BLOGG


31.jan.2012 LETT BLANDING IGJEN

KVELDSRO.....

....ble det ikke mye av i går, da "teknikken" på hjemmesiden spilte meg et puss, slik at det ble lagvis med bilder og tekst i en salig blanding. Noe klarte jeg å ordne, og noe "forsvant" Jeg skal prøve å sette inn igjen fra NM og enkelte bilder, men mitt sure/oppgitte innlegg om løshunder, regner jeg ikke med at noen kommer til å savne.
Men i dag har jeg ingen grunn til å være verken oppgitt eller sur, passelig kaldt og mer eller mindre skyfri himmel. Det visste hundene å nyte i fulle drag, både luftegårds,- og Viken-gjengen.
Ulf var i skogen med Svea, så vi rådde grunnen på hjemmebanen.
Aino i "Solviken"

Etter hvert var hundene godt fornøyd, trakk innendørs og beslagla plassen ved ovnen, på det varme badegulvet og ellers rundt omkring,.....
Luna på sin nye plass

...men ingen av plassene kan måle seg med Celeste Luna sin utvalgte plass. Dette blinkskuddet la Elin ut på FB i går, og jeg måtte bare spørre om å få låne det. Tusen takk for at jeg får dele det videre.
Men jeg fikk mer å le av i går kveld. Jeg snakket med Inger, min svigerinne som eier Ami. Jeg har tidligere skrevet om at hun har hatt med Ami på sykehjembesøk og i barnehagen sin og gledet både gamle og unge med besøkene. Når han er i barnehagen, pleier det å være en håndfull unger, som får holde i hver sin bit av båndet, mens neste gruppe venter på tur. 
Bianca 5 1/2 år var med på en av rundene i går. Mens de andre ungene (og foreldrene også) er opptatt av og lei seg for, at Inger skal flytte over til en annen barnehage, var det helt andre ting som opptok Bianca. Hun lurte på om hun kunne få Ami når Inger døde. På sin rolige og pedagogiske måte forklarte Inger, at siden hun verken var syk eller spesielt gammel, var det mest sansynlig at hun levde lengst. Samtidig roste hun jenten som tenkte på Ami og ville ta seg av ham, hvis han ble alene. Så fortsatte turen og barnehagedagen og. Da Bianca skulle hjem for dagen, fikk Inger følgende avskjedshilsen: "Inger, jeg er så glad at jeg skal få Ami, når du dør"
I påvente av de nyeste bildene fra barnehagen, fant jeg frem bilder fra i sommer, da Ami  "måtte" gå mange runder, for de jentene var litt for store til å godta hver sin bit av et hundebånd.


27.aug.2011 AMI OG VENNER,...

og først ut var Thia Maria.

BEST Å TA DET LITT FORSIKTIG,...

MEN SKEPSISEN FORSVANT RASKT

MANGE SOM VIL GÅ TUR MED AMI,..

SOM GIKK RUNDE.....

ETTER RUNDE MED KJEKKE JENTER

SELV FRA DE SOM JOBBET PÅ EBBESTUA SITT GÅRDSMARKED,...

NESTEN RART, MEN OGSÅ GODT Å KOMME TILBAKE TIL HYTTEN,...

..både for å finne roen og fordøye alle inntrykkene.

30.jan.2012 GRATULERER MED DAGEN HANS CHRISTIAN!

Det har bare gått en uke siden HC sin store operasjon, men ikke uventet insisterte han på å reise hjem så snart legene, om enn under tvil, turde å permitere han. Nå kan han slapper av hjemme, men må også jevnlig innom sykhuset for sårstell og medisinsk oppfølging.
I dag tok Ulf og jeg med pizza og kake og dro ut for å feire dagen hans. Madeleine var da fremdeles på jobb, men så var jo også tanken at vi skulle korte ned litt på ventetiden. 
Det ble en koselig stund, først sammen med HC og hundene, og også Madde, da hun kom hjem. Men det beste av alt var, at nå kan vi se at det går fremover med Hans Christian. Han har fått tilbake litt farge, fått øyebryn igjen, antydning til litt hår så vi også, og han har til og med barbert seg for første gang på 7mnd. 
Vi gleder oss sammen med han over hvert eneste fremskritt. 
I dag koste vi oss også med mimring fra bursdagsturen hans fra 2 år tilbake. Den deler vi også gjerne, mens resten av denne dagen lar vi være familiær og privat.


30.jan. 2010. Gratulerer med dagen HC!

Skål, og gratulerer med dagen!

To trøtte turister.

Så nærmer det seg slutten på en lang og begivenhetsrik dag for mor og sønn. Allerede kl 04.30 ringte vekkerklokken, og tre kvarter senere plukket vi opp Hans Christian. 
Vi var så tidlig fremme i Praha, at vi fikk mer eller mindre hele dagen på oss tilåvære og turister, samtidig som vi har feiret Hans Christian. 
Nå har vi nettopp kommet tilbake til hotellet ettermiddagscruice på elven. Vi er både vel fornøyd og ganske slitne etter alt vi har opplevd i dag.
Et yrende folkeliv overalt.

Tjuvstart i Praha.

Morgendagen blir den store sight-seeingdagen for oss, men allerede i dag tjuvstartet vi litt på egenhånd. Været var strålende,og som vanlig, var Praha full av turister. I tilegg har også de fleste tjekkere lørdagsfri. Dermed ble det dobbelt opp i gatene. Det var et yrende folkeliv, som mange steder resulterte i trengsel.
Når vi nå snart tar kvelden, er vi både slitne og full av inntrykk. Det skal bli godt med en normal-lang natt. I morgen er vi klar til nye opplevelser i en av europas vakreste byer.

Fra Karlsbroen med Prahaborgen i bakgrunnen.


31.jan. 2010. "På kjøretøyet skal storfolk kjennes".

Det er ikke hver dag vi kjører rundt i en 80 år gammel tjekkisk carbriolet.

Prahaborgen

Denne fryktinngytende borgen klorer seg fast til åssiden og har i århundrer holdt byen i sjakk. Historien til Praha starter med borgen, som ble grunnlagt på 800-tallet og har hele tiden hevdet sin stilling som maktens sete i Bøhmen. Innenfor borgens murer finnes et slott, tre kirker og et kloster.
Etter en storbrann i 1541, ble bygningene gjenoppbygd i renessanestil. Fra 1918 har borgen vært sete for republikkens president.

HC har beundret utsikten og tatt bilder.

Litt av utsikten utover byen.

Nok en vellykket dag.

Vi fikk se og oppleve utrolig mye på rundturen vår i Praha. Sjåføren var en trivelig kar og flink guide. Før og etter turen var vi turister på egenhånd, bare avbrutt av litt handling og inntak av mat og drikke. Hans Christian fotograferer ivrig i vei på sitt nye speilreflekskamera, og i dag satte han rekord. Han tok 155 bilder. Kjekt når gaver faller i smak og kommer til nytte.
Det vet jeg at ølet vi kjøpte til Ulf i dag også gjør. Den spesielle sorten har jeg bare funnet et sted, og hver gang jeg er i Praha, tar jeg metroen ut dit. Riktignok er det litt tungvint at flaskene, som foresten har patentkork, må pakkes i kofferten. Det oppveies av en meget fornøyd mottager.

Fra inngangen til Prahaborgen.

1.febr. 2010 Takk for oss.

Nasjonalteatret, med et tak dekorert med rent gull, har dominert høyre elvebredd sin silhuett helt siden 1860-årene.

Gatelangs i Praha.

Alt har sin ende, også vår tur. Etter tre innholdrike dager, reiser vi hjem i morgen formiddag. Hans Christian harbåde fått feiret dagen sin og opplevd Praha for første gang. Jeg har etterhvert besøkt byen mange ganger, og det har vært spesielt kjekt de gangene jeg har hatt barn og barnebarn med.
På dagens side lar jeg bildene spille hovedrollen sammen med noen korte kommentarer fra meg. Det blir bare en liten smakebit, for denne byen har så mye å by på. Et besøk er absolutt å anbefale. 
Fra i morgen av er det igjen hunder og dagliglivet vårt som blir prioritert.
Den astronomiske klokken er en av Prahas mest besøkte turistatraksjoner.

Solur og måneklokke

En annen slags klokke, måneklokke på denne husveggen og solklokke på husveggen på andre siden av gaten.

Mot høyre elvebredd

Utsikt mot Nybyen, Starè Mêsto. Her finnes også Nasjonalteatret og "Det dansende huset"

Utsikt fra Nasjonalmuseet.

Vàclav-plassen hvor studenten Jan Palach brente seg til døde i 1969. Her fant også demonstrasjonene mot politibrutalitet sted. De førte til fløyelsrevolusjonen og til kommunismens fall. Dette skjedde i november 1989.

Typisk gatebilde fra Praha. Vinter og kulde intet hinder.

29.jan.2012 HILSEN FRA ANTE

Hei! 

I dag gikk søndagsturen sjøveien. Ante ble så glad når han fikk redningsvesten  på, og enda gladere ble han når han så hvor vi skulle: en liten tur til hytten! Den lille viken nedenfor hytten virker til å ha sin egen lille mikroklima. Her sitter man i le for vinden og kan nyte den første varmen fra Solstrålene.   

Ønsker dere en riktig fin søndag! 
Klem fra Kikki, Ante og resten av familien.   
Bjørn Einar og Ante, to sjøvante karer

TEKNISKE PROBLEMER

Starten "forsvant", men blir ordnet, når jeg får tid.

Takket være et tilbud Bergens Tidende hadde for abonnentene side, fikk vi ikke bare en fin NM-dag på Voss, men også busstransport fra Åsane og helt opp til arenaen. Det sparte for mange skift mellom buss og tog, men aller mest sparte vi tid. 
Vel fremme på arenaen, fant vi oss en god plass, hvor vi fikk med oss både start, passeringer, skibytte og mål. 

