...at de ble minimalt med napping i går, og ikke går det an å skylde på Ulf heller. Det var meningen å ta en skikkelig nappeøkt etter bloggskrivingen, men først laget Ulf deilig pizza. Etterpå hadde vi napoleonskaker til kaffen. Da var jeg mildt sagt "segen" Da var det godt å ha Ares og Astra å skylde på. De hadde lagt seg så godt til rette på fanget mitt. Lysten til napping var langt unna og ikke hadde jeg samvittighet til å flytte de to heller, så det ble heller kosekveld.

Ares pleier å holde oss med selskap etter at de andre dachsene har tatt kvelden, så han kommer rett inn i stuen til oss etter kveldsrunden. I det siste har Astra også ønsket å være der sammen med oss. Men hun har en egen vri. Hun legger seg samtidig med de andre dachsene, får kveldsgodbiten med seg inn i buret og står opp igjen når den er spist. Og når hun så virkelig tar kvelden, forventer hun godbit på nytt. Sånn er det bare, og vi er bløthjertet med vår gode og gamle Astra.

I dag var det på'an igjen for Eira. Ulf nappet, mens jeg var håndtlanger og sto for fotograferingen. Eira var både samarbeidsvillig og tålmodig. 

Men vi vil heller ikke tøye dette for langt, så vi lot finpussingen stå igjen til i morgen. 

Hvitveis

Men været er det ikke mye å gjøre med, verken snøen som har lavet ned i nord denne vinteren eller regnet som er tilbake i gammel vane/uvane. Det både bøtter ned, og sammen med kraftig vind, frister godstolen mer enn friluftsliv på slike dager.

Dachsene vet også å innrette seg på slike dager og tar bare nødvendige turer ut. Jeg har nettopp delt godstolen min med 5 stykker, men da mente tydeligvis de sist ankomne, at det var fullt, så de fylte bare på hos Ulf.

Da er det er enklere for Ami, som er alenehund og ikke må dele med noen. Men hva gjør han? Hopper stilt og diskret opp i den sofaen, hvor han vet at han ikke skal ligge. Og det hjelper ikke å tro at han går i ett med hundeputen, for han ble oppdaget. Men hvor lenge Ami fikk ligge etter at matmor Inger tok bildet, forteller historien ingenting om-

Vi var skikkelig heldig med gårsdagens samling med skittvær både før og etter. Det er så mye enklere og ikke minst triveligere å "ha været med oss" 

De små Varriene fikk rkelig med støtte, ros og oppmuntring underveis, så bildet under har ingenting med uttrykket; å få så ørene flagrer. Her var rein og skjær glede av å treffes igjen og bare en knapp uke etter sist.

For helt ferske Eirabilder www.kennel-captator.com 

...er sant og visst og selfølgelig ønskelig, men å produsere små blodsporstjerner var ikke hensikten med dagens treff. Vi fortsetter bare der vi startet sist helg. Da vi så hvor kjekt og trivelig både søstrene og vi voksne også hadde det sammen, avtalte vi like godt et nytt treff. Og mens det første var blott til lyst og glede, skulle vi valpene få forsøke seg på et lite blodspor denne gangen.

Ulf var oppe på Ulsetåsen i morges og la to spor, et for Enya og det andre til Estelle Leah. Gjensynet mellom søstrene var like hjertelig som sist, så Kristian og jeg måtte flytte oss godt unna, så Enya ikke ble distrahert av søstrenes elleville lek. Ikke like lett å forstå, at hun ble tatt vekk fra gjengen, men det ordnet seg greit. 

Blodspor var helt nytt både for Rune og Enya, men her var både interessen og pågangsmotet  på topp, og dagens smakebit, bare forsterket dette. De kommer til å trene videre på egenhånd og gi beskjed når de ønsker at Ulf skal legge et nytt spor til Enya. 

