BLOGG


31.jan.2011 TO SØSTRE,....

Aino og Atie "smiler" til Ulf.

PÅ TUR,.....

Jeg holder godt i Aino og Atie, for her går det stupbratt nedover til stedet hvor Celeste og jeg gikk skårfast.

....nær "farlig terreng." 
Jeg husker ikke nøyaktig når, men det jeg skal skrive om, hendte før vi fikk de hundegårdselementene, som vi har nå. Selv om vi har særdeles spretne tisper, var det aldri i våre tanker, at de skulle hoppe over gjerdet. Der tok vi skammelig feil. Da jeg skulle hente inn hundene, manglet Celeste. Hun var ikke å se noen steder, men ikke lenge etter, hørtes hun godt. Losen på fjellet gikk høyt, langt og lenge. I ettertid fikk vi rede på hvort stort område hun hadde "dekket." 
Til alt hell var Celeste like god på hi, som på drev. Det ble neste post på programmet hennes, og jeg var mer enn lettet, da jeg hørte henne nede ved sjøen. 
Det var stupbratt å komme seg ned til henne, og et terreng som til slutt ble både Celeste og min sin "bane." Jeg var både utslitt og forslått, før jeg endelig fikk fatt i henne. Da oppsto det virkelig store problemet. Vi kom oss ikke opp, for det fantes ikke fotfeste. For hvert skritt jeg tok, gav grunnen etter. Etter utallige mislykkete forsøk, kom redningen i form av et langt tau. Siri, en av nabojentene våre hadde hørt og sett det hele. Dermed fikk jeg instruert henne til å feste et tau rundt et tre og kaste enden ned til oss. 
Jeg må ha vært et syn, der jeg gikk hjem med Celeste. Klærne var skitne, med revner og blodflekker, og jeg så ikke bedre ut. Men Celeste var funnet, og Ulf kunne fortsette undervisningen, i stedet for å redde kjerring og hund opp fra uren.
Siri ble med meg helt hjem, for utenom all verdens takk, fortjente hun virkelig "finnerlønn." Jeg vet at Siri kjøpte seg akkurat den håndballen, hun hadde ønsket så lenge. Den var så vel fortjent. 
Siri har flyttet fra Salhus, men er sikkert fortsatt den blide og hjelpsomme jenten jenten, som husker henne som.

Da tror jeg vi har fått med det meste på dagens blogg, Aino.

DAGENS BONUSBILDE FOR Å ROE NED

Litt natur kan gjøre godt etter dagens "dramatikk."

30.jan.2011 MITT BIDRAG.....

....er blott til lyst og nytelse. Mens Ulf har vært med på den landsomfattende hagefugltellingen, jukser jeg med en "fake" sommerfugl på en nydelig rose. Det har av naturlige grunner blitt lite nærfotografering av blomster i det siste. Vi må se å komme oss en tur til Veksthuset i Botanisk Hage. Der er utrolig mange flotte og sjeldne planter. Jeg er spesielt fasinert av alle de flotte orkideene. Sjekket nettopp opp at vi var der 2.mars og la ut både orkidebilder og en link til Norsk Orkideforening på bloggen.

ENDA MERE "JUKS"

Aino er klar "til avmarsj" og venter bare å bli løsnet fra gjerdet.

Noen dager velger jeg bort kameraet, når jeg går tur med hundene. Konsekvensen blir da at jeg står uten "ferske" bilder, når jeg skal skrive bloggen. Det er dagens realitet. Bildene er fra gårsdagens tur, men hundene er jo de samme, og Salhus er heller ikke så stor, at jeg kan variere så mye med nye stder.
I dag får det nye bli litt historisk.
Salhus (gammelnorsk: Sálúhusn) betyr gjestgiversted. Det kan hende at navnet har sammenheng med de sálúhus som kong Øystein Magnusson lot bygge for de veifarende. Etter en tid ble navnet mindre brukt, og under Svartedauden ble stedet lagt øde og det gamle navnet glemt.
Da Salhus ble ødegård etter Svartedauden, tok nabogårdene seg tilrette i området. Først i 1530 ble Salhus dømt fri fra nabogårdene og har hatt sitt eget gårdsnummer etter den tid.
Dette får holde med historiestoff fra Salhus, i hvert fall i denne omgang.

DAGENS KONKLUSJON: EN ROLIG HJEMMESØNDAG

...med alt hva det innebærer av daglig drift med hundene, sport på TV og ikke minst, mye god mat og drikke. 
Nå setter i hvert fall jeg strek, så fortsatt god kveld alle sammen!
Atie er mot "kjøreretningen", men hadde noe hun bare måtte lukte litt ekstra på.

29.jan.2011 RUSLETUR I SALHUS,.....

To travler damer på vei etter mer klapp og kos.

FØRST GIKK VI OPP TIL RANTEN.

Ranten er et brattheng, som går nesten loddrett ned i sjøen. På toppen av dette bratthenget går veien til Salhus. Den ble åpnet i 1928, og før den tid stengte bratte fjellparti mot nabogrendene Tellevik og Mjølkeråen, og var båt eneste fremkomstmiddel til Salhus. Imidlertid hadde Salhus en fordel, en god havn for de sjøfarende og det på et sted hvor hele fem fjorder møtes. I Salhus fant de ly for sørvesten, som kan være stri på det siste strekket sør til Bergen.

"IDAREN" NESTE STOPP

Selv Atie måtte følge litt med på kampen fra utsiktsposten sin.

Vi brukte lang tid på Ranten. Mens jeg holdt på å binde Aino og Atie fast i gjerdet, slik at jeg kunne få ta noen bilder, dukket to hundevenner opp. Disse to damene syntes så fryktelig synd på "de to små søte valpene" som skulle bindes og forlates. Da misforståelsen ble oppklart, fikk Aino og Atie full oppmerksomhet og alt de kunne ønske av klapp og kos. Så fikk det heller bare bli bilder hvor dachsene mer eller mindre er på vei ut av fokus, på vei etter sine to nye hundevenner.
Salhus Idrettsplass, til daglig "Idaren" har vært arena for Idrettslaget Norna Salhus og senere også for Fotballklubben Bergen Nord, som ble utskilt fra moderklubben i 1987. Fra da av ble Norna Salhus en ren friidrettsklubb med utøvere som har holdt et høyt nivå, både på nasjonalt og internasjonalt.
Etter at banen ble ombygd, utvidet og fikk kunstgress, har fotballen overtatt. 
Da vi passerte i dag, var ikke kampen mer enn for avblåst, før de neste lagene, startet med oppvarmingen til sin kamp.

PÅ VEIEN HJEM.....

ble det mange stopp. Det blir sånn på et lite sted "hvor alle kjenner alle." Jeg setter pris på at vi har det slik, og for hundene er det rene bonusen. 
Jeg stoppt også for å ta noen bilder. å var det langt fra klarvær, men i motsetning til sist vi var og gikk i Salhussvingene, kunne vi se både skolen, heimen og Herdlefjorden.

DAGENS BONUSBILDE.....

....er også fra heimen, der Svea hadde holdt stolen min varm, mens vi andre var på tur. I tillegg bød hun på "selskap" under skrivingen av dagens blogg.

28.jan.2011 I VIKEN,.........

Aino og Atie klatrer blant tang og tare.

OG SAMME DATO 2010

Jeg tror Aino og Atie har fått lukten av mink.

