Fotoapparatet er et slikt sikkert tegn, at det blir tur. Og hvis Ulf i tillegg bare tar med seg noen få hunder, er det enda bedre. Da er hundene overbevist om at de skal på ut-å-løpe-fritt- tur. Utvilsom toppers.

Eira og Daisy er det ene faste paret, og det er også de som får være med på dagens blogg.  

Hadde det vært opp til de to, hadde turen i dag gått i dyp løssnø. Det kan de se langt etter. Vi har heller ikke hatt nedbør for hele januar, og det som ligger igjen av snø, er hardt som sement. Ja, kan vel trygt påstå det, når snøen til og med bærer elgen. 

Lengre nede mot badeviken har vinden blåst vekk det meste av snøen, men  der er det rikelig med is. Det så ikke ut som om føret la en demper på de to små, som føk imellom, mens Ulf var flittig med kameraet, slik at det skulle bli ferske utebilder på bloggen.

Min uteaktivitet begrenser seg til fysioterapibesøk. Nå har jeg også fått hjemmeøvelse. De er jeg tenkt å følge skikkelig opp, slik at jeg har best mulig utgangspunkt  når jeg  skal begynne å gå igjen på foten. 

Men det er nå koselig å kunne følge med Eira og Daisy fra stuevinduet. Derfaring kan jeg se nesten hele marken, en bit av badeviken og en liten del av skogen. Et godt alternativ. Når jeg ikke kommer meg  ut på tur.

Uansett hvor mye jeg trener, kommer jeg ikke til å ha noe å sette opp mot disse to. Heldigvis kommer de på innkalling, så de er trygg, før de krysser veien  hjem igjen. 

Der venter neste pulje ivrig på Ulf. Og mens de får sin tur, koser småtispene og jeg oss med Aino og valpene. I morgen må de få vise seg igjen på bloggen.

Etter at denne bloggen ble skrevet, har Aino fått både sitt første og andre kull, som faktisk er 4 uker i dag. Atie har også hatt et kull, og hun  skal parres  på førstkommende løpetid.

De  ligger godt inntil mamma Aino og fyller seg opp. Innimellom sørger de for litt påfyll eller bare ligger godt inntil og koser seg. Nå, som de er blitt så mobile, er det en enkel sak, så de forfølger Aino både rundt i valpegården og også inn i buret. Og Aino er velvilligheten og tålmodigheten selv. 

Eneste ulempen er at valpene også fyller seg med melk før de får valpefor. Så langt er det ikke favorittmaten , og det går både sent og minker lite fra matskålene deres. Aino er den eneste som er pågående. Hun vet at hun får restene

Eneste ulempen er at valpene også fyller seg med melk før de får valpefor. Så langt er det ikke favorittmaten , og det går både sent og minker lite fra matskålene deres. De både vokser og trives, så det er ikke noe problem. 

Likevel prøver Ulf å hjelpe litt til med spisingen, men uten at apetitten ser ut å øke av den grunn.    

Nei, vi får nok bare ha tålmodighet og la naturen gå sin gang. Så snart valpene får tenner pleier det å ordne seg selv. Da er det ikke like kjekt lenger å være levende smukk. Og når de små ikke går stappmette til matfatet, smaker sikkert også  maten mye bedre.

At det er bare Nova, som er med på dagens bilder, er bare en tilfeldighet. Begge to er enig om at melk er best, enn så lenge.

 Ulf hentet opp utstillingsbordet opp i stuen fra dachsehytten. Vanligvis bruker vi å ta nappingen der nede eller aller helst utendørs, men begge deler uaktuelt i dag. 

Før Ulf startet med selve nappingen, klippet han pelsen mellom tredeputene. Godt å få det vekk, selv om dachsene ikke har problemer nå med at det fester seg snøklumper der. Den snøen vi har nå, er hard som sement. Den bærer både folk og hunder. I dag så Ulf til og med nye elgspor oppå snøen, så det sier jo sitt.

Bordet var det neste for Daisy. Dette var første  nappingen etter areisen fra Ungarn. Vet ikke hvor tålmodig og samarbeidsvillig hun var da. Her var det i hvert fall ingenting å utsette på noen av delene.

Det var heller ikke min utålmodighet, som gjorde at jeg bare tok bilder til å begynne med. Heller at det bare ble slik. Uansett godt med det som er gjort og spesielt nå som alt faller på Ulf. 

Heldigvis er værgudene på vår side. Vi har fortsatt  tørt og fint vintervær, så det hjelper på, verken våte eller skitne hunder etter at de har vært ute. 

