BLOGG

Men det blir ikke smånisser her, hvis vi ikke jukser litt. Det er ikke snakk om at dachsene vil ha på så mye som en nisselue, så den er "fikset på" i ettertid.

Girkos turvenner i dag var Eira og Daisy, mens Aino holdt Atie og Frid, de to løpske tispene, med selskap. det er mye gøy å finne på rett utenfor stuevinduet, og det som er det viktigste, helt trygt for tispene, som ikke skal ha besøk av verken egne eller andre elskovsyke hanner.

Nå har det gått så mange dager siden vi har sett elg her, at Ulf tok sjansen på å ha med tre små og la de løpe løs. Det eneste de traff på i dag, var en røyskatt i et øyeblikk, før den forsvant innimellom noen steinar.

Tror ikke at de firbeinte er så opptatt av utsikten, når de er ute. De løper, leker, sporer og koser seg.

Oss andre får nyte et vakkert naturbilde, tatt på en fin førjulsdag midt i den blå timen.

Mere Nissestoff

Fjøsnissen er egentlig veldig gammel, kanskje flere tusen år. Han var hedning og var kjent under flere navn: haugbonden, tomten, tuftekallen, gardvorden, gardvetten.

Selv om kristendommen kom til Norge på 1000-tallet, så overlevde noe av overtroen på denne nissen. En av nissens slektninger ble til fjøsnisse. En voksen fjøsnisse er ikke større enn et barn og er en ordentlig ertekrok. Det hender han kan slippe alle kuene løs i fjøset.

Noen påstår at en gang budeia skulle hente høy, holdt han fast på høyet, så hun måtte hale og dra for å få tak i det. Plutselig slapp han, og budeia datt bakover så lang hun var! Men som regel er nok nissen en fredelig kar som går i rød topplue og elsker grøt.

Vi blur på Gressholmen hele jul,- og nyttårshelgen,så dagens store reisedag, er bare noe vi leser om og ser på nyhetene på TV. Det lengste jeg har beveget meg utenfor nærmiljøet, er en bytur, så nå har jeg både lege,- og fysioterapifri til over nyttår. Ulf var hjemme og dachsepasser. Noen dachsferke bilder til bloggen tok han og.

Med to løpske tisper i hus, er det godt for hannene å få lufte seg litt ekstra. Hos Girko går det mere på drifter, enn forståelse om hva det egentlig er. Der har Ares og Fargo full innsikt og understreker dette med å være så forelsket, at de verken har lyst på eller tar seg tid til å spise opp maten sin.

Og selv om Girko ikke forstår så mye, er han kjempefornøyd med hver eneste ekstratur og kvitterer med å stille seg pent opp for fotografen.

For dere som enten skal ut å reise eller bare har lyst å høre på.

Visst er det spennende tider også for små dachsegutter, men ikke så mye når det gjelder julen. Menyen julaften for de firbeinte er årviss og består av kyllingfilét, ris og toppet med litt tørrfor. Juleknasket er også tilpasset dachsemagene. Og når de går til sengs om kvelden, er det nytt sengetøy hos alle, og god-natt-godbiten er både ekstra stor og god denne kvelden.

Nei, det var sporene og lukten etter gårsdagens elgbesøk, som både fenget og gjorde Girko litt betenkt, da Girko fikk en bonustur med Ulf. Han beklaget foresten dagens billedkvalitet, men det var så dårlig lys, at han måtte helt opp i 8000 ISO(lysfølsomhet på film).

Dessuten var ikke Girko like lysten på å trekke så langt ut fra Ulf. Girko var fornøyd, da han fikk en tur alene, men akkurat da ønsket han nok selskap fra en av småtispene.

Men oterplassen kjenner han igjen og må ta en ekstra observasjon og snusing av.

Neste stopp var på en bålplass, og der ble han litt i stuss. Pausen varte ikke lengre enn tll at Ulf kalte på han. Det var dachs for retur hjem.

Bare et siste bilde fra en nydelig førjulsdag på Gressholmen. Neste måned er mørketiden over, og da kan vi igjen nyte solen.

Jeg våger påstå, at jeg aldri har angret på, at jeg har fulgt magefølelsen min. Heldigvis valgte Ulf også å følge mageflølelsen sin, da han for første gang på lenge, ikke lot dachsene få gå løs på morgenrunden.