Så var det Leah sin tur. Der var det en debutant, mens Christian har gått blodspor tidligere, da de hadde basset hound. Sporet til Leah startet der Enya sitt sluttet, og da ble det så langt fra oss som holdt avstand for ikke å forstyrre, at vi fikk lite med oss. Regner med at Ulf tar det med på sin blogg. 

Det som må nevnes, er at Leah hadde fått helt ny sporsele, kjøpt på XXL. Den var spesielt designet for å passe til dachs. Den satt i hvert fall veldig bra på Leah, så denne vil jeg også selv prøve ut. 

Da var begge sporene gått, og det var tid for kaffepause mens valpene fikk seg en etterlengtet lekestund. Det var nok vel optimistisk å tro at de ville leke pent rundt meg, da mannfolkene gikk for å legge et siste spor. Så om enn noe motvillig, fikk alle tre bånd på seg og la seg like godt pent på fanget mitt. Det ble mye vennskapelig slikking frem og tilbake på hverandre, og de nøt virkelig stunden.

Selv om vi ventet en stund, fikk Eira et veldig fersk spor, men det var viktigere at de som skal trene videre hjemme, fikk også prøve seg som sporleggere. I tillegg fikk de hver sin klauv og litt blod til han som ikke hadde. Gleder meg virkelig til fortsettelsen.

Jeg valgte å trekke meg raskt tilbake, da Eira skulle prøve seg, slik at hun ikke ble så opptatt av om jeg hang med.

En av disse er mormor Irene, og heldige Celeste Luna som har så hundekjære "besteforeldre" i nabolaget. Det blir verken lange eller kjedelige dager, når de henter og går lange turer med henne, mens de andre i huset er på jobb og skole.

....hvis ikke hun først ville ha en liten høneblund godt innepakket i myke og varme pledd. Det kan ta på å være liten skiturist på påskeferie.

Tusen takk til mormor Irene for alle de koselige hilsener fra deg og ikke minst disse fine bildene.

Turen gikk oppover lien fra Salhus. Og med alle de bildene som Ulf tok, kan ikke min regnværsrunde i Viken konkurere. Derfor lar jeg Ulf "føre ordet i kveld" og legger bare ut et par bilder av Eira i hjorteskogen. Vil du ha med mer, finnes det på Ulf sin side www.kennel-captator.com

Og i dag er det Inger som både sender bilder og fører pennen for Ami. Og siden Ami er familiens midtpunkt og eneste "barn" etter at Anja og Johan har flyttet hjemmefra, er han med overalt og med på alt. Alt er like gjevt, som f.eks da Inger fikk ny varmedress, overtok Ami den gamle. Og som Inger skriver: Ami på platten i min gamle slitte varmedress, - har 1 hovedinngang og 4 nødutganger !!!

Store deler av året er varmedress Inger sitt arbeidsantrekk i barnehagen. Det er stor stas, når  Ami kommer på besøk. Da sitter barna pent på rekke og venter på at det blir deres tur å gå med Ami. Da har han alltid to kobbel på, et som barna "deler" på og et for Inger, som holder kontrollen.

Mens Ami fortsatt har rikelig med snø nordpå, kan vi her sørpå glede oss over stadig flere vårtegn. Jeg har ventet med lengsel etter at vårens første rhododendron i Salhus skulle stå i blomst. Jeg venter fremdeles, men i går så jeg en akkurat lik. Og den måtte selvfølgelig  foreviges og deles.

Våren er ikke kommet så langt at våre rhododendron viser tegn på blomstring. Det er bare oss voksne som går og venter på slikt. Eira er vel fornøyd med tingenes tilstand og finner mer enn nok å ta seg til utendørs. Akkurat nå er det kjekkeste å løpe på baksiden av huset, når hun skjønner at det nærmer seg tiden til at hun blir tatt inn. Da er det så mange spennende lukter, at vi må bare forstå at det er helt umulig å løsrive seg.

