BLOGG


31.jan. 2010. "På kjøretøyet skal storfolk kjennes".

Det er ikke hver dag vi kjører rundt i en 80 år gammel tjekkisk carbriolet.

Prahaborgen

Denne fryktinngytende borgen klorer seg fast til åssiden og har i århundrer holdt byen i sjakk. Historien til Praha starter med borgen, som ble grunnlagt på 800-tallet og har hele tiden hevdet sin stilling som maktens sete i Bøhmen. Innenfor borgens murer finnes et slott, tre kirker og et kloster.
Etter en storbrann i 1541, ble bygningene gjenoppbygd i renessanestil. Fra 1918 har borgen vært sete for republikkens president.
HC har beundret utsikten og tatt bilder.

Litt av utsikten utover byen.

Nok en vellykket dag.

Vi fikk se og oppleve utrolig mye på rundturen vår i Praha. Sjåføren var en trivelig kar og flink guide. Før og etter turen var vi turister på egenhånd, bare avbrutt av litt handling og inntak av mat og drikke. Hans Christian fotograferer ivrig i vei på sitt nye speilreflekskamera, og i dag satte han rekord. Han tok 155 bilder. Kjekt når gaver faller i smak og kommer til nytte.
Det vet jeg at ølet vi kjøpte til Ulf i dag også gjør. Den spesielle sorten har jeg bare funnet et sted, og hver gang jeg er i Praha, tar jeg metroen ut dit. Riktignok er det litt tungvint at flaskene, som foresten har patentkork, må pakkes i kofferten. Det oppveies av en meget fornøyd mottager.
Fra inngangen til Prahaborgen.

30.jan. 2010. Gratulerer med dagen HC!

Skål, og gratulerer med dagen!

To trøtte turister.

Så nærmer det seg slutten på en lang og begivenhetsrik dag for mor og sønn. Allerede kl 04.30 ringte vekkerklokken, og tre kvarter senere plukket vi opp Hans Christian. 
Vi var så tidlig fremme i Praha, at vi fikk mer eller mindre hele dagen på oss tilåvære og turister, samtidig som vi har feiret Hans Christian. 
Nå har vi nettopp kommet tilbake til hotellet ettermiddagscruice på elven. Vi er både vel fornøyd og ganske slitne etter alt vi har opplevd i dag.
Et yrende folkeliv overalt.

Tjuvstart i Praha.

Morgendagen blir den store sight-seeingdagen for oss, men allerede i dag tjuvstartet vi litt på egenhånd. Været var strålende,og som vanlig, var Praha full av turister. I tilegg har også de fleste tjekkere lørdagsfri. Dermed ble det dobbelt opp i gatene. Det var et yrende folkeliv, som mange steder resulterte i trengsel.
Når vi nå snart tar kvelden, er vi både slitne og full av inntrykk. Det skal bli godt med en normal-lang natt. I morgen er vi klar til nye opplevelser i en av europas vakreste byer.
Fra Karlsbroen med Prahaborgen i bakgrunnen.

29. jan. 2010 Forberedelser.

Atie nyter åvære i rampelyset.

Kort fortalt.

I kveld må jeg se å komme meg tidlig til sengs, for vi må opp allerede kl04.30. Det eneste positve med det, blir at vi kommer så tidlig til Praha, at vi får hele lørdagen der. Jeg ser frem til å reise sammen med Hans Christian, yngste sønnen vår, for å feire bursdagen hans. Det er lenge siden vi har reist på tur i lag, og orkanen vi hadde på turen til England, får vel ta litt av skylden. 
Vi har fortsatt  fint vintervær, og hundene koser seg ute. Jeg har fått unna nødvendig husarbeid og vasket hundepledd og bur, slik at det blir enklere for Ulf som må ta "hjemmetjenesten" denne helgen også. 

28. jan. 2010 Snøen kom tilbake.

Nedi denne muren finnes mink, menjeg vet ikke om valpene luktet noe i dag.

Ny tur

Det går litt i ett for tiden. Turen til Sverige er ikke mer enn så vidt utav kroppen, før jeg er reiseklar igjen. Men denne turen som går til Praha, er blott til lyst for å feire Hans Christian sin 30-årsdag. De fleste forberedelsene er for lengst unnagjort. Nå står bare pakkingen av kofferten igjen. Da er det praktisk å få med seg værvarslene fra Yr, så jeg kan pakke klær etter været. 
Jeg  bor foresten på samme hotel som sist. Hotellet har trådløst nettverk. Jeg tar med datamaskinen og legger ut siden som vanlig.

Noen som setter pris på snøen.

Da vi våknet i morges, var det hvitt overalt. Snøen dekket både gårsdagens bare flekker og isete partier. Det er i grunnen det verste, for da er det ingen som aner hvor det er glatt. Jeg tar iallefall ingen sjanser og sverger til brodder.
For Aino og Atie ble snøen et velkomment "innslag" etter gårsdagens innevær. Ulf tok de med i Viken. Da hadde valpene allerede boltret seg mesteparten av dagen ute i nysnøen. 
Aino med Askøy i bakgrunnen.

Badeviken vår.

Det er ikke lett å forestille seg det yrende badelivet, som er her om sommeren. Sesongen begynner etter kalenderen, ikke etter vær og temperatur. Slik har detvært iårtder, og den oppvoksende slekt vil ikke være dårligere enn forgjengerne sine. Å stupe fra bjørken, er et annet "must" som går igjen. Det er vel unødvendig å si at jeg ikke har vært har vært med på noe av dette, bare "medhutrende" til barna våre og skrekkslagen hver gang bjørken var "stupebrett". 
Sandstranden vår. Det er bare Ares som ikke lar seg stoppe av snø og kulde. Han elsker å bade uansett årstid.

27.jan.2010. Vått i dobbel forstand.

Ulf prøver å se Dagsrevyen.

Innedag, basseng-trening og god middag.

