er flokkens yngste. Vi har ikke fått påfyll av snø, og værmeldingen heller mere mot sludd og regn, enn snø. Dessuten er det også meldt vind opptil storms styrke, så her må bare leken starte.
Aino ligger på lur og venter på å bli oppdaget.

Aino er hannenes store og felles favoritt. Hun vet det, benytter seg av det og nyter det i fulle drag. Ares gjør seg til, tåler det meste av henne og vil gjerne vinne hennes gunst. Aino har ingen problemer med å lokke han med på lek.
Hvor blir Fargo av?

Men i dag var det Fargo hun lekte "gjemmespill" med. Han er rene ungdommen i forhold til Ares, er "småforelsket" i Aino, enten det er løpetid eller ikke. Derfor har den liile frøkna alltid en villig lekekamerat i denne beileren.
Tålmodighet er visst ikke en dyd for Aino her.

Derfor var det nok uventet, at Fargo ikke var på pletten straks Aino ventet han. Først stakk Ain hodet opp, hun ok et overblikk, før hun speidet etter Fargo til alle kanter.

Imes var Fargo opptatt med å "ploge" både veier og omveier bort til Aino, og under en slik passering, kastet Aino seg med. Det var visst gøyere enn å gjemme seg, og dessuten ble det nok i kaldeste laget også. 
Nei, nå var det bare å ta seg fullt ut, før de prøvde å innta stuens varmeste liggesteder, men ingen av innegjengen ville vike plassene sine. Men det gikk seg til, og snart senket roen seg. De var fornøyd, vi var fornøyd, og hva mer kan man ønske seg?
Ha en fin lørdagskveld alle sammen!

Aino, en liten snøprinsesse

...til stor glede for hundene. I løpet av natten hadde det snødd så mye, at det hadde skapte problemer med å få brøytet mer enn hovedveiene. Salhus er heller ikke et sted, som ligger høyt på prioriteringslisten. Men det er jeg sikker på at skolebarna satte pris på, for mens lærerne hadde planleggingsdag, hadde elevene fridag. Og når man bor i Bergen, gjelder det å nytte ski,- og akeværet mens det er her, for det er ingen selvfølge på våre kanter.
Atie ser lengselsfullt etter noen å løpe med.

Selv om det ikke vises på dagens bilder, så var det full fart i hundgården. Det var jeg, som ikke var rask nok på avtrekkeren, slik at det ble flere bomskudd enn både beregnet og ønskelig. Riktignok er hundegården stor, men da jeg bøyde meg ned for å ta bilder, flokket de seg om meg med lynets hastighet, så det ble mange nærbilder av snuter fulle av snø. 
Fargo i farten

JEG HILSER DEG DU STOLTE BY BLANT FJELLE
Fløyen til venstre med Ulriken i bakgrunnen.

Byen mellom de 7 fjell,.....

....og både byen og fjellene er blitt besunget i rikelig monn. Bergenserne er stolt over byen og byfjellene , som de benytter flittig til alle årstider. Det er ekstra enkelt å komme seg til topps på Fløyen og Ulriken. Til Fløyen går en av Bergens mest kjente atraksjoner, Fløybanen Det er en kabelbane, og til Ulrikens topp går det en gondolbane. www.ulriken643.no/
På søndag inviterer Bergens Tidende og Bergen Turlag til den store KOM DEG UT-DAGEN. Jeg talte ikke mindre enn 12 turlag fra distriktet. De deltar også, slik at det blir et fullt aktivitetstilbud hele dagen. I tillegg kjører alle gratis med Fløibanen denne dagen, og med det fine vinterværet vi har nå, blir det  sikkert full oppslutning om alt fra sitteunderlaglek, maling i snøen til ski,- og hopprenn (på miniski) til kart og kompasskurs for voksne. 

 JEG SNØRER MIN SEKK, JEG SPENNER MINE SKI,....

Ami og Inger tar en pust i bakken.

......NÅ LYSER DET SÅ FAGERT I HEIEN....