Og snudde vi oss, kunne vi følge med løperne på storskjerm. Forholdene, der vi sto, var så bra, at holdt oss til denne plassen hele dagen. 
De som har mer greie på slikt enn meg, fortalte at det skulle være 15000 tilskuere i dag. De lot høre fra seg med heiarop og bjeller, og selv om stemningen nådde sitt høydepunkt til vinnerne, var de raus med heiingen til alle.
Vi fikk med oss både damenes 15km, kombinert langrenn og herrenes 30km. Riktignok måtte vi returnere til bussen vår, da Martin Johnsrud Sundby gikk i mål og heller ikke fikk med oss den spennende duellen om sølvplassen, var dagen som helhet utmerket. 
Men det var godt å komme hjem igjen også, og selv om hundene hadde hatt tilsyn, fikk de en lufterunde, før vi selv laget oss mat og fikk i oss noe varmt å drikke. 
Både Ulf og jeg har lastet ned hverandres bilder, så noen kan vel dukke opp dobbelt.

27.jan.2012 DACHSESKAPET MITT

FRA ØVERST....

TIL NEDERST,.....

DEN SOM IKKE FÅR PLASS,...

OG DACHSEN TIL "BESVÆR"

Dachsefigurene er kommet i hus på forskjellig vis. Jeg er alltid på utgikk etter nye dachser, så de fleste har jeg kjøpt selv i inn,- og utland. Noen har jeg fått i gave, mens andre er besørget eller hintet om av andre med samme samledilla, som meg. 
Men så var det den "besværlige" dachsen da. Den er kjøpt for noen år siden, da datteren og familien bodde et år i Spania. Jeg var på besøk flere ganger, og det ble alltid litt for mye bagasje, da jeg skulle reise hjem. Men på det siste besøket burde jeg jo få med meg det meste hjem.
Dachsen i støpejern ble lagt i bunnen av håndvesken min. Utenom vanlig og "nødvendig" innhold i enhver dames veske, puttet jeg også ned speilreflekskameraet og toppet det hele med to seranoskinker á 6kg. Jeg hadde undersøkt at det var lovlig å ta med seg vacumpakket kjøtt, men følte meg likevel ikke helt trygg. 
Det var ikke helt enkelt å komme seg gjennom sikkerhetskontrollen med cabinkoffert og pc og samtidig late som jeg bar en lett "håndveske"
Ikke uventet ville de sjekke "håndvesken" etter at den hadde vært gjennomlyst, så jeg trakk automatisk opp seranoskinkene. Jeg var jo overbevist om at de var problemet. Nei, de ble lagt fint tilside, og jeg ble bedt om å tømme videre. Opp kom både kamera, lommebok, lesestoff, i-pod og alt det andre. Til slutt var det bare dachsen som lå igjen i vesken. Men den skal jeg si at de var interessert i, så den ble ikke bare undersøkt, men gjennomlyst på kryss og tvers. Først da ble sikkerhetsvaktene overbevist at jeg bare samlet dachsefigurer og ikke fylte de opp med ulovlig stoff. Deretter "gikk jeg fri" og kunne starte å samle sammen alt som skulle tilbake i vesken. Jeg var ganske svett, før jeg var ferdig med nedpakkingen og i tillegg fått på meg yttertøyet, støvlettene og det andre som må av i sikkerhetskontrollen.
Bare i en liten bisetning, så hadde i lang tid mye god mat av de to seranoskinkene.

26.jan.2012 HELDIGE VARRIER

ATIE

Nå er ikke deler til elektrisk verktøy min sterke side. For å være ærlig er jeg mer eller mindre renons, så Ulf skulle selv ta turen opp til Claes Olsson for å få tak i en del til boremaskinen. For å komme opp til Åsane Senter, hvor butikken ligger, må han passere Ulsetåsen. Det er et flott område, som vi bruker både til turgåing og trening med hundene, og i dag fikk Aino og Atie være med Ulf.  
AINO

Stemningen var høy, da de oppdaget at de kunne boltre seg i snø igjen. Her hjemme kan vi i beste fall kalle det som ligger igjen, for enkelte snøflekker. Ulf tok mange bilder fra turen, noen fikk jeg og flere pluss litt mer facts fra turen finnes på http://www.kennel-captator.com
ATIE

Bildet ovenfor kan kanskje misoppfattes, men Ulf fortalte at begge to var både lydige og kom på innkalling. 

Som den frysepinn jeg selv er, tenkte jeg at Aino og Atie sikkert ville sette pris på å få en god og varm stund i pleddene sine. Aino "grov" seg ned, så nesten bare snuten stakk fram,.....

...mens Atie foretrakk Ulf sitt fang, da han satte seg ned for å lese bruksanvisningen til  lyset, som skulle han skulle montere i dachseskapet mitt. Det var dette prosjektet, som var grunnen til at Ulf måtte på butikken etter verktøydeler.

Men nå er de upraktiske lampene i skapet byttet ut og de nye led-lysene på plass. Det som gjenstår er å få vasket ut skapet og figurene tilbake på plass, så skal figurene få fremstå i en glans, de aldri før har opplevd.
Ellers noe nytt i dag? Vi har bestilt tur og biletter til NM langrenn førstkommende lørdag på Voss. Og med min redsel for å "fryse i hjel" må jeg forsøke å få fatt i en varm bukse til denne turen. Selv om jeg er gift med en av Fjällrevens mest trofaste tilhengere, tar ikke jeg risken på en hel dag utendørs i en slik bukse. Det må nok vattering til, for at jeg skal bli fornøyd, og i morgen skal jeg avsted for å lete etter en. 

25.jan.2012 BARE EN LITEN "SNUTT".....

....som først viser den mye omtalte og dyktige  Astra, som er oldemor til Varriene. Bildet hennes ble glemt i går, men her er hun, en sprek eldre dame. I motsetning til Ares broren hennes, har pelsen den samme fine viltfargen, helt fri fra grå hår. 
Astra nyter nå sitt otium som pensjonist og har dermed enda bedre tid til å være mors skygge.

Caïssa og Celeste Luna på vei til Oslo og sine nye hjem

I dag fikk jeg koselig  oppdatering fra Ann Kristin. De koser seg fortsatt sammen med Caïssa. Hun er med AK på jobben, og der oppfører hun seg eksemplarisk. Der har Caïssa vært med på både byggemøter, befaringer og prosjekteringsmøter. Hun sjarmerer alle, og ingen har innsigelser på at en nydelig liten valp er med. 

På interne møter må hun vente på kontorplassen til Ann Kristin, og da gråter hun en 5 minutter, men så gir hun opp og ruller seg sammen og sover igjen.

Nå  spiser stort sett opp maten sin, og hun har lagt på seg 1 kilo på denne tiden og veier nå 2,6 kg. 

Caïssa har hatt et eksem i ørene som klør litt, så idag da de var hos veterinæren for å ta vaksine, viste AK ørene først. Det viste seg at hun har en betennelse i øret med sopp, så vi fikk en kur til å dryppe i ørene, og legen ville ikke gi vaksine før hun var ferdig med kuren. Vi får håpe at kuren virker og at Caïssa slipper å plages med ørene. Caïssa skal tilbake på sjekk om 14 dager, og hvis ørene er blitt fine da får hun også vaksinen.

 

 Dagens bilde av de to søstrene, fikk meg til å finne frem bilder av Aino og Ami, da de var på samme alder, som C-kullet er nå. 



Klar til bytur 14.okt. 2009.

Det er alltid spennende å førsøke noe nytt. I dag besto det i å ta bussen til byen (med buss-skifte underveis) og gå tur alene med begge valpene i bånd.
Tidligere har de kjørt mange ganger med bil, så bussturen ble like uproblematisk, som jeg hadde forventet.
På grunn av at de satt rumpe mot rumpe i vesken, var det bare Ami som hadde utsikt ut. Aino satt med hodet mot midtgangen og nøt all den oppmerksomheten hun fikk og tiltrakk seg av medpassasjerene.

Her troner Ami.

Aino liker å ha overblikk.

En liten pause i Byparken.

Etter å ha å ha gått både gatelangs og på byens stostue, Torgallmenningen, var det godt med en liten pause i Byparken.http://www.utdanningibergen.no/index.asp?ID=508

24.jan.2012 CELESTE LUNA, del 2

Luna er veiet og funnet akkurat passelig.

Gårsdagens blogg viste hvor godt forholdene er lagt til rette for Luna, slik at hun verken skal fryse eller bli sliten, når hun er utendørs. I det hele tatt råder ingen tilfeldigheter, når det gjelder tilvenning, oppdragelse og ikke minst spising. I likhet med Aino, er Luna ingen storspiser og kan vel trygt bli kalt "frøken gullmunn", akkurat som tanten sin. Men Elin passer på, og vekten viser at hun legger nok på seg. Jeg tok en ekstra veiing av Aino også, og da stoppet pilen på 4,3kg, enda hun har vært veldig pirkete med maten i det siste. 
Å finne rare liggestillinger er bra, med publikum bedre og aller best med respons. Da klovner hun videre.

Ja, det er vanskelig å se seg mett på lekne valper. Da kan jeg glemme meg helt bort. Selv om vi nå er "valpeløse," er det mye lek og morro i flokken,....
Ares er fornøyd og vil inn i varmen.

...og de eldste er intet untak, selv om Astra og Ares fyller 10 år til høsten. Riktignok foretrekker Astra å være mors skygge, fremfor lek og morro, men det oppveies til de grader av broren. Ares er bare blitt mer og mer leken med årene. Han har et rikholdig utvalg av tau og gummihjerter. Dette er de eneste lekene som overlever i hans nærvær. 
Vi trenger ikke gå lengre enn ut av rommet, for at han skal vise seg frem med tau eller gummihjerte i munnen. Muntre tilrop fra oss, bare øker intensiteten og vrikkingen på rumpen. 
To snøprinsesser

Aino og Atie mangler aldri noen å leke med. De har hverandre og resten av flokken, og det er alltid noen som kaster seg med, enten spontant eller revet med av de små. Varriene også høyt i kurs hos hannene, og det både benytter de seg av og nyter i fulle drag. Det eneste som kan måle seg med det, er at de får hele hundegården for seg selv, bare sammen med mamma Cerinne. Den gleden og nytelsen er i aller høyeste grad gjensidig, og morslykken formelig lyser av Cerinne

Captators Cerinne er stammoren i Kennel Varri. Lik sin egen mor, Astra, har hun vært en omsorgsfull og meget god mor for valpene sine. 
Et lite tilbakeblikk på Cerinne og B-kullet:


 Cerinne gått i god skole hos Astra, sin egen mor. Hun er nemlig ekspert på å dele inn sengen i adskilte "avdelinger".
Det er nok både nødvendig og godt for Cerinne med en liten ammepause, og valpene har vel heller ikke vondt av et lite avbrekk i sugingen.
Det gjelder å ordne seg, en avdeling for mor og en annen for barna.

