Hans Børli kan bære flere titler enn ”skogens dikter”. Han hadde kunnskap om det meste som gror - planter og vekster i og utenfor eget ”territorium”. Og han brukte denne kunnskapen i sin diktning, mer enn mange andre lyrikere, selv om det er lang avstand fram til den største av alle, Henrik Wergeland

"Blåknapp og tiriltunge” fra samlingen ”Dagen er et brev” (1981) 

 

Jeg sleit ut et leksikon

i strevet med å tyde

alle fine og fremmede ord jeg kom over

i bøkenes vidløftige verden. Men

de ordene jeg virkelig behøvde

for å få menneskehjertene i tale,

fant jeg aldri i leksika

eller ordbøker. Nei,

de grodde fritt

som villblommer

langs turstien min.

Ingen orkideer,

men løvetann og sulublom,

blåknapp og

tiriltunge.