Det begynte å regne i går kveld, fortsatte i natt og holdt også på store deler av dagen. Hundegården var et trist syn,med blanding av snø-slaps, is og bare flekker. Der var vann-dammer og overvann på de isete stedene. Jeg angret på at jeg ikke tok på meg brodder, før jeg gikk dit for å rydde. Det ga jeg foresten fort opp, for jeg var som Bambi på isen. Da sier det seg selv at hundene også var raske med å komme seg inn. Deretter ble de mer eller mindre tvunget til å gå ut for å gjøre sitt fornødne.
 Hundene foretrakk et tørt inneliv, og det var nærmest kø inn til badet og heller trangt om saligheten, når alle ville ha plass på varmekablene.
Dette gjorde det svært mye enklere for meg da jeg skulle til min ukentlige behandling på Haukeland Sykehus. Da var det bare frem med godbit-boksen, alle hundene finner sitt bur og får sin godbit. 
I dag kom Ulf hjem før meg, og han hadde middagen klar. Det var både overraskende og godt. Utrolig hvilke spennende retter han får ut av vanlige rådvarer. Dagens middag falt så absolutt i smak, og jeg er redd for at jeg "snusker" vekk restene i løpet av kvelden.

ULF HAR PROBLEMER MED DEN DATAMASKINEN HAN BRUKER TIL HJEMME-SIDEN. DERFOR KOMMER DET IKKE NYTT STOFF FØR I MORGEN.

26. jan. 2010. I all enkelhet.

Celeste ser seg omkring. Da var vi kommet til Hallsberg.

Bare noen få ord på siden,.......

......før jeg tar kvelden. Vi har nettopp kommet hjem fra årsmøtet i dachshundklubben. Med en lang reise i kroppen og lite søvn de siste døgnene, velger jeg heller å legge ut bilder fra turen, enn å skrive på siden. Det får jeg heller ta igjen i morgen.

25.jan.2010. Sluttrapport fra Ludvika-turen.

Celeste på toget fra Kristinehamn til Oslo.

Siste etappe

Vi er nok litt slitne nå, både Celeste og meg selv. Etter et knapt døgn hos Helena, kjørte hun oss til Ludvika. Returen skulle gå en annen vei enn vi kom,og første strekning gikk til Kristinehamn. Der fikk jeg tid til å lufte Celeste. Deretter tok vi et nytt tog til Oslo. Bildet av Celeste tok jeg der og med mobilen, så kvaliteten er ikke særlig bra.
Nå sitter vi på dagens tredje tog. Vi har en lang natt foran oss. Celeste har fått mat og dagens siste luftetur, og nå sover hun godt. Det skal jeg også prøve på. Nå kjenner jeg at det skal bli godt å komme hjem, og så krysser vi fingrene for at turen resulterer i valper.

24.jan. 2010. Nytt fra vikaren

Hei Sigrun er i Sverige med Captators Celeste for å parre henne med Hammarskallets Egon.
Der Sigrun  bor utenfor Ludvika, er det dårlig med dekning for mobilt bredband, og hun har derfor vanskeligheter med å få ut eget stoff på nettet. Jeg har skrevet noe på min hjemmeside om turen til Sverige. Jeg foreslår at dere følger lenken til min side og leser der
http://www.kennel-captator.com

Den spennende vedkassen

Når ikke Sigrun er her, og det er bare en vikar da kan vi vel rote litt i vedkassen?
Valpene har lagt sin elsk på vedkassen og veden som er oppi, og ikke bare veden, nei også avisene som ligger der også. 
Det rives og slites, så avis-fillene flyger, så får de kjeft, da blir det en pause, men etter en stund er de i gang igjen.

"23,jan. 2010 Celeste på vei til Ludvika.

Celeste tar seg en hvil etter en lang dag på toget.

Mer NSB-rot.

Vi kom oss tidlig og vel avgårde. Da var resten av gjengen matet og luftet,"tidlig en lørdags morgen."
Vel på plass på toget, på tildelt sete av betjeningen på billett-kontoretr regnet jeg med at jeg satt trygt, heltfrem til Oslo. Det varte til billett-kontrollen. Da satt jeg plutselig på feilt sted. Jeg fortalte at jeg hadde reist ens ærend inn til byen, for å kjøpe billettene, siden jeg skulle ha med hund, men jeg nevnte ingenting om alle problemene det kjøpet hadde medført. Likevel fikk jeg beskjed om at vi skulle flyttes, mens konduktøren noterte ivrig. 
Fant ut at da var det best å samle sammen termos, aviser og yttertøyet mitt.
Hva skjedde så? Ingenting, utenom at han unngikk å møte blikket mitt hver eneste gang han passerte plassen min og det helt frem til Oslo.
Finse, Bergensbanens høyeste punkt.

Celeste og jeg har jentekveld.

Vel fremme i Oslo tok jeg en drosje rett opp til Standard (Oslo). Det er Eivind sitt galleri, men han er i New York, så jeg skulle bare hente nøkkelen til leiligheten hans.
Deretter luftet jeg Celeste, bestilte take-away pizza, og da var alt klart for kos og jentekveld. Det smakte, men  dakjente jeg også at jeg var sliten. Lite søvn i natt, tidlig opp i morges og en lang togreise, kjentes godt. Det blir nok en tidlig kveld, for i morgen går toget vårt kl07.25, så det blir nok en tidlig morgen.
Tomt inni esken. Tro om det er litt på utsiden.

Varri-pledd

Nå skal jeg ta Celeste ut påen liten tur, før vi benker oss foran TV-en for å se håndballkampen. Blirdet for spennende, kommer iallefall jeg til å skifte mellom kanalene. Hva det skal hjelpe til, vet jeg ikke selv engang. Det bare blir sånn. 
God helg, og god kamp til alle som heier på håndballguttene.
Bra at Sigrun kjøpte så mange pledd til Varri-valpene at jeg fikk låne et på turen.

22.jan. 2010. Nye pledd .

Valpene tester kvalitet, lukt og smak. Resultatet gikk meg hus forbi.

Mellom tv-titting og pakking.