Det som er så spesielt med Cerinne, er den gleden hun har, når hun får leke med valpene sine. Men det slutter ikke der. Nå nærmer Aino og Atie seg 3 år, men de stundene mor og døtre får arenaen for seg selv, er noe eget for alle parter. Da blir alle tre, som "barn igjen", leken går livlig, og slik kan de holde på i det uendelige.
Cerinne er mor til Varris A,- og B-kull, men er pensjonrt nå. 
Atie førte arven videre med C-ene som ble født 2.nov. 2011. Neste gang blir det Aino sin tur, og vi ser frem til et virkelig nytt og spennende kull.

23.jan. 2012 EN SNARVISITT?

Invitasjon til lek

Ikke godt å si, men de firbeinte visste iallefall å sette pris på snøen, som møtte dem i morges. Uten untak elsker hele flokken å få være ute i snøen, og Aino og Atie var ikke sene med å kaste seg inn i ellevill lek.
"Overtalelse" til mer lek.

For utenforstående kunne det kanskje oppfattes som reneste brytekampen, men det var bare måten de de brukte, hvis den ene slakket på tempoet eller tok en liten pause. Her skulle tydeligvis hver liten stund med snø nyttes til fulle, for det er lenge siden de kunne bakse og "ploge" i snøen.



De er ikke så heldige som Celeste Luna, som virkelig har kommet til et vintereventyrland, i hvert fall sett med mine og dachsene sine øyne. Elin skriver at Luna også elsker å være ute i snøen. For sikkerhets skyld lar de ikke henne være ute for lenge av gangen, og dessuten er hun utstyrt med et godt og varmt dekken, som holder snø og kulde vekke på de mest utsatte stedene.
Luna ploger seg frem.

Likevel kan ikke dette måle seg med fremkomstmiddelet hennes. Det sies at på kjøretøyet skal storfolk kjennes, og i den kategorien hører i hvert fall Luna til.
Flinke Felix og Luna på tur.

På lengre turer går Luna noen strekninger, men stiller også med sparkstøtting og privatsjåfør. Elin har festet en kasse til setet. Der har hun lagt både et lammeskinn og et pledd. Bestevenn Felix sørger for fremdriften, mens Luna selv troner som en dronning i kjøretøyet sitt. 
Utrolig kjekt med alle bildene og mailen, som jeg fikk fra Elin i dag. Jeg sparer noe av dette til i morgen, men takker hjerteligst nå for alt sammen.
Det var i grunnen praktisk at hundene ville være så mye ute i dag. Ulf kom seg på en fototur, så det er fine vinterbilder fra Salhus på http://www.kennel-captator.com
Jeg valgte å holde meg mest mulig innendørs or nær telefonen. Hans Christian hadde en operasjon i dag, og ventetiden falt lang, til vi fikk høre at operasjonen var overstått og hadde gått fint.
Hvis alt går som forventet, blir han flyttet over på kirurgisk sengepost i morgen. Deretter får vi avvente til han orker å ta imot besøk. Nå krysser vi fingre for at dette var siste inngrep i forbindelse med kreftsykdommen. Nå trenger han å få bygge seg opp igjen og kunne gå lysere tider i møte, uten sykdom og tøff behandling.

22.jan.2012 TUR TIL MELAND,.....

Kveldsstemning på Fløksand

FOR Å SE SOFIE SPILLE HÅNDBALLKAMP

Kampen skulle starte kl 13.00, og på vei til hallen traff vi på mange som var ute i de fine været. Vi har ikke vært bortskjemt verken med oppholdsvær og vindstille i det siste. I dag hadde vi til og med sol, så mange hadde også funnet veien til Tellevik Kystfort, //home.hib.no/mediesenter/krigsminne/tellevik/index.htm som vi passerte rett før vi kjørte over Norhordalandbroen.

Nordhordlandsbrua går over Salhusfjorden/Osterfjorden og forbinder Flatøy i Meland kommune med fastlandet ved Hordvik nord for sentrum iBergen kommune.

Den ble åpnet i september 1994 og er en del av E39 (Hordaland). Med 1614 meter er den Norges nest lengste bro. Over skipsleia er den enskråkabelbro, mens resten av anlegget er en flytebro på 1 243 meter. Det gjør den til verdens lengste flytebro uten sideforankring. 

                                                                                Fra Wikipedia

Lillesøster Stella

Vi var ute i så god tid, at vi tok en ekstra runde bortom bensinstasjonen og kjøpte avis og noen boller. Det satte i hvert fall Stella pris på, for ventetiden kan falle lang for en liten tulle, som måtte "stille" allerede på oppvarmingen. 
Under kampen var hun virkelig med. Hun støttet begge lagene og klappet iherdig i hendene uansett hvem som scoret.

Sofie spiller håndball på jente 1999 i Holsnøy Idrettslag. Dagens kamp gikk i Meland Aktiv, en av de mange flerbruks,- og idrettshallene som Trond Mohn har finansiert i Hordaland de siste årene. Takket være han kan barn og unge drive med fritidsaktiviteter i trygge og gode arenaer, i langt større omfang, enn de frivillige organisasjonene kunne klart alene. 
Jeg har alltid vært en ihuga tilhenger av "lagspill" og at det er en stor fordel at flest mulig barn får ta del i dette, enten det er ballspill, kor, speider eller musikk-korps. Av egen erfaring, både fra egen barndom og med våre barn, vet jeg at disse aktivitetene også fordrer mye fra foreldrenes side. I tillegg til selve aktiviteten, kameratskapet og alle opplevelsene, ser jeg på det som en "invistering" til voksen,- og arbeidslivet. Nå vektlegges lagspill, lagånd og teambuilding i stadig større grad. Stadig flere bedrifter bruker tid og ressurser på dette, og hvis de ikke ordner det internt, finne det mer enn nok av tilbud fra firmaer, som har spesialisert seg på dette området.

DAGENS BONUSBILDE AV AINO,....

.....bare for å vise, at hun er like flink til å stå på to, som mamma Cerinne.

FOR DE SPESIELT INTERESSERTE

                                 GAVER FRA TROND MOHN

Han er en stor bidragsyter til norsk idrettsliv og forskning og har en rekke tillitsverv. Han har blant annet støttet byggingen av en ishall i Bergen Vest med 15 millioner kroner og i 2006 bidro han med over 45 millioner kroner for å bygge nye fotballbaner i Bergen og 100 millioner til Universitetet i Tromsø. I 2009 gav han Tromsø Idrettslag en gave på 10 millioner for å støtte klubben i et økonomisk vanskelig år. Totalt har han gitt over 700 millioner i pengegaver til forskjellige formål innen utdanningforskning og idrett.

Han var medlem av representantskapet i Bergen Bank (nå DnB NOR) i perioden 1984 til 1989.

Trond Mohn er kommandør av St. Olavs Orden.


21.jan.2012 ØNSKER JEG ALLE EN FIN LØRDAGSKVELD,...

...og da jeg har nedprioritert fotografering i dag, blir det reprise på et bilde, som jeg tok nøyaktig for to måneder siden. Det er utrolig hvor fort tiden går, og det merkes spesielt på den oppvoksende slekt. Det gjelder såvel for dyr, som for mennesker.
Årstidene deler opp året, og selv om vi her vestpå kan lure på hvor vinteren ble av og om den i det hele tatt kommer, kan vi uansett se frem til en ny vår. Det er den fineste årstiden på Vestlandet. 
Enn så lenge får vi smøre oss med tålmodighet. 


Sov du vesle spire

Sov, du vesle spire ung,
 
ennå er det vinter,
 
ennå sover bjørk og lyng,
 
roser, hyasinter.
Ennå er det langt til vår,
langt til rogn i blomstring står.
Sov, du vesle spire,
ennå er det vinter.

Himlens sol ser ned på deg,
solskinnskyss den sender.
Snart blir grønt langs sti og vei,
småblomst varmen kjenner.
Enn en liten solskinnsbønn:
Vesle spire, bli snart grønn!
Himlens sol ser ned på deg,
solskinnskyss den sender.

Zacharias Topeliu

20.jan.2012 FORANDRING FRYDER

Selv om det ikke kommer frem på dagens bilder av Aino, så var hun på fototur sammen med Ulf og Fargo. Det må man inn på http://www.kennel-captator.com for å få med seg. 
Men at Aino nå bare har finpuss og halen igjen av nappingen. Ulf tok en runde for meg i går kveld, mens jeg holdt, for Aino var ikke spesielt samarbeidsvillig. Men det var visst glemt i dag, så i dag har hun vært en skikkelig "pappajente" Jeg måtte se to ganger om det virkelig var liv i henne, da de to tok en ettermiddagslur i godstolen. Mens Ulf både våknet etter normal tid og drakk kaffe med meg, lå Aino fortsatt likeurørlig og ikke så mye som pliret på et øye. Ja, det er ikke noe å si på sovehjertet hennes i hvert fall.
Cerinne var foresten den tredje som delte på godstolen, og hennes middagslur var av den mer hørbare sorten, med et snork både i ny og ne.

Cerinne hørtes også tidvis godt på vår fototur. Jeg var ikke i tvil, da hun plutselig begynte å gjø. Et øyeblikk etter så jeg også katten. Heldigvis trakk katten seg raskt unna, og Cerinne ble så fornøyd med seg selv, at hun tidde still og vi kunne fortsette turen i normalt tempo og uten gjøing. 