BADEVIKEN VÅR

Med verken dagens og slett ikke fjorårets bilder, er det lett å forestille seg det yrende badelivet, som er her om sommeren. badesesongen begynner etter kalenderen og tar ikke hensyn til vær og temperatur. Slik hat det vært i årtider, og den oppvoksende slekt vil ikke være dårligere enn forgjengerne sine. 
Å stupe fra bjørken, er et annet "must" som holdes levende. Det er vel unødvendig å fortelle at jeg ikke har vært med på noe av dette, bare vært "medhutrende" til barna sin bading og skrekkslagen hver gang de brukte bjørken som stupebrett.
Nei takke meg til turer med dachsene. De er like fornøyd, uansett både vær og årstid. I "høysesongen" legger vi enten turene til før eller etter badegjestene, eller velger et helt annet turområde. Dessuten blir sommersesongen vår i Salhus stadig kortere, nå som Ulf er blitt pensjonist, og vi kan dra nordover når vi selv vil. 

Alltid noe gøy å finne på for Aino og Atie.

Sandstranden vår 28/1-2010. Det er bare Ares som ikke lar seg stoppe av snø og kulde. Han elsker å bade uansett årstid.

27.jan.2011 OPPE AV SENGEN,....

Bare Heid og Aino, men så få i gangen, har vært untaket i dag.

...og det var godt og anstrengende på samme tid. Hundene har liksom skulle ta igjen det "forsømte" og passet på at jeg har hatt selskap hele tiden. De har sittet på fanget mitt, enten vi har vært her alle sammen eller Ulf har vært ute med hunder på tur. Utenom å være med på mating, er "hundeselskapsdame" det eneste fornuftige jeg har gjort i dag, hvis det kan kalles nyttig.
De som vil se det fine været vi har hatt og bilder fra hunder på tur, må gå inn påhttp://www.kennel-captator.com 
Jeg håper å være tilbake til "vanlig drift" i morgen, og selv om jeg gikk glipp av denne runden med finvær, gleder jeg meg til å komme meg ut med hundene. 
Nå venter Ulf med deilig middag, og mens ingenting smakte mens jeg var syk, gleder jeg meg til vietnamesisk grønnsaksuppe med reker og nudler. Deretter serverer han ovnssteikt laks med carry og kokosmelk, sammen med wokete grønnsaker. Tenker at dette skal smake. 


Aino liker å ha full oversikt.

24.jan.2011 EN "GRÅMANDAG"

Selvportrett etter altfor mye jobbing foran dataen i dag.

I dag har vi vært uten bil i over en uke. Riktignok står bilen på parkeringsplassen sin, men når bare 3.- og 4.-giret virker, har det bare vært å finne roen og vente påverkstedstimen. Heldigvis ble timen fremskyndet en dag, og jeg er lettet over at jeg ikke har hørt noe fra Ulf, etter at han kjørte opp til verkstedet, så da gikk det nok greitt. Ulf skulle direkte videre til årsmøtet i Bergen og Hordaland Dachshundklubb. Jeg valgte heller å være hjemme med hundene og heller kjøre vanlige kveldsrutiner her. Alt blir så komplisert og tar så mye lengre tid uten bil.

Atie er veldig konsentrert, men på hva?

De fleste av dahsene våre elsker vann, selv om de har litt igjen til Ares, som bader året rundt. Det virker like gøy hver gang og aldri for kaldt. Mina var den mest selektive. Hun kunne ta seg en vassetur, men la seg bare på svøm sammen med Hans Christian, yngstesønnen vår. Resten av gjengen har vel fylt ut mellom disse to ytterpunktene.
Atie var iallefall veldig fasinert av elven som både gikk og buldret mer enn vanlig. Når det i tillegg var fullt av gode lukter ved gjerdet, brukte vi god tid, før vi kom oss videre. Denne gangen var det Aino som ville at Atie skulle raske på.
Aino er utålmodig og vil ha action.

23.jan.2011 DAGENS TUR BEGYNTE BRA.....

FØRSTE STOPP, FOR Å NYTE UTSIKTEN MOT NORDHORDALANDSBROEN

NESTE STOPP FOR Å HILSE PÅ STORM OG DRACO, SOM ER GAMLE KJENNINGER

ATIE LOT SEG IKKE SJARMERE

Både Aino og Atie likte å treffe på disse to trivelige guttene. Mens de hilste på hverandre, prøvde jeg å få klart kameraet. Det klarte jeg akkurat tidsnok til at hannene sin interesse var flyttet over til tispenes bakpart. Sånn "innpåtrengning" veken liker eller finner Atie seg i, og for sikkerhets skyld gjør hun også alt for å redde søsteren ut av den pinlige situasjonen. 
Kommer du ikke snart Aino?

IKKE MYE VALG

Hvordan Atie får formidlet alt dette til Aino, vet jeg ikke. Iallefall fungerer det. Til slutt kommer også Aino ruslende, og vi kan fortsette turen vår.
Litt etter treffer vi på et par med to wheaten terrier, men da slipper Atie å bekymre seg i det hele tatt. På lang avstand så vi at disse to skulle holdes langt unna oss, og det klarte paret da også. Men det holdt hardt, for hundene var ikke enige og strittet imot så godt de kunne. Aino og Atie så langt etter de to, som ble mer dradd, enn gikk videre. 
Om enn motvillig, så klar til mer turgåing.

MÅ VEL KALLES EN LITEN FEILBEREGNING...

...når tåken lå så tykk som på bildet. Her hadde jeg tenkt å ta flere utsiktsbilder. Da så jeg heller ingen vits å ta den planlagte runden. Der er det nemlig et godt stykke uten fortau. I går var Ulf ute med Heid og Astra på en annen strektning uten fortau. Billisten senket ikke på farten, langt mindre svingte litt utenom, der han føk forbi. Med dette friskt i minne returnerte vi hjem samme veien som vi kom. 

22.jan.2011 MER ENN ØNSKETENKNING OG DAGDRØM, FOR SNART GÅR TUREN TIL....

DER SKAL JEG BO MIDT MELLOM SPANSKETRAPPEN....

Spansketrappen er en meget populær severdighetfor turister i Roma. Den 138 trinn lange trappen går fra Piazza di Spagna opp til kirken Trinità dei Monti. Både plassen og trappen er oppkalt etter Palazzo di Spagna hvor Spanias ambasadør bodde. Trappen ble bygget i perioden 1721-1725.
Området rundt Pizza di Spagna er et populært shoppingdistrikt med en rekke eksklusive butikker.

OG FONTANA DI TREVI.....

...eller Trevifontenen er den største og mest berømte fontenen i Roma. Den er vel 26m bred, 20m høy og sto ferdig i 1762. 
Fontenen består av et stort basseng, og der reiser det seg klipper, befolket med vannvesener. Vannet til fontenen kommer fra den gamle akvedukten Aqua Vergine som ble bygd i år 19 f Kr. Akvedukten sørget også for å forsyne Roma med drikkevann i mer enn 500 år. Da det gikk mot slutten av det romerske riket, ble akvedukten ødelagt av goterne. 
I det femtende århundre startet man reparasjonene av akvedukten, og i dag gir den vann til flere av Romas berømte fontener.
Når man besøker fontenen, bør man, ifølge legenden, kaste en mynt over skulderen i fontenen. Dette vil bringe lykke og sørge for at man kommer tilbake til "den evige stad", og hver dag kaster turister mynter i fontenen til en verdi av ca 3000 euro. Disse pengene går til hjemløse og fattige i Roma.

HVEM ER DET SOM TRAMPER PÅ MIN BRO?

