Standard side

På bloggen min har jeg et prinsipp. Personlig, men ikke privat. Har en grense der jeg beskytter det mest private, samtidig som jeg byr på med selv og er personlig. Det er et prinsipp jeg liker. Jeg tror den grensen trekkes ulikt fra person til person, men det er jo i grunnen naturlig. Man må kjenne litt etter hva som føles greit. Snakk om å lytte til magefølelsen, følge hjertet eller noe i den duren. Jeg merker selv hvor det er naturlig å sette grensen, i hvertfall når jeg skriver. Da har jeg i tillegg tid til å tenke gjennom hvor mye jeg ønsker å dele, og står fritt til å redigere eller fjerne noe dersom jeg i etterpåklokskapens lys angrer på noe. Har mer eller mindre daglig fra juni 2009, lagt ut blogg. I mange år bare på hjemmesiden min. Da jeg begynte å bruke FB, la jeg gjerne ut et bilde fra bloggen og linket til teksten. Etter ønske fra flere gikk jeg over til også å legge ut teksten, og slik har det vært lenge nå. Har aldri vurdert å være mer privat enn det jeg har vært til nå, selv om jeg i det siste har fått noen meldinger om at det ønskes mindre om dachser og mer fra privatlivet mitt. Det kommer ikke til å skje. I så fall gjør oss begge en tjeneste, hopp over innleggene mine eller rett og slett slett meg som venn på FB. Kjenner at motivasjonen min til å fortsette å dele bloggen min, fikk fikk seg et skudd for baugen etter dette. Orker jeg å bruke tid og krefter på Bloggen? Men føles så urettferdig overfor de som liker å følge med på dagligdachslivet mitt, at jeg nekter at det er de få som skal ødelegge for de få andre.

Min verden på nett.....

dreier seg stort sett av mitt dachseraterte hverdagsliv.....

med små gløtt inn i privaten når det føles riktig og bekvemt.