Siden Ulf fortalte at det var så surt, da han gikk tur, fikk Atie på seg et dekken over den nynappete pelsen sin. Cerinne har rikelig med naturlig "dekke" og mens jeg har dårlig samvittighet for at hun står på vent, er Cerinne nok tilsvarende glad for hver gang hun slipper unna.

For å være på den helt sikre siden, at vi ikke ble forstyrret av katter eller andre "ubedne gjester", både speidet og luktet Cerinne,.....

....før vi kunne nyte utsikten. Det var helt stilt på fjorden og ikke en eneste båt å se. Ikke så vi noen fugler heller, og det var kanskje like bra. Forleden dag fortalte Ulf at han så en ørn, da han var ute med hundene. 
Nei, takke meg til en katt som "måtte" skremmes og sjekking mellom steiner etter mink. 
Vi kom oss i hvert fall vel hjem, og samtidig tilbake til starten av dagens blogg, en lang og god middagslur for to velfornøyde dachser.

19.jan.2012 OM Å BITE SEG SELV I HALEN

Først må jeg få takke Kristin, matmor til Captators Bijou. Nå er ikke dette første gangen hun hjelper meg til å utvide dachsesamlingen min, for det har blitt både gaver, besørgelser og nyttige tips. I dag ble den nye ervervelsen hentet på posten og plassert i "dachseskapet" etter at den obligatoriske fotograferingen var unnagjort. I hundeverdenen er det delte oppfatninger om hunder, som biter seg i halen. Den bekymringen deler jeg ikke for salt,-og pepperdachsen. 
Mens mye synes å gå i en evig runddans, lar andre ting vente på seg.

Se bare på dette bildet, som jeg tok nede i Viken for nøyaktig et år siden. Slike dager lengter vi etter, men når jeg leser det jeg skrev da, oppdager jeg at mangt og mye av dagens situasjon, bare er en reprise. 

Napping av Aino, Januar "012

Da nappet jeg også og fortvilet over at det gikk tregt. Jeg hadde fått utsatt en operasjon i armen, men med utstillinger i vente, måtte vi til pers, både motvillige dachser og trege meg. Operasjonen fikk jeg i mars mens jeg var alene med 6 hunder og Ulf var på Gressholmen og på NKK-utstilling i Harstad. 
Operasjonen var vellykket, enn så lenge, men nå er det på'an igjen med napping til utstillingssesongen for noen og vanlig pelsstell for andre, for man får jo ikke lov verken å bøye eller bruke armen den første tiden.
Uansett er det bare en overgang. Da er det værre med dette evige regnværet og "kampen" for å ha nok reine matter til enhver tid.
Januar 2011 og en liten pause i nappingen.

Så lenge det er tørt og kaldt vær, priser jeg meg lykkelig. Da kan dust-texmattene ligge på i dagevis. Det siste regnværet sørget for at den gleden ble kortvarig. Første ladning gikk i maskinen allerede før frokost, og resten av dagen har det vært inn med en ladning, neste i tørketrommelen og de tørre på vent til jeg kunne legge på alle samtidig. 
Jeg lurer foresten på hvor lenge jeg kan tyne levetiden ytterligere av mattene. Kunne ønske noen kan fortelle hvor jeg fortsatt kan kjøpe matter til normal pris. De har steget til 700 kr stykket, og når jeg trenger minst 10 stk.,blir det penger av det.
I rettferdighetens navn var det normale nedbørsmengder i dag, med vekselvis snø, sludd, hagl og regn, men bakken er så mettet med regn, at det stadig vekk blir overvann.

Vinteren ser ut til å vente på seg, og i mellomtiden blir verken vaskemaskinen eller jeg, arbeidsledig.

Aino er "innhentet" til napping januar 2010.

18.jan.2012 HADDE DET NOK PÅ FØLELSEN,.....

...SÅ BÅDE FARGO,.....

....OG CERINNE SENDTE MEG BEDENDE BLIKK,....

....FØR DE PUSTET LETTET UT, DA DET VAR AINO SOM SKULLE TIL PERS.

For henne hjalp verken bønn eller bedende øyne. I beste fall kunne det blitt en liten utsettelse, men da jeg skulle "avløse" Ulf på fototur, åpnet alle himlens sluser seg igjen. Da så jeg ingen vits å ta med meg kameraet og gå ut. Det fikk holde med dagens bytur, hvor jeg høyst ufrivillig "fikk vasket meg" og ble søkkvåt, selv med regntøy og støvler.
Jeg hadde dagens EM-kamp mot Island i tankene, da jeg brukte utrykket å få vasket seg.
 
Vikingene var et folkeslag det ikke fantes maken til. De var også havets herskere. Det å ro til Island var en hverdagslig affære. På Island fikk de endelig vasket og stelt seg i de varme kildene. Ellers så de ikke ut i det hele tatt, for det var bortimot umulig å gjøre hjemme i kalde Norge. Dessuten mente også mange at det var teit. 
Dette var bare et sidesprang, og dessverre gikk heller ikke kampen Norge sin vei.

Hadde det ikke vært for mitt ukentlige legebesøk, hadde jeg aldri reist inntil byen. Vinden startet allerede i natt, men nå slapp jeg i hvert fall å bekymre meg for drivhuset.

 Aino ble nå grovnappet, og med litt hjelp fra Ulf i morgen, er begge Varriene klare. Da er Fargo nestemann i køen, så Cerinne kan enda slappe av noen dager, før det blir hennes tur. 

17.jan.2012 DAGMAR

Dagmar er et kvinnenavn som kan være dannet av det slaviske navnet Dragomir som betyr «elsket» og «fred». Valdemar Sejrs tsjekkiske dronning som døde 1212 i barsel het Margrete Dragomir, og forandret navnet til Dagmar da hun kom til Danmark. Navnet kan også være dannet av de norrøne ordene dagr, «dag», og már, «jente, jomfru».
Dagmey og Dagmor er norrøne former og Dagmár en gammeldansk form av navnet.
fra Wikipedia
Stormen Dagmar bragte så langt fra med seg fred, og elsket var hun i hvert fall ikke. Skadene hos oss er for bagateller å regne, for vi slapp unna med et ødelagt drivhus og skader på hundegården. 
Ulf var i Harstad, da første stormen satte inn, og jeg hadde ingen sjanse, verken til å få presenningen på plass igjen, og slett ikke til å få festet den. Dermed ble det enkelt for vinden å "plukke plater" som jeg fant igjen rundt om på tomten. Vi trodde fremdeles at vi skulle kunne redde drivhuset, da Ulf kom hjem og vi fikk festet presenningen på nytt. Vi skulle bare få unnagjort jul og nyttår først.
Den jobben slapp vi, for den nye runden med storm, som vi fikk 1.juledag, ga drivhuset "dødsstøtet"

Det er nesten for galt å vente på oppholdsvær, for å starte med rivingen, men å stå ute i regn og kuling fristet enda mindre. Først startet vi med platene, som lå inni drivhuset og som vi egentlig skulle sette tilbake på plass.

Deretter gikk vi i gang med å løsne plater. Det gikk for så vidt greit, men selvfølgelig var der noen gjenstridige plater. De hadde Dagmar tydeligvis oversett, så da måtte man bare stole på seg seg og ta i det man orket.
Til slutt hadde vi et anseelig lass, som vi fylte i bilen. Det kjørte vi direkte opp til gjenbruksstasjonen, og det var med stor lettelse vi returnerte hjem med tom bil. 
Selv om Dagmar har hovedskylden for at drivhuset vårt nå er historie, var det brunsneglen,http://no.wikipedia.org/wiki/Brunskogsnegl som var begynnelsen på slutten.
Dessuten er vi på Gressholmen store deler av sommerhalvåret, så da blir det planting i krukker på terassen, slik at.....

16.jan.2012 DELT GLEDE ER DOBBEL GLEDE

...men ikke en kong med deilig leverpostei inni. Den vil Luna ha for seg selv.

Jeg er så glad for at jeg har fått både bilder og oppdateringer fra en av valpene våre, og i dag er det siste nytt fra Luna, som gjelder. Men før jeg går i gang, må jeg få takke Elin og alle de andre valpekjøperne, som trofast bidrar på siden. Det er en stor glede, men ingen plikt, så dette må bli opp til hver enkelt. 

Utrolig kjekt å høre fra Elin at:
"Hun blir stadig tryggere hos oss, og vi koser oss masse med vår skjønne, herlige valp. Alle som møter henne blir øyeblikkelig forelsket, og hvem ville ikke bli det, hun er jo usedvanlig søt!? 
Fremmede er heller ikke like skumle lenger, det henger sikkert sammen med at hun er tryggere og skjønner at hun har kommet til oss for å bli, skjønt hun synes fortsatt det er tryggest å være hos en av oss første gang hun skal hilse på noen. Her om dagen var hun en hel dag hos farfar som etterhvert skal ha henne med på jakt, det gikk kjempebra".
Foran varmepumpen,en av Lunas yndlingsplasser.

Luna er veldig leken, og lekene får virkelig gjennomgå. I tillegg er hun snar med å stikke av med sokker og lignende, men forleden dag tok hun seg virkelig vann over hodet. Da hørte de plutselig en klynking fra henne. Hun hadde stukket hodet inn i en tøffel og verken så eller kom seg noen vei.
Heldigvis var det både hjelp og få, og med et hardt "lekeprogram" er det godt å få slappe. Og som dachser flest, har Luna funnet seg en varm og behagelig plass. Hun elsker å ligge og nyte den varme luften fra varmepumpen. 

Alt kler den smukke.

Matmor vil også at Luna skal være varm og god. Derfor har hun fått nytt fint dekken. Da blir hun verken kald eller syk, når hun er ute og leker i snøen. Elin forteller at hun ploger seg frem i snøen. Det minner meg slik om Katha, tippoldemoren til Luna. De siste to somrene har turen nordover vært uten Katha, men fremdeles er jeg klar til å stoppe hver gang vi ser en liten snøflekk, slik at Katha får ta noen "plogerunder" Det er fortid, men minnene vil alltid være der.
Også en hvilestilling

Sender de beste hilsener til alle C-ene sine familier. Det har vært en glede å bli kjent med dere alle og vite at hver eneste en av valpene har fått det så godt, som det overhodet går an å få det. Lykke til videre alle sammen!


