BLOGG

Det er bare Daisy, som skal avgårde. Ulf tar seg av treningen, og jeg tar med kameraet, så får vi se om jeg bruker noen av bildene i morgen. Har nøyet meg med innebilder. Det er så vått, vindfullt og trist ute, at både hundene og vi begrenser utelivet til det høyst nødvendige. 

Frid og Feliz Nova vegret seg ikke for å gå ut, selv i dette ruskeværet, men vi var snar å ta de inn igjen, da nødvendige ærend var unnagjort. Vel inne gikk det virkelig unna i stuen. De vekslet på å løpe først, og det var ikke lett å se hvem som var hvem. I det ene øyeblikket så vi en snute, og i neste var det en hale, som forvant bak sofaen.  Aino er flink til å prege de små, men kaster seg også gjerne med i leken. Og selv om valpene er avvendt, er det jo lov å prøve å lure til seg en melkesvett. Men Aino er streng der.

Innimellom brukte de Ulf som pause,- ladestasjon, men ikke lange stunden, for det er om å gjøre, at de ikke går glipp av noe.

Det går for full fart helt til det er like brått full stopp. Da var det ikke bare Frid som lurte på hvor Nova var. Men hun sov søtt inne i buret sitt. Valpegården står alltid åpen, når småttingene er løs, og særlig Nova oppsøker soveplassen sin når hun synes nok er nok. Frid er sjelden uvillig til å slå følge med søsteren, og så tar de en god og lang tur  sammen til drømmeland.

...for maken til ruskevær skulle en lete langt etter. Ulf holdt oss hele tiden oppdatert på vindstyrke, nedbør, lufttrykk og temperatur. Værstasjonen han fikk til jul, var virkelig en innertier for han, og jeg blir oppdatert i tide ( og utide ) Han har jo ikke så mange andre å dele observasjonene med. 

Jeg tar det mest på gefühlen, og i dag føltes det høstlig. Og selv om vi er i slutten av februar, og det ikke ligger en Mons, men dachser ved ovnen, velger jeg å ta med Arne Garborgs dikt.

D’ er haust. Det ruskar ute

med regn og kalde vind.

Småfuglen flyg mot rute

og ville gjerne inn.

Men under omnen god

der ligg på sekkepute

han gamle Mons i ro.

Der ligg han trygg og drøymer

og blinkar stilt og smått

og alt i verdi gløymer

og hev det varmt og godt.

Og seier ingen ting,

men liksom inn seg gøymer

med rova sveipt ikring.

Som silkenøste fine

han ligg i mjuke skinn

med svevn i kvar den mine

og alle klørne inn.

Og gløymer likesæl

med kloke augo sine

og murrar smått og mél.

Skal vita kvar du vankar

i blide draumar no?

Kan hende dine tankar

seg svæver lint til ro

I gammal minne-krins,

som stilt i hop seg sankar

frå den tid du var prins?

Venaste prins i verdi

du gjekk i skogen grøn,

med gullhår over herdi

og ung og keik og kjøn,

og tenkte på den møy

som gjekk og henta bæri

så vide under øy.

Då kom den trollheks blide

med sving og sveiv og svins

frå trollheimen vide

og såg den vene prins.

Men skremd han frå ho skvatt.

Då las ho trollbøn stride

og gjorde han til katt.

Sidan så vidt han flakkar

igjennom skog og skar,

langt over berg og bakkar,

og kjem til okkons gard.

Her kan i ro han døy.

her vil han kvile, stakkar,

og tenkje på den møy.

Å hu! Det ruskar ute

med regnvind sur og grå:

småfuglen flyg mot rute

og liksom bankar på.

Men under omnen god

du Mons på sekkepute

skal drøyme longt i ro.

~ Arne Garborg

You can't win them all, og  denne gangen var det fredagens åpning av ny kunstutstilling på Eivind sitt galleri, som jeg ikke hadde sjanse på å få med meg. Får satse på utstillingen i april. Det er med en av mine favorittkuntsnere, og i tillegg har vi også har felles interesse i dachser. 

Og det er jo det som er gøy,. Her er så mange tau, at der er hver sitt til både de og de andre dachsene og. Ares  har lagret tau overalt, slik at han alltid har et tilgjengelig. Han tar glad og fornøyd imot alt og alle, og  alltid med et tau eller gummihjerte i munnen. Det er nok at vi kommer inn  fra et annet rom. Velkomsten er like hjertelig og har bare økt med årene. Ares er en så visst en ungdommelig pensjonist.

Men Frid og Feliz Nova bryr seg ikke om å plukke opp av Ares sitt rikholdigE utvalg. De velger heller å kjempe om det samme tauet.

 Og da begge hadde fått et skikkelig godt tak, fant de like godt ut at det var dachs for både en og flere æresrunder rundt i stuen med "byttet" sitt. Ja, både kjøkken og gang fikk også besøk, men der var det ingen beundrere, så da valgte de heller å komme tilbake og showe for Ulf og meg.

De to er så lett å sjarmere, at vi kan ta en runde til. Og er vi ekstra heldige glemmer de hele valpegården, i hvert fall lenge nok til at vi er fornøyd  og trenger en liten høneblund.

Hadde aldri trodd at det skulle være så godt som snøfritt på Gressholmen i slutten av februar. Det lille hvite vi ser må vel heller karakteriseres som is enn snø. Dette er nok like uvanlig her som snøvinteren 2010  i Bergen. Velger å ta et tilbakeblikk  i stedet for å skrive en ny blogg. Da blir det tid til Fredachskos på meg og. Utrolig hvor mye lengre tid jeg bruker på alt nå, og da har jeg enda ikke begynt å gå tur med hundene. Men jeg står på og trener, så det kommer, det kommer.

 Trengs nok litt trening, før jeg kan være med ut i terrenget, men fikk  nå med meg litt av aktiviteten deres fra veien. Det var veldig kos. Ulf  hadde tatt med seg de små  i den rød vesken opp i terrenget, og der slapp han de ut. 

Der var de rask med å spre seg i forskjellig retning. Feliz Nova var lenge nærmest Ulf, så de fire første  bildene er av henne. 

Nova fant så mye spennende  mellom busker og einer ....

at hun i hvert fall ville gjøre seg ferdig med snusingen , før hun i det hele tatt ofret en tanke på hvor Frid var blitt av.

Hun, på sin side, var like opptatt av spennende lukter og  nye omgivelser, som søsteren. 

At hun i det hele tatt tok seg tid til å legge seg ned og ta en liten pause, tror jeg var mest til ære for fotografen. 

Frid var raskt på beina igjen, og da var det full fart og morro igjen, helt til Ulf hanket søstrene inn. Det var verken etter deres plan eller populært, men lang nok økt på to små søstre på 7 uker.