Da gjelder det å stålsette seg og være bestemt, slik at Eira forstår at innkalling også gjelder søte, små og bedende dachsevalper.

Det er så typisk å få fatt i "det ene" og slår i hvert fall aldri feil her i huset. Står det hundensenger på rekke og rad, er det ingen dachser som bryr seg om å legge seg der. Men er det bare en seng, blir den umiddelbart populær og den fylles raskt opp av dachser, som ikke vil innse at "det er fullt, når det renner over" 

Slik er det med lekene deres også. Jeg er altfor opptatt at der skal være nok til alle, men ser jo at da mister hundene interessen. Men kom igjen når det bare finnes en. 

Ikke rart at Enya storøyd betraktet søstrene som løp som galne med og etter et tomt pappkrus.

Både hun og Estelle Leah er enehunder, så de får ha alt sitt i fred. 

Bortsett fra en kraftig og bitende kald vind, kunne ikke formiddagens valpetreff gått bedre. Det ble et rørende  og ikke minst livlig møte mellom søstrene. Dette var første gang de traff hverandre igjen, men de fant tonen igjen umiddelbart. Og mens vi voksne lot (hunde)praten gå, storkoste Eira, Enya og Estelle Leah seg. Jeg tror de satte pris på at vi i minst mulig grad grep inn og styrte aktiviteteU bortsett fra en listen innføring om utstilling. 

Innimellom koste vi oss med kaffe og noe å bite i. 

Og siden dette treffet ble så vellykket, avtalte vi like godt et neste. Da skal valpene ut i skogen for å få prøve deg på blodspor for første gang. Ulf drar opp et par timer på forhånd og legger hver sitt enkelt spor for valpene. dette gleder vi oss til og ser frem mot kommende helg med spenning.

Det er vel unødvendig å si at Eira har tatt en svært rolig ettermiddag og kvelden, så snart hun hadde fått i seg kveldsmaten.

Ulf har tatt dagens bilder, og det finnes flere på siden hans www.kennel-captator.com

Det ligger også to små videoer på siden VIDEOER. 

Det har gått flere måneder siden sist jeg kunne ta en bytur på en lørdag og helt slippe å tenke på tiden og hunder hjemme som trengtes å lufte og Eira, som skal ha mat midt på dagen også. Jeg visste på forhånd at det ble mer enn folksomt i sentrum pga "bylørdag", men det var nå trivelig også. I tillegg var det musikk og underholdning fra flere scener, og det var spesielt fullt ved Brann sitt arrangement. Flere tilhengere tok nok dette som oppladning til dagens hjemmekamp.

Vel hjemme igjen, tok jeg "mine runder" med hundene, men uten kamera . Ulf tok så mange fine innebilder i formiddag, og han tilbød seg å dele. Snakk om luksusturer. Ingenting som dinglet rundt halsen, og jeg følte nesten at jeg hadde hender til overs. 

Gleder meg til i morgen. Da skal de tre søstrene og kanskje Deica også møtes, og da blir i hvert fall kameraet både med og flittig brukt.

Og derfor gjentar jeg det så gjerne igjen. Jeg setter sånn pris på kontakten med valpekjøperne mine. Rikke kjøpte valp av oss for snart 10 år siden. Hun driver med oppdrett av Maine Coon katter, og Celeste og disse kattene var ingen god kombinasjon, så vi kjøpte Celeste tilbake etter 10 mnd. Men vennskapet og kontakten har vi beholdt. 

I ettermiddag tenkte jeg meg en tur ned i båthavnen med Eira. Plutselig ser jeg en bil svinge ut til siden og parkere rett foran oss, og ut kommer Rikke.

Vi fikk oss en lang og god prat, mens Eira fikk all den oppmerksomhet og kos hun bare kunne ønske seg.

Eira og jeg fortsatte nedover i Salhus, forbi Norges eneste fredete ferjeleie, museene og helt bort i båthavnen. Båtsesongen er nok ikke i skikkelig i gang, og mange drev fortsatt på med båtpussen. 