Bare helt til slutt, vi har hatt dataproblemer i dag, så noen svar fra meg har latt vente på seg. 

15.jan.2012 ANTE, ALLES VENN OG VENN MED ALLE

I dag har jeg med enkoselig hilsen fra Ante. Da den kom i går, hadde jeg allerede skrevet  på siden, så Ante ble "satt på vent". 
Hvorfor jeg forklarer at Kikki skrev mailen i går, er nå mest for at dere ikke skal tro at vi plutselig har flere dager i strekk med finvær. Riktignok skal vi visst gå mot, både tørrere og lysere tider i slutten av uken, men akkurat det, tror i hvert fall ikke jeg, før det evt. inntreffer, og jeg ser det med egne øyne.

ANTE ER FLINK Å DELE

Hei! 

Måtte bare sende dette søte bilde av våre to go' gutter som tar seg en velfortjent hvil på sofan. Det er lenge siden været var såpass bra som i dag, og vi tok turen til Håøya, med primussen i ryggsekken. Der gikk vi tur, stekte pannekaker i det fri, og koste oss.   
Stien var nokså gjørmete, og Ante som er brun fra før var om mulig enda brunere når vi var ferdig med turen. Han måtte altså vaskes grundig før han slapp inn i stuen.   
Men etter et bad blir man gjerne litt kaldt, og da er det godt å ligge i sofaen foran peisen. Det synes også pusen Mika som deler sofa med Ante på bildet her.   
God helg! 
Fra Ante og familien.   

Ja, Ante er en trivelig og ikke minst sosial hund som elsker å være sammen med familien og vennene sine. Det gjelder både to,- og firbeinte, og selv om et hvert nytt bekjennskap er kjekt, har han sine favoritter. Når "lengselen" blir for stor, vet han råd.....

 JEG SKULLE ØNSKE DET VAR TO AV MEG....

...for i dag kjeder jeg meg litt.
En stund var det gøy med ballen, men nå hadde det vært artig å ha fått noen 4-beinte på besøk.
Enn så lenge legger jeg meg på badet og leker med speilboldet mitt.
Klem fra Ante

ENDELIG LEKEBESØK FOR ANTE,.....

så nå slipper han å ligge foran speilet og ønske, "at det var to av han", for i dag fikk han besøk av Milli. Vi kan bare gjette hvor mange godbiter det måtte til for å få de to til å sitte så fint.
Senere på dagen  var både Ante og Mika assistenter for matfar og parat til å "støvsuge opp" evt. "nedfallsfrukt" 

Og etter besøk av Milli, favorittvenninnen og vært assistent for matfar sammen med Mika, er ingenting bedre, enn en kosestund med Bjørn Einar. 

Kanskje tar de også en titt innom hjemmesiden. Bjørn Einar passer på å holde Ante "oppdatert" 
Bjørn Einar og Ante, to gode kompiser. Her får Ante se bilde av seg selv på hjemmesiden.

14.jan.2012 MED CORRADO OG JAROSLAV I SKOGEN

I dag hadde Ulf og Jaroslav avtale om å møtes på Ulsetåsen. Dette er et område, som vi bruker både som turterreng og treningsområde. Vi pleier også å ta valpekullene våre med opp dit. I dag var det Corrado sin tur, og han fikk også selskap av Aino. Og før jeg formidler litt fra dagens tur, "legger jeg inn" et lite tilbakeblikk.

På Ulsetåsen 8. okt. 2009

Da vi gjorde oss klar, virket været ganske lovende, (les: ikke syndeflod) men den gang ei. Vi ble så dyvåte, at valpene ble plassert inntil fleece-jakkene våre på hjemturen.
Men la meg begynne med starten av turen. Ami og Aino la trøstig i vei. Vi hjalp de ikke, så de måtte selv finne løsninger, når stien foran, var forandret til elv eller en stor dam. Det var tydelig at gårsdagens erfaringer, ble nyttet fullt ut.
Selv om været ikke var på vår side, hadde vi en fin tur. Valpene var i godt humør, og det var ingen syting eller sutring. Det var vi som valgte å bære de til bilen. Bare hodet stakk frem, der de "tronte høyt på strå." Valpene var så våte, og vi ville få de hurtig tilbake til gode og varme tepper. 

Utenfor turstien.

Bildet taler vel for seg selv. Slik ser det ut overalt. Stier er blitt elvefar, og marken er mer som en myr. Ja, det er på de stedene som ikke ser ut som endeløs gjørme. 
Her er vi på vei tilbake til bilen og rett før de fikk egnet "skyss"

TANTE AINO OG CORRADO

Aino venter på Corrado

Først fikk Aino og Corrado løpe fritt, tanten først og Corrado hakk i hæl. Det var stor stas for begge å treffes igjen. Aino nøt både respekten han viste henne og at hun fikk være læremester. Corrado var glad for selskapet og full av beundring over Aino. 

BLODSPORTILVENNING

Mens disse to løp rundt, lekte og koste seg, lå et lite blodspor og ventet og godgjorde seg. Nå skulle Corrado få en liten forsmak av aktiviteten, som han senere skal øves opp til. 
Jeg var fortsatt barnevakt, mens dette pågikk. Derfor foreslår jeg heller Ulf sin side, hvor han også skriver om turen og har enda flere bilder.

TAKK FOR HJELPEN OG BILDER TIL ULF...

..OG TIL AINO, SOM SIKKERT SATTE MER PRIS PÅ TUREN, ENN Å STÅ SOM NESTEMANN I NAPPEKØEN.

BILDER FRA TUREN TIL ULSETÅSEN

13.jan.2012 KVELDSRO PÅ MELAND

HVOR JEG PASSER BARNEBARNA

Den skal tidlig krøkes, som god "paddebruker" skal bli.

DERFOR BLIR DET BARE PAUSEFISK HER

Minstejenten sover, mens vi andre koser oss. Det får vi håpe at foreldrene, som har en velfortjent frikveld, også gjør. 
Ønsker alle en fortsatt god kveld, og på gjensyn i morgen. Da er jeg tilbake i Salhus.

12.jan.2012 VARRIS AINO

Selv med en stor hundeflokk i huset, kjennes det alltid tomt i huset, når et valpekull flytter ut. I mange uker har valpegården hatt sin faste plass i stuen og dagene vært innordnet stell og mating av de små og ellers gjort så godt vi kunne, for at de skulle få det beste utgangspunkt i livet. 
Heldigvis oppveier alle de gode tilbakemeldingene mye av savnet etter Canto, Corrado , Caïssa og Celeste. 
Overgangen fra omsorgsfull mamma til å være "fri og frank", har også gått fint for Atie. Hun og Aino er fortsatt mye sammen, enten de er inne, ute i hundegården eller på tur. Forandring på dette blir det først til sommeren, for da er det meningen å parre Aino. Nesten rart å tenke på at A-kullet fyller tre år 23.juni. Tiden går så fort, og for å friske opp litt, velger jeg å bla litt i gamle bilder og lese litt fra Aino sitt første år.

                          Scener fra et valpeliv

I dag har jeg funnet frem bilder fra små og store hendelser i lille Ainos liv. Av og til synes jeg det er koselig å ta frem gamle bilder og "oppleve" det jeg ser, på nytt. Håper at disse gamle bildene kan glede flere 
Dagens fotomodell er Varris Aino født 23. juni 2009.

                           13/7-2009 Første måltid med fast føde.

Det slår aldri feil. Indrefilét går ned på høykant.

                           10/8-2009 Lek og morro i hagen.

Aino nyter friheten utenfor valpegården.

                            10/9-2009 På tur i Viken.

Nå behersker Aino også tterreng.

                       12/10-2009 Utstillingstrening

Aino har vært på flere treninger, og nå står trening på bordet for tur.

                            6/11-2009 Bytur

Begynner å bli dreven både på bussturen inn til sentrum og å oppføre meg i byen.

                           16/12-2009 Litt uskikkelig og

Jeg har ikke lov å gå på bordet, men det er jo lov å prøve seg.

24.mars 2010 BLITT JUNIOR OG PÅ VEI TIL RINGTRENING 

På vei til ringtrening

11/4-2010 STOR PIKE, MEN FORTSATT HJERTEKNUSER

                   

Hjerteknuseren og linselusen Aino.

23/6-2010 BURSDAG


 Aino i full fart på bursdagen sin.

27/6-2010 RINGEN ER SLUTTET


Aino, rolig og fin, sammen med oldemor, Katha.
Dette er siste bildet av Aino og oldemor Katha, som gikk bort 2 dager senere. Nå er Aino den neste som skal bringe slekten og de gode egenskapene etter Katha videre. Det gleder vi oss til.

11.jan.2012 PELSSTELL


Ulf handler Aino til E 1KONK CK CERT 1BTK BIR på utstillingen i Tromsø, 
mai 2011

Selv om starten på utstillingssesongen vår, enda ligger frem i tid, må vi starte nå. Det er forsåvidt greit med de som skal stilles ut, for de må nappes i passende tid. Da er der værre med de dachsene som bare trenger vanlig pelsstell, for vinterstid melder dilemmaet seg, nednappet og fin, men dårlig egnet for turer i skogen eller vinterpels, til vinterkulden er over.
Nå har det vært et minimum av vinterdager her, men vi har vi jo ingen garanti 
for at vinterkulden uteblir.
Uansett har vi tre stykker som skal til pers i denne omgangen. 
I dag manglet jeg "fotograf", men så lenge verken hunder, prosedyrer eller "nappested" har endret seg, får det bli "same prosedure as every"

                 KLAR TIL DYST

Her er det ingen kjære mor.

FØRST EN GODBIT,....

I vaskeservanten finnes både godbiter og nødvendig utstyr.

I HÅP OM SAMARBEIDSVILJE;.....

Etter litt fornærmelse, glir godbiten ned.

ER I HVERT FALL JEG KLAR FOR NAPPING

Et godt tak, og så er vi i gang.

