BLOGG

Om å gjøre å holde tungen midt munnen og både å få med meg alt og i riktig rekkefølge. Først ut er Siljes bursdag og gleder meg til feiringen i ettermiddag.

Så er det midsommarfeiring i Sverige. Hilser til alle svenske venner og håper det blir en fin feiring for dere alle. 

Tilbake til Norge igjen. A-kullet fyller 9år, og like lenge har jeg holdt på med Kennel Varri og bloggen.

Gratulerer så mye til Aino, Atie, Ami og Ante!

Kjært barn har mange navn sies det, og Sankthans er intet unntak; Sankthans, Sankt Hans, Jonsok eller Johannesvake. Dagen faller på den 24. juni hvert år, og feires 23. Juni, på selveste Sankthansaften. Over hele Norge feires det med store, kraftige bål – og selvfølgelig i godt selskap

Akkurat som de fleste andre kvelder i året, tilbringes også denne kvelden sammen med dachsene. 

 

På Gressholmen jukset vi litt og byttet ut bålbrenning med å fyre i utepeisen. Det eneste jeg har "til utendørs bruk" er en elektrisk grill. Virker greit til sitt bruk , men ikke som alternativt St.hansbål.

Kan til tider være fristende å trekke ut både bursdager og annet. Jeg tar helg nå, og hvor lenge jeg trekker den ut, vil tiden vise. God helg! Og for dere som ønsker det, bonusstoff om historisk St hansfeiring i Bergen.

I Bergen feirer de sankthans på sin måte, og siden det er dette jeg kjenner best, har jeg hentet frem litt stoff fra Wikipedi I Bergen har feiring av sankthans en historie som går langt tilbake. Fra omlag 1665 frem til 1887 ble kvelden feiret på Sydneshaugen. Feiringen var en stor folkefest for byens befolkning, besøkende sjøfolk av ulike nasjonaliteter og bønder («striler») fra områdene rundt byen. Bålet ble bygget av de lokale guttene som bodde på Sydnes av treverk og annet brennbart man fant eller stjal i kaiområdene eller i fjæren. I smauene som førte opp til Sydneshaugen var det bygget portaler og satt opp salgsboder. Det ble handlet «stomp, brøstsukker, skoflikker, «jompegg», trimmelskringler, pepperkaker og spekelasi.» Feiringene tok slutt i 1887 da hensyn til ny bebyggelse og påbud om brannvern satte en endelig stopper for festlighetene. Da feiringene på Sydnes tok slutt, fortsatte man å brenne bål på Laksevåg, som lå utenfor tettbebyggelsen i bykjernen. Her samlet man fra gammelt av dotønner og utbrukte sildetønner som ble stablet og spikret sammen til et høyt tårn som ble brent ned i løpet av santhansnatten. Bålet har vært opp mot 30 m høyt. Tønnebålet eksisterer fortsatt og blir bygget av Laksevågs Bueskyttere, men har opplevd problemer med å få råstoff nok til stabling i gamle høyder. Det er også blitt restriksjoner på hvor høyt bål en kan bygge for at det ikke skal antenne annen bebyggelse i tilfelle vind.

 

På bloggen min har jeg et prinsipp. Personlig, men ikke privat. Har en grense der jeg beskytter det mest private, samtidig som jeg byr på med selv og er personlig. Det er et prinsipp jeg liker. Jeg tror den grensen trekkes ulikt fra person til person, men det er jo i grunnen naturlig. Man må kjenne litt etter hva som føles greit. Snakk om å lytte til magefølelsen, følge hjertet eller noe i den duren. Jeg merker selv hvor det er naturlig å sette grensen, i hvertfall når jeg skriver. Da har jeg i tillegg tid til å tenke gjennom hvor mye jeg ønsker å dele, og står fritt til å redigere eller fjerne noe dersom jeg i etterpåklokskapens lys angrer på noe. Har mer eller mindre daglig fra juni 2009, lagt ut blogg. I mange år bare på hjemmesiden min. Da jeg begynte å bruke FB, la jeg gjerne ut et bilde fra bloggen og linket til teksten. Etter ønske fra flere gikk jeg over til også å legge ut teksten, og slik har det vært lenge nå. Har aldri vurdert å være mer privat enn det jeg har vært til nå, selv om jeg i det siste har fått meldinger igjen om at det ønskes mindre om dachser og mer fra privatlivet mitt. Det kommer ikke til å skje. I så fall det er st som forventes, gjør oss begge en tjeneste, hopp over innleggene mine eller rett og slett slett meg som venn på FB. Kjenner at motivasjonen min til å fortsette å dele bloggen min, fikk fikk seg et skudd for baugen etter dette at dette kommer opp igjen. Orker jeg å bruke tid, krefter og penger på bloggen? Men føles så urettferdig overfor de som liker å følge med på dagligdachslivet mitt, at jeg nekter at det er de få som skal ødelegge for de få andre.