Det ble dårlig med bilder, for jeg hadde glemt hanskene hjemme, og da "virker" fingrene mine dårlig. Ulf har fine Eirabilder på bloggen sin i dag, så gå gjerne inn der. www.kennel-captator.com

Det er nesten for dumt å innrømme at neste runde også gikk uten hansker, for det man ikke legger fra seg, er der selvfølgelig heller ikke når man kler seg igjen. Men det ble nå både tur og noen bilder også, og for første gang i år, så jeg tjelden nedi Viken. Og selv om en enslig tjeld sikkert ikke gjør mer sommer, enn en enslig svale, bærer den bud om en etterlengtet årstid.

Og da gjelder å innrette seg mest mulig behagelig og begrense "utetilværelsen" til et minimum. 

Eira vil helst få alt med seg og helst på en gang. Derfor gikk det ikke lange stunden fra lek med Ares sitt tau, til Eira oppdaget at hun "manglet" på fanget til Ulf og sørget både for å komme seg opp, fremst for en skikkelig omrokkering av de andre dachsene.

Mens Fargo, Flickan og Svea som valgte hundesengene sine, ovetok Astra og Ares min stol. Og i stedet for å velge sofaen eller en annen ledig stol, ligger de bare og venter på at jeg og skal komme å sette meg. Når jeg så er på plass, er alt som det skal være. Ja, hvis ikke flere dachser skulle dukke opp da, for de som ikke får plass i bredden, plasserer seg elegant i høyden. På toppen av det hele, er det liksom jeg som blir det forstyrrende element. Uansett hvor koselig ( og ikke minst varmt det hele er) må både det ene og andre gjøres i huset. Og bortsett fra lett "stolgymnastikk" ligger de firbeinte trofast og venter.

Helt fra Ami var valp, har han vært fast med Jan-Helge på kor,-og musikkøvelser. Når Tovik korforening øver, ligger han enten fint inne i buret sitt eller i bilen når vær og temperatur tillater det. Men han er høyst med i  pausen, og da er han virkelig i sitt ess. Han nyter all oppmerksomheten og ikke minst det som serveres til kaffen. Ikke rart at han er et ivrig og trofast "kormedlem"

Korøvingene har han fast på torsdager, og øvingslokalet ligger like ved hytten deres. Der har Jan-Helge et oppkomme av instrumenter, både inne og ute. Og på den overbygde terassen står et gammelt orgel, som er flittig  i bruk. Ami er fast publikum,.......

.... han sitter øverst på orgelet. Da har han også full oversikt over omgivelsene. Denne gangen var det ingen som kom, men han og Jan-Helge skulle på besøk til kordirigenten. 

Det ble et hjertelig møte, i hvert fall for Ami. Berner Sennen hunden var tålmodigheten selv med gjesten, som ikke bare lånte og smakte på tyggebeinet hans, men ovetok hele beinet og hadde ingen hensikt å gi det tilbake heller.

Og i dag har det vært mer inneaktivitetter enn friluftsliv. Bare de mest utholdende av dachsene ( les Flickan) sto av været i dag. De andre enten tok livet med ro inne, aktiviserte seg selv eller lekte sammen. Eira synes alt er gøy og er snar å kaste seg med. Atie og hun holdt lenge på å leke rev og hund. Eira var reven, og så liten som hun er, finner hun gjemmesteder overalt. Atie hadde det visst minst like morro. Bildet ble dårlig og uskarpt, men viser nå litt av leken. Hvilken rolle sofaputen spilte, har jeg ingen anelse om.

Sper på med litt reprise fra......

....så da vi var på ettermiddagstur og møtte andre i samme ærend, tok Eira det som en selvfølge at hun kunne slå følge. Nå har hun hilst på både mopsen og den franske bulldogen tidligere, men da har det vært møte over hagegjerdet. Og Eira så beundrende på de store guttene.