De var ikke kommet langt, da Ulf først så to lysende øyne og rett etterpå to til. Da utelukket han rev, som han først trodde, siden de lyste så lavt over bakken, for de opererer ikke flere sammen.

Dette var en elgku med kalv, og de gikk nedi et søkk. Det var grunnen til at Ulf først trodde det var en rev.

Er så glad at alle dachsene hadde bånd på, slik at Ulf og de firbeinte kunne trekke seg trygt tilbake og i hus.

Vet ikke hvor lenge mor og kalv har tenkt å slå seg til her,så før vi valgte å ta en ny tur i nærområdet, var Atie og jeg ute på verandaen for å se om elgene var borte.

Men den gang ei, så det endte med at dachsene ble sluppet ut i hundegårdene. Ulf tok seg en ekstra tur bort og tok bilde av dagens gjest. Kalven lå litt lengre borte og kom ikke med på bildet.

Dachser i hundegård er ikke spesielt spennende, så jeg velger å dykke i arkivet og legge ut reprise av en tidligere blogg, også den med elgbesøk.

I 2.egt. har Ares og Astra egen pensjonistavdeling, hvor de vanligvis trekker seg tilbake etter frokost og morgenrunde. Ettermiddag/kveld trekker de ned i stuen og holder oss med selskap.

Og Ares blir gjerne natten over,for han liker bedre vår seng, enn sin egen.

På vei opp og til sengs, passerer Astrra Varriene, og det er bare så vidt at Aino tar seg bryet med å titte ut av pleddet sitt og kaste et blikk på oss. Så kommer vi inn i rommet, hvor Ares og Astra har burene sine. Der ordner og styrer Astra, det vil si, at hun drar teppene ut overalt, så der tar vi ingen bilder av rotet hennes.

Inne på oppholdsrommet deres har jeg ryddet unna pleddene Astra har båret inn dit. Å få tatt et bilde av henne som var mer opptatt å få komme seg til sengs, var ikke like enkelt.

Derfor jukset jeg med litt kuler, som visst havnet både her og der, så bildene ble deretter.

Dagens hilsen kommer fra Nova og Anna. Og her kan man virkelig snakke om å være ovenpå når man ikke bare får komme på besøk til lillematte, men også treffe en artsfelle. Tusen takk Anna!

I fjor vinter måtte vi nøye oss med egenproduserte dompapper, så gleden var stor da den første dukket opp på foringsplassen vår. Nå har vi jevnlig besøk av tre hanner og enkelte spredte hunner. Det er mange måter å være ovenpå, og dette gldet virkelig.

Selv om dachsehytten har vært julepyntet utvendig en stund, …..

var det først i går, at det ble full julestemning innendørs også.

Ja, de firbeinte er også klar til å ta imot eventuelle julegjester, som måtte dukke opp. Sengen er både klar og pyntet med nisser.

Fra favorittstolene sine kan de firbeinte nyte juletreet sitt,….

lite, men stemningsfullt når mørket siger på.

Fra den andre stolen kan de Svea også se Flickan og Cerinne. De ville nyte julegodbitene sine helt i fred og nektet å komme ut av burene sine.

Det gikk i griseører, så den julepyntete kjøkkenkroken var ikke i bruk. Den er minimalt utstyrt med microbølgeovn og kaffetrakter, slik at vi ordner oss selv, når vi er på kaffebesøk hos dachsene.

Utendørs har dachsehytten fått juletre på veggen,…...

lyslenke og nisser på hundegården.

Alle som kommer på besøk, blir ønsket GOD JUL ved porten,…..

og fortsetter de opp til oss, står to lysende dachser, som sees på lang avstand, klar til å ønske velkommen.

Dasy og Eira ble de to utvalgte og heldige, som fikk bli med Girko på formiddagstur. Ulf finsiktet tiden inn, slik at de fikk med seg maksimalt av dagslyset. Det var en fornøyd trio som for avgårde. Det samme kan ikke sies om Frid, som er høyløpsk og bare får gå på tur i bånd. Det synes hun er skikkelig urettferdig.

Dasy prøvde alt fra starten å imponere de to andre med en skikkelig luftig springmarsj.