Min verden på nett.....

dreier seg stort sett av mitt dachseraterte hverdagsliv.....

med små gløtt inn i privaten når det føles riktig og bekvemt.

Da er jeg klar til å ta fatt på en en ny dag med mine to firbeinte venner. 

En dag helt på det dagligdachse for oss og som vi også trives med. God onsdag fra oss tre!

Selv om vi kunne nyte noen herlige uker i mai, jo satse på at både solen og varmen kommer tilbake. Og ikke minst at sommerværet blir fordelt litt rettferdig utover landet vårt. Vet at den tankegangen ikke holder mål, men er jo alltid lov å håpe. Har opplevd alt fra grå, kalde og våte somre til dobbelt opp med sommervær. Begynt i april i Budapest, fortsatt i Norge og avsluttet med en flott sensommer i september/oktober med et nytt besøk i Ungarn. 

Hadde en slik fin forsommer, da jeg hentet Piri. Velger et gjensyn med oss to på Margitøyen og drømmer meg tilbake.

Piri sier hei og vet ikke enda, at hun flytter til Norge i morgen. Ikke noe impulskjøp fra helgens utstillinger. Hun er et lenge planlagt tilskudd til Varriene våre. Takker så mye til Attila Schlosser for den nye jenten vår. Mange har vært vurder, og til slutt falt valget på Pavlina vom Schwarenberg,"Piri" til daglig .

Får nok tatt noen bedre bilder av henne både hjemme hos Attila i ettermiddag og også når jeg kommer hjem, men så langt får det holde uten oppstilte bilder.

Piri og jeg hadde i hvert fall en fin tur, og hun sjarmerte og fikk mange godordav både gammel og ung. Ja, jeg regner med etter tonefallet at det også var godord, når de snakket ungarsk. Det behersker ikke jeg og de ikke engelsk, men mange smil ble vekslet.

Den lille frøkna var nysgjerrig og prøvde å få med seg det meste, men en bitteliten høneblund gjorde godt.

Litt turiststoff

Margitøyen har vært ubebodd siden den tyrkiske okkupasjonen. Erkehertug Josef av Habsburg gjorde den til en engelsk park i ca.1796. Ruinene av det doninikanske Domokos klosteret, hvor kong Béla i sin tid, sendte datteren Margit, ble bevart. Det var som takk til Gud, for å ha jaget vekk mongolene. Øyen ble senere oppkalt etter henne. Øyen er rikt beplantet, og det finnes flere berømte hager, bl a rosehagen, en japansk hage. På øyen er det også mange bad, fredelige plener og en fuglepark. Har prøvd å "fange" litt av turen med Piri, men ikke så lett med en 4mnd. gammel valp, vekselvis i bånd og på arm og kompaktkameraet som " trenger " så mye lengre tid for å få tatt bilder.

Utsikt mot Pest-siden

Joggebanen , som jeg ser fra vinduet mitt.....

på hotellbåten som ligger vis a vis Margitøyen. Kan ikke skryte på meg at jeg er noen bruker av joggeløypen, bare en flittig turgjenger på øyen, når jeg er i Budapest.

Videre langs Donau kan man også se Parlamentet

Og slottet. Får enda bedre utsikt fra Margitøyen, men i dag ble det denne vrien fra min side.

Kan ikke skryte på oss fotballtrening på morgenkvisten slik som Girko. Når det gjelder spillesystem, er jeg nesten like dårlig som Bacon og Jerv, som går for offensiv 0-0-2-formasjon med mye fart på kantene og liten forsvarsevne. 

Men bare en kort kamp, for jobben med sine plikter kaller på de to  gallerimedarbeiderne. Bare først litt uttøying etter morgentreningen.

Like viktig og vel så det, er å passe på at ingen glemmer felleslunchen og at det er passende mat på bordet for både to,- og firbeinte.

Den oppgaven tar Girko seg gledelig av.

Girko og Bacon er ikke vanskelig å be når det gjelder tur i skog og mark eller til sjøen. 

Og Bacon benytter også gjerne muligheten til et forfriskende bad.

That is not the Svea way of summertime. No matter summer, autumn, winter or spring, Svea will be under a blanket.

If we call her name and look for a black nose, we may be lucky to see her.

Hugs and kisses to Svea, Tadaam and Janka❣️

Snakk om flaks, fremdeles sur og kald vind, men opplett og til og med noen små sprekker i skylaget da vi gikk ut i morges. Vel hjemme bøttet det ned igjen.

Men vet råd å sette farge på bloggen midt i alt gråværet. 