For de som lurer på omgivelsene, så er badet mitt faste "nappested." Der sitter jeg stødig, selv med urolige hunder. Dessuten har jeg den innstillingen at jeg bare bruker utstillingsbordet til lystbetonte ting. Har ingen bevis for at dette holder stikk, men jeg har gjort mitt valg. 
Nå gjenstår bare finpussen igjen på Fargo, men det får bli i morgen. Da står flere hunder for tur, og de som ikke blir tatt da, kommer til å bli Ulf sin jobb. Jeg skal nemlig møte onsdag morgen på Haukeland Sykehus, og hvis alt går etter planen, blir jeg operert i den ene albuen. Heldigvis gjelder dette venstre arm, men gipser de, blir jeg iallefall redusert når det gjelder napping. Derfor gjelder det å stå på nå, og så gjør det så godt når den jobben er unnagjort. 

10.jan.2012 HILSEN FRA AMI I HARSTAD,...

Ami og nydachsen

HVOR MØRKETIDEN NÅ ER OVER


Å eg veit meg eit land, langt der oppe mot nord, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord. Der eg gjerne er gjest, der mitt hjarta er fest, med dei finaste, finaste band.

Små hundevenner feiret sikkert solfest i år også.

Det er ikke alle dachser som er like heldig som Ami. Han har en hel barnehage som er venn med han. De har til og med vært og gått tur med han. Hvis jeg ikke husker feil, besto siste gruppen av 7 unger. Med ekstra langt bånd på Ami, fikk alle hver sin lille bit av båndet å holde i. 
Kjempehilsen  til alle dere flinke hundevennene som gikk i Inger sin barnehage. Nå har dere begynt på skolen, men nye forventningsfulle barnehageunger overtok "turgåingen" Ami er bare glad og fornøyd, så lenge han får være med.

Hele flokken samlet på Kulturhuskaien i Harstad.

Og det mangler ikke på "prosjekt" for den unge mannen. På det øverste bildet poserer han sammen med en dachsetavle, en julegave fra Anja, husets datter. Hun så vel både det praktiske og det artige med en tavle for beskjeder. Jeg er redd for at dagene med tiltenkt bruk, snart er over, for Jan-Helge har planer. Han er med i en gruppe som heter.....


                                   "FOLK"......

Matfar Jan-Helge på bass

MEN OGSÅ KJENT UNDER NAVNET "FOLK OG EN HUND"


Og det er for så vidt ikke så rart. Gruppen øver hjemme hos Inger og Jan-Helge, og like naturlig som Ami kryper inntil Jan-Helge, når han spiller gitar, inntar han plassen sin hos Jan-Helge og kontrabassen på øvingene. 
Gruppen er også rundt og underholder, og da er "politikken" deres, at de spiller for å spre glede, ikke for å få honorar. Det har mange institusjoner i Harstad og omegn nytt godt av.
Ami er selvskreven på disse konsertene. Da veksler han mellom å ta imot klapp og kos og å sitte sammen med musikerne og Jan-Helge. 
For ikke å henge ut noen, som tror fullt og fast på eget utsagn, utelukker jeg navn i dette: "Ami trampet takten, og han kunne teksten på sangene utenat"
Det kan i hvert fall Jan-Helge, men han liker uansett å ha et notestativ foran seg, og det er her dachsetavlen kommer inn. Nå vil han omarbeide overste delen av notestativet. Dachsetavlen skal bli øverste delen av stativet, slik at kritthyllen heretter skal holde notene.
Gleder med til å se det ferdig og venter i spenning på neste det dachseprosjektet ditt. 

9.jan.2012 HJERTEKNUSER CAÏSSA

Et blikk til å smelte av.

Lille Caïssa står på ingen måte tilbake for sine voksne medsøsøstre og brødre. Hun har også et blikk, som kan smelte gråstein. Dermed har hun sjarmert familien sin i senk og blitt familiens "nye midtpunkt" Det passer den unge damen, som har full fart, så lenge hun er våken. 
Ja, ikke hele tiden da, for innimellom tar hun seg noen høneblunder, og da er plassen foran peisen yndlingsstedet hennes. Tror det er mange smådachsefrøkner som misunner henne den plassen.
Da Caïssa bodde hos oss, opplevde hun bare noen få dager med snø. Derfor er det kanskje ikke så rart, at hun er snar opp de tre trinnene, for å komme seg inn etter tissingen. Caïssa liker ikke å bli våt og kald på magen,......
I "spesialdesignet" hundedekken

...men matmor Ann Kristin visste råd og fikset det i en fei. Så nå er Caïssa både varm og tøff i sitt "spesialdesignete og klippete ullsokkedekken" Og om ikke Caïssa er like imponert over at både matmor og matfar Atle har kommet i gang med kloklippen også, så er i hvert fall jeg det. Her er det kos, oppdragelse og stell i skjønn forening, alt til Caïssas beste. Hun kunne ikke fått det bedre. 
Dette pleddet har mamma,- og søskenlukt

Tusen takk til deg Ann Kristin, som lar oss få ta del i livet til den lille hjerteknuseren "vår" Vi savner både henne og søskene hennes, men sånn er det å være oppdretter. Vi lever på minnene fra de føste ukene, gleder oss når de får gode hjem og er like lykkelig hver gang vi hører noe fra "valpene våre" 
Tusen takk til hver og en av dere!

8.jan.2012 KALDT OG TÅKE,....

...men vi kledde oss bare etter været ( og sikkert litt til) Jeg har en mistanke om at jeg setter mer pris på å "pakke inn" dachsene, enn de føler behov på. Men de samarbeider i hvert fall, mens de får dekkene på og jeg skryter i vei om hvor fine de blir.
Jeg satte i hvert fall pris på at jeg hadde kledt meg godt, for det var skikkelig råkaldt ute. Og her skulle jeg komme med tabellen, som viser den effektive temperaturen når luftfuktigheten er så høy, som den var i dag. Ikke tale om at jeg fant annet enn tabeller om vind og temperatur, så dere får tro meg på mitt ord. Det var skikkelig surt og kaldt, men det ble også en fin tur.....

....og bilder, med en litt annen "vri" fra Viken. Det var nesten en trolsk stemning. Vi hørte også at det var trafikk på fjorden, men vi så ikke en eneste båt i den tykke tåken. Men nå var det ikke derfor vi var kommet heller. Først tok vi oss en runde i terrenget rundt, og da hadde jeg mer enn nok med å sørge for at hundebåndene ikke hang fast i busk og kratt. Derfor blir det ingen bilder mens vi var i farta,.....

...men så stilte de søte små seg så velvillig opp at det var en lyst. Antagelig har de etter hvert, at det blir uansett tatt bilder, og da er det jo like greit å få det unnagjort fort og effektivt.

Noen ganger går det tydeligvis for fort i svingene. Bare se på bildet. Her er mine votter plassert like strategisk som hundene. Og det blir gjerne værre bomskudd enn dette, i løpet av en fotorunde. Når jeg tenker tilbake med vår spede begynnelse med Kennel Captator sin hjemmeside. Da brukte vi film, som vi først leverte inn til fremkalling. Papirbildene ble så scannet, før vi kunne legge ut på siden. 
Neste forbedring og forenkling ble det, da vi kjøpte et og litt senere hver sitt digitalt kompaktkamera. Deretter fulgte flere digitale speilreflekskameraer, før vi endte opp med de vi bruker i dag. Ulf har et Nikon D3S, mens jeg har et Nikon D700. 
Det er jeg veldig fornøyd med, og når mine redigeringsevner av bildene ikke strekker til, deligerer jeg bare jobben over til Ulf. 
Jeg har foresten mange gode hjelpere med siden min. Valpekjøperne mine har i alle år vært trofaste bidragsytere. Det er ikke bare til glede og nytte for meg, men høydepunkter for mange av sidens lesere. Senest i dag fikk jeg mail fra en av de faste leserne i Sverige. Han hadde kost seg slik, da han leste om "kosejenten Luna" Han er langt fra den eneste som gir slike tilbakemeldinger. I morgen skal han og dere andre få en like trivelig kosestund med Caïssa, søsteren hennes. Fikk både mail og bilder nå mens jeg satt og skrev. Jeg sparer dette til i morgen. Men besøket som Ulf og jeg tok ut til HC, Madde og hundene, får dere på http://www.kennel-captator.com når Ulf og jeg har fått med oss dagens episode av "Uten grenser"

7.jan.2012 "KOSEJENTEN LUNA"...

...I EGEN "PERSON"

...og heldige meg, som både får fine bilder og mail fra matmor Elin. Jeg er like spent hver gang jeg åpner en slik mail. Hva nytt har de å fortelle? Er det bilder med, og kan jeg bruke de på siden? 
(Bare for ordens skyld, så har vi gjort avtale om hvilke bilder, jeg kan bruke)
Elin, Luna og Indra "nyter stunden"

Det er ikke vanskelig å se at Luna har funnet seg godt til rette i familien og ikke minst at de trives med hverandre. Indra er allerede blitt kjempeflink med Luna på denne korte tiden, og Luna vet også å sette pris på Indra og er snar å løpe bort til henne. Det er så trygt og godt og spesielt, når de er sammen med fremmede, for de kan Luna fremdeles være litt skeptisk til.
Likevel er det ingenting mot kloklipp. Da "måtte" hun være fornærmet på matmor en stund etterpå,...

...men så er det jo så fristende med det gode varme fanget hennes. Da er det bedre å krype til korset og få seg en av de koselige hyggestundene deres. For matmor er ikke bare snill og god. Hun hjelper meg også til å bli en stor og flink dachsepike, og 
Luna har blitt flink til mye mer allerede.
Best å holde hodet utenfor, så jeg ikke går glipp av noe.

Og Luna er så visst ikke dårligere, enn Caïssa, søsteren sin, for hun og går litt på jobb. Riktignok kan det være litt bråk der, men samtidig er det så mye spennende som skjer rundt henne, at det bryr hun seg ikke om. I tillegg kan Luna ta både oftere og lengre pauser, enn Joachim og de andre som jobber der. Det passer Luna godt.
God natt fra Luna!

TUSEN TAKK TIL ELIN.....