Girko svarer med en øreflagrende sprint. Selv om Girko er utrolig rask nå, har han enda litt igjen, før han er på de to andre sitt nivå. Men uansett er det jo forsøket verdt å prøve å imponere tispene.

Men ikke mer alvorlig kappestrid, enn at de slår følge, når området skal saumfares for spor og lukt.

Der er allerede Daisy og Eira i full sving, og Girko slår følge med Eira. Kan komme godt med å plukke opp noe fra Eira. Hun tok blodsportreningen så raskt, og til våren er det Girko.

Daisy pleier vanligvis å holde et ekstra øye med Girko, men i dag tok hun seg en avstikker og hadde tydeligvis helt egne planer.

Det hadde jeg også, nemlig å ordne ferdig til jul i dachsehytten. Vet ikke hva de firbeinte syntes, men jeg ble i hvert fall fornøyd. Får bli en førjulsvisitt på bloggen fra dachsehytten i morgen.

 Lucia var en katolsk helgen som led martyrdøden på 300-tallet etter Kristus. Det sies at da Lucia ble drept, var det en liten stallgutt som så drapet og dermed også ble drept. Det er Lucia og stallgutten man minnes minnes når man går i luciatog - Lucia og hennes terner går først, deretter stjerneguttene. Svenskene synger om Staffan Stalledräng.

Lucia har ikke tilknytning til adventstiden, men fordi Lucia skal ha lidd martyrdøden 13. desember og markeringen av dagen alltid er i adventstiden tenker nok mange på denne dagen som en del av forberedelsene til julefeiringen.

Lucia-feiringen var i mange år et koselig innslag og avbrekk i timeplanen for elevene mine. Noen år gikk vi bare rundt på egen skole, mens vi andre ganger gledet folk i nærmiljøet med opptoget vårt og utdeling av lussekatter.

Her og nå nøyer vi oss med et bilde av Aino, som Lucia. Og siden det nok er adskillig lettere å få henne inn i en "lysramme", enn å lage og ikke minst få plassert en lyskrans på hodet hennes, går jeg for det enkleste alternativet. Det gjør jeg foresten med fortsettelsen også. Vi hadde et nødvendig og avtalt ærend i dag. Vel tilbake var den siste rest av dagslys borte. Da kommer arkivet mitt godt med, her med en blogg fra…..

På Julestjernens dag lar jeg Atie sine to små, Eira og Girko være mine julestjerner og få skinne på bloggen. Eira er allerede en dreven julefeirer, født i romjulen for snart to år siden, mens Girko er nybegynner .

Og skinne gjorde de virkelig på formiddagens tur, hvor de var høyt og lavt og virkelig nøt å kunne løpe fritt boltre seg i snøen. Det er om å gjøre å nytte den korte tiden, vi har med dagslys. Når det i tillegg er klarvær, ligger også alt til rette for en trivelig tur og fine bilder.

Girko er nå uansett like fornøyd hvem han får med seg, men i dag ble det Eira sin tur, hun først,...

…og han etter med en så bratt stigende kurve på fart og koordinasjon, at vi virkelig må ta oss i, at han bare er fem måneder.

Han er i en typisk "klarer-selv- og må-ikke-gå-glipp-av-noe-alder"

Han imponerer oss alle og sikkert Eira også. Likevel følger hun litt ekstra med broren, når de er sammen.

Og om Girko ikke er konge på haugen, er jeg overbevist om at han føler seg nokså nær, der han står og skuer utover markene sine.

Alt har sin ende, også dagens tur og blogg,....

men plusser likevel på litt bonusstoff om Julestjernen.

12. desember er dagen da oppdageren Joel Roberts Poinsett døde, og denne dagen er en hyllest til han som gjorde denne flotte blomsten kjent, forteller Tonje Bergh informasjonsansvarlig ved Opplysningskontoret for blomster og planter (OBP).