Mens jeg forbereder og leser meg opp til min neste tur, har noen allerede vært på en spennende tur i dag. Dette kom dette på mail mens jeg holdt på med hjemmesiden:

Dagens tur bød på litt av hvert av utfordringer. Vi skulle gå en runde rundt Hillandsvannet på Radøy. 
Turen startet på parkeringsplassen og begynte med 30m rett opp- her må man være kreativ og bruke trærne og buskene for å holde seg fast. Den gjengrodde stien var vekselvis sørpete og islagt, men med godt fottøy og litt nedsatt tempo, klarte vi oss fint. 
På veien kom vi forbi en flott lavvo og en liten steinbro. Om det bor et troll under broen, er jeg usikker på, men jeg sendte Ante over først, og han ble ikke spist!
Turklem fra Ante og Kikki

Jeg bestemte meg for å gjøre hjemmesiden ferdig litt tdlig i kveld, og siden jeg regner med at TV-kvelden blir av varierende interesse, blir det nok mer lesing om Roma i guide-boken. 

                                God lørdagskveld ønskes til hver og en av dere!

21.jan.2011 MIN EGEN FEIL

Dagens vær; skodde og regn

Det var ikke akkurat fotovær, da jeg la ut på dagens tur med Aino og Atie, og derfor forventet jeg heller ikke de store blinkskuddene. For å "gå lett" for engangs skyld, avtalte jeg med Ulf at han heller skulle komme ut med kameraet mitt og ta noen bilder av oss, da vi kom hjem. 
Klar til tur, når vi bare får sortert oss og finner riktig retning.

Så da var det bare å komme oss avgårde, og selv om det duskregnet hele tiden, var det godt å komme ut. Alle tre var vel fornøyd da vi startet hjemturen. Med ett strakte Atie hals og ble veldig interessert i en annen gruppe på tur. De kom fra barnehagen som vi stadig må bortom, fordi ungene står innenfor gjerdet og roper på hundene. Plutselig sto hundene og ungene ansikt til ansikt mot hverandre og uten det vanlige gjrdet. Overraskelsen og gleden var gjensidig, og både hundene og ungene ville klappe og kose først og hele tiden. Da grep førskolelæreren resolutt inn og ba barna om å sette seg i en halvsirkel. Nå ble det system i kosingen, og gjett om jeg ergret meg over fotoapparatet som lå hjemme. Det var ikke bare ungene som var et syn, der de satt. Aino og Atie nøt tiværelsen i fulle drag, og etter hvert så Atie helt salig ut og på full vei inn i drømmeland. 
Nei, nå skal i hvert fall jeg inn, og vi kan ikke gå tilbake til ungene.

20.jan.2011 SIDEN CERINNE VAR SIST PÅ TUR,....

FÅR HUN KOMME FØRST PÅ SIDEN,......

MENS ATIE......

OG AINO MÅ VENTE TIL SIST,....

OG TIL SLUTT "SPER" JEG LITT PÅ,.....

...slik at det kommer litt stoff på siden, selv om jeg sliter i kveld. For hva skal man finne på å skrive om, når mesteparten av dagen har gått med til huslige gjøremål. Så lenge det er tørt og kaldt vær, priser jeg meg lykkelig. Da kan dust-texmattene ligge på i dagevis. Det siste regnværet sørget for at den gleden ble kortvarig. Første ladning gikk i maskinen allerede før frokost, og resten av dagen har det vært inn med en ladning, neste i tørketrommelen og de tørre på vent til jeg kunne legge på alle samtidig. Jeg lurer foresten på hvor lenge jeg kan tyne levetiden ytterligere av mattene. Kunne ønske noen kan fortelle hvor jeg fortsatt kan kjøpe matter til normal pris. De har steget til 500 kr stykket, og når jeg trenger minst 10 stk.,blir det penger av det.
I rettferdighetens navn var det normale nedbørsmengder i dag, og Cerinne var den eneste som fikk duskregn i pelsen og dermed også en liten "krøll" midt oppe på hodet. Det var ikke bare at jeg ikke fikk tid til finpussen på hundene. Nei, det kommer like mye av trøblete hender, så nå blir det spennende hvor stor bedring operasjonen kan gjøre og hvor mye, som jeg fortsatt må overlate til andre. 

19.jan.2011 EN ETTERLENGTET SOLSKINNSAG....

Selv tåke kan være vakkert på en solskinnsdag.

MED TUR TIL SJØEN,....

Aino i sitt ess.

OG EN EN AVSTIKKER OPP I TERRENGET

Atie øverst med Aino hakk i hel.

ALDRI SÅ GALT, AT DET IKKE ER GODT FOR NOE

Jeg hadde ikke forventet å komme meg ut med hundene i dag, men utsettettelse av dagens utsatte operasjon, førte i hvert fall noe godt med seg. Så får jeg heller smøre meg med tålmodighet og innstille meg på "litt mer" enn det ble bestemt, da jeg ble satt på venteliste i okt.09.
Nok om det. I dag skulle det ikke bare være tur. Aino og Atie fikk innvie nye halsbånd, men som forventet, gikk det hus forbi hos søstrene, mens Ulf syntes båndene var enkle å få på og i tillegg flotte. 
Selv om solen skinte i dag, hadde den ikke klart å tine den tynne ishinnen, som flere steder dekket asfalten. Det verste var, at det var umulig å se, hvor det var is. Jeg var utstyrt med brodder, men likevel var det nære på et par ganger. 
Vanligvis reagerer jeg på hvor glatt det er, når hundene beveger seg mellom tang og tare i fjæren. I dag ble det rene barnematen, til tross for at det var der dachsene helst ville være i dag. Det ble opp og ned på steinene og snusing og sjekking med snutene godt plantet nedi tangen.
Etterpå tok vi en tur opp i skogen, og lysten og evnen til klatring var like stor. Klatret den ene opp, fulgte den etter, og i enden av kobbelet, meg med kameraet i forsøk å forevige det hele.
For å komme oss hjem uten de altfor lange "uthalingene", la vi returen utenom barnehagen. Da traff vi på.....

ET NYTT BEKJENNSKAP

Simba, Aino og Atie hilste pent på hverandre, men tispene likte ikke at han også ville snuse på de " i andre enden". Derfor ble første møtet kortvarig.

18.jan.2011 MOTSETNINGER: HENRIK ER GLAD

Henrik sitter godt i den nye arbeidsstolen sin, og vi fikk koselig hilsen med takk for gaven og bilde.

AINO ER MOTVILLIG OG MISFORNØYD,....

Sakte, sakte beveger Aino seg mot badet og napping.

OG JEG ER FINT FERDIG

Det ble plutselig mer hektisk, enn jeg setter pris på. Operasjonen var bestemt til februar, men kunne bli utsatt. Derfor var det uventet og overraskende å få innkalling med fem dagers varsel allerede nå. Jeg har stått på det jeg har klart, så får jeg heller finpussen vente. Nå er det i hvert fall verken tid eller krefter igjen i hendene, og i kveld tar jeg meg den frihet å la siden bli med dette.  

17.jan.2011 JEG PRØVER Å VÆRE EFFEKTIV

Her er det ingen kjære mor.

FØRST EN GODBIT,....

I vaskeservanten finnes både godbiter og nødvendig utstyr.

I HÅP OM SAMARBEIDSVILJE;.....

Etter litt fornærmelse, glir godbiten ned.

ER I HVERT FALL JEG KLAR FOR NAPPING

Et godt tak, og så er vi i gang.

For de som lurer på omgivelsene, så er badet mitt faste "nappested." Der sitter jeg stødig, selv med urolige hunder. Dessuten har jeg den innstillingen at jeg bare bruker utstillingsbordet til lystbetonte ting. Har ingen bevis for at dette holder stikk, men jeg har gjort mitt valg. 
Nå gjenstår bare finpussen igjen på Fargo, men det får bli i morgen. Da står flere hunder for tur, og de som ikke blir tatt da, kommer til å bli Ulf sin jobb. Jeg skal nemlig møte onsdag morgen på Haukeland Sykehus, og hvis alt går etter planen, blir jeg operert i den ene albuen. Heldigvis gjelder dette venstre arm, men gipser de, blir jeg iallefall redusert når det gjelder napping. Derfor gjelder det å stå på nå, og så gjør det så godt når den jobben er unnagjort. 