..og resten av familien, som tar så godt vare på Celeste Luna og deler med meg og mange andre, som følger med Varriene våre. 
Vi er i full gang med å planlegge årets aktiviteter med dachsene våre. Noe er allerede i boks, mens resten får komme etter hvert. 
I kveld står det bare kveldsmat og "hurtiglufting" igjen, for med det høljregnet vi har, kommer ikke en eneste av de firbeinte, til å gå en meter mer, enn de må.
Ønsker alle en fin lørdagskveld, go på "gjensyn" i morgen.

6.jan.2012 MENS VI VENTER....

...PÅ SNØ OG VINTER......

...må det bli turer rundt i Salhus og ned i Viken. Riktignok har vi hatt noen dager hvor det har startet med et lett "melisdryss" av snø og delvis oppholdsvær, men med påfølgende regnvær. Nå ønsker jeg vinter og snø, både på vegne av hundene og meg selv.
I fjor og i forfjor var her full vinter på denne tiden. Hundene storkoste seg ute og ville knapt inn igjen. Nå er det nesten motsatt. Heldigvis har vi Viken, og tar vi bilen, er det kort vei opp til Ulsetåsen. Dette området har variert terreng, så vi har brukt det til mang slags trening eller bare mosjon. 
Etter gårsdagens bomtur med Flickan, tok Ulf turen opp igjen med Fargo og nyladet batteri i kameraet. http://www.kennel-captator.com
Heldigvis hadde jeg tatt mine bilder, før de kom hjem. Selv om solen har snudd, og vi går mot lysere tider, mørkner det så fort på ettermiddagen, at fotografering er helt utelukket.

LITT JUKSING MÅ TIL,...

.....hvis det skal bli snø, sol og vinter fra oss her i Salhus. Først blir det "Her kommer vintern", en låt fra Jokke og Valentinerne
Og videre, et dykk i arkivet fra "bedre tider"

FØRST I FJOR PÅ DISSE TIDER


7.jan.2011 EN LANGFLAT DAG,....

Aino i tet med Atie langflat etter.

OG DA ER DET SNAKK OM DACHSER,....

Søstrene holder det gående.

SOM VAR LYKKELIG OVER NATTENS PÅFYLL MED SNØ.

Hva skjer her da?

CERINNE ORDNER UANSETT OPP

Tror mamma Cerinne prøver å ordne opp "i rekkene."

I løpet av natten var det kommet betydelige mengder med snø, så da var det ikke vanskelig å få hundene ut. Det var vanskeligere å få de inn igjen til nødvendige tørke,- og varmepauser. Selv nynappete Cerinne var utrolig utholdene og med på notene. Hun blir visst aldri lei av å leke med ungene sine. Det spiller ingen rolle om de tre er ute alene eller sammen med resten av flokken. Cerinne konsenterer seg virkelig om sine egne. Hun veksler mellom å leke sammen med de og å passe på eller korrigere, hvis Cerinne mener det er på sin plass.
Ulf brøytet vei frem til porten, men siden her er glatt føre og vi heller ikke måtte noen steder, holdt vi oss i Salhus. Det var ikke hundene imot, for da fikk de være ute, så mye de ville, i snøen. Selv om det ble satt snørekord med 91 dager snø i strekk, i fjor, er vi mer vant til vekslende vær om vinteren. Derfor må vi nytte høvet, når vi har snøen. I kveld var det i hvert fall en velfornøyd gjeng, som tok kvelden. Tar jeg ikke mye feil, er de klar til mer snølek i morgen.

....OG SÅ TIL SNØVINTEREN 2010,...

...hvor det ble satt snørekord i Bergen med vel 90 dager sammenhengende snø. Ikke rart at jeg fant ut at Varriene mine frøs og at noe måtte gjøres.


5. jan. 2010. Sigruns fikse idé.

Ut på "innvielsestur" for nye dekken.

Hundedekken -70%

Nå forventer jeg ikke at andre forstår mitt behov for like dekken for Aino og Atie. Jeg hadde jo allerede kjøpt og for lengst tatt i bruk Aino sitt, men så var det Atie da. Visste at jeg ikke kom til å finne et likedan til henne, og dermed dukket tanken opp, at søstrene skulle dresses opp likt.
Utslaget ble en salgsannonse i avisen, hundedekken -70%, og jeg dro avsted til butikken. Til alt overmål hadde ingen i butikken peiling på de averterte varene, men en rask telefon til sjefen, løste den floken.
Jeg fikk gå til glass-monteren for å velge noen jeg likte. Jeg så straks at det kun var to dekken som var i noenlunde riktig størrelse. De kjøpte jeg.
Atie, en likegyldig fotomodell.

Neste stopp, Husqvarna

Mitt medbragte dekken hjemmefra, viste tydelig, at det ikke var noen veltilpassete og skreddersydde dekken, jeg hadde kjøpt. Derfor ble innkjøp av borrelås neste skritt, for at det skulle bli nye antrekk til de søte små. 
At butkken bare hadde bånd som skulle limes, stoppet ikke meg, for jeg mente at jeg kunne forsterke monteringen med håndsøm.

Aino, en motvillig fotomodell.

Kvelden gikk med.

Heldigvis haddejeg rikelig med nåler, for det trengtes. Båndet var nesten ugjennomtrengelig, og jeg brakk den ene nålen etter den andre. Dessuten smittet limet fra båndet over på nålen, så den "bremset" mer og mer.
Da kvelden var omme, var jeg i mål og meget fornøyd med resultatet. 
Jeg skal ikke beskylde hundene for å være tilsvarende negative. Tror ikke de kastet så mye som et blikk på de nye plaggene. De var mer opptatt av å komme seg raskest ut på tur, enn å bry seg om nye dekken og enda mindre om, at de nå så ut som tvillinger.
Turen  i det fine vinteværet var fin den, og dekkene satt både fint på og varmet godt i kulden. Når alt kommer til alt, er jo det , det eneste som teller.
Vi koser oss på tur i nydelig vintervær.

5.jan.2012 INGEN NYE BILDER,....

...bortsett at jeg tar med et av bildene, jeg tok, for å vise dachsesamlingen min. De skulle brukes til noe helt annet og kom bare med som reserveløsning. 
Ulf og Flickan var de første på fototur. De tok fjelltur, så Flickan var utstyrt med peiler. Her skulle de bli stilige bilder, så Ulf hadde med en sterk zoom-linse. 
Det var ikke vanskelig å se, at han var sur, da han kom hjem uten et eneste bilde. Batteriet på kameraet var flatt. Trøsten får være at peileren virket utmerket med nyladete batterier.
Atie

Det var fint vær, mens Ulf og Flickan var på tur. Hundene var mer eller mindre ute i hundegården hele tiden, men jeg ville vente med å ta bilder.
Det hadde fungert, hvis jeg bare ikke hadde satt meg ned for å se på Tour de Ski og en svært god middag, som Ulf laget og serverte mellom de to løpene. 
Etter dette var både solen og dagslyset vekke. Da tok jeg heller fatt på en haug med stryketøy og "redder" meg heller med noen bilder fra gårsdagen. 

Aino

4.jan.2012 SÅ VI SOLEN,...

...rikignok langt fra noen solskinnsdag, for vi har hatt både regn og noen kraftige haglbyger. Men vi er ikke så godt vant, så vi setter pris på de sporadiske godværstimene vi får og heller håpe på "utvidelse" til minst en hel dag.
Aino go Atie har allerede gjort sitt fornødne. Derfor er jeg opptatt med å få knytt posen.

Et annet untak i dag, var at Ulf og jeg gikk på felles "fototur" Som regel bytter vi på å gå og være hjemme med hundene. Men i dag passet det å gå sammen, og utenom Aino og Atie, var også Ares med på turen.

Da vi kom nedover mot Viken, ble både Ulf og jeg fasinert av det flotte og spennende lyset. 

Ulf og jeg brukte kameraet flittig, og hundene var nok både overrasket og kanskje litt glad også, for at de slapp å være fotomotiv hele tiden.

Men to søte søstre i vinterpels er det alltid plass til, og enda flere bilder fra turen er det også hos Ulf.http://www.kennel-captator.com Jeg vet ikke om han fikk med Ares, som benyttet turen til et sjøbad. Han er bare sånn, så det hadde vært mer oppsiktsvekkende om han ikke gjorde det.

OPPDATERING OM VALPENE

Caïssa passer på at matmor holder seg ved pulten sin.

I går fikk jeg både telefoner og mail. Valpene har det fint og er blitt riktig så husvarme. Det er like stor stas, hver gang jeg hører fra valpekjøperne. Det gjelder like mye de "voksne valpene"
Mens jeg venter på det "bebudete" bildet av Canto, kan både dere og jeg glede oss over koselige bilder av Caïssa "på jobb" Her var alt nytt og ukjent, men med matmor og egen seng i nærheten, gikk det så bra, at den lille frøkna la seg til å sove. Dermed var hun både uthvilt og lekelysten, da hun kom hjem til Kristine, som ventet på henne. Jeg tviler ikke et øyeblikk på at Caïssa nyter å være familiens midtpunkt. 

Caïssa slapper av og lader batteriene.

3.jan.2012 EN PUST I BAKKEN

Først en koselig nyttårshilsen fra Kikki. Ønsker dere også et godt nyttår og håper at alle sammen nå er friske og raske.


Sender en goooood nyttårsklem fra alle oss 2-beinte og Ante! Her i huset har vi byttet på å være syk og være sykepleier hele gjengen, og juleferien ble tilbrakt innendørs for det meste.

Du ser: Ante tar det hele med fullstendig ro; for så lenge han får kos og en god, varm fang - hva mer kan man da ønske seg?

Masse nyttårsklemmer fra alle oss! 



I dag lurte jeg meg selv. Da jeg kom hjem fra legen, ble det altfor fristende å sette seg ned for å se på Tour de ski. Vi passet på å få spist middag mellom herrenes 5km og damenes 3km. Hundene vekslet mellom å være i hundegården og å holde oss med selvskap. Så langt, så godt, men da vi skulle gå tur, var dagslyset for lengst borte. Derfor måtte det bli innebilde, og da kunne det like godt bli av en kjent situasjon. Det kjente er at jeg "deler" stolen min med dachsene. Mer uvanlig er det, at jeg forsøker på en liten høneblund, men det gjorde så godt i dag, at nå jeg "utvider" pustepausen min og bare legger ut en miniblogg.

