Det ble utløst ett eller flere skred i øvre deler av Miladalen, der skredmassene bleført videre nedover Milaelva. Dette førte til store skader langs elveløpet, der mellomannet vann og skredmasser kom opp gjennom gulvet ved Museumsenteret nederst i elveløpet. Betydelige mengder skredmasser ble liggende igjen langs elveløpet. Det ble også vurdert at det kan være fare for flere skred langs elveløpet.
Nå er det satt opp måleinnstrumenter i fjellsiden. Disse blir kontrollert ukentlig og daglig ved ekstremnedbør.
I dag så vi foresten et helikopter i fjellsiden ovenfor fotballbanen..Her må det også rassikring til, etter raset som gikk tidligere i måneden.
Ei to innunder fjelle langs etter blanke fjord, der soli skin om kvelde og lauv i liom gror. Der ligg den gamle hamnen der ferdafolk la til, hit snudde båten stamnen når fjorden han gikk vill.
Det var godt å få varmen i seg igjen, da vi tok fatt på den lange motbakken hjem igjen. Cerinne var vel fornøyd, og dessuten nærmet det seg kveldmat. Hjemme var også resten av flokken i ventemodus for mat. Når vi bare får matingen og siste lufting unnagjort, blir det helgemodus på Ulf og meg. Det skal bli godt.
Det er fullt opp av elever på skoleplassen. Nå er det utetid for SFO på Salhus skole. Etter en kortvarig pause i regnværet, er vi tilbake til det vante. Regnet bøtter ned. Sittende ved vinduet kan jeg holde et øye med to elever på skoleplassen.Dagens mål er en stor sølepytt.De hopper og ler.Begge blir våte i ansiktet, men tørker det smilende bort. Vannspruten står rundt de glade barna.Etter en stund finner de pinner som de seiler rundt i pytten. Så graver en liten kanal, og det danner seg fort en ny liten dam. Barna ler i fryd over hva de fikk til. Jeg ser smilende på barna. Den ene setter seg ned midt i dammen, og pinnene seiler som små båter rundt henne.Øynene stråler av lykke. Som voksen har vi mistet noen av evnene til å finne glede i de små tingene.Til å ta dagene som de kommer.Vi hopper ikke lenger av fryd i sølepytter, men gjør det som blir forventet av oss. Litt trist egentlig.Hvorfor hopper vi ikke i sølepytter?Fordi vi må vaske klærne selv?Kanskje andre ville lure på om vi feiler noe? Jeg mener ikke at voksne skal gå rundt å hoppe i alle sølepytter vi ser. Men en gang, bare en gang, burde vi kanskje prøve det.Ikke fordi jeg tror vi vil finne den samme gleden som da vi var barn. Men jeg er ganske sikker på at vi ville oppleve en annen fryd, en fryd vi ikke har kjent på lenge. Voksne hopper bare ikke i sølepytter, og nettopp derfor tror jeg det ville gitt en rar og god følelse. Men, jeg vet ikke, jeg har ikke prøvd. Kanskje må det planlegges? (vi voksne er bare slik)Kanskje jeg bare gjør det bare en dag.Jeg er ganske impulsiv når jeg bare får tenkt meg om.Men,….. ikke i mine beste sko og penbukse…..(konsekvensberegning) Men en dag …….
Det er fullt opp av elever på skoleplassen. Nå er det utetid for SFO på Salhus skole. Etter en kortvarig pause i regnværet, er vi tilbake til det vante. Regnet bøtter ned.
Sittende ved vinduet kan jeg holde et øye med to elever på skoleplassen.Dagens mål er en stor sølepytt.De hopper og ler.Begge blir våte i ansiktet, men tørker det smilende bort.
Vannspruten står rundt de glade barna.Etter en stund finner de pinner som de seiler rundt i pytten. Så graver en liten kanal, og det danner seg fort en ny liten dam. Barna ler i fryd over hva de fikk til.
Jeg ser smilende på barna. Den ene setter seg ned midt i dammen, og pinnene seiler som små båter rundt henne.Øynene stråler av lykke.
Som voksen har vi mistet noen av evnene til å finne glede i de små tingene.Til å ta dagene som de kommer.Vi hopper ikke lenger av fryd i sølepytter, men gjør det som blir forventet av oss. Litt trist egentlig.Hvorfor hopper vi ikke i sølepytter?Fordi vi må vaske klærne selv?Kanskje andre ville lure på om vi feiler noe?
Jeg mener ikke at voksne skal gå rundt å hoppe i alle sølepytter vi ser. Men en gang, bare en gang, burde vi kanskje prøve det.Ikke fordi jeg tror vi vil finne den samme gleden som da vi var barn. Men jeg er ganske sikker på at vi ville oppleve en annen fryd, en fryd vi ikke har kjent på lenge.
Voksne hopper bare ikke i sølepytter, og nettopp derfor tror jeg det ville gitt en rar og god følelse. Men, jeg vet ikke, jeg har ikke prøvd.
Kanskje må det planlegges? (vi voksne er bare slik)Kanskje jeg bare gjør det bare en dag.Jeg er ganske impulsiv når jeg bare får tenkt meg om.Men,….. ikke i mine beste sko og penbukse…..(konsekvensberegning)
Men en dag …….
Koordinater: 60°23'7,1916?N 5°20'20,558?Ø (kart)Amalie Skram videregående skole er en fylkeskommunal videregående skole
som skal bygges på Nygårdstangen i Bergen sentrum, med byggestart 2. november 2009,
og ferdigstillelse 30. mars 2012. I tilknytning til skolen bygges det samtidig idrettshall
og et nytt nasjonalt svømmeanlegg.