På vei hjem til bussen, hadde jeg så god tid at jeg la veien forbi Musikkpaviljongen og kom midt i utskiftingen fra det vårlige og til plantingen av sommerblomster. 

De dyktige gartnerne var kommet godt i gang, og jeg er sikker på at det blir like fint om ikke enda bedre enn fjorårets. Disse gartnerne vet å både imponere og overraske.

Jeg hadde så god tid, at jeg fant meg en benk, mens jeg ventet på bussen. 

Nydelige roser i front og jubilanten Edward Grieg på sokkel bak meg.

175 år etter hans fødsel, skal Edvard Grieg feires i 30 timer i strekk NRK, Harmonien og Kode skal markere Griegs bursdag med «Grieg – minutt for minutt».

Jeg hadde ikke beregnet å skrive om han i dag, men ga seg selv både med jubileum og at jeg passerte denne plaketten på min gamle skole Tanks falt jeg for fristelsen. Dette var langt unna mine 3 gymnasieår der og sikkert like langt unna Silje sine også. Hun gikk ut fra Tanks, nøyaktig 25år etter meg. Og begge to hadde en fin tid på denne gamle skolen, som er blitt erstattet av .Amalie Skram videregående skole, en fylkeskommunal videregående skole, på Nygårdstangen i Bergen sentrum. 

Resten av bloggen får være bonusstoff for de spesielt interesserte, så ønsker god helg her.

Skoleskulker - og dovenpels? Edvard Grieg ble født i gode kår, på samfunnets solside. Gjennom hans barneår og ungdomstid var familiens økonomi solid. Kjøpmannssønnen behøvde ikke gå ut i arbeid for å tjene ekstra skillinger til familiens økonomi, slik mange barn måtte den gangen. Edvard kunne bruke tiden til andre ting. Og han brukte den godt. Vi vet at han var nysgjerrig og Alminnelig folkeskole eksisterte ikke da Grieg var barn. I likhet med sine søsken fikk han såkalt forberedende undervisning privat før han gikk inn i den videregående skole. Det skjedde da Alexander meldte sin 10-årige sønn inn på Tanks som den gang lå like ovenfor Mariakirken. Skoleveien ble lang nok, fra ytre del av Strandgaten rundt Vågsbotnen og ut i Øvregaten – om man ikke fikk penger til fløtten over fra hopen på Strandsiden til Dræggen. Her gikk Edvard de første par årene før skolen i 1855 flyttet til ny bygning i Kong Oscars gate. Fra tidlig vår til utpå høsten bodde Grieg-familien på Landås, en gård Gesine Grieg arvet etter pappa Hagerup. Da måtte Edvard traske den lange veien over Haukeland og Kalfaret for å komme til og fra skolen. Tungt og besværlig. Og bedre ble det ikke av at han mislikte seg på skolen. Ja, Edvard var rett og slett skoleskulker. Tidlig fant han ut at hvis han møtte opp gjennomvåt, måtte læreren sende ham hjem for å bytte klær. I praksis betydde det skolefri resten av dagen. Det førte til dristige eksperimenter under siklende vannrenner når ikke regnet strømmet som vanlig i strie strømmer. Så ble han knepet da han kom våt på skolen en dag det nesten ikke regnet. Den gangen stiftet han sitt første ettertrykkelige bekjentskap med ”slaginstrumentene”, som han selv kalte det. Ved Katedralskolen var latinsk pugg innarbeidet gjennom århundrer. Tanks skole var mer liberal med et annerledes undervisningsopplegg. Men fremmedspråkenes gloser og skolens strenge disiplin var ikke livet for lille Edvard. Ensom gikk han med sine drømmer, mobbet av klassekameratene. Ja, også somme lærere holdt ham for narr når de oppdaget at han komponerte og brakte noter med seg på skolen. De hamret inn at det han virkelig hadde bruk for, var å pugge tyske gloser! Geografilæreren beklaget guttens vannskjebne når han ikke kunne leksen og fikk 4, en svært dårlig karakter. ”Nei, du stakkars Edvard, hvor meget du har å drages med i regnværet, når du skal hjem til Landås: først den tunge oljekappen, så alle bøkene, så et stort firetall og tilslutt alle de tunge Landåsbakkene! Han malte så levende at jeg følte det som jeg hadde en hel verden å slepe på.” Fra skoletiden på Tanks var det stort sett mørke minner Grieg bar på gjennom livet. Peter Jessen som var Griegs samtidige, forteller begeistret om ”uforglemmelige gymnastikktimer med eksersis, fekting med florett og bajonett”. Gledestrålende beretter han også om årlig avmarsj under skolefanen opp til Årstadvollen for ”militære øvelser”. I skolens historikk bemerkes det lakonisk at dette var fag som måtte tiltale en robust guttenatur. På en følsom elev som Edvard Grieg måtte det virke avskrekkende. Helt kan vi ikke stole på det dystre skolebildet Grieg maler opp for oss i sine selvbiografiske skisse. Her fremstiller han seg som en notorisk dovenpels og skoleskulker. Motivasjonen har nok ofte manglet hos den som hadde helt andre interesser og drømte seg bort i timene. Men noen sinke var Edvard så langt fra. Hans egen beretning korrigeres av skolens karakterprotokoll. Den forteller om en noe ujevn innsats de første årene, og prestasjonene i 3. klasse var så svake at han måtte gå om igjen. Men så modner han og kommer sterkt tilbake. Alt i alt holder Edvard seg pent innenfor gjennomsnittet for klassen og mot slutten har han plass som sjette beste av fjorten. I ett fag står han som en klar ener – i musikk. En gang etter en prøve sa læreren, Schediwy, at han ville ikke gi karakterer – men Grieg var best! Det falt som manna fra himmelen på en elev som ofte nok hadde vært utsatt for lærernes sarkastiske bemerkninger. Noen år senere gikk han ut fra Europas mest kjente musikkkonservatorium med toppkarakterer. Reidar Storaas BT 1993 Publisert 02.07.2010, sist endret 31.08.2010 - 11:55