Blant alle mine fikse ideer, finnes det selvfølgelig en "regel", om det blir kjøpt inn like pledd til alle hundeburene. Nå har jeg imidlertid strukket meg så langt at jeg markerer forskjell på Captator og Varri. I dag var det Varri-hundene sin tur til nytt sengetøy, slik at de og har fint skift i tilfelle uhell, mens mor er bortreist.
Aino og Atie fikk foreta en testing av pleddene på stuegulvet. Antar at de besto testen. I kveld  lå de i hvert fall så søtt i hver sitt bur med nye og rosa pledd. 
Nå skal jeg gjøre meg helt klar for morgendagens reise, for i morgen tidlig blirdet bare tid til mating og en rask lufting av hundene. Deretter må vi dra rett til byen,for å rekke 07.58-toget til Oslo. Derfor blir det avkortet skriving i kveld, og så fortsetter jeg heller med kveldens andre gjøremål. Har foresten nettopp notert at jeg må huske mobilt bredband. Ulf og jeg kommer til å veksle med å legge ut stoff på siden, disse dagene.

Kveldskos og korslag.

Tid til litt kveldskos for Aino og Atie.Hva er et nytt pledd, mot å ha Flickan som madrass?

21.jan. 2010.Skumle greier.

Angrep er det beste forsvar.

Det er utrolig hva som kan vekke interesse og forferdelse hos små valper. I dag var det Atie som plutselig oppdaget skurekosten ute på badet. Den var så skummel at hun måtte kjeftepå den. Så mye lyd fra den unge damen er ikke vanlig. Jeg trodde at noe virkelig alvorlig var på ferde og løp ut for å sjekke. 
Der sto Atie bøyd over skurekosten og virkelig ga den inn. Selv om det daglig blir tatt mange bilder her i huset, går vi ikke rundt med kamera hele tiden. Derfor flyttet jeg hele seansen inn i stuen, med Atie under ene armen og skurekosten i andre hånden, mens jeg ropte at Ulf måtte være klar med kameraet.
Skurekosten ble ikke mindre skummel etter flyttingen, så etter fotograferingen valgte vi å flytte vekk "den farlige inntrengeren". Da var Atie fornøyd og roen gjenopprettet.
Ikke så fort, men vi kommer oss frem.

Et mye bedre alternativ.

Saltproblemet har bare vokst. Det har økt, både i mengde og antall saltstrødde veier. Da er det få alternativer igjen, for å få luftet valpene. Viken er vel og bra, men veien ned dit er reneste saltlaken. 
Jeg kjører ikke den store bilen vår. Da har jeg ikke så mange alternativer. Derfor tok jeg meg av de løpske, de parringslystne og de "nøytrale", mens Ulf kjørte opp ti Ulset-åsen. Der fikk Aino og Atie boltre seg fritt i et snødekt vinterlandskap, totalt fritt for salt.
Sol, snø og en liten tenkende Atie.

20.jan. 2010. Når enden er god.

Klar for tur i svensk vinterkulde. Bildet er fra Astra sin parringstur jan. 09.

Ja, så sitter jeg endelig med billetter fra Bergen til Ludvika. Det jeg ikke nevnte i går, var at det ikke går natt-tog om lørdagen fra Bergen til Oslo. Derfor tar jeg morgenekspressen, låner leiligheten til Eivind, eldste sønnen vår, om natten og reiser videre søndag morgen. 
Jeg blir i Sverige knapt et døgn, før jeg returnerer hjemover. Da korrensponderer det heldigvis litt bedre, så jeg til og med rekker årsmøtet i dachshunklubbentirsdag kveld.
Deretter blir jeg hjemme i tre dager, før en ny tur står for tur. Den turen blir sammen med yngste sønnen vår, Hans Christian. Avreisedagen fyller han 30år, og turen er gave fra Ulf og meg. Opplegget og feiringen er en hemmelighet, men faller forhåpentligvis i smak. Vi gleder oss i hvert fall begge to.
Som vanlig om onsdagen, har jeg hatt fysioterapi-trening i bassenget på Haukeland Sykehus. Bassenget er adskilt fra treningsrommet med en glassvegg. Jeg regner med at det gleder flere enn meg, at den skadete skiskytteren kom dit for egen maskin og trente. Konen var tilstede hele tiden og har nok vært en enorm støtte for han.
Familiens hester lufter seg også, godt beskyttet mot kulden.

19. jan.2010. Det skal ikke være enkelt.

Celeste tar det med knusende ro og lar heller andre ordne opp.

Prøv å bestille en tur på nettet fra Bergen til Ludvika. Første problem, Bergen eksisterer ikke i systemet. Dermed tar jeg utgangspunkt i Oslo og finner flere reiseruter. Neste problem er at det kommer opp forslag om kombinasjon av tog og buss. Swebus har sluttet å ta med hunder. Tilbake til toget igjen, der er det lovlig med hund, men umulig å bestille hundeplass på nett.
Buss til Jernbanestasjonen i Bergen for å stille seg i kø på billett-kontoret,
"Vi kan ikke selge billett til deg og hunden til Sverige". Uheldigvis har jeg vært igjennom denne galskapen tidligere, så det svaret godtok jeg ikke. Derfor visste jeg at det lar seg gjøre, når de bruker en spesiell kode. "Det er så sjelden at folk reiser med hund til Sverige, så den koden husker jeg ikke." 
Mitt forslag var å spørre noen på bakrommet, for det fungerte sist. Det gjorde det også denne gangen. 
Fortsatt sto problemene i kø. "Håper du forstår at dette vil ta tid." Det var ingen overdrivelse, og det på tross av at jeg, på forhånd, hadde skrevet ut hele reiseruten med tognummer og det hele.
Nå var vi kommet så langt at jeg hadde fått billetter Oslo-Hallsberg og Kristinehamn-Oslo. Strekningen Hallsberg-Ludvika og Ludvika-Kristinehamn kunne de ikke selge, for NSB samarbeider hverken med Tågkompaniet eller Värmlandstrafik.
"Bergen-Oslo og retur" kjøper du på automaten utenfor." Kort fortalt, så virket ikke noen av automatene, selv ikke med eksperthjelp av flere fra billett-kontoret. "Du skjønner, de er under oppgradering." Ny kø, men billetter til slutt. 
Før jeg gikk, fikk jeg følgende forslag: "Noter deg følgende til neste tur. Koden for å bestille plass med hund til Sverige er 41." Og det gjorde jeg omgående.
Har aldri hørt på makan.