16.jan.2011 BURSDAGSBESØK HOS SOFIE

Sofie 12 år sammen med Oskar, fetteren sin som er 7 mnd.

I dag var det full feiring av Sofie. Mens gårsdagen var kinokveld med gode venninner, var det familien som gjorde stas på Sofie i dag. Med smått og stort var 21 benket rundt bordene. Først fikk ordentlig bursdagsmat med pølser, og etterpå så mange og flotte kaker, at i hvert fall jeg, mistet både oversikt og antall. Selv har jeg alltid vært redd for å ha for få kaker, og Ulf har mer enn en gang vært oppgitt over min beregning av kaker til selskap. Men tro meg, jeg ligger godt an i forhold til dagens antall, og de kakene jeg smakte, var kjempegode.


STELLA, ET LITE SJARMTROLL

Jeg syntes Stella var så fin i dag, og den oppfatningen delte jeg nok med henne. Fra hun dukket opp i sin nye Budapest-kjole, overtok hun showet. Først var hun bare opptatt av Oskar, fetteren. Stella prøvde på alle måter å opptre moderlig overfor han og ville både løfte og holde han. Med litt hjelp, var det en stolt liten tulle, som tok seg av sin litt yngre fetter.
Hun ser seg i grunnen ikke forbalt på noe, og derfor holder alltid noen et øye med henne. Stella får heller ikke lov å være alene ovenpå, på tross av trappegrind. Det forstår jeg godt. I dag hentet hun like godt en liten stol, stilte den foran grinden, fullt bestemt på å ta snarveien over grinden. Det "prosjektet"  ble stoppet av en bestemt storesøster og en sjokkert bestemor, før Stella i det hele tatt kom i gang.

NEI, HOLDE MEG TIL ET BESTEMORFANG

Det er både tryggere og ikke minst koseligere, i hvert fall for undertegnete. Vi fikk oss noen koselige minutter, før Stella var på beina igjen. Det er utrolig hvor mye energi det er, i en slik liten kropp. 
Deretter sa vi takk for oss, for å dra hjem til andre med opplagret energi. Nå tror jeg ikke at dachsene var så misfornøyd med å ligge varmt og tørt inne. Været denne helgen må heller benevnes som uvær. Selv Atie "beviste" det i går. Uansett hva og hvor mye vi har prøvd, har hun bare gått ut luken til hundegården, men aldri inn. Da har hun bare ventet på at vi åpnet luken for henne. Selv ikke godbiter har fristet henne til å prøve selv, men det klarte rikelig med regn og vind. Nå er det bare å vente og se om dette er nye takter fra den unge damen.

ENDELIG LEKEBESØK FOR ANTE,.....

så nå slipper han å ligge foran speilet og ønske, "at det var to av han", for i dag fikk han besøk av Milli. Vi kan bare gjette hvor mange godbiter det måtte til for å få de to til å sitte så fint.
Senere på dagen  var både Ante og Mika assistenter for matfar og parat til å "støvsuge opp" evt. "nedfallsfrukt" 

15.jan.2011 AMI SINE SMÅ VENNER HAR FEIRET SOLFEST I HARSTAD

Inger er omgitt av hele flokken sin på Kulturhuskaien i Harstad.

DET GÅR SAKTE,MEN SIKKERT MOT LYSERE TIDER

Ikke alle dachser er like heldige som Ami, for han har en hel barnehage som er venn med han. Når han er med på tur, får Ami på seg et ekstra langt bånd. Da kan flere leie Ami samtidig, men selv det kan bli litt "trangt" Har hørt om turer der 7 unger holdt i hver sin bit av båndet. 
Kjempehilsen til alle dere flinke hundevenner i Inger sin barnehage.

MEN ENNÅ BLIR DET MANGE TURER MED FAR I VINTERVÆR,...

Ingen bil så langt øyet ser, men Ami må ta på halsbåndet, uansett hvor mye han prøver å sluntre unna.

FØR VÅREN STÅR FOR DØREN,...

Inger og Ami på fredet grunn. Like nedenfor hytten er det gravd ut gamle kvernsteiner, som nå er fredet som fornminne fra Svelshamn.

OG AMI IGJEN "TAR ET TAK" MED HAGEARBEIDET

Ami hjelper til med å holde gresset på plass.

OG LITT OM SENN KAN SE FREM TIL SOMMERVENNINNEN.....

Ami får en av mange sommerklemmer av Liv-Marit.

kommer nordover på sommerferie. Liv-Marit, snart 5 år ble bestevenn med Ami sist sommer. Hytten der hun ferierer sammen med familien sin ligger like ved, og derfor kunne de to bestevennene treffes nesten så ofte de ville. Det var bare de voksne som av og til ødela med måltider og leggetid, men til denne sommeren er begge to et år eldre. Det håper de gir utslag, i hvert fall ang.leggetiden. En sommerferie er så kort, og det gjelder å nytte tiden, i hvert fall for to venner, som bor på hver sin kant av landet.
Det er lov, både å mimre og lengte mot late sommerdager.

14.jan.2011 DET VAR I GÅR DET

NÅ PØSER REGNET NED

Aino og Atie ute i snøen, enn så lenge.

På morgenen var hundene fulle av snø da de kom inn. Senere på dagen var de våte, og hadde de gått ut nå, hadde de vært dyvåte. I går snødde det som om det var siste sjanse for i år. I dag regner det som om det skal settes tidsrekord med å få den samme snøen vekk. Og oppi det hele, er det ingenting vi kan gjøre. 
Siden hundene var så våte, at de trengte varme og opptørking, fikk de med seg hver sitt tyggebein inn i buret sitt. Imens tok Ulf og jeg en tur på IKEA. Den ideen var vi ikke alene om. Vi parkerte og forserte små "innsjøer" og snøsørpe på vei inn. Siden vi visste hva vi skulle ha, tok vi beine veien til riktig avdeling. Der skrev ned reol,- og plassnummer på varen, fikk hentet og betalt alt. Nå ligger tre kartonger klar i bilen. På søndag skal de avleveres til barnebarna. En får skrivepult, de to andre nye arbeidsstoler, og svigersønnen vår får arbeidet med monteringen. 
Her er det tydelig våtere.

13.jan.2011 DAGEN DA DET SNØDDE FRA MORGEN TIL KVELD

I dag var det reneste julekort-stemning i Salhus.

DA CERINNE PRØVDE SEG SOM HOUDINI

Dette dekkenet falt ikke i smak hos Cerinne.

DA CERINNE VENTET FORGJEVES....

PÅ AT BARNEHAGEBARNA SKULLE DUKKE OPP

Før Ceinne og jeg la ut på dagens "fototur", hentet jeg frem et helt nytt dekken til henne. Hun er nynappet, så jeg tenkte at dette skulle bli supre greier. Dekkenet skulle både puste og være vanntett, og i tillegg utstyrt med refleks. Cerinne så riktig så fin ut, hvis jeg bare regner de første skrittene av turen. Påkledningen falt absolutt ikke i smak hos Cerinne. Jeg vekslet mellom å rose, hvor fin hun var og korrigere på dekkenet, etter hvert som det kom i ulage. Det hjalp lite. Da vi kom rett bort i gaten, var hun fri for "tvangstrøyen", så den bar jeg resten av turen.
Cerinne så foresten heller ikke ut til å fryse, selv om hun ploget seg gjennom snøen. Hadde den ordentlige plogen vært like iherdig som Cerinne, hadde ikke bilene hatt så store problemer, som de fikk, med å komme seg opp bakken. Det eneste Cerinne og jeg kunne bidra med, var å gå godt ut til siden, da de klarte å kreke seg opp bakken. 
Dette passet Cerinne utmerket, for da ble vi stående rett utenfor barnehageporten. Men det ble virkelig dagens nedtur for Cerinne. De barna som ikke allerede var hentet, lekte innendørs, og uansett hvor mye Cerinne strekte hals og så opp mot døren, kom ingen ut så lenge vi sto der. Gjett om Cerinne var glad, da tre jenter sto klar til å kose med henne, i det vi kom opp til skolen. 
Det var dette Cerinne hadde tenkt seg, da hun sto utenfor porten.