Forstår at det er alvor når selv kraftverket sender ut SMS om mulig strømbrudd i utsatte strøk pga uværet vi har nå. Selv har jeg gardert meg mot løse gjenstander på terrassen. Her har vi sluppet billig unna. Største forandringen er færre og kortere turer.

Så lenge regnet bare har vet å gi seg innen rimelig tid, skader det ikke med litt regn. og nå trengte vi virkelig nedbør. Ikke dagen for paraply så vindfullt som det er nå. Og vil man ikke bli våt, finnes det egnete hodeplagg av mange slag. 

Mens sydvesten, har vært fast følgesvenn helt fra barndommen av, blir gjerne en passende dachselue valgt nå, ikke like effektiv og mest for å holde vått hår borte fra ansiktet.

Jerv og Lexie er født nordpå, slett ikke uvant til regn og vind, men ikke like "erfaren" som Aino og Atie 

Tross alt er de jo både født og oppvokst i Bergen. Men det med Bergen og regnvær , viser seg å være overdrevet/ oppskrytt, alt etter som man ser det. Kom over en gammel artikkel. Der havnet Bergen helt ned på 22.plass over europeiske byer med mest årlig nedbør.

 

Bergens rykte som regnets hjemby får seg en trøkk: Byen havner faktisk langt nede på listen over europeiske byer med flest regndøgn i året. Det viser statistikken som folkene bak EU-databasen Urbanaudit har utarbeidet. I EU-kommisjonens database finnes statistikk fra alle EU-land, samt utenforland som Island, Sveits, Tyrkia og Norge. Tallene viser demografiske, økonomiske og sosiale forskjeller, og ikke minst klimatiske forskjeller mellom 357 byer i Europa. Det er hele 21 byer foran Bergen på listen over antall regndøgn per år. Øverst troner Halle i Tyskland, deretter kommer Køln, Glasgow, Derry og Manchester.

Så mye innetid er uvant for husets firbeinte. Har likevel vært flinke på å aktivisere seg selv og hverandre. 

Og jeg selv har fått unna lenge planlagte gjøremål. Ikke i mål, men ønsker ikke at det skal fortsette å plaske ned av den grunn.

Lexie og Jerv tar gjerne en omgang til, hvis det følger vaffelservering med alt uvær.

Ikke like mange som det var i "varri-klanen" , men et fint trekløver med to ektefødte og en adoptert, uten at verken de eller jeg merker forskjell.

Lexie, yngst, men allerede opparbeidet seg litt primadonnanykker, spesielt i matveien. Kan godt tituleres som frøken gullmunn.

Jerv er eneste hanne i heimen. Han tar godt vare på jentene sine, samtidig som han flørter vilt med naboens Lotta. 

Piri er den siste av hjerteknuserne. Hun lar aldri en sjanse til fangkos gå henne hus forbi, men vet at hun får rikelig av kos hos Nikoletta og József i Ungarn.

Og hun har selskap både av mammaen sin og flere andre dachser.

Uansett tenker jeg det blir stas for både henne og Lexie, å få være sammen igjen, leke og gå på turer.

Heller ingen grunn til panikk. Plass til alle tre før Piri dro og blir ingen forandring på det.

13 dachser i alle tre størrelser, to dverger nå, pluss en kanin, når Piri kommer hjem. Stor forskjell ja, men uansett stor eller liten flokk, kan ikke tenke meg å være dachseløs. De er det aller beste selskap, turvenner og setter virkelig farge på tilværelsen min.