18.jan.2010. Tre ting på en gang ble....

Her hjalp det ikke med flott og dyrt fotoutstyr.

....en gedigen fiasko. Til mitt forsvar skal det sies, at det var ikke jeg som la opp til denne effektiviteten. Jeg skulle lete etter noe på nettet, og da valgte valpene å holde meg med selskap. I begynnelsen lå de så søtt og yndig på fanget, at jeg trodde jeg skulle få tatt noen blinkskudd. 
Dagens første bilde viser beste resultatet av flere forsøk. Med kun en hund i fokus og meg selv som både "halshugget og korsfestet", kan dere sikkert tenke dere hvor enda grusommere, resten av bildene ble.

Katha, A-kullets oldemor

Katha er visst i stuss om hun skal gå inn i varmen eller være ute.

Da er det lettere å fotografere Katha. Den gamle damen er riktig så sprek, men foretrekker et roligere tempo når ikke noe spesielt står for tur. Alt utenom "daglig drift" er vanskelig i disse "løpske dager".
Da er det godt å ha en stor og god hundegård. Katha liker seg spesielt godt ute nå pga snøen, og slik har hun vært bestandig. Derfor har vi alltid stoppet og latt henne kose seg i snøen, når vi har sett en liten snøflekk langs ruten vår. Da er Katha i sitt ess.

Cerinne har full oversikt.

Cerinne er ikke den eneste hunden vår som trives i høyden. Flere av de har nemlig Ulfs skuldre som yndlingsplass. Tror det begynte med at fanget var fullt, og dermed ble skulderen tatt i bruk. Det har i hvert fall utviklet seg slik, at den plassen stort sett alltid er opptatt. 
Godt at vi aldri har vurdert å kjøpe papegøye, for hvor skulle den sitte?

17. jan. 2010. Rakk ikke alt, men.....

...... i dag fikk jeg god hjelp med hjemmesiden av to "skrivelystne" valper.

En trivelig lørdag.

Det blepå alle måter en trivelig lørdagskveld med gode venner og deilig mat, men jeg kom til kort med hjemmesiden. 
Etter at alle forberedelsene var unnagjort, ble det bare tid til mating og lufting av hunder, en siste runde med vaskebøtten og en rask dusj, før gjestene kom. 
Aino og Atie var i Viken med Ulf.

Snø/sludd og plussgrader.

Dermed spilte ikke kroppen min og jeg på lag i dag. Den liker ikke slike væromslag, men det er lite jeg kan gjøre med det.
Ulf gikk tur til Viken med valpene, mens jeg tok meg av løpske tisper, "villige" hanner og de "helt normale"
Vi må ha et strengt regime for hundene nå for tiden, og det er litt av et puslespill som skal gå opp i det daglige. Likevel går det greit, for vi kjører samme opplegget hver gang tispene har løpetid. Heldigvis er Heid ferdig med sin, når jeg drar med Celeste til Sverige.
Selv om det blir mange lange timer med tog, ser jeg frem til å komme til Ludvika. Jeg har vært der flere ganger i samme ærend og det er alltid like koselig å treffe igjen våre gode hundevenner på andre siden av Kjølen.
Aino, vår lille snøprinsesse.

15.jan. 2010 Litt av hvert på en fredag

Hvem vil leke med meg?

Det er lov å håpe at......

.......tispene, ville ta seg en lang økt i hundegården. Ares og Fargo får seg en hardt tiltrengt pause fra løpske tisper. Hannene stresser både seg selv og hverandre, men tispene er heller ikke borte når det gjelder å tiltrekke seg de kjærighetskåte hannene sin oppmerksomhet. 
Beilerne glemmer selvfølgelig ikke damene sine, men det hjelper litt på med: "ute av syne, ute av sinn", 
Deler av gjengen i full aktivitet.

Nesten for godt til å være sant.

Mens hundene var ute, benyttet jeg tiden til husarbeid. Vanligvis vises resultatet av gulv-vasken bare til første hund kommer inn. Hundene drar de med seg skit inn, og gulvene ser ut deretter. 
Derfor er denne snørike vinteren en velsignelse. For min del må snøen gjerne ligge til våren, i hvert fall i hundegården vår.
Flagrende lek.

Hormoner i høygear.

Heid som har sin første løpetid, er enda høyløpsk , mens Celeste er på oppadgående. 
NSJ(H)CH Captators Celeste skal parres med SJ(D)CH SU(D)CH FinJ(D)CH Hammarskallets Egon. 
Derfor reiser jeg til Ludvika 23. januar, og så håper vi det blir valper i slutten av mars.
Vi går inn nå. kanskje vanker det en godbit, siden hun har fått vasket uten "vår hjelp."

14. jan. 2010. Enda mer napping, og......

Bare ta meg hvis du klarer.

....Aino lurer seg unna.

Spisebordet ble et utmerket sted å gjemme seg, da hun forsto at hun skulle til pers igjen i dag. Godt hjulpet av både størrelsen på bordet og alle stolene rundt, løp Aino slalom under bordet, mens jeg hele tiden var akkurat litt for sein eller på feil plass, til å nå henne.
Hørte jeg noe snakk om godbit?

Simple triks..

Det er utrolig hva som kan oppnås bare med å rasle med godbit-boksen. Jeg tydde til dette trikset i dag, for jeg hadde verken tid eller lyst til flere runder rundt spisebordet. 
Her er det nemlig et strikt regime for tiden. Hundene må være på rett sted og luftes i riktig rekkefølge sammen med trygge hunder. Dette er ikke så rart og mystisk som det høres ut, men nå har vi flere løpske tisper. I tllegg har vi to forelskete og mer enn villige hanner. Det er her puslespillet om hvor og hvem av hundene, som kan være i samme rom eller i hundegården, kommer inn. Så langt har det gått på skinner, men i slike tider ønsker jeg meg av og til en annen "arbeidsplass."
Med Ares som tilskuer i bakgrunnen, innser Aino at slaget er tapt.

Napping og kos/kos og napping.