DA AINO OG ATIE VAR I VENNSKAPELIG BASKETAK

En nødvendig liten pause?

DA ATIE BRUKTE SIMPLE TRIKS DA HUN SPERRET LUKEN FOR AINO

Atie tøffer seg som lukevakt.

DA SØSTRENE TOK SEG HELT UT

Når alle hundene er ute i hundegården samtidig, er Aino snar med å sette i gang "felleslek" Da setter hun opp en fart uten like, og som regel henger de andre seg på. Slik kan de holde på en lang stund, og selv pensjonistene synes dette er gøy, men med måte. Enten roer de ned eller velger å gå innomhus. Slik ble det også i dag, og til slutt var det bare de to unge søstrene igjen. De var klar for enda flere runder og avsluttet det hele med en vennskapelig kappestrid. Først da fristet det med å komme seg innendørs for å varme seg og tørke opp. 

12.jan.2011 KAN VI NYTE NATUREN I VINTERSKRUD,...

AINO OG ATIE KAN BOLTRE SEG I SNØEN,.....

MEN JEG TØR IKKE GÅ TUR MED BÅDE HUNDER OG FOTOAPPARAT.

Det er minst like glatt føre, som vi har hatt i lengre tid nå. Nå er det is under snøen, og det er nesten det verste av alt. Det eneste som hjelper er skikkelige brodder. Mine har pigger både foran og på hælen. Da går det greit, både med og uten hunder, men å ta med kameraet i tillegg, tør jeg meg ikke på. Derfor ble det tur uten "dokumentasjon" og heller bilde fra hundegården. Der har de rikelig med plass og kan løpe fritt så mye de bare orker, og det gjør de. Aino og Atie er som regel også sist inn fra leken i hundegården. Da kommer først Aino inn, og så må vi ut i gangen for å åpne luken for Atie. Det har nemlig ikke blitt noen forandring i den retning. Atie fyker ut gjennom luken, men prøver ikke engang på å komme seg inn igjen. Det hjelper heller ikke om hun står rett bak en av de andre hundene. Atie står bare og venter, så nå tror jeg snart at den unge damen har lagt seg til "diva-nykker."

BURSDAGSFEIRINGER PÅ RAD OG REKKE

Stella er litt skeptisk,men synes at Aino er kos.

Først ut er Sofie, storesøsteren til Stella. Hun fyller 12 år på søndag, og etter feiring med venninnene på lørdag, blir det vår tur på søndag. Alle barnebarna er svært opptatt og glad i dachsene, og de har også "delt" hele flokken vår seg imellom. De hadde nok helst sett at flest mulig av dachsene ble med i bursdagen, men det er helt uaktuelt. Det blir mer enn "fullt hus og stormende jubel", selv uten de firbeinte. Men de er på en måte representert likevel. Hver eneste av dachsene våre er flink til å huske på sin "eier" med gave både til jul og bursdag. Koselig så lenge det blir satt slik pris på, og de som har gjennomskuet "dachsehandlingen" for lengst, tier bom still. For å sitere eldstesønnen vår: "Goder som man har opparbeidet, sier man ikke frivillig fra seg."

11.jan.2011 JEG SKULLE ØNSKE DET VAR TO AV MEG....

...for i dag kjeder jeg meg litt.
En stund var det gøy med ballen, men nå hadde det vært artig å ha fått noen 4-beinte på besøk.
Enn så lenge legger jeg meg på badet og leker med speilboldet mitt.
Klem fra Ante

AINO OG.....

ATIE.....

...VAR SJELEGLAD FOR EN NY RUNDE MED SNØVÆR,...

MEN DETTE LIKER IKKE JEG

Alt ser så troskyldig ut, men den intense gravingen på et og samme sted, vakte mistenksomhet hos meg. Jeg vet ikke hva og heller ikke hvor mye de fikk i seg, før jeg rakk frem. Men en ting er helt sikkert. Hundemat var det i hvert fall ikke, og Atie var alt annet enn samarbeidsvillig, da jeg dro ut noe, som lignet en kotelett-bit fra gapet hennes.
Med skoleplassen som nærmeste nabo til hundegården, er dette et problem som dukker opp med jevne mellomrom. Da havner diverse matpakke-rester over gjerdet. Men det slutter ikke der.
Når ballbingen er i bruk på kveldstid, opplever vi også at mye rart, og også av den spiselige sorten, kan havne inne hos dachsene. Verst er det når vi finner kyllingbein og ikke vet om det var vi eller dachsene som oppdaget disse først.
Det neste er et enklere problem, er enklere, iallefall for oss. Men nå har vel
fotballspillerne etter hvert erfart, at det er dumt å spenne fotballen inn til hundene.For havner ballen hos riktig hund, gjør den lite nytte som fotball etterpå.  



10.jan.2011 AMI DEL 2- UANSETT ÅRSTID OG LIKE SIKKERT SOM A.......

drar Jan-Helge og Ami på hytten torsdag ettermiddag. Jan-Helge driver sitt eget reklamefirma, og han har ordnet det slik, at han også kan jobbe fra hytten. 
Torsdag kveld er det korøvelse for Jan-Helge og Ami. Sistnevnte føler seg som fullverdig medlem, men tar mest ut i pausene. Da er det kaffe-, og matservering. Da går Ami rundt og tar imot alt som blir han til del av mat og kos, mens Jan-Helge følger med at i hvert fall godbitene holdes innenfor rimelighetens grenser. 
Denne stadige påpasseligheten fra matfar sin side, setter Ami liten pris på. Et oppkomme av godbiter satte Jan-Helge helt en stopper for.( Se bloggen fra 17.febr.2010) Nå er det knapt noen vits å løpe ned til hyttenaboen for å lete i reven sitt matfat. Hun har nemlig sluttet med å kaste ut matrester til reven. Ami måtte for all del ikke få i seg bein eller annet skadelig.

BÅDE JOBBING OG KOS

Hytten er et evighetprosjekt for Jan-Helge. Han har alltid noe på gang. Det tenkes, tegnes og snekres. Heldigvis har han utrolig god hjelp av Inger, ellers hadde det blitt vanskelig å sette mange av prosjektene ut i livet. Ami som selvfølgelig, også i denne sammenheng, tror han er en jevnbyrdig arbeidskar, kjører stort sett sitt eget løp. Det veksler mellom å være i veien og til selskap. 
Nå er ikke Ami alene om å ønske kosebiter til enhver tid. Er de to karene på alene på hytten, har de f eks fredagskos. Da inntar Jan-Helge god mat og drikke, mens Ami koser seg med egen "fredagsmeny" Og tro ikke at det er lørdagsgodtet en dag på forhånd. Her gjelder: "Jatakk, begge deler."
Nå skulle man tro at det ikke var noen ulemper med dette "gode hyttelivet", men så enkelt er det ikke. Uten å nevne navn og henge ut noen, kan jeg røpe, at det er murring ute og går. Noen synes at Ami er for lenge på hytten. Dette problemet er nok ikke lett å løse. Jeg vet at det ikke blir noen hyttepåske på fam. Kjærland i år. De drar utenlands, og mens de gleder seg til turen, går andre og ser frem til et lengre vikariat som hundepasser. 