I dag følte Eira seg tydeligvis som en av de store, for hun fotfulgte de to. Heldigvis godtok hannene å ha tispen på slep. 

Da vi kom frem til fotballbanen skiltes veiene våre, og vi valgte en kortere rute.

 Men selv om snarveien var litt brattere enn jeg beregnet, kom vi oss vel ned begge to. Og i dag har det virkelig gått opp og ned for Eira. Nå behersker hun, til sin store tilfredshet, også trappen utenfor inngangsdøren. Og gjett om hun føler seg for hver eneste ferdighet hun kan legge til registeret sitt. Selvtilliten er på topp.

Gjett om det var stor stas for Eira å få de andre hundene hjem igjen. Selv om de har vært borte i nesten 7 av hennes 15 uker, kunne ikke det merkes i det hele tatt. Det ble heller slik at det var mer stas med de hjemvendte, som også fikk ekstra oppmerksomhet av Eira.

Eira var snar med å finne seg en liten liggeplass og innynde seg hos Svea. Hun er aldri vanskelig å be og er venn med alle. Og valper er helt topp, så der tar hun initiativet selv så snart valpemammaen tar en liten pause.

Da lå Svea klar i startgropen, og på de forunderligste måter klarte hun å komme seg inn i valpegården. Etter at vi kjøpte ny valpegård, kommer ikke Svea seg inn på egenhånd. Men vi må alltid passe på at det ikke står en stol like ved, for da er Svea raskt på pletten og ankommer som valpepasser fra oven.

Fargo har også vært i vinden i dag. Svea synes han er gøy, og Fargo nyter oppmeksomheten. Nå er det også mye enklere for Eira å sjekke ut om det skjer noe spennende i hundegården eller heller være inne. Eira går både ned og opp stigen til hundeluken. Men hvor mange ganger hun ombestemmer seg og snur på halvveien, når vi tror hun vil inn, er en helt annen sak.

Og til alle dere som fortsatt har snø og vinter er dette ment som en oppmuntring om hva som er i vente

"Han e lang vinter'n men ikke evig"

http://youtu.be/wi-MVjGxiIE

Krokus (Crocus) er en planteslekt med ca. 70 arter i sverdliljefamilien (Iridaceae). Slekten kommer opprinnelig fra områdene rundtItalia, Balkan og Tyrkia. De er for det meste høyfjellsplanter. Krokus er vanlige hageplanter, særlig vårkrokus (Crocus vernalis) og høstkrokus (Crocus speciosus). For produksjon av krydderet safran dyrkes safrankrokus (Crocus sativus). Krokus er løkplanter.

                                          fra Wikipedia

Og det tok ikke lang stund før Astra og jeg var "sammenkoblet" Sånn er det bare med Asra, aller mest godt og koselig, men til tider også veldig upraktisk. Men det tenkte jeg ikke på i dag, for jeg var ikke sikker på om det ble retur til Salhus på henne. Hun var så tjusk tidligere i vinter. Vi hadde henne til veterinæren, men bortsett fra at Astra er blitt en moden dame, kunne heller ikke han sette fingeren på noe. 

Astra har ikke pleid å reise nordover utenom sommerferiene, men vi fant det tryggest og mest praktisk at hun ble med denne gangen, siden jeg er billøs i Salhus. Der har vi også en fast veterinær.

Astra har hatt godt av oppholdet og virkelig blomstret opp. I tillegg laget hun seg noen nye seniorrettigheter, men de var ikke til sjenanse for noen. 

Den kom i forgårs, men kom ikke med fordi bloggen var ferdigskrevet. I tillegg klarer jeg å glemme den i går, da jeg liksom skulle "redde" siden til Ulf.

Beklager så mye Solveig, og jeg som gleder meg like mye hver gang jeg får bilder og ikke minst får dele de på siden.