Nå har hun utvidet radiusen på lufterundene, så i dag  ble hun med Ulf en runde  på 15-20 minutter. Ikke en lyd fra de små, som sov søtt gjennom hele Aino sin mammapause. 

Kom over et innlegg på dachshundens venner i går kveld. Den ene etter den andre fortalte, at deres hunder verken likte den ene eller andre form for musikkinnstrument. et sted måtte til og med musikerfari  øve utenfor hørevidde for husets ulmende dachs.

Der er Ami det store untaket. og sitter han ikke på fanget, når min bror Jan-Helge, spiller piano, med hodet i fanget ved gitarspill, på gulvet ved siden av kontrabassen, så hopper han like godt opp på orgelet. 

Kjører reprise på to blogger av om ikke musikalske, så i hvert fall musikkglede Ami. Dessverre fant jeg ikke bildene fra konserten, hvor Ami på egenhånd forflyttet seg fra tilhørerplass og opp på scenen. Der la han seg pent ned. Mormor Erna mener at han både kan synge med og trø takten, men det tror jeg vi skal ta med en klype salt.

Akkurat som resten av landet, lot snøen vente på seg  også på Vestlandet, så da benyttet Maria og Deica anledningen til å fortsette med blodsportrening. Deica viste stor interesse  for dette, da hun fikk prøve det første gang sent i høst.  Morfar  Øystein var både inspirator, veileder og sporlegger. 

Jeg visste at Maria hadde planer om å fortsette treningen, men trodde at snøen nå hadde satt en stopper  for dette. Men så kom disse fine bildene, og da måtte jeg spørre Maria selv. nei, hun trente bare der det var minst snø, og det så jeg også på videoen hennes. Nesten ingen snø i selve sporet , før sporslutt.

Deica gikk sporet så fint og kom uproblematisk til sporslutt. Lykke til videre!  Dette er jo så lovende. Ikke rart med så flinke og målrettede jenter, som Maria og Deica.

Dette blir noe helt annet enn å få komme ned på kveldstid og de andre dachsene var lagt. Nå er Aino og valpene omgitt av mange og ikke minst nysgjerrige firbeinte. der er noen mer frempå enn andre. Atie har mest betraktet , Eira beundret, mens livlige Daisy virkelig har gjort seg til, men uten ønsket reaksjon. Feliz Nova og Frid kommer helt sikkert til å ville leke med deg, men det ligger enda frem i tid.

I dag måtte alle nøye seg med å hilse på valpene fra utsiden. Planen var å ta Feliz Nova og Frid ut på teppet sitt nå i kveld. Men det tar på og være så omsvermet og populær, så nå må de ro sove i fred. Så får vi heller ha gå-bildene til gode og satse på at vi snart får tatt noen foto, som viser hvor flink de er blitt til å komme seg rundt. 

Ingenting å utsette på det fine vinterværet vi har For tiden. Solen har kommet tilbake, og de siste dagene har vi til og med sett hele solskiven på himmelen. Selv om jeg må nyte  alt dette fra stuevinduet, hjelper det på. Nå går det raskt mot lengre og lysere dager. 

Hva er vel kjekkere da, enn å få ta en tur ut og få løpe fritt. Vi er så heldig å ha store store områder, som de kan løpe på. Da er det full gass hele tiden.

Atie liker å være med på dagen, men innimellom tar hun seg pause, for å få fullt overblikk over de små. 

De er ikke vanskelig å finne, for se man den ene, er den andre ikke langt unna.

Det var nok ikke Daisy her heller, men dette fine bildet, som Ulf tok,  er  Eira alene.

Hvilken lykke for Eira, da Daisy kom i hus. Kan ikke påstå at hun manglet verken selskap eller lekekamerater. Disse to ble raskt hjertevenner i ett og alt, og det er ingenting som tyder på at det ikke kommer til å vare.

Eira er en av trillingene til Atie. Vi rakk flere valpetreff med alle tre, før vi dro nordover. Du verden som de koste seg da. 

Over til EIras søstre. Går det an å ha det bedre? De har jevnlig kontakt, og eierne har funnet en trygg og veldig praktisk ordning. Først var det Enya, som ferierte hos Leah. Leah var hos søsteren i høstferien, og nå i januar tilbragte Enya en helg hos Leah.

Neste gang vi er i Salhus med hundene, må vi la alle søstrene få treffes. Enn så lenge, koser jeg meg med gamle bilder og de koselige bildene fra Tonje og Solveig. 

Det vet jeg at mange andre også gjør.

Dette gikk helt knirkefritt hos begge to. Nå sover begge to igjen, mens Aino har lagt seg godt til rette på Ulf sitt fang. Disse kveldsstundene er gull verdt for oss alle.