TUSEN TAKK TIL INGER!

Om det er Jan-Helge og Ami, som er mest på hytten, så er det Inger som sørger både for å ta de fleste bildene og som også sender de til meg. Slit'an med ny og fin lap-top. Gleder meg over at ting har blitt enklere for deg. ( og at jeg er lovt enda flere bilder)

9.jan.2011 TENK OM.......

Atie forsøker å stoppe Aino.

......det fine vinterværet, men vi tvilte aldri på at den forsvant i løpet av natten. Til det var både vinden som ulte, og regnet som pisket, både for intenst og høylytt. Da er det ikke særlig fristende å stå opp, men det slapp jeg i morges. Ulf tilbød seg å ta frokost og morgenstellet av hundene, og jeg må bare inrømme at en sjelden sjanse til å sove frempå, gjorde godt. 
Resten av dagen har vi virkelig fått føle været eller det som best kan betegnes som uværet. Det regnet, blåste, sluddet og snødde om hverandre.  Dachsene vegret seg for å gå ut, og de mest pysete gjemte seg unna inne eller snudde i døren. Bare meget kraftig tissetrang fikk disse firbeinte ut en snartur på do. 
Oppi det hele lurte jeg fryktelig på hva jeg skulle fylle hjemmesiden med. Kanskje bloggen fra 9. jan 2010 inneholdt noe som kunne "muntre opp" på en uværsdag.

ANTE HVILER OG TØRKER OPP

Kanskje en litt underlig sovestilling, men godt og varmt.

Da fikk jeg denne hilsenen fra Kikki og Ante:
Det er ikke lett å være liten.
Matmor sier at jeg ikke får lov å gå for nærmt peisen, for hun er redd at jeg brenner snuten min.
Men vi har vært på tur, og jeg kald og litt trøtt.
Jeg fant en løsning og halvsover på denne måten foran peisen. Matmor synes det er utrolig komisk. 
Natta! Klem fra Ante.

 

AiNO HENTER FREM VEDEN SELV

Er det ingen som kan hjelpe meg og åpne sekken?

I fjor hadde vi i hvert fall ved. Det har vært tomme vedlagre i Bergen i lange tider, og de få sendingene som har kommet frem, har blitt solgt og utsolgt til de heldige, som var der, da leveransen ankom. Men det var ikke ved eller vedmangel, jeg hadde tenkt å skrive om.
De som tror at Aino var fjorårets lille fyrbøter, tar skammelig feil. Veden kan brukes til mer enn å fyre med. Den er god å bite i, flekke barken av eller leke med. Ekstra morro blir det når flere av dachsene vil ha den samme kubben. Da løper alle sammen etter den som har "skatten."
Jeg setter ikke særlig pris på denne leken. For det første er jeg redd for at hundene skal få i seg trebiter, fliser eller bark, og dessuten blir det så mye boss å koste opp etterpå.
Det er ikke like lett å stå imot dette bedende blikket.

THE SAME PRESIDURE AS LAST YEAR

Så var visst ikke årets niende dag så forskjellig fra fjoråretsårets. Kanskje like greit. Hundene og vi har kost oss inne. Vi har spist god mat og "avsluttet" julen med nok en pinnekjøttmiddag. Dessuten begynner vi å få sortet ut aktuelle turer, utstillinger og tiden for "flyttingen" nordover. Nå har vi ingen andre enn oss selv å ta hensyn til og kan velge når vi drar, og hvor lenge vi blir på Gressholmen. 
Avislesing med fanget fullt.

8.jan.2011 AMI HAR HATT EN FLOTT JUL

Ami er ingen dårlig erstatning for julepakkene.

JO FLERE, DESS BEDRE

Jeg tror ikke Ami har hatt en kjedelig dag, siden han flyttet til Harstad. Der ble han nytt familiemedlem hos Inger, Jan-Helge og Johan. Det tok ikke lang stund, før Ami forsto at familien besto av enda flere. Da Anja kom hjem på ferie og hadde med seg samboer Daniel, kunne ikke Ami vært mer glad. Det eneste skåret i gleden, var at de "forsvant" igjen, og enda så sterkt han ønsket de tilbake, tok det lang tid, før det neste møtet. Derfor var det om å gjøre å "beslaglegge" besøket så lenge det varte.
Gjensynsgleden var akkurat som forventet, da Anja kom på juleferie. 

Johan, Anja og Ami

FOR AT ANJA SKULLE SLIPPE Å SAVNE DANIEL,...

Gøy med leken "storesøster"

aktiviserte Ami henne, og hun fikk leke med han så mye hun bare orket og enda litt mer. Heldigvis for at det var juleferie, for ellers hadde han kommet i tidsnød. Den lille herremannen har et meget travelt program. Først går han og far tur. Johan vil også ha sin del av Ami. På gamlehjemmet venter både onkel Henry og de andre beboerne på hundebesøk, og når de to har turdag med barnehagen, må de gå flere runder, før alle barna har fått holde hver sin liten stund i båndet til Ami.
Jan-Helge spiller i et orkester. Det heter Folk, men utvidet navnet til Folk og en hund, da "Ami ble med." Reneste dachseflaksen med så mange hundevenner i et og samme orkester, men det synes visst ikke nabo Bjørg er nok, for øvingskveldene er bare en av alle anledningene hun benytter til å låne Ami med på tur. Mannen er heldig og får også være med, men jeg tviler på at han vet at, " I år legger jeg opp ferien min etter Ami, jeg." Jeg må heller ikke glemme datteren deres, for selv om hun har flyttet hjemmefra, tar hun så gjerne en ekstratur oppom Blåbærhaugen og tar med seg Ami på en tur.
Og alt dette må Ami få unna på ukedagene, for i helgene er hyttetid.
Ikke rart at selv en liten dachs hadde godt av juleferie og alle sine samlet rundt seg.  

En avskjeds,- og på-snarlig-gjensynskos til Anja.

7.jan.2011 EN LANGFLAT DAG,....

Aino i tet med Atie langflat etter.

OG DA ER DET SNAKK OM DACHSER,....

Søstrene holder det gående.

SOM VAR LYKKELIG OVER NATTENS PÅFYLL MED SNØ.

Hva skjer her da?

CERINNE ORDNER UANSETT OPP

Tror mamma Cerinne prøver å ordne opp "i rekkene."

I løpet av natten var det kommet betydelige mengder med snø, så da var det ikke vanskelig å få hundene ut. Det var vanskeligere å få de inn igjen til nødvendige tørke,- og varmepauser. Selv nynappete Cerinne var utrolig utholdene og med på notene. Hun blir visst aldri lei av å leke med ungene sine. Det spiller ingen rolle om de tre er ute alene eller sammen med resten av flokken. Cerinne konsenterer seg virkelig om sine egne. Hun veksler mellom å leke sammen med de og å passe på eller korrigere, hvis Cerinne mener det er på sin plass.
Ulf brøytet vei frem til porten, men siden her er glatt føre og vi heller ikke måtte noen steder, holdt vi oss i Salhus. Det var ikke hundene imot, for da fikk de være ute, så mye de ville, i snøen. Selv om det ble satt snørekord med 91 dager snø i strekk, i fjor, er vi mer vant til vekslende vær om vinteren. Derfor må vi nytte høvet, når vi har snøen. I kveld var det i hvert fall en velfornøyd gjeng, som tok kvelden. Tar jeg ikke mye feil, er de klar til mer snølek i morgen.