Skolen vil få et areal på ca 14 000 kvadratmeter, 120 ansatte og 903 elever,
Det totale arealet inklusive svømmeanlegget blir på ca 28 000 kvadratmeter.
Svømmeanlegget skal ha 50 meters basseng, eget stupebasseng,
terapibasseng og opplæringsbasseng.
Skolen skal erstatte Lønborg videregående skole og Tanks videregående skole.
Alminnelig folkeskole eksisterte ikke da Grieg var barn. I likhet med sine søsken fikk han såkalt forberedende undervisning privat før han gikk inn i den videregående skole. Det skjedde da Alexander meldte sin 10-årige sønn inn på Tanks som den gang lå like ovenfor Mariakirken. Skoleveien ble lang nok, fra ytre del av Strandgaten rundt Vågsbotnen og ut i Øvregaten – om man ikke fikk penger til fløtten over fra hopen på Strandsiden til Dræggen. Her gikk Edvard de første par årene før skolen i 1855 flyttet til ny bygning i Kong Oscars gate.
Fra tidlig vår til utpå høsten bodde Grieg-familien på Landås, en gård Gesine Grieg arvet etter pappa Hagerup. Da måtte Edvard traske den lange veien over Haukeland og Kalfaret for å komme til og fra skolen.
Tungt og besværlig. Og bedre ble det ikke av at han mislikte seg på skolen. Ja, Edvard var rett og slett skoleskulker. Tidlig fant han ut at hvis han møtte opp gjennomvåt, måtte læreren sende ham hjem for å bytte klær. I praksis betydde det skolefri resten av dagen.
Det førte til dristige eksperimenter under siklende vannrenner når ikke regnet strømmet som vanlig i strie strømmer. Så ble han knepet da han kom våt på skolen en dag det nesten ikke regnet. Den gangen stiftet han sitt første ettertrykkelige bekjentskap med ”slaginstrumentene”, som han selv kalte det.
Ved Katedralskolen var latinsk pugg innarbeidet gjennom århundrer. Tanks skole var mer liberal med et annerledes undervisningsopplegg. Men fremmedspråkenes gloser og skolens strenge disiplin var ikke livet for lille Edvard. Ensom gikk han med sine drømmer, mobbet av klassekameratene. Ja, også somme lærere holdt ham for narr når de oppdaget at han komponerte og brakte noter med seg på skolen. De hamret inn at det han virkelig hadde bruk for, var å pugge tyske gloser!
Geografilæreren beklaget guttens vannskjebne når han ikke kunne leksen og fikk 4, en svært dårlig karakter. ”Nei, du stakkars Edvard, hvor meget du har å drages med i regnværet, når du skal hjem til Landås: først den tunge oljekappen, så alle bøkene, så et stort firetall og tilslutt alle de tunge Landåsbakkene! Han malte så levende at jeg følte det som jeg hadde en hel verden å slepe på.”
Fra skoletiden på Tanks var det stort sett mørke minner Grieg bar på gjennom livet. Peter Jessen som var Griegs samtidige, forteller begeistret om ”uforglemmelige gymnastikktimer med eksersis, fekting med florett og bajonett”. Gledestrålende beretter han også om årlig avmarsj under skolefanen opp til Årstadvollen for ”militære øvelser”. I skolens historikk bemerkes det lakonisk at dette var fag som måtte tiltale en robust guttenatur. På en følsom elev som Edvard Grieg måtte det virke avskrekkende.
Helt kan vi ikke stole på det dystre skolebildet Grieg maler opp for oss i sine selvbiografiske skisse. Her fremstiller han seg som en notorisk dovenpels og skoleskulker. Motivasjonen har nok ofte manglet hos den som hadde helt andre interesser og drømte seg bort i timene. Men noen sinke var Edvard så langt fra. Hans egen beretning korrigeres av skolens karakterprotokoll. Den forteller om en noe ujevn innsats de første årene, og prestasjonene i 3. klasse var så svake at han måtte gå om igjen. Men så modner han og kommer sterkt tilbake.
Alt i alt holder Edvard seg pent innenfor gjennomsnittet for klassen og mot slutten har han plass som sjette beste av fjorten. I ett fag står han som en klar ener – i musikk. En gang etter en prøve sa læreren, Schediwy, at han ville ikke gi karakterer – men Grieg var best! Det falt som manna fra himmelen på en elev som ofte nok hadde vært utsatt for lærernes sarkastiske bemerkninger. Noen år senere gikk han ut fra Europas mest kjente musikkkonservatorium med toppkarakterer.
I dag kom nok en hyggelig hilsen, og denne var fra Kiki og Ante.I dag har Ante og jeg klatret til toppen av Gaustadfjellet på Holsnøy. Her ser vi snødekkete fjell innlands og også helt ut mot havet.Solen varmer.Ante tror han er troll og vil spise gråstein.Rett bak meg, der jeg sitter og 318m lengre ned, ligger hytten vår.Høstklem fra Ante og meg.
En er en, og to er to -vi hopper i vann,vi triller i sand.Sikk, sakk,vi drypper fra tak,tikk, takk,det regner i dag.Regn, regn, regn, regn,øsende regn,pøsende regn,regn, regn, regn, regn,deilig og vått,deilig og rått!En er en, og to er to -vi hopper i vann,vi triller i sand.Sikk, sakk,vi drypper på tak,tikk, takk,det regner i dag.
av Sigbjørn Obstfeld