I dag ble det vekselbruk, for Aino var ekstremt skeptisk bare jeg nærmet meg, og slik kan vi jo ikke ha det. Derfor nappet, pratet, koste vi, imens jeg delte ut noen "Judas-godbiter", og da var det visst ikke fullt så ille. 
Etter alle hundehårene som jeg kostet opp fra gulvet og børstet av klærne mine, når vi nok snart målet Da har jeg til og med gjennomført nappingen både humant (vet ikke hva det kalles om dyr) og pedagogisk, "trur eg."
Slapper litt av før finishen. Får besøk av tanten til helgen, og da MÅ jeg være fin.

13. jan. 2010. Liker/liker ikke.

Hvordan har dere det, nede på gulvet?

Bare en liten påminnelse.

Aino var ikke særlig fornøyd med alt skrytet av broren på gårsdagens side. Det som spesielt svei, var "foran de andre i utvkling". For å vise at det ikke gjaldt på alle områder, er Aino veldig glad for at jeg publiserer dette bildet av kullets sprekeste valp. Bildet er tatt da hun var 6 uker. Da var hun allerede blitt så dreven, at hun vekselvis hadde det morro med å erte brødrene og Atie eller ta seg en lekestund på egenhånd "i høyden."

Ingen vei utenom.

Hadde jeg visst dette, hadde jeg gjemt meg på et lurt sted.

Om onsdagene får jeg behandling i terapibassenget til Haukeland Sykehus. Vanligvis forlater jeg ikke hundene de to dagene i året det er sireneprøve. I dag hadde jeg ikke noe valg. For å avhjelpe situasjonen, plasserte jeg radioer i alle hunderommene, og rett før ulingen skulle starte, fikk hundene hver sitt tyggebein.
Deretter var det full fart ut døren, for å rekke bussen og satse på at jeg hadde løst "problemet."
Jeg bare later som jeg samarbeider.

Dagens egentlige problem eller rettere sagt utfordring, var å få Aino til å samarbeide da hun skulle nappes. Dette likte hun slett ikke og sprellet med alle fire beina, før hun måtte innse at hun like godt kunne gi seg.
Ulf tok bildene for meg av seansen. Da jobbet Aino og jeg nesten på lag. For å ikke utfordre velviljen og tålmodigheten hennes, deler jeg opp nappingen i to.
Men når jeg skal nappe resten, trenger jeg nok heller hjelp med å holde Aino enn en fotograf.

12. jan. 2010. Ante, en spesiell liten kar.

Bjørn Einar viser Ante siste nytt på Varris hjemmeside.

Tusen takk for......

....alle hilsener og tilbakemeldinger til hjemmesiden. Det er kjekt å høre at så mange leser og setter pris på den. Blir overrasket og glad over hvor mange kjente og ukjente som tar bryet med å skrive tilbake. 
At jeg også har firbeinte "lesere", kom likevel svært så overraskende på meg, eller er Ante bare en liten linselus?

Et naturlig midtpunkt.

Helt fra fødselen har Ante skilt seg ut. Med sin spesielle farge, har det aldri vært vanskelig å skille han ut i flokken. Selv om han tidlig fikk navnet Ante, ble han lenge bare kalt "han brune" når noen omtalte han.
25/6-09, bare tre dager gammel.

Rømlingen vår.

Ante ble født som den største i flokken og lå en god stund foran de andre i utvkling. Derfor var det ikke noen stor overraskelse at vi pluselig en dag oppdaget Ante utepå stuegulvet. Han hadde klart å "bryte" seg ut av valpegården. Vi har til og med bildebevis på at han etterpå lokket søsteren sin med seg ut i friheten.
14/7-09. Ante på vei mot friheten. I bakgrunnen valpegården med det svake punktet, nederst i hjørnet.

Matvett og picnick på plenen.

Matvett har han alltid hatt, og så snart matskålen er tom, gjelder det åskynde seg bort til en av de andre. Det er jo lov å håpe at de vil dele. Hvis ikke, prøves det å stjele.
17/7-09. Ante og Atie har spist opp. Hva lurer de på nå?

"Et godt tak" i ......

19/7-09. Lekene får vente, for jeg er tørst.

..... i mamma Cerinne, og Ante får både melk og kos. Her er han knapt 1mnd., så han benytter ennå enhver sjanse til å få pupp. Cerinne var en god og tålmodig mor med de skjønne valpene sine. Det blir like spennende å følge neste kull, som blir en gjenparring lik A-kullet. Løpetid forventes til våren.
8/11-09. Sist ,men ikke minst, Ares på sitt første valpeskue på Stord. Thurid handlet, Lisbeth Campbell dømte. og Ante ble 2.BIG.

11. jan.2010 blir det scener fra et valpeliv.

I dag har jeg funnet frem bilder fra små og store hendelser i lille Ainos liv. Av og til synes jeg det er koselig å ta frem gamle bilder og "oppleve" det jeg ser, på nytt. Håper at disse gamle bildene kan glede flere enn meg. 
Sender en spesiell hilsen til onkel Henry og beboerne på sykehjemmet i Harstad. De har allerede hatt fellesvisning og mimrestund med hundebilder på storskjerm.
Dagens fotomodell er Varris Aino født 23. juni 2009.

13/7. Første måltid med fast føde.

Det slår aldri feil. Indrefilét går ned på høykant.

10/8. Lek og morro i hagen.

Aino nyter friheten utenfor valpegården.

10/9. På tur i Viken.

Nå behersker Aino også tterreng.

12/10. Utstillingstrening.

Aino har vært på flere treninger, og nå står trening på bordet for tur.

6/11. Bytur.

Begynner å bli dreven både på bussturen inn til sentrum og å oppføre meg i byen.

16/12 Litt uskikkelig og.

Jeg har ikke lov å gå på bordet, men det er jo lov å prøve seg.

10. jan.2010. Dilemma.

Hvilken vei skal vi velge?