6.jan. 2011 EN HELT DAGLIGDACHS OG VANLIG DAG

Vi var tidlig oppe, for å få unna mating og lufting i rolige og "velregulerte" former. Astra overtok etter Cerinne med løpetid, og med to hanner i huset, må det ekstra forholdregler til under løpetiden. I dag var det foresten hundene som hadde det mest travelt under morgenrunden. Da var det surt vær og regn, men vær og føre bedret seg utover dagen, og nå er det fint og hvitt ute igjen. Jeg krysser fingrene for at denne snøen blir liggende en stund.
Mens alt dette foregikk, måtte vi passe på at minst en av oss var i nærheten av telefonen. Ulf hadde avtale om at "data-guruen" skulle ringe. Vi ventet og ventet, og Ulf var overbevist om at eksperten kom til å ringe, da han var tur med Ares. Men oppringingen kom samtidig med at middagen kom på bordet, og selv om det ble halvlunken middag, tror jeg Ulf var så lettet over å få fikset dataproblemene, at det ble en bagatell i denne sammenheng. 

GRUPPEARBEID

Selv om jeg mange ganger har følelsen av at oppdateringen av hjemmesiden nærmest blir et gruppe arbeid, er det ikke særlig hjelp av dachsene, heller tvert om. Nei, jeg er avhengig av at alt datautstyret til Ulf fungerer fungerer, for der ligger sikkerhetskopiene mine og mere til, og det er bare en brøkdel av det jeg ikke vet hvordan fungerer og må ha hjelp og støtte til. Derfor var jeg minst like lettet som han, så får det heller være sin sak, at vi måtte koble fra alt datautstyret i ettermiddag pga lyn og torden. 
Aino og Atie "hjelper" med hjemmesiden.

TELEFONVAKTEN AINO

Aino har inntatt vanlig "telefon-stilling"

Lurer mange ganger på om hundene ser på meg som håpløs hjelpeløs. Det er i hvert fall ingen grenser for hva de anser at jeg trenger hjelp til. Aino føler seg kallet når telefonen ringer. Da er hun på hugget, har mye "å fortelle" og roer seg best, hvis hun får være hvilende sufflør i armkroken. Etter at samtalen er over, er hun kjempeglad og fortsetter med det hun holdt på med, da telefonen "avbrøt" henne.

DAGENS BONUSBILDE VISER AT.....

AV OG TRENGS DET EN PAUSE FRA ALL HJELPEN.

5.jan.2011 ATIE SER FJENSYN,......

MEN FLYTTER FOKUSET OG "BER" SÅ PENT OM EN SMAKEBIT,....

FØR HUN GLEMMER ALLE "MANERER".......

OG FÅR DET BLIKKET AV SIGRUN

Ulf og jeg hadde benket oss foran fjernsynet, for å få med oss dagens etappe av Tour de Ski, og også Atie satte vel til rette. Hun så riktig så interessert ut, men det var før jeg kom inn med kaffe og kaker. Atie stjeler ikke på bordet og gjorde det ikke dag heller, men fristelsen var nesten større enn hun kunne motstå. Blikket mitt talte imidlertid sitt tydelige språk, og Atie ble uten kake.
Nå gjaldt ikke dette bare Atie, og at hun verken skal tigge eller stjele ved bordet. Fruktkaker er nemlig full av ingredienser som er skadelig for hunder. 
Senest for noen dager fortalte Ulf om en hund som døde etter å ha spist sjokolade. Selv om eierne oppdaget det og tilkalte veterinær, sto ikke livet til å reddes. 
For å være sikker på at vi ikke har "oversett" noen farlige matvarer for hunder, googlet jeg på nettet. Her er en av de bedre sidene

CERINNE BURDE, MEN KOM IKKE PÅ DAGENS BILDER

Første gjøremål etter frokost var nemlig napping av Cerinne. Hun er tålig samarbeidsvillig, så lenge nappingen pågår, men ungår meg i hvert fall resten av dagen. Vanligvis bryr hun seg heller ikke med å gå ut, når jeg kommer inn på badet, men på slike dager får jeg badet for meg selv. Regner med at vi snart er godvenner igjen, så får heller "bli ny"-bildet av Cerinne komme i andre rekke.

4.jan.2011 HILSEN FRA TROMSØ OG BIJOU.....

Godt å "se" deg igjen, Bijou.

SOM HAR FÅTT NYE OG FINE MATSKÅLER

Bijou var så heldig å få nye matskåler til jul. Av sin gode (og litt plagsomme) venn Zarek, som er en coton de tulear. Stilige, synes mor og far. Nå er det vel helst innholdet i skålene som er mest interessant, synes Bijou, og her har mor og far et forbedringspotensiale etter hennes mening. 
Det var en lykkelig hund som hadde hele flokken sin samlet i julen.... Bijou er ivrig linselus når kameraet tas frem. Vi må stadig tørke linsen for snutedugg.
Denne koselige hilsenen kom fra Kristin i formiddag. Tusen takk til deg! 
Lurer på om Bijou forventer flere retters måltider nå?

AINO OG JEG TESTER DAGENS FØRE.....

Da tok jeg bare med Aino. Fra å være reneste risikosporten, gikk det bedre i dag. Nå vekslet det mellom bra fremkommelig og reneste skøyteisen og noe midt imellom. Her var det om å gjøre å ta alle forbehold, for jeg ville verken utsette oss for mulige uhell og enda mindre belaste Haukeland Sykehus. I dag hadde de 24 pasienter på vent for operasjoner av brukne armer og bein, og da hadde Legevakten allerede tatt unna og gipset alle de ukompliserte bruddene.
Det er ikke mange dagene siden det var et yrende liv på "kirkemarken", som er en av de mest populære akebakkene i Salhus.

IKKE SÅ VERST, MEN ETTER HVERT GÅR DET OVER TIL....

Ikke godt å få veisalt på potene.

BAMBI-PÅ-ISEN-TILSTANDER

Da valgte jeg på Aino og egne vegne, en annen vri på turen vår og kom hjem igjen uten å ha risikert både fall på isen eller ufrivillig "bad", i forsøk på å komme oss helt ned i Viken.

3.jan.2011 SLUTT PÅ DET FINE VINTEVÆRET I BERGEN,....

Bergen fra Bryggesiden med Fløyfjellet i bakgrunnen og Ulriken til høyre

MEN DET ER GODT OG VARMT PÅ BADEGULVET....

Cerinne, som ligger fremst, har okkupert favorittplassen sin.

KOSELIG I ARMKROKEN,....

Atie har hele fanget mitt for seg selv.

OG UTDELING AV GODBITER, ER HELLER IKKE Å FORAKTE

Tålmodighet er en dyd, og den utvises, når det er vafler og godbiter i sikte.

SLIK BLE DET PÅ DENNE DAGEN,...

.....som begynte med tett snødrev, forsatte med sludd, for å avslutte med regn og sterk vind. Største problemet, uansett form for nedbøren, var isen som dekket både sti og vei. Vi bor slik til, at alle turer innbefatter bakker. Det eneste valget vi har, er om vi vil begynne med oppoverbakke og avslutte nedoverbakke eller omvendt. Da blir turer slike dager som i dag, reneste risikosporten. Vi vet også at brøyte,- og strøbilene ikke prioriterer vårt område. 
Nå skulle ikke dette være noe problem for hundene. De har en veldig stor hundegård, hvor de kan løpe og leke så mye de bare orker. Men i slikt grisevær som i dag, går det ikke lang tid, før de første vil inn igjen. Da bruker de luken i veggen og finner seg rast en varm og tørr plass. Dette gjelder ikke Atie. Hun "må" hentes, dvs vi åpner luken, og så "ankommer" den unge damen. Hvorfor hun ikke vil gå inn selv, er et mysterium, for hun veken vil eller må ha hjelp for å komme seg ut den samme luken. 
Ja, de har sine særegenheter alle sammen. Cerinne har fast plass på badet, og den unner hun ingen andre. Flickan er "vikar" for Astra, min faste og trofaste skygge, og Aino liker ikke at at jeg snakker i telefonen. Da lar hun seg høre. Uansett er det en trivelig og sjarmerende gjeng, som ligger og sover på rommet sitt. Nå håper jeg bare at all snøen og isen regner bort i løpet av natten, slik at vi kommer oss ut på tur, fri for både is og veisalt.