Morgenens første oppgave er å få Eira ut i hagen, slik at hun får "tømt seg" Og på tross av at jeg er en skikkelig frysepinne, stiller jeg i morgenkåpe. Eira er så flink, og det er tørt i buret hennes hver morgen, så det er om å gjøre å ikke drøye tiden og utfordre sjebnen. 

Så følger det frokost med påfølgende lufting i hundegården på hele gjengen. Da først er det min tur å ta en kaffekopp til dagens nyheter. Dette intaes med dachser på fanget, og her går det etter først til mølla-prinsippet. Til tider er det vanskelig å lese avisen med fanget fullt, og i grunnen er det mest paktisk å ta nyhetene på tv eller iPad. Den brukte jeg også til dette bildet, så kvalteten ble deretter.

Ares vil helst ha fanget for seg selv, men deler til nød med de andre voksne. Han venter i hvert fall til jeg har vært på badet og stelt meg, men da legger han seg riktig så godt til rette. Men hvem har tid til å sitte slik i evigheter, når pliktene kaller. Cerinne hadde ikke tid å komme inn i det hele tatt i formiddag. Hun drev psykologisk krigføring med et skjærepar, som ikke fikk komme for nærmt og slett ikke spise av småfuglenes mat. Men til Cerinne sin store frustrasjon, brydde skjærene seg fint lite om det.

Minst en tur i Viken hører også med til våre dagligdachse rutiner. Vanligvis pleier Eira å få løpe løs, når vi kommer ned dit, men damen i bakgrunnen var redd hunder, så da tar man hensyn. Det gjorde ikke mannen som kom opp fra Viken med to store løshunder. Jeg følte meg ikke trygg, for den gode kontrollen over hundene, som mannen påsto han hadde, virket ikke i praksis.

Eira kunne ikke komme seg fort nok frem, og bildet er tatt i et av de få korte stundene hun satt i ro. 

Hun var høyt og lavt, alene og sammen med Aino og Atie, i den grad kobbelet tillot det. For det skal ikke underslåes, at kobbelene til de tre små, både henger seg opp i busk og kratt eller floker seg sammen. Ser ikke noe smart alternativ heller. 

Og hjemme ventet neste turgruppe. Men først trengte "turlederen" en kaffepause.

I dag tror jeg ikke de hadde byttet ut nysnøen i hundegården med bytur og en runde i Musehagen sammen med Ante. Både Kikki og jeg mente at det ville være lite eller ingen snø der. Da er det stor sjanse til å få en skikkelig forsmak på våren blomster. Og hvis det slår feil, er veksthuset med blant annet orkideavdelingen, alltid verdt et besøk.

....da Deica fikk en liten hvile,-/ kosepause hos mormor Wigdis. Det gjorde godt, for da hadde de to kusinene løpt og lekt intensivt og lenge i stuen. Jeg ga snart opp å få tatt brukbare bilder. Det er lett for de to små å komme seg raskt innunder bord og stoler, men mye verre for fotografen. Jeg kom i hvert fall stadig på etterskudd. Dessuten er det noen ganger godt bare å nyte øyeblikket, helt uten kamera.

Deica skulte på meg da hun forsto hva som var på gang, men var både flink og tålmodig, så jeg fikk "ordnet" litt på pelsen hennes. Men hun er bare valpen enda, så helnappingen er litt på vent.

....for se hva som dukket opp med dagens post, påskepakke fra Sverige. Jeg som ikke visste om påskegaver og enda mindre, at jeg skulle få. Og det gjorde absolutt ingenting, at den kom over høytiden. For hvem kan vite at vi ikke har postombæring fem dager på rad i påsken.

TUSEN, TUSEN TAKK!

Jeg blir helt satt ut av slike overraskelser, men samtidig så kjempeglad og rørt.

I dag har dachsene nytt solen både ute og inne. Vi kan begynne å kjenne at luften og er på vei mot vår. Særlig Cerinne benytter en hver anledning til å nyte sol og varme, så da hun var ferdigsolt ute, fortsatte hun inne.