Det er ikke alltid like lett å velge. Her har Aino og Atie kommet seg nesten ned i Viken. Der er det "saltfri" snø, morro og fri lek, men det er også surt og kaldt der. 
Motsatt vei er en varm stue og varmekablene på badet, men først må veien som er saltet, forseres. 
Dermed er det fordeler og ulemper uansett hva valpene bestemmer seg for. 
Slike problemer løses enkelt med at vi tar avgjørelsen. Vi løser faktisk alle behov for hundene våre, og slik skal og må det være.
Vi sørger for daglig mat, stell, mosjonering, trening, vaksinasjoner og helseundersøkelser. Blir de syke, oppsøker vi veterinær  for å få nødvendig behandling.
I disse tider er det den uvante og uvanlig lange kuldeperioden som har vært den store utfordringen for våre firbeinte venner.

I manns minne.

Akkurat nå føles det, som vi ikke har hatt en slik kald vinter i manns minne. Fullt så lenge er det nok ikke. Manns minne regnes som 30år, men i praksis "skrumper" manns minne veldig inn. Hvis vi velger hukommelsen, nærmer vi oss den siste lignende lange og kalde vinter i Bergen. Det var i 1986.
Sist gang jeg opplevde en skikkelig kald vinter, var i fjor på disse tider. Da var jeg i Ludvika for å parre Astra. Heid og Captators H-kull er resultat av den turen.
Så snart Celeste får løpetid, får Hammarskallets Egon nytt damebesøk.
Mer om denne kombinasjonen www.kennel-captator.com ( Hunder>Valper ventes.)
Fra turen med Astra jan.09 til Egon i Ludvika.

9. jan. 2010. Når det er kaldt ute,.....

.....velger Ante denne plassen.

Kanskje en litt underlig stilling, men godt og varmt.

Først en hilsen fra Kiki og Ante:
Det er ikke lett å være liten. Matmor sier at jrg ikke får lov å gå for nærmt peisen, for hun er redd at jeg brenner snuten min. 
Men vi har vært på tur, og jeg er kald og litt trøtt.
Jeg fant en løsning og halvsover foran peisen på denne måten, som matmor synes er utrolig morsom. Natta! Klem fra Ante.

.....henter Aino selv frem veden.

Er det ingen som kan hjelpe meg å åpne sekken?

Men de som tror at vi har fått en liten fyrbøter i huset, tar skammelig feil. Veden kan brukes til mer enn å fyre med. Den er god å bite i, flekke barken av eller leke med. Ekstra morro er det når flere av hundene vil ha samme kubben. Da løper alle etter den som har "skatten", for det er akkuratdenne ene vedkubbeb,at alle vil ha.
 Jeg setter ikke særlig pris på denne "leken" For det første er jeg redd for at hundene skal få i seg trebiter, fliser eller bark, og dessuten blir det så mye boss å koste opp etterpå.

.....trenger ikke Sigrun teppe.

Det er lettere å holde varmen enn avisen. Kaffekruset er parkert til jeg får bedre armslag.

8. jan. 2010. Nesten reprise av gårsdagen.

Lurer på hva Aino er så opptatt av.

Nå fungerer jeg som dørvakt.

Ja, det føles nesten slik. Hundene vil gjerne ofte ut i hundegården, men så var det denne kulden da. Den setter de verken pris på eller er vant med, så etter en kort stund ute, vil de inn igjen.
Vanligvis har de "fritt leide" gjennom luke og åpne dører, men det går ikke an nå. Vi vil fyre ikke for kråkene, men det medfører at jeg løper ut og inn som den reneste dørvakt. 
Selvfølgelig hadde det hjulpet meg om de hadde gått ut og inn i samlet flokk, men hvorfor skal de det? Der er jo folk i huset som "passer dørene", og det passer utmerket for husets dachser.
Heldige Aino og Atie som også i dag, snek seg til en ekstratur ned i Viken.

Bare et sted om gangen.

Jan- Helge og Ami med Rolla og Andørja i bakgrunnen. Øyene ligger tvers over fjorden fra hytten. Se link nederst på dagens side.

Til lags åt alle kan ingen gjera.

Nå som det er helg, er nemlig gutta på hytten. Det synes begge to er helt topp, men selvfølgelig er det aller best, når resten av familien kommer etter i løpet av week-enden.
Den eneste som ikke alltid er like fornøyd med at Ami tilbringer så mye tid på hytten, er Johan, sønnen i huset. Han synes at faren beslaglegger Ami altfor mye, så han passer på at de får ekstra mye tid sammen ellers i uken.
Det er ikke alle forunt å være så omsvermet som den lille karen.


http://no.wikipedia.org/wiki/And%C3%B8rja
Johan og Ami er gode venner, som koser seg sammen inne, men også går mye sammen på tur.

7. jan. 2010. Om å begynne i det små, men....

Kun tre hunder "mangler" på varmekablene.

Bare en vanlig amatør.

....det henspeiler ikke på å fotografere badet, husets minste rom. Nei, det gjelder mor sjøl, som nå skal lære seg mer om den nye blitzen jeg fikk i julegave av Ulf. Der stiller han og jeg med helt forskjellig utgangspunkt. For det første har han, i årevis, hatt fotografering som hobby, jeg har tatt bilder. Ulf har hatt foto-utstyr, og jeg har hatt kamera. Han foretrekker å stille inn kameraet selv, mens jeg stoler fullt å helt på automatikken, "innenfor den grønne firkanten". Selv om jeg også har foto-ustyr nå, sier det seg selv, at jeg fikk en stor utfordring med den nye blitzen. Den er nemlig både større og mer avansert enn Ulf sin. Her må det leses bruksanvisnig i tillegg til trening, og det må gjøres innen husets fire vegger.
Grunnen til det er; nå frykter jeg nemlig, at når jeg f.eks skal fotografere i store forsamlinger, så tenker folk at "med det utstyret, må hun være proff."  Ingenting er lengre fra sannheten enn det. 
Her er jeg selv prøvekanin for den nye blitzen med Ulf som fotograf.

To fluer i en smekk.

Badet er et populært samlings-sted for hundene. Det er varmt og godt å ligge på varmekablene. De første hundene som går inn, beslaglegger plassen foran vaskemaskinen. Der er det tydelig varmest, og ingen viker frivillig fra den plassen. Her finner de virkelig roen etter at de har vært ute i snø og kulde.
I dag benyttet jeg sjansen til en lang fotoseanse fra badet, selv om rommet er altfor lite til å "utfordre" blitzens utallige muligheter, men så har jeg ikke kommet så langt i bruksanvisningen heller.
Fri og frank i snøen. Aino på tur med Ulf og Atie.