Fra Ibestad med fjelltoppene Sula og Drangen.Kommunen består av to øyer. Rolla er Norges vannrikeste øy, med sine utallige ferskvann. Andørja er Nord Europas fjellrikeste øy,14 topper på over 1000m. Langetind12777 er høyeste fjelltoppen på øy i Skandinavia.

...FRA OVNROKEN VEKK! SÅ GLAD OG SÅ FRI,....

Skal, skal ikke? Det verste er nå ikke å gå ut, men det derre dekkenet de tar på meg i kulden.

...MOT STORE, HVITE SKOGEN TAR JEG VEIEN.

Klar og kledd for vær og føre.

Tilbake til min barndoms vinter.

Da jeg fikk disse bildene  fra Inger i går kveld, begynte en sang  av Margrethe Munthe å surre i hodet mitt. Det er sangen: Jeg snører min sekk. Den sang vi ofte på skolen og like gjerne fordi vi ønsket snø og skiføre, som at vi hadde det. 
I ettertid har nok antallet vintre med snøføre i Bergen blitt sterkt overdrevet. Det slipper vi i år, for hverken vi eller meteorologene, med sine statistikker, har opplevd makan. 
I Harstad varte og rakk det, før de kunne ta skiene fatt. På bloggen fra 9.febr. , viser bildet, at det er forsatt snøfritt. Til stor glede for skientusiastene fikk også Nord Norge skiføre. Da var det også tid for Ami sin første "skitur"
Dagens tur for Ami og Inger gikk til Folkeparken. Den ligger like i nabolaget og er et av Ami sine faste turområder. 
Forsto jeg Inger riktig. gikk Ami både pent i båndet sitt og stort sett også utenfor løypen, slik at de kom seg fremover, om enn med litt stopp for snusing og lukting. Det hører liksom med. 
Jeg begynte i dag med en sang fra min skoletid. For også å avslutte på samme måten og på gammel skolestilvis sier jeg: " Og alle var enig om at det hadde vært en fin tur".

men med et varmt fleeceforetdekken og noen kjærkomne solståler, blir det tross alt komfortabelt for de små. Nå vil sikkert mange reagere på at "våre kuldegrader" bare er barnemat i forhold til hva deres gradestokk viser. Men når luften her har høy luftfuktighet, for ikke å snakke om vind i tillegg, skal jeg si at det kjennes. 

Dette er ikke ment som noen klagesang, for jeg liker vinteren. Så lenge det er kaldt, er hundgården tørr og hundene så reine på labbene. I morgen er det meldt snø her også. Hadde dachsene visst det, hadde nok de også gledet seg. Da glemmer de liksom både tid og kulde, og det går i hundre så snøføyken står. 
I dag var det mer fristende å trekke innendørs og nyte varmen fra ovnen. Astra okkuperte plassen nærmest ovnen, og da mener jeg helt inntil. Forstår ikke at hun holdt ut. Flickan og Atie måtte vel også kjenne seg lettere kokt, for de lekte noe, som kunne minne om sisten. Cerinne virket litt skeptisk, så hun overvåket det hele. Hun er en skikkelig hønemor, når det gjelder Aino og Atie. 
Og mens resten av gjengen fant roen på hver sitt utvalgte sted, fant Ares frem lekene sine.


Ares har samlet i lader. Jo flere, dess bedre.

 
Ares og Astra er våre to eldste hunder. Av disse to er Ares, i særklasse, leken. Nå er det ikke så mange leker som overlever når Ares har "lekt" med de. Han går nemlig systematisk til verks, og da mangler lekene både lyd og mere til. Unntaket er noen gummihjerter. De begynner å bli riktig så gamle, men fortsatt like populære. I tillegg henter seg alltid et hjerte eller et tau, når han skal ta imot oss. Når han er i "leke-lune", er det nok at en av oss har vært ute av rommet en liten stund. Hvis vi skryter av at han har fint hjerte, lager han lyder, vrikker på det, som vrikkes kan og holder helt på å "gå ut av sitt gode skinn."
Ares liker å samle lekene og ha litt å velge i, mens de andre dachsene synes det er mye gøyere å "kjempe"  om et tau eller stjele fra en av de andre hundene.