Historien er spennende og starter i Mexico for omtrent 200 år siden. Opprinnelig var denne blomsten viltvoksende i Mexico og aztekerne brukte planten til mer praktiske ting, som farging av tekstiler og kosmetikk. I følge en aztekerlegende var det dråper av blod fra en gudinne som hadde dryppet på toppbladene til julestjernen og ga planten den gjenkjennelige røde fargen. Joel Roberts Poinsett var valgt som første ambassadør for USA i Mexico allerede i 1825 og var lidenskapelig opptatt av botanikk. Da han reiste rundt i Mexico i 1828, oppdaget han noen nydelige røde blomster som vokste vilt. De viltvoksende julestjernene var meterhøye busker og ikke slik vi tradisjonelt forbinder med julestjerner; små potteplanter på bordet eller i vinduet.

 Han sendte straks noen planter til USA og startet å oppformere dem. Han sendte planter til både venner og botaniske hager, og de ble raskt populære. De ble kalt poinsetta, og dette var en klar hyllest til oppdageren.

Omtrent 100 år senere kom de første plantene til Europa, der de fikk det latinske navnet Euphorbia pulcherrima, som betyr den vakreste av Euphorbia - familien. Men Poinsett er ikke helt glemt, og denne amerikanske tradisjonen har begynt å få innpass i Norge. Poinsett døde 12. desember 1851, og det er derfor naturlig å feire ham og julestjernen denne førjulsdagen.

Det ble ingen Nordnorsk julesalme på søndagens konsert, men jeg ble både glad og overrasket da "The Snowman", en annen av mine må-ha-med-i-førjulstiden sto på programmet. Hørte den første første gang på 80-tallet, da jeg var på kurs i York. Sørget for å kjøpt både, bok, video og musikken til denne tegnefilmen. Jeg brukte den på i undervisningen min og privat, og jeg ser til min glede, at det nå finnes mange fine undervisningsopplegg tilgjengelig for akkurat denne tegnefilmen. Jeg greier enda ikke å gi helt slipp, selv om jeg har gitt fra meg både den gamle boken min og nødvendig oppdatert tegnefilm og musikk til video.

Så mens jeg satt med fanget fullt av dachser, fant jeg ut at jeg ville høre på The Snowman-sangen. Det er jo så enkelt nå til dags.

Nødvendigvis ble det litt uorden i godstolen da jeg reiste meg for å hente Ipaden. Tross alt lå der dachser både i bredden og høyden. Daisy tok seg en svinserunde på gulvet og Girko, nysgjerrigheten selv, fulgte med meg. Om å gjøre å ikke gå glipp av noe, og spesielt en ekstra tur, da jeg grep fotoapparatet. Men jeg måtte bare ta et bilde av de små så lå så tålmodig og ventet.

Og så var vi alle klar til en koselig kosestund i godstolen, med kaffe i julekrus og kjent og kjær musikk, til glede for både to,- og firbeinte.

Snømannen er en animasjonsfilm somer basert på Raymond Briggs bok med samme navn. Den handler om den lille gutten James som lager en snømann utenfor huset sitt. Når han skal legge seg for kvelden er han så oppspilt at han har vanskelig for å sove, og sniker seg ut for å se hvordan snømannen har det. Og tenk, - den har blitt levende! Dette er starten på et spennende eventyr sammen.

Jeg er alltid glad jeg får hilsener fra valpekjørne og blir så ivrig på å legge bildene ut på hjemmesiden, at jeg uansett utsetter egne planer for bloggen. (hvis jeg ikke allerede har skrevet den) Men i dag var jeg tom i dobbel forstand, ingen bilder, mørkt og striregn ute og selv helt gåen etter et "ommøbleringsprosjekt" i 2.etasje. Ulf fikk ikke lov verken å hjelpe eller se, før jeg var ferdig. Da bevilget jeg meg en kaffepause og leste post på padden. Og der var både en lang og koselig mail og samtidig løsningen på dagens innlegg på hjemmesiden. Utenom å takke så mye, må jeg få lov å gratulere både Anna og de stolte foreldre med doktorgraden.  "Storebror" Erik får en forsinket bursdachshilsen på sin runde dag. Da gjenstår bare klapp, klem og kos til Nova, alles kjære og lille prinsesse.

Hej!

Här följer lite Nova News. Nova är vår lilla hjälpreda och vill gärna vara i centrum när något händer, allt från att montera IKEA möbler till att öppna presentpaket.