Lykken står den kjekke bi, og ......

....Aino og Atie var heldige, for de fikk enda en tur i dag, da Ulf ville ha de to med i Viken. Det er snart det eneste stedet hundene kommer seg frem. Veien ned dit er heller ikke så saltet, som de fleste her i området. 
Vel hjemme var det godt å hvile ut på fanget mitt. At det allerede ligger flere der, bare forsterker "kosen". Det kan dere se lengre oppe på siden.
To søte snøprinsesser, Atie og Aino.

6.jan. 2010. Delt glede er dobbel glede.

Å, så kjekt at du tok turen innom i dag og, Ami.

Første møtet.

I utgangspunktet startet det hele med nysgjerrighet. Den ene niesen til onkel Henry har hund, og den var ofte på besøk, før Henry måtte flytte til sykehjemmet. Han likte både hunden og å få besøk av den. Dette var gjensidig hos den lille bichon frise.
Da det kom hund i huset hos niese Inger, anså han det som en selvfølge at han, skulle få ta hunden i nærmere øyesyn. 
Siden onkel Henry ikke kunne dra til Ami, måtte hunden komme til sykehjemmet.
De fant tonen umiddelbart, og Inger måtte love å komme snart igjen.
Her gjør onkel Henry og Ami seg klar til "runden"

Hjertelig velkommen.

Dette var ikke vanskelig å love, for de var både ønsket hjertelig velkommen og på snarlig gjensyn av personalet.
Ryktet om hundebesøket spredde seg raskt. De ville også se det lille vidunderet. Det var ikke bare enkelt. Mange var dårlige til bens, andre sengeliggende, men "vår mann" hadde løsningen klar. 
Etter en privat stund på rommet, ble Ami plassert i rullatoren, og alt lå dermed til rette for en runde rundt på avdelingen. 
Dette ble en gledes-stund for alle parter. Ja, det ble en slik success, at nå tar Inger med Ami så ofte som hun kan.
Ami er blitt en stor liten pasientvenn. Han gleder først onkel Henry, og etterpå "deler" han vennen sin med alle de andre som også venter på besøk av Ami.
Klar for gledes-runden.

5. jan. 2010. Sigruns fikse idé.

Ut på "innvielsestur" for nye dekken.

Hundedekken -70%

Nå forventer jeg ikke at andre forstår mitt behov for like dekken for Aino og Atie. Jeg hadde jo allerede kjøpt og for lengst tatt i bruk Aino sitt, men så var det Atie da. Visste at jeg ikke kom til å finne et likedan til henne, og dermed dukket tanken opp, at søstrene skulle dresses opp likt.
Utslaget ble en salgsannonse i avisen, hundedekken -70%, og jeg dro avsted til butikken. Til alt overmål hadde ingen i butikken peiling på de averterte varene, men en rask telefon til sjefen, løste den floken.
Jeg fikk gå til glass-monteren for å velge noen jeg likte. Jeg så straks at det kun var to dekken som var i noenlunde riktig størrelse. De kjøpte jeg.
Atie, en likegyldig fotomodell.

Neste stopp, Husqvarna

Mitt medbragte dekken hjemmefra, viste tydelig, at det ikke var noen veltilpassete og skreddersydde dekken, jeg hadde kjøpt. Derfor ble innkjøp av borrelås neste skritt, for at det skulle bli nye antrekk til de søte små. 
At butkken bare hadde bånd som skulle limes, stoppet ikke meg, for jeg mente at jeg kunne forsterke monteringen med håndsøm.
Aino, en motvillig fotomodell.

Kvelden gikk med.

Heldigvis haddejeg rikelig med nåler, for det trengtes. Båndet var nesten ugjennomtrengelig, og jeg brakk den ene nålen etter den andre. Dessuten smittet limet fra båndet over på nålen, så den "bremset" mer og mer.
Da kvelden var omme, var jeg i mål og meget fornøyd med resultatet. 
Jeg skal ikke beskylde hundene for å være tilsvarende negative. Tror ikke de kastet så mye som et blikk på de nye plaggene. De var mer opptatt av å komme seg raskest ut på tur, enn å bry seg om nye dekken og enda mindre om, at de nå så ut som tvillinger.
Turen  i det fine vinteværet var fin den, og dekkene satt både fint på og varmet godt i kulden. Når alt kommer til alt, er jo det , det eneste som teller.
Vi koser oss på tur i nydelig vintervær.

4. jan. 2010 Ami, en hund etter lutefisk.

Valgets kvaler?

Inger har fått en alliert i Ami.

Inger er glad i lutefisk. Derfor har det vogså vært tradisjon at de ihvert fall har hatt minst en gang rundt nyttårstid. Inger ser frem til dette måltidet. Det er mer enn vi kan si om broren min, Jan-Helge. 
Nå skal sant sies, at ingen av oss smakte lutefisk, før vi var voksne. Det var en fraværende matvare i hele vår oppvekst. 
Regner med at det enten var i ren solidaritet eller kombinert med det gode tilbehøret, at Jan-Helge de siste årene,har spist denne fisken.
I utgangpunktet skulle også årets lutefisk-måltid "foregå" på denne måten, men noen ganger skjer det uventete.
Far og "sønn" leser oppskrifter.

Med så mange kokebøker som var i huset, fant de ut at nå skulle måltidet tilberedes på ekspertvis. 
De valgte å følge oppskriften i Eyvind Hellstrøms bok; Lutefisk, pinnekjøtt og andre bagateller.
Der leser de følgende; se siste avsnitt!

Tørrfor eller lutefisk?