2.jan.2010 ISHÅLKE, TAUKAMP, SERRANOSKINKE OG SIKKERHETSKONTROLL....

Aino og Atie kjemper om samme tauet.

OG ALT I EN SALIG BLANDING

Ikke godt å si hvem som drar seieren i land.

LA MEG PRØVE Å FORKLARE

Selv om jeg alltid har elsket å stå på skøyter og setter enda flere gråe hår i hodet på Ulf, når jeg inntar skøytebanen med barnebarna, innså jeg "faren" med å bevege seg utendørs i dag. Her var speilglatt overalt, og det eneste stedet det var trygt å bevege seg, var på plenen. Ulf var ute og tok noen bilder, hundene var fornøyd med å få løpe i hundegården, mens jeg holdt meg på trygg grunn innendørs. Dessuten er det alltid alternative oppgaver innendørs. Det var under en impulsiv opprydning at jeg kom over dagens mest populære leke.
Begge er like iherdige.

OG DET ER HER SERRANOSKINKEN KOMMER INN

Serranoskinke er topp, og tauet kan nyttes til mer enn oppheng.

PLASSPROBLEMER

For noen år siden bodde Silje, Reidar og barna et år i Spania. Selvfølgelig besøkte jeg de flere ganger i løpet av dette året. Første gangen jeg skulle ned, ba Ulf meg kjøpe med en Serranoskinke med hjem. Jeg så gjorde, og at den "forsvant" fort, hadde jeg stor skyld i.
Neste gang jeg skulle ned, kjøpte jeg for sikkerhets skyld to stykker. De var ikke noe problem, før jeg kom til pakkingen av kofferten. For det første var der liten eller ingen plass, og for det andre ville de ha økt kofferten sin vekt med vel 12kg.
Her var gode råd dyre. De måtte i håndvesken.
Ami er med for å illustrere, at ikke alt kan plasseres i en koffert.

DET VIRKELIGE PROBLEMET

Nå var det vel få utenom meg, som ville kalle det en håndveske. Utenom "vanlig innhold" var der både speilreflekskamera, videokamera og iPod. Helt på bunnen lå en støpejensdachs, og øverst tronet to Serranoskinker. 
Innsjekkingen av bagasjen gikk greit, og det gjorde første del av sikkerhetskontrllen. Det burde ikke komme som noen stor overraskelse at vesken min ble tatt tilside for nærnere kontroll. 
Selv om jeg hadde undersøkt på forhånd at det var lovlig å ta med vakumpakket skinke, var det likevel disse to, jeg trodde var problemet. Derfor var jeg mer enn overrasket, da de ba meg om å "hente opp" dachsen. Jeg jobbet meg nedover i vesken, og etter at 12kg skinke, speilreflekskamera, videokamera, iPod, lesestoff og ellers resterende veskeinnhold opptok rikelig plass rundt oss, fikk jeg endelig opp "synderen." Den ble gjennomlyst på nytt, og så ble både den, håndvesken, innholdet og jeg frigitt. Jeg var riktignok ganske svett, men mest lettet da jeg pakket alt sammen og ned i vesken. 
Det var opphengsbåndet fra en av disse skinkene, som dukket opp under dagens opprydding. Ingnting er vel bedre enn at det ble dagens yndlingsleke for Aino og Atie. Mens de lekte med tauet, dukket gamle minner opp. 
I går kom foresten Silje, Reidar og barna tilbake etter 14dagers juleferie på gamle trakter. 

1.jan.2011 VARRI-GUTTER MED MANGE "OPPGAVER"

ANTE ER KLAR TIL Å GÅ JULEBUKK MED IRIS.

SOM ASSISTENT PÅ KONTORET TIL MATMOR KIKKI

OG SOM HJELPESKIPPER FOR MATFAR BJØRNAR

DETTE ER BARE...

et lite utvalg av alt som Ante "styrer med." Aller mest er han det femte familiemedlemmet hos Kikki, Bjørnar, Iris og Bjørn-Einar. Der har han et rikt liv med rikelig av turer, både til lands, i båt, på hytten og på fjellet. Kikki er flink til å sende bilder og skrive fra Antes sitt dagligliv, og det er så kjekt å få legge dette ut påhjemmesiden. Jeg vet at det gleder mange fler enn meg, så tusen takk.
I Harstad bor Ami, broren til Ante. Jeg har også fått mye "stoff" om han. Både Inger og Jan-Helge har sendt bilder av Ami som også har mange "jern i ilden." På årets første dag velger jeg å gjenta en blogg jeg skrev i fjor. Den handler om Ami og onkel Henry.

FØRSTE MØTET

I utgangspunktet startet det hele bare med nysgjerrighet. Den ene niesen til onkel Henry har hund., og den var ofte på besøk, før onkel Henry måtte flytte på sykehjem. Han likte både hunden og å få besøk av den. Denne gleden var gjensidig hos den lille bichon friseen. 
Da det også kom hund i huset til niese Inger, anså han det som en selvfølge, at han skulle få ta hunden i nærmere øyesyn. Siden onkel Henry ikke kunne komme til Ami, måtte hunden dra til sykehjemmet.
De to fant hverandre umiddelbart, og Inger måtte love å komme snart tilbake.

HJERTELIG VELKOMMEN

AMI ER PLASSERT TRYGT I RULLATOREN.

Dette var ikke vanskelig å love,for både hund og eier ble ønsket hjertelig velkommen og på snarlig gjensyn av hele personalet.
Ryktet om hundebesøket spredte seg raskt. De andre beboerne ville også treffe det lille vidunderet, (ikke mine ord) men det var ikke bare enkelt. Mange var dårlige til beins, andre var sengeliggende, men "vår mann" hadde løsningen klar. 
Etter en privat kosestund på rommet til onkel Henry, ble Ami plassert trygt i rullatoren, og dermed lå alt til rette for en runde rundt på alle avdelingene.
Dette ble en gledesstund for alle parter. Ja, det ble en slik success, at det ble jevnlige turer dit for Ami og Inger. Ami var blitt en kjær liten pasientvenn. Først gleder han onkel Henry, og etterpå "deler" han hundevennen sin med alle de andre beboerne, som også setter pris på besøk av Ami.

Historien om onkel Henry slutter ikke her, selv om han har flyttet til et nytt hjem, svikter ikke Ami vennen sin. Når dataproblemene hjemme hos Ami er reparert, gleder jeg meg til å legge ut tekst og bilder fra et meget spesiet møte mellom disse to gode vennene.
KLAR FOR GLEDESRUNDEN

TOSPANNET AINO OG ATIE

"Vi skal gå hand i hand gjennom livet...."

Hva har så guttenes søstre å stille opp mot sine "effektive" brødre? I første omgang satser de som sedvanlig, på sin ufeilbare sjarm, men lover å komme både sterkere og mer utførlig tilbake, om alle sine gode sider.

For dere som lurer på hvordan vi hadde det på nyttårsaftenen elle hvorfor jeg holdt meg innendørs i dag, foreslår jeg en titt innom Ulf sin side http://www.kennel-captator.com