När lugnet lagt sig tar hon en tupplur men alltid med ett halvt öga öppet så att hon inte missar något

Just nu är hon mycket förtjust i ett fårskinn som helst ska ligga överst i hennes bädd. Hon är väldigt nöjd när allt är på plats och ser ut som en prinsessa på ärten. Kanske ligger det en torrfoder kula längst ned i bädden.

Utomhus är det spårning av rådjur som gäller. Det är tre skogspartier som hon ska "patrullera av" varje förmiddag. Nosen i backen och matte som håller i kopplet och följer med i terrängen. Ser vi rådjur lyfter jag upp henne så hon får se djuren. 

Heldigvis rakk vi å få noen bilder av Girko,….

før sludd, regn og vind, ødela julekortstemningen.

Girko tok seg til og med tid til å possere litt for fotografen. Det har han vanligvis verken tid eller lyst til, så det er om å gjøre å nytte høvet når det byr seg.

Ellers har det vært en stille og rolig dag så langt. Bortsett fra den obligatoriske morgenrunden, har lysten til "uteliv" vært svært begrenset. Mens regnet pisker og vinden pisker om ørene, er det fristende å ty til skitne triks. Så i dag ble det utendørs vaffelservering og ikke en eneste unnasluntrende dachs.

I kveld skal jeg på julekonsert. Har ikke fått med meg programmet, men ser ikke bort fra at denne er med.

og med denne ønsker jeg alle en fin adventssøndag.

……og både Girko eller Eira var raskt på pletten, som de utvalgte, til dagens fotorunde.

Den foregikk, som bildene bærer preg av, i den blå timen. De har et stort område å utfolde seg på,...

og Eira var i det ene øyeblikket oppe i skogen.

I det nest koste hun seg med å stikke snute i marken og ploge seg gjennom snøen.

Deretter tok hun en snartur ned til Girko,….

…og så en snartur bort til nøstet.

Og mens dette skjedde, spredte dagens middag god lukt i hele huset, for i dag skulle årets pinnekjøtt prøvesmakes. Tar ikke sjansen på at årets pinnekjøtt ikke holder mål.

Retten har sine røtter i det gamle norske bondesamfunnet der saltet og tørket kjøtt var en viktig del av kostholdet. Pinnekjøttet har sitt opphav i områder med stort sauehold, særlig på Vestlandet, men også i Nord-Norge og enkelte østlandsbygder. Status som fest- og julemat har sammenheng med at kjøttet har høyt fettinnhold og var dermed attraktivt. Når saueribbene ble saltet og tørket, og ikke spist ferskt som svineribbe, var det en konsekvens av naturlig tilgang på fôr og slaktetid.

Den blå timen kommer av det franske uttrykket l'heure bleue, som viser til perioden med tussmørke hver morgen og kveld når det verken er fullt dagslys eller helt mørkt, og himmelen har en annen blåfarge enn om dagen. Fenomenet skyldes Rayleigh-spredningen av sollyset. Den blå timen blir regnet som spesiell på grunn av lyskvaliteten på denne tiden av dagen, og både selve uttrykket og det naturfenomenet det refererer til, blir mye brukt i kunstnerisk sammenheng og i populærkulturen.

Julen er nok den mest tradisjonsbundne høytid i Norge. Den sto sterkt lenge før kristendommen kom til landet, og moderne julefeiring er en blanding av gammel norrøn tradisjon, kristne tradisjoner og moderne forbrukerorienterte og reklamestyrte vaner. Selv her på siden har det blitt noen årvisse innslag.

Min svigerinne Inger har alltid vært glad i lutefisk. Det er mere enn vi kan si om broren min, Jan-Helge. Når sant skal sies, var det ingen av oss søsken som smakte lutefisk før vi var voksne. Det var både en fraværende og ukjent matrett i hele vår oppvekst.

Derfor var det nok, enten i ren solidaritet eller kombinert med det gode tilbehøret, at Jan-Helge har inntatt denne retten.

I utgangspunktet skulle også dette måltidet "foregå" på denne måten, men noen ganger skjer det uventete.