Jan-Helge var fort ute med å si, at her måtte det gjemmes fisk til Ami. Nå var det ikke overhengende fare for at det ikke skulle bli rester. Far i huset har jo stort sett holdt seg til tilbehøret.
Etter at måltidet var over, skulle det store eksperimentet gjennomføres.
Ami fikk sitt vanlige tørrfør ved siden av tørrfisken. Hundematen tapte med glans, dvs den gikk ned, etter at lutefisken var oppspist.
Men den egentlige vinneren ble Inger. Hun fikk seg en lutefisk-alliert i Ami, og Jan-Helge er visst nok, etter "årets måltid", kommet over prøvesmaker-stadiet. 

Om jeg har glemt Aino og Atie oppi det hele? Neida, de vek riktignok plassen for litt lutefisk, men at de også har hatt en fin og aktiv dag, finner dere på www.kennel-captator.com

3. jan. 2010. Den store kalkun-middagen.

Ulf trancherer årets kalkun.

Det ligger så mange år tilbake, at jeg har glemt når vi begynte å kalle dette "den store kalkun-middagen", men jeg vet hvorfor. Som fagmann innen kokke-faget, belærte Ulf oss om hvor lurt og økonomisk det var, å kjøpe en stor kalkun. Kjøttet ble saftigere, og det ble mindre svinn.
Det førte til at ungene begynte å spørre faren om vekten på den innkjøpte fuglen, som foresten alltid blir bestilt, for å få den stor nok.
Neste steg ble, at ungene det påfølgende året, forventet at det ble kjøpt inn en enda større kalkun. 
Årene gikk. Barna vokste, og kalkunene økte i vekt i årevis. Det eneste som ikke økte, var volumet på steikovnen. Da kalkunen viste 8,2kg på vekten, var det med nød og neppe at Ulf fikk presset den inn. 
Dermed har vi måtte holdt oss på den vekten i flere år, men i år var vi spent på reaksjonen rundt middagsbordet, for kjøpmannen hadde bare klart å skaffe en kalkun på 7.5kg.
Det gikk bra, maten smakte, og alle var  fornøyd med årets "store" middag. 
Likevel regner jeg med at neste år er det nok  på'an igjen på jakt en etter en skikkelig stor kalkun, for selv om ungene våre er voksne med egne barn, vokser de visst aldri fra gleden over at " pappa måtte presse kalkunen inn i steikovnen"
Jeg digger bildet av Silje med Stella. Hun har på seg smikke med JEG DIGGER BESTEMOR.

2.jan. 2010, og kulden har festet taket.

Vi lukter at noen har fått gå på tur før oss i dag og. Snakk om urettferdig, og det er sikkert bare fordi vi er minst.

Dagens trim for liten og stor

Godt innepakket og i vindtette klær og ull, tok jeg med Aino og Atie på tur. Skjerfet som foresten var julegave, er strikket av alpakka og aldri har jeg vært borti et mykere og varmere ullplagg.( For de spesielt interesserte www.alpacasociety.com )
Vi la trøstig i vei. Jeg ba Ulf ta bilder av oss, for selv med saueskinnsforete skinnhansker, visste jeg at det bare var tids-spørsmål ,om når jeg kom til å få naglebit og være ute av stand til å fotografere selv.
I dag skulle vi gå i høyden. Nå er alt relativt, men vi skulle jo både komme oss opp og helst ned igjen, på beina.
Nå har det vært kaldt så lenge, at det har blitt mange svært glatte veier, og da får vi det evinnelige "salt-lakeproblemet" i tillegg. Hundene vegrer seg for å trakke ned eller simpelthen legger seg langflat og nekter å gå et eneste skritt. De bildene er sensurert bort.
Heldigvis kom vi oss raskt vekk fra disse stedene og fortsatte på "reine stier"
Nå går det også veldig greit med Aino og Atie i dobbelt-kobbel. Stort sett går det like bra som når jeg bare går med den ene. For sikkerhets skyld bruker jeg et lite triks. Pådriveren Aino er festet til den lengste halvparten, og dermed følger Atie med automatisk. 
Vi holdt varmen mens vi gikk, men jeg tror hundene også satte pris på å komme hjem til en varm stue. Jeg var iallefall fornøyd med å ha dagens trimtur bak meg og en lang, varm og koselig lørdagskveld i sikte.
For sikkerhets skyld "sjekker vi ut" her også.

1. jan. 2010. Nytt år og nye muligheter.

Ante slapper av og nyter tilværelsen dagen derpå.

Tilbakeblikk på gårsdagen, og fortsatt med guttene i fokus.

Dagens bilder av "guttene våre" illustrerer godt også dagen i Salhus. Vi tok det også med ro, men først over til gårsdagen.
Rundt midnatt fikk vi hilsen fra Kiki om at Ante var helt uberørt av lyd og lys fra fyrverkeriet. 
Ami var med familien sin på hytten, og der slapp både hund og folk unna alt nyttårs-styr. Her var det en stjerneklar himmel med fullmåne som sørget for den rette stemningen inn i det nye året.
Kveldens feiring i Salhus gikk også greit.Vi koste oss med god mat og drikke og tilbragte kvelden sammen med alle hundene.
Tidlig på kvelden var det mye smell, men det var nå helst nysgjerrigheten til hundene som ble tirret. De løp til vinduene for å sjekke, men de ga seg raskt, og roen senket seg igjen i heimen.
Da det senere på kvelden ble utdeling til hundene av tørrfisk, medbragt fra sist Harstad-tur, var alt annet uinteressant. Rundt midnatt var det kun Ares som ikke hadde tatt kvelden. Jeg er ikke sikker på om han var så ubekvem, som han ga uttrykk for eller bare mente at vi to hadde det så koselig sammen i lenestolen. Jeg ble imidlertid sittende inne med Ares på fanget, mens Ulf gikk utenfor for å se på fyrverkeriet i Salhus.
Et stykke inn i det nye året, tok også Ulf og jeg kvelden, glad for at kvelden hadde forløpt uten "hundeproblemer."
Nå ser vi frem til et nytt år med alt hva det vil bringe med seg, det være utfordringer, opp-, og nedturer, men forhåpentligvis mest gleder. Håper også å møte igjen riktig mange, både gamle og nye venner i 2010.
GODT NYTTÅR ALLE SAMMEN !
Ami vet alltid å finne en god armkrok, og Inger er velvlligheten selv.