Og Eira var ikke langt unna. Først lå hun pent og stille ved siden av bestemoren, men enten ble var for kjedelig eller så ble detfor varmt, for  da gikk hun i gang med behandling av bestemoren.

Cerinne ble rundvasket, og ørene fikk opptil flere omganger. Ørevask er vanligvis Aino sin spesialitet, men nå har hun fått en ny og meget ung konkurent.

( er så vant til at det er Atie som blir rundvasket av Aino, at jeg automatisk skrev Atie. Feilen er rettet opp. Var ikke meningen å forvirre. Beklager.)

....og alt fra vårt naboland Sverige

http://youtu.be/OtxCbQEOeLw

Den 30 juni 2010 ger Kent ut sitt nionde studioalbum “En plats i solen”. 

Albumet skrevs under tidig vår och spelades in och mixades i Psykbunkern/Park studio i Älvsjö. Det är producerat av Kent och Stefan Boman.

En svensk familie blir funnet myrdet i sitt hjem på Costa del Sol i Spania. Alle utenom den 16 år gamle datteren som er sporløst forsvunnet. Først tror politiet at det er et innbrudd. Men jo mer saken etterforskes, desto merkeligere fortoner den seg. Når også innbruddstyvene blir funnet døde, stopper hele etterforskningen opp. Selv om området har mye kriminalitet, sender forbrytelsene sjokkbølger over hele Solkysten. Journalist Annika Bengtzon sendes til Spania for å dekke mordene. Hun reiser motvillig, for hun har egentlig ikke tid. Hun har akkurat fått ny leilighet, og flyttekassene er ennå ikke pakket opp. Forholdet til eksmannen Thomas er spent. Annika savner familien så det verker i kroppen. Når Thomas og Annika tilfeldigvis befinner seg i Malaga samtidig noen tropehete maidager, viser det seg at kjærligheten mellom dem kanskje ikke er død likevel. Men under den varme solen dras Annika inn i et skjebnesvangert drama om kokain, hvitvasking av penger og hevn gjennom generasjoner. Annikas leting etter den forsvunne 16 år gamle jenta fører henne til slutt til Afrika. En plass i solen er en bredt anlagt kriminalroman som spenner over 70 år, fra Nazi-Tyskland og bonde-Sörmland på 50-tallet til nåtidens Stockholm, Malaga og Marokko. Boken handler om hva mennesker er i stand

April – i april blir sommeren til

April er den første måneden i sommerhalvåret! 14. april er selveste sommerdagen. Fra denne dagen starter sommerhalvåret. April er ikke en sommermåned, men markerer starten på sommerhalvåret. Derimot er april synonymt med vår og vårmåneden fremfor noen. Den er lys og full av liv over alt. På Svalbard er det midnattssol fra 20. april. 

Men det tok ikke lang tid i morges før solen dukket opp. Da var ikke innedachsene sen å komme seg ut. Og mens Varriene var full av liv og leven, trakk Ares seg unna "ungdommenes galskap" Cernne ønsket visst å bli påskebrun og satte seg i stigen til hundeluken.

Innimellom solingen koste hun seg med å iakta avkommet sitt, som raste frem og tilbake. Eira hadde det helt topp, for tok Aino en pause, var Atie rask på pletten og omvent. 

De voksne dachsene går fritt ut og inn gjennom hundeluken. Frem til i dag har jeg tatt med  Eira inn fra  hundegården. Det hadde jeg tenkt å gjøre i dag og, men så ville plutselig Atie inn. Og hun går ikke inn luken, bare ut. (forstå det fortsatt den som vil) Derfor skyndet jeg meg for å slippe henne inn og samtidig legge fra meg kameraet.

Rett bak moren dukket Eira opp. Stor og flink jente. Så spørs det bare hvilket eksemplets makt hun skal følge; alle de dachsene som takler luken begge veier eller mamma Atie, som forlanger  lukeåpner.