Med så mange kokebøker som de har i huset, finner de ut at måltidet skal tilberedes på ekspertvis. De velger å følge oppskriften i Eyvind Hellstrøms bok: " Lutefisk, pinnekjøtt og andre bagateller." Der leser de følgende: (Se siste avsnitt! )

EN HUND ETTER LUTEFISK Jan-Helge var raskt ute med å si, at her måtte det gjemmes lutefisk til Ami. Nå var det ikke overhengende fare, for at det ikke skulle bli rester. Far i huset har jo stort sett holdt seg til tilbehøret.

Etter at måltidet var over, skulle det store eksperimentet gjennomføres. Ami fikk en matskål med tørrfor i den ene delen og lutefisk i den andre.

Hundematen tapte med glans, dvs, den gikk ned , etter at lutefisken var oppspist. Men den egentlige vinneren ble Inger. Hun fikk seg en lutefisk-alliert hos Ami, og Jan-Helge er visst  også kommet over prøvesmake-stadiet.

For første gang på mange år, verken venter vi , eller skal levere valper i jul,-og nyttårshøytiden. Atie var først ute, og det ble julefeiring med både egne dachser og et fulltallig og leveringsklart valpekull. De to guttene flyttet først, og i romjulen dro jeg til Oslo med begge tispene.

Da det nærmet seg julefeiring igjen, var Deica flytteklat, men rakk å få være ( en litt motvillig) julebildemodell først.

Dette var Aino sin første juledachs, men det skulle bli flere.

Men først var det Atie sin tur igjen, og denne gangen så tre små tisper dagens lys i romjulen.

Aino har så langt vært sist ute med forventete juledachser, som drøyet så lenge, at de ble nyttårsdachser.

I år blir det bare oss og husets dachser, for de som kommer med posten, trenger verken mat eller stell og regnes ikke. Men nå begynner det å bli trangt i det nyeste dachseskapet også, så der har jeg en utfordring.

Og så kan man jo alltid kose seg med gamle valpebilder og glede seg til nye kull i 2015

Vet ikke hva som har lokket nissen til førjulsbesøk. Ikke kom han tomhendt heller. Se bare her!

Og jeg sier aldri nei takk til flere dachsefigurer. Denne gangen hadde vel Ulf vel så mange fingre med i spillet, som nissen.

Jeg ble i hvert fall kjempeglad, og etter en rask forflytning, fikk både valpen og mammaen sin velfortjente plass i dachseskapet.

Mens denne gaven kom aldeles uventet på meg, så går jeg og venter på en annen dachs. Den er lovt før jul, men med lang reise og i en travel tid både hos Tollvesenet og Posten, blir det bare å krysse fingre og håpe på det beste.

Bortsett fra at jeg er spent, står det ingenting på spill. Da var det annerledes i fjor på disse tider. Først ventet og ventet vi på konkrete bevis på at Aino virkelig ventet valper. Det ordnet seg heldigvis, da vi ikke godtok nei, for et nei og byttet veterinær. Det var en stor lettelse og glede.

At det varte og rakk helt til 1.nyttårsdag, før to søte små tisper så dagens lys, får så være.

Men det er jo lov å håpe om at denne gangen kommer Aino sin løpetid, som forventet, at det blir fullklaff på kjærlighetsfronten,….

slik at vi igjen kan glede oss til å ta imot små Aino-valper.

Ingen kan påstå at Girko ikke har fått opp både fart og spenst og er strålende fonøyd der han farer avgårde. Nå høster han og beundrende blikk og nyter all oppmerksomheten fra både småtispene og Ulf. Men han har jo latt seg blende hele tiden av lillekaren og er fortsatt lite objektiv.

I dag hadde Girko følge av både Daisy og Frid, som tidvis var mer opptatt av sitt, enn å være beundrende tilskuere til Girko,…...

som tok både en og flere æresrunder, da han først hadde fått farten opp.

Men å bare løpe, hoppe og sprette rundt alene, når de er flere i lag, vil jo være altfor galt. Frid er ikke bare liten og søt, men også en av bestevennene hans og vel forlikte. At de her løper i hver sin retning, gjør bare leken mer spennende. Da kan de veksle på å gjemme seg for hverandre og løpe om kapp.

Det synes Daisy og er gøy, men er man en flink spordachs og lukter noe spennende på sin vei, må det undersøkes fullt ut.

Dagens konklusjon: En fin tur for alle tre og mange fine bilder fra Ulf.