2.jan.2012 TILBAKE TIL HVERDAGEN

Et portrett av Atie

Riktignok er det ikke store forskjellen for oss. Vi er pensjonister og styrer dagene våre selv, men selvsagt er høytidene spesielle for oss og. Denne julen og nyttåret var nok en gang preget av regn og vind, og så snart det verste været gir seg, må vi gå i gang med å reparere hundegården og rive drivhuset. 
Hundene setter heller ikke pris på alt uværet, og det eneste som kan friste de ut, er en tur i skogen. Ellers blir det mest "pliktløp" for lett mosjon og å gjøre fra seg. 
Ulf legger også i dag ut turbilder av Aino og Astra, som er henholdsvis tante og oldemor til Varri-valpene. http://www.kennel-captator.com
Varris Aino

NOK ET DYKK I ARKIVET

I mangel av ferske bilder fra dagens bilder, tar jeg, nok en gang, med en artig liten historie om Ami. Selv om lutefisk-sesongen er på hell, er det vel flere enn Ami, som setter pris på et fiskemåltid, etter all julematen.


4. jan. 2010 Ami, en hund etter lutefisk.

Valgets kvaler?

Inger har fått en alliert i Ami.

Inger er glad i lutefisk. Derfor har det vogså vært tradisjon at de ihvert fall har hatt minst en gang rundt nyttårstid. Inger ser frem til dette måltidet. Det er mer enn vi kan si om broren min, Jan-Helge. 
Nå skal sant sies, at ingen av oss smakte lutefisk, før vi var voksne. Det var en fraværende matvare i hele vår oppvekst. 
Regner med at det enten var i ren solidaritet eller kombinert med det gode tilbehøret, at Jan-Helge de siste årene,har spist denne fisken.
I utgangpunktet skulle også årets lutefisk-måltid "foregå" på denne måten, men noen ganger skjer det uventete.
Far og "sønn" leser oppskrifter.

Med så mange kokebøker som var i huset, fant de ut at nå skulle måltidet tilberedes på ekspertvis. 
De valgte å følge oppskriften i Eyvind Hellstrøms bok; Lutefisk, pinnekjøtt og andre bagateller.
Der leser de følgende; se siste avsnitt!

Tørrfor eller lutefisk?

Jan-Helge var fort ute med å si, at her måtte det gjemmes fisk til Ami. Nå var det ikke overhengende fare for at det ikke skulle bli rester. Far i huset har jo stort sett holdt seg til tilbehøret.
Etter at måltidet var over, skulle det store eksperimentet gjennomføres.
Ami fikk sitt vanlige tørrfør ved siden av tørrfisken. Hundematen tapte med glans, dvs den gikk ned, etter at lutefisken var oppspist.
Men den egentlige vinneren ble Inger. Hun fikk seg en lutefisk-alliert i Ami, og Jan-Helge er visst nok, etter "årets måltid", kommet over prøvesmaker-stadiet. 

BILDET ER FRA EN GRÅVÆRSDAG PÅ GRESSHOLMEN,....

MENS HALFDAN SIVERTSEN TAR SEG AV SANGEN


Han Sverre nord I Verret
Bodde på det minste skjerret
Med en båt og en bibel og ei kjerring av de tverre
Han va 'ke av de derre
Som beklaga sæ han Sverre
Nei, det e'ke berre berre
Men det kunn' ha Vorre Verre
Verre verre, sa han Sverre

Det kunn' ha vom Verre vær I Verret enn det herre
Verre vær I Verret enn det herre
Det kunn' ha vom Verre
Verre Verre vær I verret enn det herre

Han Sverre nord I Verret rodde fiske hele året
En vinterdag så stod han der med vann helt opp tell håret
Førr båten b'ynt å lekke
Snart va hele båten vekke
Og det va 'ke berre berre
Men det kunn' ha vom Verre
Verre verre, sa han Sverre

Det kunn'ha vorre Verre 

Så lå han der å kava og va klar tell å gå I grava
Men omsider ble han berga av en båt på vei mot sør
Så ble han intervjua: Va du redd og mesta trua?
Nei, men æ kan ikke husk at æ nå 'n gang
Ha vorr' I så dårlig humør
Det va'ke berre berre
Det kunn' knaft ha vom Verre
Verre verre, sa han Sverre

1.jan.2012 NYTT ÅR, NYE MULIGHETER.....

...OG NYE VENNSKAP

Hva passer vel bedre å starte det nye året med, enn en av de yngste Varri-valpene og Indra, "bestevenninnen" hennes. I tillegg er Indra så flink med den nye valpen. Det er så kjekt å høre. 
Det har skjedd store forandringer både for valpene og deres nye familier ved overgangen til et nytt år. Med en ny firbeint liten venn i huset, må nye rutiner innarbeides for begge parter.
Fra å være en av en valpeflokk og ha hverandre til selskap og støtte, må valpene stå på egne bein. De har fått nye familier og omsorgspersoner, og da er det ikke så rart at det tar litt tid, før alt det nye faller på plass. Heldigvis oppveies "små uhell" innendørs med all gleden av å ha en liten valp i huset. Vi savner de i hvert fall her og må stadig ta meg i at jeg er "valpeløs"
Det var godt å høre at nyttårsaftenen hadde gått fint. (hos de valpene jeg har hørt fra)

Celeste Luna

Valpene fikk to korte forsmaker på snøen, men langt fra de mengder og i den utstrekning, som Østlands-tispene våre kommer til å oppleve. Tar jeg ikke mye feil, blir det tatt vel imot. Her er det stor stas, når dachsene våre får leke i snøen, og ligner de bare bittelite grann på Katha, stamtispen vår, kan det hende det blir flere enn oss, som stopper ved den minste snøklatt, bare for å se gleden hennes.
Aino i farten

Her er det grønn eller rettere sagt klissvåt vinter. Men hundene som fikk være med på dagens fototur på Ulsetåsen, koste seg likevel. Da hadde jeg "innetjeneste", og siden den er mindre interessant for andre, linker jeg heller over til utegruppenhttp://www.kennel-captator.com
Ante med julegaven sin

I dag har jeg skikkelig dårlig samvittighet. Kikki sendte koselig julehilsen og bilde av Ante. Det har jeg verken takket for eller brukt bildet. 
Nå prøver jeg å gjøre det godt igjen og legger ut et lite tilbakeblikk over Ante og tar resten av A-ene med i samme slengen.

1.jan.2011 VARRI-GUTTER MED MANGE "OPPGAVER"

ANTE ER KLAR TIL Å GÅ JULEBUKK MED IRIS.

SOM ASSISTENT PÅ KONTORET TIL MATMOR KIKKI

OG SOM HJELPESKIPPER FOR MATFAR BJØRNAR

DETTE ER BARE...

et lite utvalg av alt som Ante "styrer med." Aller mest er han det femte familiemedlemmet hos Kikki, Bjørnar, Iris og Bjørn-Einar. Der har han et rikt liv med rikelig av turer, både til lands, i båt, på hytten og på fjellet. Kikki er flink til å sende bilder og skrive fra Antes sitt dagligliv, og det er så kjekt å få legge dette ut påhjemmesiden. Jeg vet at det gleder mange fler enn meg, så tusen takk.
I Harstad bor Ami, broren til Ante. Jeg har også fått mye "stoff" om han. Både Inger og Jan-Helge har sendt bilder av Ami som også har mange "jern i ilden." På årets første dag velger jeg å gjenta en blogg jeg skrev i fjor. Den handler om Ami og onkel Henry.

FØRSTE MØTET

I utgangspunktet startet det hele bare med nysgjerrighet. Den ene niesen til onkel Henry har hund., og den var ofte på besøk, før onkel Henry måtte flytte på sykehjem. Han likte både hunden og å få besøk av den. Denne gleden var gjensidig hos den lille bichon friseen. 
Da det også kom hund i huset til niese Inger, anså han det som en selvfølge, at han skulle få ta hunden i nærmere øyesyn. Siden onkel Henry ikke kunne komme til Ami, måtte hunden dra til sykehjemmet.
De to fant hverandre umiddelbart, og Inger måtte love å komme snart tilbake.

HJERTELIG VELKOMMEN

AMI ER PLASSERT TRYGT I RULLATOREN.

Dette var ikke vanskelig å love,for både hund og eier ble ønsket hjertelig velkommen og på snarlig gjensyn av hele personalet.
Ryktet om hundebesøket spredte seg raskt. De andre beboerne ville også treffe det lille vidunderet, (ikke mine ord) men det var ikke bare enkelt. Mange var dårlige til beins, andre var sengeliggende, men "vår mann" hadde løsningen klar. 
Etter en privat kosestund på rommet til onkel Henry, ble Ami plassert trygt i rullatoren, og dermed lå alt til rette for en runde rundt på alle avdelingene.
Dette ble en gledesstund for alle parter. Ja, det ble en slik success, at det ble jevnlige turer dit for Ami og Inger. Ami var blitt en kjær liten pasientvenn. Først gleder han onkel Henry, og etterpå "deler" han hundevennen sin med alle de andre beboerne, som også setter pris på besøk av Ami.

Historien om onkel Henry slutter ikke her, selv om han har flyttet til et nytt hjem, svikter ikke Ami vennen sin. Når dataproblemene hjemme hos Ami er reparert, gleder jeg meg til å legge ut tekst og bilder fra et meget spesiet møte mellom disse to gode vennene.
KLAR FOR GLEDESRUNDEN
 Oppdatering: Onkel Henry gikk bort i høst, ikke lenge etter 90-årsdagen sin.

TOSPANNET AINO OG ATIE

"Vi skal gå hand i hand gjennom livet...."

Hva har så guttenes søstre å stille opp mot sine "effektive" brødre? I første omgang satser de som sedvanlig, på sin ufeilbare sjarm, men lover å komme både sterkere og mer utførlig tilbake, om alle sine gode sider.